Delaktige i Kristi lidelser

"Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser." 1.Pet 4,13

Hvis du skal bli brukt av Gud, vil han føre deg gjennom en mengde erfaringer som ikke skal være for deg selv, men som du må gå igjennom for å kunne bli nyttig i hans hender. De skal sette deg istand til å forstå hva som hender i andre sjeler, så at du aldri blir overrasket over hva du støter på.

'Å, jeg kan ikke holde ut å ha med det mennesket å gjøre.' Hvorfor ikke? Gud ga deg rikelig anledning til å samle stoff i den retningen, og du vek unna fordi du synes det var tåpelig å bruke tiden på den måten.

Kristi lidelser er ikke alminnelige menneskers lidelser. Han led 'etter Guds vilje', jfr 1.Pet 1,19, ikke fra det synspunkt vi lider fra som menneskelige individer. Det er bare når vi kommer i et inderlig forhold til Jesus Kristus, at vi kan forstå hva som er Guds mening med den måten han behandler oss på.

Det er en del av den kristne kultur å vite hva Gud har til hensikt. I den kristne kirkes historie har man vært tilbøyelig til å vike unna for å bli gjort til ett med Kristi lidelser; mennesker har søkt å gjennomføre Guds bud langs en gjenvei etter sitt eget påfunn.

Guds vei er alltid lidelsens vei, den lange, lange vei. Er vi delaktige i Kristi lidelser?

- Oswald Chambers

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Mitt ytterste for hans høyeste

'Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.' Fil 1,20

"Mitt ytterste for hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor han har bedt oss å gi etter for ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik  avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at han ikke vet hva vår lydighet vil føre til. Hold deg til saken; han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for ham og for ham alene.

Min fryktløshet for hans hellighet. 'Enten det blir ved liv eller død' (v.20). 

Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i våre liv, fordi vi ikke gir akt, når han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor han ber oss å være vårt ytterste for ham, og vi begynner å diskutere. Så fører han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en  avgjørelse, for eller mot, og der møter vi 'det store veiskille.'

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vlje til ham, absolutt og ugjenkallelig."

- Oswald Chambers i 'Alt for Ham'. Ansgar forlag 1988, side 9. Norsk oversettelse av 'My utmost for his highest'.

Hvordan Oswald Chambers leste Bibelen

"Salmenes bok lærer meg hvordan jeg skal be. Job lærer meg hvordan jeg skal lide. Høysangen hvordan jeg skal elske. Ordspråkene hvordan jeg skal leve, og Forkynneren hvordan jeg skal nyte livet."

Oswald Chambers (1874-1917), skotsk baptist, evangelist, hellighetsforkynner og forfatteren av andaktsboken: My Utmost for His Highest, på norsk: Alt for Ham.

Om å se Herrens herlighet som i et speil

Oppbyggelsesforfatteren Oswald Chambers (bildet) har fulgt meg i mange år. Denne betraktningen ville jeg så gjerne få dele med bloggens lesere. Utgangspunktet er de kjente ordene fra 2.Kor 3,18: 'Og alle vi ser med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde'. Dette er et av ordene som leses i kirker rundt om i hele Norge på denne Kristi forklarelsesdag. Jeg tror flere enn meg vil ha glede av denne:

'Det iøyenfallende kjennetegn på en kristen er denne åpne frimodighet for Gud, slik at livet blir et speil for andre. Ved å bli fylt av Ånden blir vi forvandlet, og ved å skue den blir vi et speil. Du kan alltid merke det når et menneske har skuet Herrens herlighet, du føler inne i deg at han er et speil for Herrens egen karakter. Vokt deg for hver ting som kan søle det speilet til i deg; faren kommer nesten alltid fra en god ting, det gode som ikke er det beste.

Den gyldne regel for ditt og mitt liv er den, at vi i konsentrasjon holder livet åpent overfor Gud. La alt annet - arbeid, klær. mat, hva som helst på jorden - gå overbord, uten denne ene ting. Hastverket som følger med de andre ting, har alltid en tilbøyelighet til å skygge for denne konsentrasjonen om Gud. Vi må holde fast i beskuelsen og bevare livet åndelig helt igjennom. La andre ting komme og gå som de kan, la andre mennesker kritisere som de vil, men la aldri noen ting formørke det liv som er gjemt med Kristus i Gud. La aldri hastverk drive deg ut av det forhold at du lever i Ham. Nettopp det er utsatt for svingninger, men på at det ikke skjer. Den strengeste disiplin i en kristens liv må sikte på å lære og holde fast ved 'å se Herrens herlighet som i et speil'.

Bønnens kors

En god venn av meg har gjort meg oppmerksom på dagens andakt i Oswald Chambers (bildet) bok "Alt for Ham". Den passer veldig godt inn i serien jeg nå skriver om korsets betydning i den kristnes liv. Andakten bærer tittelen: Bønnens kors, og henter dagens ord fra Joh 16,26: "Den dagen skal dere be i mitt navn ..."

Her er Oswald Chambers:

"Vi er for tilbøyelige til å tenke på korset som noe vi må komme igjennom; vi kommer igjennom det bare for å gå inn i det. Korset er bare èn ting for oss: at vi helt og fullt og absolutt gjør oss til ett med Herren Jesus Kristus, og det er ikke noe som gir denne forening mer gjennomført enn bønn.

'Den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette.' (Matt 6,32) Hvorfor skal vi så be? Meningen med bønnen er ikke at vi skal få svar fra Gud; bønn er fullkommen og fullstendig enhet med Gud. Hvis vi ber fordi vi ønsker svar, vil vi lett bli fornærmet på Gud. Svarene kommer hver gang, men ikke på den måten vi venter, og vår åndelige fornærmelse viser at vi er uvillige til å bli ett med Jesus i bønnen. Vi er ikke her for å bevise at Gud svarer på bønn; vi er her for å være levende beviser for Guds nåde.

'Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere' (Joh 16,26-27). Er du kommet inn i et slik barneforhold til Gud, at den Herre Jesu Kristi liv i bønn er den eneste forklaring på ditt liv i bønn? Er Jesu stedfortredende liv blitt ditt levende liv? 'På den dag' blir du i den grad ett med Jesus at det ikke er noe skille.

Når bønn tilsynelatende blir uten svar, må du vokte deg for å legge skylden på noen annen. Det er alltid en Satans snare. Meningen er at du skal lære av det, ikke noen annen.

Mitt ytterste for Hans høyeste

Et godt nytt og velsignet år ønskes alle bloggens lesere. Innfor det nye tiåret har jeg valgt meg Fil 1,20-21a som "mitt" ord. Det er forøvrig et ord som har fulgt meg lenge, betydd mye for meg, og ikke minst utfordret meg. Slik vil jeg også det fortsatt skal være:

"Slik er det også min inderlige forventning og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men i all frimodighet, som alltid, skal Kristus også nå bli opphøyet ved min kroppm enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus..."

I den nye reviderte oversettelsen av NT fra 2005 oversettes dette ordet slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus..."

Om dette verset skriver Oswald Chambers (bildet) diss radikale og utfordrende ordene:

"Mitt ytterste for Hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor Han har bedt oss om å gi etter for Ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for Hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at Han ikke vet hva vår lydighet til føre til. Hold deg til saken; Han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for Hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for Ham og for Ham alene.

Min fryktløshet for Hans hellighet: "Enten det blir ved liv eller ved død" (v.20) Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme Ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i vårt liv, fordi vi ikke gir akt, når Han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor Han ber oss å være vårt ytterste for Ham, og vi begynner å diskutere. Så fører Han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en avgjørelse, for eller mot, og der møter vi "det store vannskillet".

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vilje til Ham, absolutt og ugjenkallelig."

Denne setningen: "Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for Hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for Ham og for Ham alene, er utgangspunket for min bønn innfor det nye året og tiåret.

Opplevelser med Jesus på fjellet

Edin Løvås sier at Jesus var fjellklatrer! Jeg tror han har aldeles rett. Israels høyeste fjell - Hermon (bildet), er et imponerende skue. Fjellet ligger på grensen mellom Syria og Libanon, og har en høyde på 2814 m.o.h. Når vi leser i Mark 9,2: "Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, der de var avsides, for seg selv," så var nok det Hermon. Tradisjonen har pekt ut Tabor, men det understrekes jo nettopp at fjellet var "høyt". Forleden leste jeg Oswald Chambers utlegge dette verset fra Mark 9,2 slik:

"Vi har allesammen hatt stunder på fjellet, når vi har sett tingene fra Guds synspunkt, og vi har ønsket å bli deroppe; men Gud vil aldri la oss få bli der. Prøven på vårt åndelige liv er om vi har evne til å stige ned; hvis vi bare har kraft til å stige opp, er det noe i veien med oss.

Det er stort å være på fjellet med Gud, men et menneske kommer dit bare for at han etterpå kan komme ned blant dem som er besatt av djevler, for å løfte dem opp. Vi er ikke skapt for fjellene eller for morgendemringen og estetisk henrykkelse; det kan vi få i inspirerte øyeblikk og bare i dem. Vi er skapt for dalen, for våre dagligdagse omgivelser, og det er der vi skal vise hva vi duger til. Åndelig selviskhet ønsker alltid å få nye øyeblikk på fjellet. Vi føler at vi kunne tale og leve som engler hvis vi bare kunne bli på fjellet. De opphøyde stunder er unntak; de har betydning i vårt liv med Gud, men vi må vokte oss for at vi i åndelig selviskhet skal ønske å beholde dem bestandig.

Vi vil gjerne tro at alt som hender skal bli til nyttig belæring; men det skal bli noe bedre enn belæring, nemlig til karakter. Fjellet skal ikke lære oss noe, men gjøre oss til noe. Det ligger en snare i den tanken: Hva skal dette tjene til? I åndelige saker kan vi ikke gjøre våre beregninger etter den linjen. Øyeblikkene på fjellets topp er sjeldne øyeblikk, og de har sin betydning i Guds plan.

Om å bli til brød og vin

En svært god venn av familien har sendt meg noe som Oswald Chambers (bildet) har skrevet. Jeg synes det var så godt og utfordrende, at jeg gjerne deler det videre med bloggens lesere:

"Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol 1,24)

Vi setter oss våre kall på grunnlag av vår egen åndelige innvielse, men når vi kommer i det riktige forhold til Gud, feier Han dem til side allesammen og hamrer oss med smertefulle slag til noe vi aldri hadde drømt om. Da ser vi i et lysglimt hvor Han vil hen, og vi sier: "Her er jeg, send meg." (Jes 6,8)

Dette kall har ikke noe å gjøre med personlig helliggjørelse, men med å bli gjort til brød som brytes og vin som utgytes. Gud kan ikke gjøre oss til vin, hvis vi protesterer mot de fingrene som Han bruker til å kryste oss med. Om Gud bare ville bruke sine egne fingrer og gjøre meg til brød og vin på en særskilt måte! Men når Han bruker en som vi ikke liker, eller et sammentreff av omstenigheter som vi har sagt vi aldri ville finne oss i, hvis Han bruker dem til å kryste oss, så nekter vi. Vi kan aldri få velge skueplassen hvor vi skal gjøres til martyrer. Hvis vi skal bli vin til å drikke, så må vi krystes; du kan ikke drikke druer. Druer blir ikke til vin før de er blitt knust.

Jeg undres på hva slags fingergrep Gud har klemt deg med, ettersom du spratt til siden som en marmorkule og slapp unna? Du er ikke moden ennå, og hvis Gud hadde knust deg, ville vinen vært bitter. Å være en sakramental personlighet betyr at en har elementene av sitt naturlige liv fylt av Guds nærvær, så de ved Hans forsyn kan brytes som brød til Hans tjeneste. Vi må bli formet etter Gud, så vi kan brytes som brød i Hans hender. Hold deg i det rette forhold til Gud, og la Ham gjøre hva Han vil, og du vil finne at Han frembringer den slags brød og vin som kan tjene Hans andre barn til velsignelse.

Oswald Chambers hadde bakgrunn som baptistpastor og misjonær.