Begravelse, minneside og minnesamvær

Fra Joachim Hansen, sønnen til Bjørn Olav Hansen

Ny Info:

 Hei, kjære lesere av pappas blogg. Begravelsen er på Gjøvik kirke fredagen 29 August 1030. Etter kirka blir båren blir ført til Hunn kirkegård. Det er begrenset med parkeringsplass ved kirken. Det tar 15 minutter å gå fra kirken til Hunn kirkegård for den som orker det. Etter det er det et minnesamvær på frikirka på Raufoss. Det er påmelding til minnesamværet. Jeg oppfordrer alle som vil på minnesamværet å melde sitt ønske om det. 

De som vil på minnesamvær sender meg en SMS eller ringer meg på 90992984. SMS er best for meg, men går greit å ringe. Jeg kan ikke garantere plass på minnesamvær hvis mange ønsker, men er bare melde et ønske om å få komme.

Informasjon fra de som vil melde seg på minnesamvær bør inkludere:

- Navn på deg eller dere (om det er flere av dere som drar sammen)

- Hvor godt du kjente Bjørn Olav.

- Telefon nummeret deres

- Om du ønsker å si noe på minnesamvær

Jeg sender en bekreftelse på SMS om det er plass til deg/dere på minnesamvær.de seg på, men det er begrenset med plass på minnesamværet. Om det er flere enn 200 som vil blir de nærmeste prioritert. Jeg sender en bekreftelse på SMS om vi har plass til deg på minnesamværet.

 Dere kan finne minneside på Bjørn Olav på å klikke på → Minneside eller å copy paste linken nedenfor i browseren deres 

https://trosterud.vareminnesider.no/memorial_page/memorial_page_personal_info.php?order_id=4497558&set_site_id=275&cat=home&sign=d99e1304a3e81305e29451bb41ab8268&fbclid=IwY2xjawMWYihleHRuA2FlbQIxMABicmlkETEzekV3dHIxM3lLeUtmSnpPAR7853XpUIekgM3rcz-WKdeNlWSSuSvKh00RyS5lo5-PgkuEMOj7cacf1uarUQ_aem_vJx9U0VmY9F-Rkvgd3-8UA

================================

Gammel info:

Min far, etterlater seg en enke i en vanskelig økonomisk situasjon med endel gjeld og nå bare 1 inntekt. Ingen skal føle noe som helst forpliktelse til å gi. Men om du ønsker å gi en pengegave og har mulighet til å gi så settes det pris på. Selv små summer hjelper. Alt av gaver settes pris på, blomster, koselige meldinger, bønn osv. Ikke føl noe dårlig samvittighet om dere ikke har mulighet gi. Setter veldig pris på de koselige meldingene dere dere har sendt.

Mer informasjon knyttet til begravelse og mer kommer snart.

Med vennlig hilsen Joachim Hansen

Vipps 99621281

Kontonummer 2010 10 83978

Bjørn Olav døde av hjertestans 19 August

Hei, kjære lesere av Bjørn Olav sin blogg. Min far Bjørn Olav døde av hjertestans tirsdag 19 August. Han satte pris på å ha en stemme og at det han skriver og taler om har betydning for andre mennesker. Det at dere leste bloggen hans betydde mye. Det vil komme informasjon på bloggen om begravelsen. Tenker å opprette en minneside på Facebook om Bjørn Olav hvor alle er frie til å kommentere hva Bjørn Olav har betydd for dere eller hva det han har skrevet har betydd for deg. 

Min far, etterlater seg en enke i en vanskelig økonomisk situasjon med endel gjeld og nå bare 1 inntekt. Ingen skal føle noe som helst forpliktelse til å gi. Men om du ønsker å gi en pengegave og har mulighet til å gi så settes det pris på. Selv små summer hjelper. Alt av gaver settes pris på, blomster, koselige meldinger, bønn osv. Ikke føl noe dårlig samvittighet om dere ikke har mulighet gi. Setter veldig pris på de koselige meldingene dere dere har sendt.

Mer informasjon knyttet til begravelse og mer kommer snart.

Med vennlig hilsen Joachim Hansen

Vipps 99621281

Kontonummer 2010 10 83978

Minnes i kjærlighet

 Vi møtte hverandre i Linköping ig tilbrakte noen timer sammen, broder Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Jeg glemmer det aldri. Broder Roger er det mest Kristus-like menneske jeg noen gang har møtt. I går var det på dagen 20 år siden han ble knivdrept under kveldsbønnen den 16.august 2005. Han var da 90 år gammel. 

Taize besøkes årlig av tusenvis av unge menesker.

Jeg vil minnes ham med noen ord skrevet av Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, her i min oversettelse: 

«Han pleide å si at når unge mennesker dro hjem, ville de kanskje ikke finne noe der som lignet livet i Taizé, men de kunne se på det lille området med bare noen få gater rundt der de bodde eller arbeidet, og der oppdage ethvert tegn på Guds Ånd i arbeid i deres verden, og hva det enn var, bruke energien sin på å støtte det.»

Når Gud blir taus - om sjelens mørke natt

 Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Om å leve for Guds ansikt

 Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Jeg vil vekke morgengryet

 Etter at jeg fikk parkinson har jeg opplevd morgengryet, da natt langsomt glir over fra natt til dag. Jeg våkner tidlig.

Du finner mange eksempler, ikke minst fra Salmenes Bok, på mennesker som søker Gud i daggryet. I en av disse salmene heter det: "Jeg vil vekke morgenrøden ..." (Salme 108,3) Og det er vel få ting som kan måle seg med natten som glir over i dag. Da stillheten er til å ta på.

For meg blir disse morgenstundene en påminnelse om hvor mye jeg setter pris på stillhet. For meg er det blitt slik at jeg bare kan finne Gud i stillheten. Sann stillhet er selve nøkkelen til å tre inn for Guds trone. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg hvordan man skulle komme innfor den hellige Gud i larmen og støyen. For meg må det skje i ærbødighet, i ærefrykt. Stillheten er hellig, den er egentlig en egen bønn. Støyen fjerner meg fra dette Gudsnærværet.

I dag blir jeg minnet om ordene fra profeten Hosea:

"Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden." (Hosea 6,3)

I verset forut for dette heter det: ".. og vi skal leve for hans åsyn."

Det er jo vårt kall. Å leve for Guds ansikt. Profeten Hosea oppmuntrer oss til å lære Gud å kjenne. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis kommer automatisk. Vi må søke. Jesus sa: "Bank på, så skal det bli lukket opp for dere." (Matt 7,7b)

Skal vi leve for Guds ansikt, kommer vi ikke utenom stillheten. Den leksen må jeg stadig lære, og jeg har stadig noe nytt å lære.

Rastløshet, uro og stedbunden tro

 Det moderne mennesket er bereist. Nå tilhører jeg en generasjon hvor det var ganske uvanlig at man dro på ferie utenlands. Noen i min bekjentskapskrets hadde vært i Sverige og Danmark, ja, til og med på Gran Canaria, men sistnevnte tilhørte absolutt sjeldenhetene. Nå er det ikke uvanlig at man reiser til de fjerneste steder, noen man knapt nok har hørt om. Den moderne nordmann er blitt en globetrotter.

Og det er ikke noe galt med det. Kanskje har vi det i blodet. Nordmenn har siden vikingstiden ikke minst vært et sjøfarende folk, og på sine reiser og vikingetokter stiftet de bekjentskap mee kelterne. En av dem, hellige Brendan, ble til og med kalt 'sjøfareren'. Og det ikke uten grunn! Hans sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, er sagnomsust.

Men det går an å reise uten å bevege seg! 

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

Den Hellige Gud og vår tilbedelse

 Tidlig søndag morgen, i det solen gikk opp over horisonten, hørte jeg meg selv synge "englehærers jubel oppad mot deg farer. Du som var og er og evig bliver ved."

Først så husket jeg ikke hvor jeg hadde disse ordene fra, men så husket jeg det. Det var fra salmen: "Hellig, hellig, hellig", og verset begynner slik: "Hellig, hellig, hellig! Synger helgenskarer, kaster sine kroner for dine føtter ned."

Det stillferdige Gudsnærværet fylte stua der jeg satt i hvilestolen. Tilbedelsen var like stillferdig.

Jeg kom til å tenke på noe som Martin Lönnebo har skrevet: "Øv deg i å leve nær Gud hvert øyeblikk, gjennom alt som hender og i alle du møter. Dette er helliggjørelsens vakreste vei. Gi Gud dine øyeblikk, og du har rørt ved evigheten."

Blant poeter og profeter

De siste årene har poesien ved siden av de bibelske tekstene fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten, Karen Selma Mariendal og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom utfordrende sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

Men få har betydd så mye for meg som den walisiske poeten R.S Thomas. Få har skrevet så sterkt om tvil og tro som ham. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Ronald Stuart Thomas (1913-2000) var en anglikansk prest med djupe røtter i sitt elskede Wales som utforsket de gåtefulle og skjulte sidene ved Gud, og våget seg på å skrive om Guds fravær. Det er modig, det er troverdig, for alle møter vi spørsmålene når troen prøves gjennom lidelsen.

Thomas henter sitt språk og sine bilder fra heiene og og liene i det walisiske fjellandskapet, fra tidevannet og bølgene, fra fuglene og menneskene som bor i dette landskapet.

Vi er så heldige at vi har fått gjendiktet flere av diktene til norsk, takket være teologen og bibeloversetteren Hans Johan Sagrusten. La meg gi deg en liten smakebit:

Heia

Ho var som ei kyrkje for meg.
Eg steig inn med mjuke steg,
heldt anden lik ei huve i handa.
Det var stilt.
Den Gud som var der, lèt meg kjenne han,
endå eg ikkje høyrde han, i reine fargar
som gav væte til auga,
i vinden som rørte seg gjennom graset.

Det er forlaget Efrem som gav ut denne gjendiktingen i 2013, med tittelen: 'Ein stad mellom tru og tvil'.

I 1990 gav Solum forlag ut boka: 'Efter Jeriko', som inneholder utvalgte dikt av R.S Thomas i Henning Kramer Dahls gjendiktning.

Jeg har funnet ut at profeter og poeter har mye til felles, og deres gaver hører sammen! Det ser man tydelig hos R.S Thomas.

Jeg leser også en essaysamling av Seamus Heaney, den irske nobelprisvinneren fra 1995, som skriver om 'Sansen for plassen'.

Rotløsheten er nemlig vår tids største utfordring - også åndelig sett. Jeg skal komme tilbake til hva Seamus Heaney skriver om dette, fordi det her også er mye åndelig visdom å hente. Vi hører hjemme et sted, og når vi slår rot der, formes vi av landskapet som omgir oss. Det er dette som kommer så sterkt frem i diktene til R.S Thomas.

Fordi vi ikke har tid til å slå rot blir vi frustrerte, desillusjonerte og fragmenterte.

Guds arbeid gjort på Guds måte

 Apostlenes gjerninger er selve mønsterbildet for arbeidet vårt. I Apostlenes gjerninger ser vi ikke noen som «innvies til å være predikant», «bestemmer seg for å gjøre Herrens arbeid», «blir misjonær» eller «blir pastor» osv. Snarere ser vi Den Hellige Ånd selv utnevne mennesker og sende mennesker til arbeidet. Gud rekrutterer ikke menn til å gi seg selv til arbeidet; Gud sender bare de personene Han ønsker. Vi ser ingen som velger å gjøre et arbeid selv; bare Gud velger arbeiderne til sitt arbeid. Det er ingen plass til tanken på menneskets kjød. Hvis Gud vil ha noe, vil ikke engang en Saulus kunne motstå det. Hvis Gud ikke vil ha noe, vil ikke engang en Simon kunne kjøpe det for penger. Som Herren over alt kontrollerer Gud sitt eget arbeid og lar ikke engang en liten del av mennesket blandes inn i det. Mennesket kommer ikke for å arbeide; snarere «sender» Gud arbeiderne ut. Derfor må åndelig arbeid begynne med et personlig kall fra Herren selv. Man må ikke gå ut på arbeid på grunn av predikanters bønnfallelse, slektningers og venners oppfordring, eller sin egen naturs tilhørighet til det hellige Ord. Bare de som ikke bruker kjødelige sko kan stå på den hellige grunnen av Guds verk. Mye feil, sløsing og forvirring skjer fordi mennesket selv kommer for å arbeide i stedet for å bli sendt til arbeid.

Fra boken: The Spritual Man - Watchman Nee, oversatt av Bjørn Olav Hansen

Bønn som forandrer

 Da jeg skrev boken «Bønner fra Guds trone», ga Herren meg den viktigste ingrediensen for bønnene våre. Denne ingrediensen var å først forstå Guds hjerte før vi begynner å be. Uten den forståelsen vil vi ikke be om Guds vilje. Vi vil be av frykt eller mangel på forståelse av hva vi ber om.

Denne typen bønn ytres fra vår himmelske posisjon i Kristus, hvor vi nå sitter med Jesus på hans trone ved Faderens høyre hånd i himmelen.

«For han oppreiste oss fra de døde med Kristus og satte oss med ham i himmelen, fordi vi er forent med Kristus Jesus» (Efeserne 2:6). Våre jordiske bønner må begynne fra vår oppstandne posisjon i Kristus, ellers vil bekymring og frykt skape bønner som har liten innvirkning.

Å forstå Guds hjerte vil lede oss til det andre elementet i bønner fra Guds trone, som vil avgjøre Guds hjerte mot de tingene som står i veien for å oppfylle hans vilje. Det tredje elementet er å profetere om en åpenbaring i øyeblikket som vil komme for de som har oppdaget Guds hjerte og har skreddersydd bønnene sine rundt denne forståelsen.

Menigheten berr mange forskjellige typer bønner, men få ber ut fra en forståelse av Guds hjerte. Uten å forstå det første og mest kritiske trinnet, vil vi be ut fra begrensningene i våre udisiplinerte følelser.

Å forstå Guds hjerte er det under som venter på å bli åpenbart. Å forstå hans hjerte vil gi menigheten motet som trengs til å bestemme uante utfall og profetere ting inn i øyeblikket som ikke er vurdert eller forestilt av de som ikke har klart å oppdage Guds hjerte.

- Garris Elkins. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Visdom

 «Vi taler visdom blant de modne, men ikke denne tids visdom eller denne tids herskers visdom, som forgår.» 1. Korinterbrev 2:6

Det finnes forskjellige former for visdom ifølge apostelen Paulus. Han begynner 1. Korinterbrev 2 med ydmykhet og skriver: «Jeg kom ikke med veltalenhet eller menneskelig visdom.» (1. Korinterbrev 2:1) I stedet kommer han med et enkelt, men dyptgående budskap som han kaller «Guds vitnesbyrd». Ordet vitnesbyrd betyr å være et vitne. Med andre ord er det hans historie og hans erfaringsmessige bevis på Jesus Kristus som korsfestet.

Hva er disse kategoriene av visdom? Det er tre nevnt i teksten:

1. Et visdomsbudskap blant de modne,

2. Denne tids visdom, og

3. Denne tids herskers visdom.

Den første typen visdom kommer fra å lytte til Guds Ånd. Det er slik vi vet at noen er modne. De er ikke selvhjulpne; de er ledet av Ånden. Den andre typen visdom er midlertidig og forbigående; Den er begrenset til en tidsperiode. Det høres kanskje klokt ut, men den mangler et evig/guddommelig perspektiv. Den tredje typen visdom fremmes av herskerne i denne tiden. Det er en debatt om hvem dette gjelder. Det er imidlertid absolutt makter som fremmer seg selv, enten det er menneskelige eller åndelige aktører (Bibelen bruker språket om fyrstedømmer og makter – se Kolosserne 2:15).

Hvis vi ønsker å være kloke og modne, er nøkkelen derfor ydmykhet og å lytte til Guds Ånd. Herre, forbarm deg!

-Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Jeg tilhører Kristus

 Noen dager nå har jeg vært så grepet av noen ord apostelen Paulus skrev, til den kristne forsamlingen i Korint. Jeg har gjentatt dem for meg selv, både høyt og inne i meg, og kjent på både djup takknemlighet og en yrende glede.

Setningen lyder: "Men dere hører Kristus til..." (1.Kor 3,23)

Tenk det! Jeg hører Kristus til. Jeg har gitt ham råderetten over livet mitt. Han har på sin side gitt meg løfte om å sørge for meg, ta vare på meg, og være sammen med meg alle slags dager inntil verdens ende. Han vil gi meg sin fred, sin glede.

Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv - men Kristus lever i meg. (Gal 2,20)

Det gir meg stor trygghet.

En drøm

 I en drøm natt til 5.august 2025 befant jeg meg i en by. Noen ga meg en rund boks som inneholdt godsaker. Den så innbydende ut, men når jeg åpnet lokket kom det en strøm av fluer ut. Det var lag på lag med fluer, en uendelig mengde. Det nyttet ikke å ha på lokket igjen. Jeg fjernet meg derfra, og da kom det en strøm av ørsmå insekter som spant et nett rundt meg. De angrep og særlig rundt beina. Jeg holdt på å falle og klarte så vidt å bevege meg framover.

Jeg har tenkt mye på denne drømmen i etterkant, og tankene mine går til den fjerde landeplagen egypterne ble utsatt for i 2.Mos 8,20-32. Les gjerne dette skriftavsnittet i sin sammenheng. Vi tar med vers 21: "For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over deg og dine tjenere og ditt folk og dine hus. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, ja, også jorden de står på."

Men det fantes et unntak: "Men på den dag vil jeg unnta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der. Da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. For jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk." (v.22-23)

Fluer tiltrekkes av råte og søppel. Det symboliserer forfall og at noe brytes ned. Noe vi opplever som frastøtende, urent, i motsetning til det rene og hellige. Fluer kan være utrolig irriterende, særlig når du er på tur og de svermer rundt deg og flyr i ansiktet på deg.

Men vi merker oss at Gosen ble ikke rammet av Guds straffedommer mot Egypt. I Åpenbaringen 18,4 oppfordres Guds folk til å komme seg ut av Babylon: "Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Kom fra henne, mitt folk! For at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager. For hennes synder når like til himmelen, og Gud har har kommet i hu hennes urettferdige gjerninger.

Lidenskapelig lengsel etter Herren selv

 I et syn var jeg med Gud i Ånden mens vi fløy over jordens overflate. Han holdt meg mens vi reiste i enorm fart, noe som fikk alt på jordens overflate til å virke som om det var en massiv tåke.

Mens vi reiste sammen, følte jeg lidenskapen i Herrens hjerte. Han var fullstendig fast bestemt på å finne noen som lengtet etter Ham – en hvis hjerte strakte seg ut for å finne Ham.

Etter en stund med denne farten, sakket vi farten ned og fokuserte på en enslig kvinne som var på kne og ropte til Gud i desperat bønn. Jeg så Herren mens Han sto foran den dyrebare kvinnen og stirret ned på henne, men hun så ikke ut til å vite at Han var der. Mens hun ba, pustet Herren djupt inn for å ta inn duften av bønnene hennes. Han lukket øynene og løftet hodet. Brystet hans hevet seg mens Han pustet. Øynene hans rant over av tårer da Han ble omsluttet av den søte duften av bønnene hennes.

Da Han åndet inn bønnene hennes, begynte strålende lys å bryte ut fra innsiden av Ham. Lyset virket elektrifisert, med bølger av kraft som strømmet gjennom det. Det brøt ut fra Ham og omsluttet både Ham og kvinnen i det som virket som en kokong av storslått lys.

Mens jeg så på, undret jeg meg over dette bemerkelsesverdige øyeblikket. Herren talte så til meg og sa: «Det var hennes desperasjon etter Meg som trakk Meg til seg.»

«De Vil Ha Meg!»

For mange år siden deltok jeg i en gudstjeneste der lidenskapen i vår tilbedelse var veldig høy; man kunne føle hvor sterk vår lengsel etter vår Herre var. Mange mennesker ropte til Gud i desperat forventning om Ham.

«Kom, Herre Jesus! Du er velkommen hit!» ropte de. Etter hvert som vår tilbedelse økte, ble vår lengsel etter Ham sterkere.

Jeg følte i min ånd at Herren virkelig var rørt av vårt ønske om Ham. Han talte til hjertet mitt som en følelsesladet brudgom: «Se, Victoria, de vil ha Meg!» Vår lengsel etter Ham grep tak i hjertet hans.

Jeg brast i gråt med hodet i hendene, ikke fordi jeg var trist, men fordi Han var så glad. Jeg var henrykt på Hans vegne – henrykt over å se Hans hjerte bli så fylt av den oppriktige og glødende tilbedelsen av dem Han elsket så høyt. Det var som om vi endelig begynte å lengte etter Ham, selv om Han lengter etter oss.

Våre hjerter ble fengslet av Ham fordi vi plutselig ble oppmerksomme på vårt store behov for Ham og på tomheten vi hadde inni oss uten Ham. Vi følte Hans desperasjon og Hans kjærlighet til oss. Vi visste at Han ville være med oss, og vårt svar til Ham var: «Kom, Herre, kom!»

Gud søker lidenskapelig etter dem som er vekket til hans hjerte og lengter etter hans nærvær. Han ser etter øyeblikket når du vender deg til ham for å forfølge ham, fordi han forfølger deg. Når du vender deg til ham, hopper hjertet hans over et slag mens han ser på deg i åndeløs forventning, i håp om at du kommer til ham. Han er lidenskapelig opptatt av at du skal innse hvor mye du desperat trenger ham.

Hvem er det du leter etter?

Maria Magdalena var en som virkelig elsket Jesus. For henne var han ikke bare verdens frelser, han var hennes venn. For denne kvinnen som hadde levd en vanskelig og avvist tilværelse, representerte han håp. Han representerte den eneste trofastheten og kjærligheten hun noen gang hadde kjent. Jesus var den eneste som hadde behandlet henne med omsorg og respekt. Han fikk henne til å føle at hun virkelig betydde noe for ham. I stedet for å søke det han kunne ta fra henne, frigjorde Jesus henne fra all trelldom hun hadde utholdt i livet sitt, og deretter strømmet han sitt liv inn i henne. Så hun elsket ham.

Da Jesus ble korsfestet og begravet, var det Maria som våknet før solen gikk opp for å løpe til graven hans (se Johannes 20:1). Og med knust hjerte var det hun som ble stående ved graven hans og gråt da kroppen hans ikke kunne finnes.

Da de to englene som var stasjonert ved graven spurte henne hvorfor hun gråt, svarte hun: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Johannes 20:13).

Synet av englene foran henne sjokkerte henne ikke. Utvilsomt var hennes eneste tanke på Herren. Kan du forestille deg smerten hennes? Hennes eneste venn, den eneste som virkelig elsket henne og ga henne håp, ble plukket ut og drept – hun hadde mistet ham. Hun var desperat ulykkelig, og da Jesus viste seg for henne, kjente hun ham ikke igjen. Overveldet av følelser brøt hun sammen og gråt ukontrollert.

Jesus ble overveldet av hennes inderlige fremvisning, og han talte til henne.

«Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Hun trodde han var gartneren, og sa: «Herre, hvis du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg hente ham.» Johannes 20:14-15

Hun hadde sett Ham, den hun elsket, bli brutalt torturert og drept. Hun hadde sett i sjokk og fortvilelse det utenkelige skje. I sin forvirring utholdt hun de utallige spørsmålene i tankene sine mens Han led. Var det dette Han mente da Han sa at noe ville skje med Ham? Var det dette Han snakket om?

Gjennom sinnets smerte lurte hun på om det bare var en ond drøm. Han hadde hjulpet så mange. Hvordan kunne de muligens drepe Ham? Hun kunne ikke tvinge sinnet sitt til å tenke eller la seg resonnere; alt hun visste var at den hun elsket var døende. Så plutselig var Han borte.

Maria bar all sin hjertesorg med seg til graven den søndag morgenen. Hun skyndte seg dit i det øyeblikket det ble tillatt. Da hun kom frem, fant hun enda mer hjertesorg ... Kroppen Hans var borte!

Hun ville holde Ham og ta vare på Ham akkurat som Han hadde tatt vare på henne. Selv dette kunne hun ikke gjøre - hun kunne ikke engang finne kroppen Hans. Dette var for mye for henne å tåle; hun kunne ikke lenger bære det. Under tyngden av sorgen brøt hun sammen og gråt.

I sin knuste desperasjon ropte hun til mannen hun trodde var gartneren. «Herre, hvor er Han?

Jesus hadde ennå ikke fremstilt seg for Sin Far, men Han følte Marias fortvilelsesrop, så Han gikk først for å trøste henne. For Maria, en enkel sjel som hadde kjent svært lite annet enn hjertesorg i livet, ville han vise seg først. Han hadde ikke sett sin himmelske Far eller sin egen mor, men likevel responderte hjertet hans på de fortvilte ropene fra en kvinne hvis hjerte desperat lengtet etter ham.

Hun kjente ham ikke igjen ... så han spurte henne: «Hvem leter du etter?» (Johannes 20:15).

Han visste hvem hun lette etter; han trengte ikke å spørre henne. Hennes lidenskapelige sorg for ham var det som hadde trukket ham til henne. Jesus ville bare høre henne si det. Han ville høre hvem det var hun lette etter. Han ville høre henne si ordene: «Herre, hvis du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg hente ham!» (v.15).

Hvor ordene hennes må ha gjenopplivet ham; han gikk fra anklagernes armer til den lidenskapelige jakten på sin venn. Han kunne ikke lenger holde tilbake sin medfølelse for henne, og han åpenbarte seg for henne.

«Maria,» sa han.

«Rabbuni!» gråt hun.

Hun hadde uten hell lett etter hans livløse kropp, men nå fant hun ham hel. Plutselig ble Maria forvandlet fra desperasjon og smerte til overstrømmende glede! Hun hadde funnet den som hennes sjel lengtet etter.

I sin lidenskap kastet hun seg mot ham og omfavnet ham. Men Jesus grep henne og sa: «Hold ikke fast ved meg, for jeg er ennå ikke steget opp til Faderen!» (Johannes 20:17). Men hun kunne ikke noe for det. Den mørke natten hun hadde levd gjennom var over, og en lys morgen hadde kommet i dens sted.

«Jeg vil bli funnet av deg»

Herren leter etter dem som inderlig søker ham, hvis hjerter lengter etter ham – de som elsker ham. Han leter desperat etter dem som Maria, som er desperate etter ham og som ønsker å være sammen med ham. Når han finner en som lidenskapelig søker ham, noen som ønsker ham, eksploderer han av begeistring. Det er det han har drømt om siden Edens hage, for han lengter etter å vandre med oss slik han vandret med Adam og Eva.

«Dere skal søke meg og finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg skal la meg finne av dere, sier Herren.» (Jeremia 29:13–14). Det er hans løfte til deg.

Kjære, den som ditt hjerte lengter etter, skal komme til deg! Vend blikket mot ham. Han er desperat etter deg. Du skal se hvor utrolig hans kjærlighet er til deg, og hvor mye han ønsker å helle sitt liv inn i deg.

Victoria Boyson. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Vår stund på jorden

 Vilhelm Moberg, den svenske forfatteren som ga oss bøkene om den gripende historien til svenskene som utvandret til Amerika, han skrev også en bok med tittelen: 'Din stund på jorden'. Jeg ble sittende og tenke på den setningen da jeg leste Salme 90 i går. Salme 90 presenterer seg selv slik: "En bønn av Moses, Guds mann." (v.1)

Salme 90 beskriver hvor kort og forgjengelig livet er: "For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om kvelden visner det og blir tørt." (v.4-6) Og videre i vers 9a-10: "For alle våre dager er flyktet bort...Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, 80 år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted."

På fredag kom nyheten om at Regjeringen har gitt lovnader om pengene som trengs for å bygge Mjøssykehuset på Moelv. Sykehuset skal stå ferdig om ca.8 år. Er jeg så heldig å få leve er jeg 74 år. Det setter det hele i litt perspektiv. Livet er så kort. 

Da gjelder det å gjøre som Moses skriver i det første og andre verset, og ha Gud som sin bolig: "Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderiket - ja, fra evighet til evighet er du, Gud."

Det setter livet i rett perspektiv. Vi har en evighet i vente.

Lyset skinner i mitt mørke

 Jeg holder på å lese Jobs bok i min daglige bibellesning for tiden. Det er ingen systematisk lesning, sammenhengende fra kapittel til kapittel, men heller hva jeg finner passende for min egen livssituasjon som er preget av mye sykdom. Jeg finner mye trøst i Jobs bok.

I går, 2.august 2025, oppholdt jeg meg lenge i kapittel 29, som er begynnelsen på Jobs andre talerunde, og da spesielt de seks første versene. Du må gjerne lese dem i sin helhet før du leser videre, for sammenhengens skyld. Job ser tilbake på sitt liv før tragedien rammet ham, og han mistet alt. Men det er også elementer i teksten når han står midt oppe i tragedien.

Det er spesielt en setning jeg dvelte lenge ved: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys..." (v.3b)

Det er et sterkt vitnesbyrd. Job underslår ikke det faktum at han opplever mørke. Det er ingen fornektelse av realitetene. Han opplever et mørke. Det oppleves veldig reelt. Det opplever jeg selv til tider. Da en kjenner på motløshet når smertene river og sliter i deg, i intense bølger som varer i opptil en halv time og man kjenner seg forlatt av Gud. 

Men nå sier Job noe fortrøstningsfullt. Når han går gjennom mørket skjer det "i hans lys". Det har jeg også gjort meg erfaringer med. Det finnes et lys i mørket!

Dette minner meg om et løfte gitt til Israel, slik profeten Jesaja gjengir det i Jesaja 60,1-3: "Reis deg, bli lys! For lyset ditt komme, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang."

Og i prologen til Evangeliet etter Johannes, heter det: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det...Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden..." (Joh 1,5 og v.9)

Lyset som skinner i mørket er "verdens lys", Jesus, jfr. Joh 8,12.

Mens jeg dvelte lenge ved denne setningen fra Job: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys", kom jeg til å tenke på det den profetiske seeren Johannes forteller om Det nye Jerusalem, byen med de faste grunnvoller som skal stige ned fra himmelen: "Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys." (Åp 21,22-23) Det er særlig det siste jeg merket meg ved.

Job deler også en annen ting jeg merket meg ved:

Det står slik i oversettelsen fra 2011: "...da Gud var min fortrolige i mitt telt." (v.4 b) Norsk Bibel 88 oversetter dette verset slik: "...da Guds vennskap hvilte over mitt telt." Jeg tar med meg begge disse uttrykkene inn i mine hverdager: Gud er min venn, og nærmeste fortrolige. Han er mitt lys, i mitt mørke.

Om å bli som barn igjen

 I går mediterte jeg over ordene fra Markus 10,15: "Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." 

Da jeg hadde lest disse ordene kom jeg til å tenke på Serafim av Sarov, født i 1754 i Kursk i Russland, en russisk-ortodoks munk, beder og Kristusmystiker, som døde i de djupe Sarov-skogene i 1833. Han regne fremdeles som en av de mest betydningsfulle åndelige skikkelsene gjennom tidene i Russland, hvor tusenvis av mennesker oppsøkte den enkle munken for åndelig veiledning. Men han har hatt en veldig innflytelse langt utenfor Russlands grenser, ja, helt opp til vår egen tid.

En av den ærverdige munkens gaver var hans evne til å få kontakt med små barn. En gang, etter å ha møtt ham, bemerket et barn: «Serafim ser bare gammel ut, men han er virkelig et barn som oss.» Ifølge hans livshistorie ble denne munken noen ganger lei av menneskene og gjemte seg for dem i det høye gresset: «Han har rømt igjen!» Men kloke individer, som visste hvordan de skulle finne ham, sendte barn for å lete etter ham. Barna løp gjennom skogen og ropte på munken, og han, ute av stand til å motstå dem, kom ut av gresset. Han overga seg til kjærligheten.

Når dere ber

«Gud legger mindre vekt på ordene vi bruker i bønn enn han legger vekt på hva som er i vårt hjerte og sinn.» Origenes' kommentar til Romerbrevet

Formen på bønnen vår er mindre viktig enn motivasjonen bak bønnen vår. Disiplene spurte Jesus: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Jesu svar er fascinerende. Han sa:

«Når dere ber, si: "Far, la ditt  navn holdes hellig, komme ditt rike.» Lukas 11:2

Legg merke til at Jesus sier «når». Det er en bønnevane. Jeg la merke til tre stillinger i denne første linjen av bønnen:

1. Far – det er relasjonelt

2. Hellig er ditt navn – det er andaktsfullt, og

3. Komme ditt rike – det er overgitt

Jesus gir oss en hjerte- og sinnsrespons som byggesteinene i bønnen. Disiplene lærte å be; se hvor effektivt bønnelivet deres ble. Herre, lær oss å be!

(Foto av Milada Vigerova på Unsplash)

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

En drøm om en nasjonal krise

 

En anmodning om forberedelse: Nasjonal krise Vi i Jeg er Norge vil dele videre en profetisk drøm som har gjort sterkt inntrykk på oss. Den ble gitt til Bjørn Olav Hansen natt til 29. juli 2025, og vi deler den nå i samråd med ham:   «Jeg befant meg på Stortinget. Det var en nasjonal krise i Norge. Stortingssalen var full av stortingsrepresentanter. Alle var kledd i sort og alle sto. Statsminister Støre sto på Stortingets talerstol. Han begynner å be og ber om Guds beskyttelse og velsignelse over landet. Jeg ser på klokka. Den viser fem på tolv. Plutselig bryter stortingssalen ut i en spontan sang: "Min Jesus lever, derfor vil jeg leve…" Utenfor Stortinget er det helt stille. Ikke et menneske i gatene. Over hele Norge bes det til Gud for Norge.» Hva betyr det?  Drømmen forteller om en krisesituasjon. Den viser også til at både storting og folket i sin helhet vender seg til Gud.  Vi får også en detalj som er at klokka er fem på tolv.  For å ikke fortolke ut over det som drømmen sier, så ser vi at det kan inntreffe noe som er alvorlig og på nasjonal skala.  Dette er noe vi mange i landet vårt har fått ulike tiltaler om i lengre tid. Ikke minst det siste året har vi i Jeg er Norge mottatt mange henvendelser fra folk som har sett angrep på landet. Vi vet ikke hvilken krise drømmen snakker om, men vi ønsker å ta på alvor de varslene som kommer.  Hva gjør vi?  Det som er viktig er å vende oss til Gud. Ikke i panikk, men i overgivelse og tillit, og i bønn for land og folk.  Det største som kan skje i landet vårt er at ledelsen og hele folket vender seg til Gud! Dette ber vi om at må skje. Mer enn noe annet trenger dette landet å vende tilbake til Jesus.  Tidspunkt Fem på tolv kan bety at det er veldig snart.  Det kan også vise til at det er i lys av endetiden. Vi vet at midnatt er et bilde på tidspunktet Jesus skal komme tilbake (Matt. 25: 6).  Uansett opplever vi at tiden vi lever i er en tid av hast. Ikke av panikk, men av alvor. Av å våke og be. Av å ta tiden til bruk. Av å leve forberedt, og å forberede folk rundt oss.  Det er også grunnen til at vi velger å dele dette nå.  Når man ikke har alle svar ville det være enklere å la være / vente / være stille. Men vi kjenner et rop og en sterk anmodning om å være fokusert nå; innvie seg for Gud, overgi seg til det livet Han kaller oss til og la alt annet falle vekk.  Vårt ønske er ikke å virvle opp frykt. Vårt ønske er å være trofaste mot det profetiske ordet og Guds ledelse. Så må hver og en prøve det innfor Gud og følge Ham helhjertet i denne tiden.

Et stykke ærlighetsteologi, del 2

 Jeg fortsetter å dele noen tanker fra Salme 116:

Salmisten skriver også at han har fått hjelp med sin livsangst: I vers 4-6 heter det: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, redd livet mitt! Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren vokter de uvitende, han kom meg til hjelp da jeg var langt nede." Og i vers 8: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble."

Igjen er det personlige erfaringer vi får del i. Salmisten vitner. Det skulle vi gjøre mye mer. Fortelle om Herrens velgjerninger. Jeg har en god venn, som ofte møter sine medsøsken i troen med disse ordene: 'Har du noe godt å si om Jesus?' Det har vi alle når vi tenker etter! Hvorfor ikke snakke mer om hva Herren gjør i våre liv, smått og stort? I Åpenbaringen 12,10-11 leser vi hvor viktig vårt vitnesbyrd er i den åndelige kampen vi står midt oppe i: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet." 

Salmisten vet hvordan Gud har grepet inn i hans liv, som svar på bønn. Han kom ham til hjelp når salmisten var langt nede. Slik Herren har gjort i mange menneskers liv. Hvorfor ikke snakke om det?

Salmisten har gjennom sine personlige erfaringer fått sett noe av Guds vesen og karakter. Av egne erfaringer kan han si: Herren er nådig, rettferdig og barmhjertig. Det er ikke bare noe du kan lese deg til. Gjennom angsten, frykten og vanskelige omstendigheter har salmisten lært å kjenne disse karakteregenskapene hos Gud. Det er dyrekjøpte erfaringer. Vi kommer ikke utenom prøvelser, og lidelser om vi skal lære Gud å kjenne. Ørkenen er det stedet herren fostrer oss. Rom 8,28 forteller oss at "Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Vi ser det kanskje ikke der og da, men etter hvert som tiden går, ser vi hvordan Gud har ledet oss gjennom ødemarken og lidelsen. For å ta med et godt ord til fra Rom 8, nemlig versene 15-17: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." 

Salmisten opplevde at Gud gjorde noe med hans frykt for døden: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden." (v.8)

Dette minner meg om noen ord vi finner i Hebreerbrevet: "...Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet." (Hebr 2,14-15)

Et stykke ærlighetsteologi, del 1

 Salme 116 er blitt min daglige bønn i den fasen av livet jeg befinner meg akkurat nå. Jeg ber den flere ganger om dagen.

Salmen er et personlig vitnesbyrd fra en ukjent salmist som beskriver takknemlighet for og tillit til at Gud utfrir når nøden er stor.

Vi må alle gjøre oss personlige erfaringer med Gud. Vi kan glede oss over det Gud gjør i andres liv, men vi kan ikke leve av deres tro og deres erfaringer. Vi må gjøre våre egne, og den ukjente salmisten har gjort seg den erfaring at Gud har hørt hans inderlige begjæringer: "Jeg elsker Herren for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle dager." (v.1)

Bønnen har mange språk og uttrykk. Å rope er et av dem. Et menneske som roper gir uttrykk for nød og fortvilelse. Det er hjertet som blør. Slik kan også hende i et menneskes liv. Også i en troendes. 

Salmisten setter ord på disse mørke dagene og livserfaringene han har opplevd: "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v.3) Vi vet at det er en mann som skriver dette, siden den ukjente forfatteren av denne salmen beskriver seg som "sønn av en tjenestekvinne" (v.16). 

Døden skremmer ham. Han bruker sterke ord for å beskrive sin livssituasjon: det er som om døden tar kvelertak på ham. Han beskriver det som dødsrikets redsler. I en annen oversettelse til norsk oversettes det med: "dødsrikets veer tok tak i meg." Han innrømmer at stilt overfor døden, opplever han angst: "...jeg er hardt plaget. jeg sa i min angst..."

Jeg merker meg dette som står i vers 11-12: "Jeg trodde, også da jeg sa: Jeg er hardt prøvet. Jeg sa i min angst..."

Dette er ærlighetsteologi. Dette er å snakke sant om livet. Både Jesus og apostelen Paulus opplevde angst. Jesus gruet seg for Getsemane og Golgata, og da Hebreerbrevets forfatter skal beskrive Jesu bønneliv gjør han det med disse ordene i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Og når apostelen Paulus skulle besøke den kristne forsamlingen i Korint, beskriver han dette møtet slik, i 1.Kor 2,3: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." Andre oversetter dette verset slik: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." 

Vi må våge å være transparente. Sårbare. Da er vi ekte mennesker, og sanne kristne.

Gjenkjent fordi de hadde vært sammen med Jesus

 Et gammelt jødisk visdomsord lyder slik: 'Gud skapte mennesket fordi han elsker historier.'

Jeg ble sittende å tenke på et menneske jeg gjerne skulle ha møtt, mens jeg grunnet på dette visdomsordet. Men Carl August Flodberg levde lenge før jeg ble født. Han ga navn til den såkalte Flodbergkretsen som møttes ved det 20.århundrets begynnelse i Gamla Stan i Stockholm.

Lyktetenneren Carl August Flodberg. Tenk at det fantes mennesker med et slikt yrke! Han blir beskrevet slik av et av kretsens medlemmer, Kristusmystikeren Hjalmar Ekström, her i min oversettelse: "Man fikk fra første stund inntrykk av en høyverdig, ren enfoldighet hos ham. Han var på en sjelden måte samlet, konsentrert om det eneste nødvendige hvilket gjorde at han resolutt gikk verden forbi. Men denne enfoldighet hadde ingenting å gjøre med det vi vanligvis forbinder med enfoldighet, selv om han ytre sett kunne fristes til å sammenligne den med mangelfull begavelse og utdannelse som uten tvil fantes hos ham. Det var noe forunderlig med ham. Han hadde tilsynelatende små forutsetninger for å kunne tilegne seg på vanlig måte kunnskap og hans tanker hadde absolutt sine hull. Men likevel tilegnet han seg kunnskap og hans tanke var klar. I den utdannelsen som kan kalles hjerte-og åndsutdannelse, var han en usedvanlig velutdannet mann. Saken var den at han, i disse ting som i andre, fikk gå en helt annen og bedre vei enn den vanlige. Slik han levde av det åndelige for sin sjels behov, måtte han også stole på den indre åndelige veien, når det gjaldt å ta imot og gi videre forstandsmessige ting. Så fikk han den lærdom som kommer fra Gud og som var Åndens forklaring av Ordet. Han ble i ordets rette betydning en vis mann."

En annen som også tilhørte Flodbergkretsen, Ulrika Ljungman, skrev følgende om Flodberg: "Mange av de han møtte husket ting han hadde sagt, ting som fikk forandre deres åndelige syn. Og mange er de han hjalp i deres nød og som fant det indre livet gjennom hans ord. Ofte sa han: 'Forutsetningen for å kunne forstå de hellige tingene er en djup ydmykhet og en djup indre enfoldighet.' Det var mer enn bare ord. Han visste noe om det å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Den hellige ånd fikk gjennomtrenge ham og gjøre ham til en som skuer den åndelige virkeligheten. Han visste at det man ikke skuer, kan man ikke ta imot eller begripe. Han pleide å si at Ordet måtte fødes, ellers tjente det ikke til noe."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på et vers i Apg: "Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus." (4,13)

Det er hele forskjellen! Carl August Flodberg hadde vært sammen med Jesus og drukket levende vann. Som apostelen Paulus skriver: "...Kristus er Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,24-25)

Det aller viktigste å be om: den første kjærligheten til Jesus

 Jeg har noen dager nå fulgt en serie med filmer om valdenserne. Nye funn bekrefter at vi kan føre deres trosrøtter helt tilbake til den første kristne tiden, og ikke til Peter Valdes, som man tidligere antok. Fra Italia spredte denne kristne bevegelsen, som hadde Guds ord som sin høyeste - og eneste - autoritet til Frankrike, Sveits og Sør-Tyskland. Valdenserne var på mange måter forløperne til Reformasjonen, og sluttet seg også til den.

Så ble de da også kraftig forfulgt. Særlig av den offisielle kirken, Den romersk-katolske. Valdenserne hørte med blant de mange kristne grupperingene som levde på utsiden av statsreligionen.

Hva var det som gjorde valdenserne til en så livskraftig bevegelse, og hva kan vi lære av dem i dag? Jeg vil trekke fram to ting: troskapen mot Bibelen, og kjærligheten til Kristus!

Det Bibelen omtaler som "den første kjærligheten", var helt avgjørende for at valdenserne holdt ut de grusomme forfølgelsene de ble utsatt for. De ble blant annet kastet utfor høye fjell, og stupte rett i døden.

Hvordan skal vi kunne holde ut i den mørke tiden vi har gått inn i? På samme måte: gjennom troskapen mot Bibelen og gjennom å leve ut den første kjærligheten til Jesus!

"Men dette har jeg imot deg," sier Jesus til de kristne som utgjør menighetsfellesskapet i Efesos, og så forklarer han hva han sikter til: "Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerningene du gjorde før! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2, 4-5)

Det er bare en ting som er sterkere enn lidelsen, og det er kjærligheten.

Mor Basilea Schlink (1904-2001), grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver i boken 'Jesus den eneste' (Nomi forlag 1970): "Alle utsagn i Den hellige skrift viser at kjærligheten mellom brudgom og brud her på jorden var en skygge av den kjærlighet som Jesus, den sanne brudgom, møter et menneske med, som også elsker Ham igjen. Stilt overfor denne første sterke, grenseløse kjærligheten til Jesus, blekner all kjærlighet mennesker imellom. Denne første kjærligheten kalles vel også derfor brudekjærlighet fordi den er en udelt kjærlighet, likesom en brud møter sin brudgom med et udelt hjerte, som bare er rettet mot ham. Han er den ene som hun har gitt sitt hjerte til. Den samme udelte kjærlighet gjelder også i forholdet til Jesus. Fordi Jesu gjenkomst er nær forestående, er den første kjærligheten, brudekjærligheten, i dag så viktig. For Jesus som den kommende konge og brudgom, forener seg bare med brudesjeler." (side 12)

Lammets vrede

 Vi skal ikke lese mye i Johannes' åpenbaring før vi leser om Lammet. Guds Lam har en helt sentral plass. Det er Lammet som er gjenstand for tilbedelsen, og det er Lammet som bryter de syv domsseglene. I denne profetiske boken støter vi også på begrepet 'Lammets vrede'. Det er ikke mye forkynnelse om dette i vår tid, enda det kunne ikke være mer tidsaktuelt. 

'Lammets vrede' er et begrep som bare finnes hos ham som er blitt kalt 'kjærlighetens apostel', Johannes og bare i Åpenbaringen. Det er et paradoksalt begrep, siden et lam forbindes med uskyld og mildhet. 

I Åpenbaringen 6,15-17 leser vi: "Jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer. Og de sa til fjellene og berghamrene: Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet. For den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?"

Disse versene representerer selve fullendelsen av Guds dom over menneskeheten. De som dømmes er de som ikke har tatt i mot Jesus som Herre og Frelser.

'Lammets vrede' refererer til Jesus, som allerede fra starten av sin tjeneste, ved Jesu dåp, omtales som 'Guds Lam': "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam som bærer bort verden synd." (Joh 1,29)

Det er Guds lam som fullbyrder Guds dom over verden. I Åpenbaringen møter vi ham både som Frelser og Dommer. Etter oppstandelsen møter vi Jesus som Allherskeren, han som seiret over døden, og sto opp igjen fra de døde. Dette beskrives i Salme 2, som er en messiansk salme: "Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem. Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg...du skal knuse dem med jernstav, som en pottemakers leirkar skal du slå dem i stykker. Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden. Tjen Herren med frykt, og juble med beven. Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salig er alle som tar sin tilflukt til ham." (v.5-6 og 9-12)

Amir Tsarfati, messiansk jøde og bosatt i Israel, kommenterer dette slik i boken: 'Åpenbaringen åpenbart': 'Jesus er herskeren over jorden og alle kongene. Bibelen åpenbarte Jesus først som en hjelpeløs baby i en krybbe. Men akkurat som alle andre mennesker, ble Han ikke værende en baby. Han vokste i kraft og visdom og overgikk alle andre. Senere i Johannes' åpenbaring avslørte Johannes hvem den lille babyen ble da han skrev: "Og Han skal selv herske over dem med jernstav. Han trår selv vinpressen med den Allmektige Guds harme og vrede. Han har et navn skrevet på sin kjortel og på sin hofte: KONGERS KONGE OG HERRERS HERRE." (Åp 19,15-16) En dag skal hvert kne bøye seg for Ham, og hver eneste person skal erkjenne at Han er den rettmessige Kongen på tronen.'

Striden i luftrommet

 Jeg tror det var Winston Churchill som sa følgende i forbindelse med krigen mot nazismen og slaget om Storbritannia: 'Hvis slaget skal vinnes på landjorden, må den først vinnes i luftrommet!' Eller noe lignende. Apostelen Paulus skriver følgende i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos, en by viden kjent for en sterk territorial åndsmakt, avgudsdyrkelsen av Diana eller Artemis: "...herskeren i luftrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige..." (Ef 2,2) "De ulydige" oversettes med "vantroens barn" i andre oversettelser. I det samme brevet understreker apostelen at "vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Bibelen beskriver altså en strid mot territoriale åndsmakter, det Paulus beskriver som "makter og åndskrefter", "verdens herskere" og "ondskapens åndehær i himmelrommet", for å sitere oversettelsen fra 2011. Både i Ef 2,2 og i 6,12 ser vi at denne åndskampen utkjempes i himmelrommet. Profeten Daniel avdekker for oss at denne kampen i himmelrommet pågår over geografiske områder.

Daniel var 84 år gammel da han sitter ved elven Tigris, og Herrens ord kommer til ham og han får se et syn. Det må være en av Guds mektige stridsengler han ser: "I den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av Storelven, det vil si Tigris. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild, og armene og føttene var som skinnende bronse. Når han talte, lød stemmen som bruset av en folkemengde. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet." (Dan 10,4-7a)

Daniel ber, Gud sender svaret, men svaret forhindres. Daniel får egentlig svar med det samme, for Gud sender en av sine engler, men så oppstår det en strid i himmelrommet og svaret forhindres. Det finnes onde makter, representanter fra mørkets rike, her i form av territorielle åndsfyrster som har innflytelse over spesielle geografiske områder. Daniel nevner: "fyrsten over Persia" og "fyrsten over Javan" eller Hellas.

En engel ble sendt av Herren på grunn av Daniels bønner! Dvel litt ved den tanken!

Daniel forandret ikke Gud med sin bønn, men han beveget Guds arm når han ba. Og Gud handler. Men en av de falne englefyrstene bestemte seg for å gjøre motstand. Dette skjer i himmelrommet, i den usynlige verden. Dette er realiteter! Også i dag.

Daniel ba i 21 dager, og striden i luftrommet varte i 21 dager. Det var en strid som måtte utkjempes i bønn.

For en tid siden opplevde jeg at Herren talte til meg, og sa: 'det vil skje et sceneskifte'. Jeg tror det ordet innebærer flere ting, for meg personlig og for andre som opplever at det orden sanksjonerer i deres liv. Jeg tror også at vi står overfor et regimeskifte i den åndelige verden. Mørket vil bli mørkere, men lyset vil bli kraftigere og den åndelige kampen mer intens. Regimeskiftet går ut på at de mørke kreftene vil detroniseres. Guds rike vil gå fram - og vinne. Vel har mørkets rike makt, men >Gud har all makt. Gud reiser nå opp enkle menn og kvinner til å kjempe i bønn. 

Det Jesus hater

 Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.

Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.

For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.

De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."

Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)

Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.

I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.

Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.

Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.

Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.

Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet. 

Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.

Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.

Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen. 

Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.