Etter en lang tid med smerter, mange spørsmål og skuffelser opplevde jeg noe forunderlig i går formiddag. Jeg skulle egentlig vært sammen med styret for Nasjonal bønneråd og arbeidsgruppen for Den nasjonale bønnekonferansen. De er samlet på Bønnesenteret i Levanger denne helgen. Dit kunne jeg ikke reise på grunn av mine helseutfordringer. Jeg var skuffet og veldig lei meg fordi jeg nok en gang måtte avlyse en reise. Det hadde vært så fint å få være sammen med gode venner igjen.
Mens jeg satt hjemme i stua opplever jeg Guds nærvær. Jeg kan ikke forklare det. Guds nærvær fyller hele huset. Var det engler tilstede for å betjene meg? Meget mulig. Jeg så ingen. Jeg satt rolig å sofaen og sa forsiktig 'Herren er mitt skjulested'. Det var helt stille i huset.
Bare dette forunderlige nærværet. Ingen ord. I tre kvarter varte 'besøket'. Jeg har ikke noe annet ord for dette jeg opplevde. For første gang på det jeg kan huske hadde jeg ikke smerter. Ingen stivhet i kroppen. Ingen angst. Ingen uro. Alle disse tingene som kommer av hjerte- og Parkinsons sykdommen. Det var som om Gud samlet sammen tårene mine i en flaske - se illustrasjoen - for å gjemme på dem.
Etter de tre kvarterene forsvant dette hellige skjønne Gudsnærværet. Like stille som det kom. Nå kjenner jeg bare på takknemlighet. Det er lenge siden jeg opplevde et slikt Gudsnærvær. Dette var 'samfunn med Den Hellige Ånd'.
Illustrasjon: Maleriet er malt av Adelaide Doyle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar