20. februar i 1527 kom anabaptister fra flere land for å delta på den store døperkonferansen i Schleitheim, på grensen mellom Tyskland og Sveits. Her ble det forfattet et dokument som er blitt kalt trosbekjennelsen fra Schleitheim. I forbindelse med forarbeidene til boken jeg holder på å skrive om reformasjonens radikale grupper, har jeg forsøkt å oversette de syv artiklene som trosbekjennelsen utgjør. Så vidt jeg vet er ikke dette blitt oversatt til norsk tidligere, og jeg gjør oppmerksom på at min oversettelse ikke er endelig ennå. Det blir den ikke før den offentliggjøres i boken som forhåpentligvis blir ferdig i år. Den tidligere generalsekretæren i Det norske Baptistsamfunn, Hans Asak Kristiansen, summerte opp innholdet av disse artiklene i sin bok "Troshelter", som utkom på Norsk Litteraturselskap/Filadelfiaforlaget for mange år siden, men denne oppsummeringen er dessverre svært mangelfull. De syv artiklene bærer selvsagt preg av å være skrevet på 1500-tallet, men er fortsatt svært tidsaktuelle. På grunn av lengden deles disse artiklene opp i flere bloggartikler. Bildet viser dagens Schleitheim, et idyllisk sted som egner seg godt for et besøk! Den gang artiklene ble skrevet var det ikke like idyllisk. Anabaptistene opplevde forfølgelse på grunn av sin tro og overbevisning. Innholdet i denne bekjennelsen kan sikkert være kontroversielle den dag i dag! Her følger artiklene:
Artikkel 1: Om dåpen Dåpen skal gis til alle som er undervist om omvendelsens betydning og livsendring og som i sannhet tror at deres synder er tatt bort gjennom Kristus, og til alle de som ønsker å vandre i Jesu Kristi oppstandelse og bli begravd med Ham, slik at de kan oppstå med Ham. Alle som deler denne forståelsen, og som selv ber om det, kan bli døpt. På dette grunnlaget avvises barnedåpen, den største og første av pavens avskyeligheter. For å underbygge dette har vi resonnementene, de skriftelige vitnesbyrdene og praksisen til apostlene. Vi ønsker ganske enkelt med fasthet og med overbevisning å holde fast ved det samme.
Artikkel 2: Om utelukkelse fra forsamlingen Vi er blitt enige om følgende når det gjelder utelukkelse: Alle de som gitt seg selv til Herren, som har fulgt Ham i henhold til Hans bud, de som er blitt døpt inn i Herrens ene legeme, og som har latt seg kalle brødre og søstre, men som lever i synd de ikke vil vende seg fra, skal utelukkes. I følge Kristi befaling i Matt 18 skal disse først bli advart privat og den tredje gangen skal det bringes inn for menigheten, hvor den det gjelder skal formanes offentlig. Dette skal gjøres ifølge Guds Ånds befaling før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i en kjærlighet bryte brødet og spise fra det ene brød og drikke fra en kalk.
Artikkel 3: Om brødsbrytelsen Når det gjelder brødsbrytelsen så sier vi i enhet følgende: alle de som ønsker å bryte det ene brød og minnes Kristi brutte kropp, og alle de som ønsker å drikke av den ene kalk for å minnes Kristi utøste blod, de må på forhånd være ett i det ene Kristi legeme, det er Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og det ved dåp. For som Paulus viser til kan vi ikke på samme tid sitte ved Kristi bord og ved djevlers bord. Vi kan heller ikke på samme tid ta del i Herrens kalk og djevlers kalk. Det er: alle de som følger djevelen og verden har ingen del med de som Gud har kalt ut av denne verden. Alle disse som ligger i ondskap har ikke noen del i det gode. Så det skal og må være slik at alle de som ikke tar del i kallet av den ène Gud, til èn tro,til èn dåp, til èn Ånd, til ètt legeme sammen med alle Guds barn, kan ikke bli gjort til ètt brød sammen med dem, slik det i sannhet må være hvis en virkelig ønsker å bryte brødet ifølge Kristi befaling.
Artikkel 4: Om atskillelse Når det gjelder atskillelsen som skal finne sted fra det onde og fra ondskapen som djevelen har plantet i verden, er vi ganske enkelt blitt enige om følgende: vi har ikke noe fellesskap med dem, og vi løper ikke sammen med dem i den forvirringen som deres avskyeligheter frembringer. Siden alle ikke har trådt inn i troens lydighet og ikke kommet inn i en enhet med Gud, slik at de gjør Hans vilje, er det en avskyelighet for Gud, derfor kan ingenting virkelig gro eller springe fram fra dem, annet enn avskyelige ting. Nå er det ikke noe annet i verden eller i skapelsen enn godt eller ondt, tro eller vantro, mørke eller lys, verden eller de som er kommet ut av verden, Guds tempel eller avguder. Kristus eller Belial, og ingen skal ha del med den andre. For vårt vedkommende er Kristi befalinger tydelige og klare, hvor Han befaler oss til å bli og være atskilt fra den onde, og på den måten vil Han være vår Gud og vi skal være hans sønner og døtre. Videre: Han påminner oss derfor til å gå ut fra Babylon og fra vårt jordiske Egypt, slik at vi ikke skal bli delaktige i deres straff og lidelse, som Herren vil bringe over dem. Fra alt dette skulle vi ha lært at alt som ikke er i enhet med Gud i Kristus ikke er noe annet enn en avskyelighet vi skulle sky. Med dette mener vi alle papistiske og re-papistiske gjerninger og avgudsdyrkelse, samlinger, kirkegang, vinhus, garantier og vantroens overgivelser, og annet av dette slaget, som verden verdsetter så høyt, men som er verdslig og overfladisk i motsetning til Guds befalninger, etter det syndens mønster som finnes i verden. Fra alt dette skal vi skilles at og ikke ha del i noe av det, for dette er ikke noe annet enn avskyelig, som vil forårsake at vi vil bli fordømt når vi står foran Jesus Kristus, Han som fridde oss fra kjødets slaveri og gjorde oss skikket for tjene Gud og den Ånd Han har gitt oss. Vi skal heller ikke ha del i noen av de voldens djevelske våpen – slik som sverd, rustning, og lignende ting, og all deres bruk til å forsvare venner eller brukt mot fiender. Vi skal holde oss til Kristi ord om ikke å sette oss mot imot dem som gjør det onde mot oss.
Artikkel 5: Om menighetens hyrder Om hyrdene i Guds menighet er vi blitt enige om følgende: Hyrden i menigheten skal være en person helt og fullt ifølge de retningslinjene som Paulus gir, som har et godt vitnesbyrd fra de som står utenfor troen. Oppgaven til en slik person skal være å lese, formane, advare, påminne, eller utelukke fra menigheten, og på en ordentlig måte lede an i bønn blant brødrene og søstrene, i å bryte brødet, og i alle ting ta seg av Kristi legeme, slik at det kan bli bygget opp og utviklet, slik at Guds navn kan bli lovprist og æret gjennom oss, og spotterens munn kan bli stanset. Hans behov skal underholdes av menigheten som har valgt ham, slik at den som tjener evangeliet også kan leve av det, slik som Herren har forordnet. (1.Kor 9,14) Skulle en hyrde gjøre noe som må påtales, skal ikke det skje uten stemmen til to eller tre vitner. Hvis de synder skal de irettesettes offentlig, slik at andre kan frykte. Hvis en hyrde skulle jagd bort eller bli ledet til Herren gjennom korset, i samme time skal da en annen bli ordinert i hans sted, slik at Herrens lille flokk ikke blir ødelagt, men bli bevart gjennom advarsler og ved å bli trøstet.
Det er ikke mange som lenger holder frem hva Guds ord sier om atskillelse fra verden. Når hørte du sist en preken om dette? Enda Bibelen er veldig tydelig. Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med artikkelserien om kristen pasifisme. På Facebook har jeg deltatt i en interessat debatt om dette. Selv er jeg blitt mer og mer usikker på om vi kan snakke om "kristne" nasjoner, og at det er en kristens oppgave å forsvare et stykke landområde. Det synes for meg som om enkelte er villig til å drepe for å forsvare et land, men synes ikke som om de har tenkt igjennom at den de dreper går evig fortapt, og det fordi det er viktigere å forsvare et lands frihet fremfor en sjels frelse. Jesus sa det jo så tydelig at det ikke er til å misforstå: Mitt rike er ikke av denne verden! Hvorfor har vi da mer lojalitet til denne verden, enn vi har til Guds rike?
