Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag:
Salme 113
De fire søndagene i adventstiden har alle fått navn. Den første heter: Kongens adventssøndag. Den andre: Forventningens adventssøndag. Den tredje, som er i dag: Botens adventssøndag og den fjerde: Gledens adventssøndag.
Det er gode knagger å henge ting på i disse ukene som kulminerer med Kristi fødselsfest. 1.juledag. På disse knaggene kan vi henge ting på som vi kan bruke for å forberede oss på Hans komme. Vi trenger denne langsomme rytmen som adventstiden inviterer oss til, hvor vi innbys til å dvele ved Frelsesmysteriet. Guds menneskevorden, for å bruke et veldig gammeldags ord. Guds menneskevorden er et annet ord for et annet vakkert ord kirken har gitt oss: Inkarnasjonen. Det handler jo om at Gud kler seg i menneskelig skikkelse, og tar bolig iblant oss. Eller for å sitere bokstavelig det som vi leser i Joh 1,12, Jesus kom og ‘slo opp sitt telt i blant oss.’
Midt i denne forventningens tid inviteres vi til å gjøre bot. Det er også et ord som har gått av moten. Og for noen minner det kanskje om den såkalte mørke middelalder, selvstrev og gjerningskristendom. Men det er ikke noe av dette jeg skal snakke om i formiddag. Jeg skal snakke om noe som setter mennesker fri! Om dette forunderlige som kalles: syndernes forlatelse.
Store Norske Leksikon definerer ordet ‘bot’ brukt i religiøs betydning, slik: “Gjenopprettelse av et forhold til Gud som er ødelagt av synd eller på annen måte, ved at det foreligger en erkjennelse av skyld.”
Det finnes en underlig lære som sprer seg i visse kristne kretser i dag, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Men jeg har ennå til gode å møte et menneske som ikke synder. Kjenner du noen? Og mange gjør seg den erfaringen at jo lenger de lever med Herren, og jo nærmere de lever med Herren, jo mer kommer de til den erkjennelse som Peter kom til i møte med Jesu hellighet: “Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.” Og det stemmer også dårlig med den erkjennelsen som apostelen Paulus levde med. Hør bare:
Ca år 59 beskriver han seg slik: “Den ringeste blant apostlene” (1.Kor 15,9)
Ca år 64: “Den minste av alle hellige.” (Ef 3,8)
Ca år 65: “Den største av syndere.” (1.Tim 1,15)
Om apostelen Paulus kaller seg ‘den største av syndere’, hvem er da jeg om jeg sier at jeg ikke lenger har synder å bekjenne?
En som har betydd mye for mitt kristenliv er Edin Løvås. I en av de mange samtalene jeg hadde med ham fortalte han en historie fra sine eldre dager. Edin hadde besøkt en mann som lå på sykehuset. En tid hadde han blitt så minnet om en synd fra hans barne- og ungdomsår og ble urolig for dette. Du vet, en av Den Hellige Ånds oppgaver er å overbevise om synd. Det er Jesus som sier dette i Joh 16,8: “Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.”
Mens han var på vei ut av sykehuset passerte han døra til sykehuspresten og tenkte: Jeg vil skrifte - altså bekjenne mine synder, og banket på døra. Ut kom det en ung prest, forteller Edin, som ble ganske så overrasket når Edin spurte om han kunne ta imot et skriftemål. Den unge presten stammet frem et ‘ja’, Edin gikk inn, bekjente sin synd og så kunne Edin fortelle: Jeg ble fylt av en overveldende glede når presten tilsa meg mine synders nådige forlatelse i Den treenige Guds navn. Presten på sin side ble nok veldig overrasket over at en gammel mann kunne bli så glad, fortalte Edin på sin karakteristiske måte.
Det er dette boten handler om! Overbevisning om synd, erkjennelsen av egne synder, syndens bekjennelse som gir syndernes forlatelse.
Det finnes noe som heter syndenød. Det er et genuint verk av Den Hellige Ånd. Et godt eksempel på dette er det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. I forbindelse med Peters sterke pinsepreken heter det i Apg 2,37: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre.” Det greske ordet som er brukt for ‘stakk’ kan også oversettes: “gjennombore”, “ramme hardt hjertet eller samvittigheten”.
Slikt kan ikke noe menneske gjøre. Dette er Den Hellige Ånds gjerning. Ånden kan gjennombore ens hjerte, og det som da skjer er at vi ser vår synd og forstår at vi må bekjenne den.
Høsbjør Hotell, som ligger noen få kilometer herfra, var for drøyt 80 år siden, et samlingssted for en særegen vekkelse blant politikere, skuespillere, forretningsfolk, forfattere. Vekkelsens kjennetegn - og det var mange som ble berørt av den og kom til tro - var de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Dette var som et sjelespeil hvor man prøvde seg selv innfor Gud og det førte til at man ærlig bekjente sin synd for Gud og mennesker, der det var nødvendig å gjøre opp overfor et menneske.
Einar Lundby, som var lege her i Brumunddal, ble sterkt berørt av denne vekkelsen. Han og alle andre som var berørt av den snakket mye om det å leve i lyset. Det begrepet hadde de fra selveste kjærlighetens apostel, Johannes.
1.Joh 1,5-10
Lundby visste som lege at det er god sjelehygiene i det å bekjenne sine synder. Legge dem fra seg. Og få del i syndernes forlatelse. Det å bære på ting som man vet skulle ha vært bekjent tærer på marg og bein. David opplevde dette. Han beskriver det slik i:
Salme 32,1-4
Merk deg ordene i vers 4: “For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke.” Hva er dette? Det er det samme som de opplevde på pinsefestens dag: syndenød.
Men vi skal lese videre: v. 5
På 1930-tallet fantes det en sykehusprest på Lovisenberg sykehus i Oslo som het Peder Olsen. Denne Peder Olsen, som har skrevet flere gode bøker, blant annet om helbredelse ved bønn, har også skrevet en bok om det private skriftemålet. Der skriver han blant annet følgende: “Mangler skriftemålet kan det føre til stor skade både for den sjelelige og legemlige sunnhet.” (Peder Olsen: Det private skriftemål, Lutherstiftelsen, side 33).
Men skriftemålet er også mer eller mindre blitt borte fra våre sammenhenger. Kanskje fordi noen forbinder dette med noe katolsk. Men det er bibelsk! Jesus selv innstiftet det.
Joh 20,23
Alle burde ha noen de kan bekjenne sine synder for. Jakob, Jesu bror, sier det slik: “Bekjenn derfor deres synder for hverandre, og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.”
Holder det ikke å bekjenne sine synder for Gud? Jo, men av og til trenger vi å ansvarliggjøre oss selv og bekjenne for et annet menneske. Da er det ikke så lett å falle tilbake i gamle synder og vaner. Og av og til har vi syndet mot et menneske og trenger å bekjenne vår synd overfor det mennesket vi har krenket.
Hebreerbrevets forfatter torpederer den nye nådelæren som sier at vi ikke har synder å bekjenne med disse ordene, fra Hebr 12,1: “Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss …”
Det er dette som er så befriende med skriftemålet - med det å bekjenne sine synder for en som på vegne av Herren Jesus kan tilsi oss våre synders nådige forlatelse - at vi kan ‘legge av alt som tynger’. Da forsvinner en tung bør og vi blir frie.
Skriftemålet, som er innstiftet påskedagen, er egentlig en vidunderlig og dyrebar påskegave! Det er virkningen av Jesu død og oppstandelse. Når Jesus taler med Emmusvandrerne og Han åpner ‘deres forstand så de kunne forstå Skriftene’, sier Jesus, slik det gjengis av Lukas i Luk 24,46-47: “Og han sa til dem: Så står Skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…”
Er det ikke vidunderlig?! Kun Jesus har mulighet til å tilgi oss våre synder og dette budskapet: omvendelse og syndenes forlatelse må forkynnes for alle folkeslag.
Finnes det noe større enn dette? Å få sine synder tilgitt. Nei, noe større enn det finnes ikke. Jeg tenker på denne store gaven når jeg leser ordene til den ukjente salmisten i Salme 113, som vi leste innledningvis.
Den ukjente salmisten beskriver en Gud som bøyer seg ned. Som vi leste i vers seks:
“han som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden”.
Det er dette som skjer når Kristus i følge Kristushymnen i Filipperbrevet, “uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.”
Dette er Gud som ser så djupt ned, som bøyer seg til jorden. Profeten Jesaja sier det slik i Jes 57,15: “For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig. I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende.”
Det er denne Gud som bøyer seg ned, som “reiser den ringe av støvet, og løfter de fattige fra søppelhaugen.” (v7)
I vakre Magnificat, Marias lovsang som hun synger etter at hun hadde truffet Elisabeth oppe i fjellbygdene i Juda, og som Lukas gjengir i Luk 1,51-54, så er det denne sannheten Maria løfter frem: “Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han han tomhendte bort. Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn…”
Jeg blir så grepet av dette bildet som den ukjente salmisten gir av oss av en Gud som bøyer seg ned. Det er det samme bildet Moses gir oss i begynnelsen av 2.Mosebok. Der leser vi i 2.Mos 3,7-8: “Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene og jeg vet hva de lider. Nå har jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd …”
Men det er mer! Gud ser ikke bare ned for å registrere hva som skjer. Han gjør noe, slik også Moses skriver her. Den ukjente salmisten skriver: Han reiser opp og løfter.
Slik er Guds møte med mennesket! Den som ligger nede, den ringe, den fattige, reises og løftes opp. Gud gir mennesket tilbake sin verdighet når Jesus dør på korset og soner for alt det som undertrykker mennesket. Han reiser den ringe av støvet.
Men det er mer! I vers 8 leser vi: “for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.”
Vet du, dette begeistrer meg veldig. Det finnes en fantastisk fortelling hos profeten Sakarja.
Sak 3,1-5
Dette er jo et fantastisk bilde på hva som skjer når vi gir vårt liv til Herren og Han begynner sitt forunderlige nådeverk i våre liv. Han tar vår misgjerning bort og kler oss i høytidsklær.
Det er jo dette Jesaja profeterer om i Jes 61 og som er en del av det skriftavsnittet som Jesus siterer deler av i synagogen i Nasaret. De ordene Jesus ikke siterer er disse, men de er likevel en del av det Nådens år som Han proklamerer:
“... til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledens olje istedenfor sorg, lovprisningens drakt istedenfor en avmektig ånd.”
Det kaller jeg en real byttehandel.
Som gode nordmenn er vi ikke vant til å tenke stort om oss selv! Janteloven sørger for det. Første bud i den setter oss på plass: “Du skal ikke tro at du er noe.”
Guds ord sier noe helt annet. Hør bare: “Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, der som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1.Pet 2,9-10)
Tenk det du, en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk! Vi må ikke tenke smått om Herrens forløste! Vi er borgere av et nytt rike, alle vi som har gått over fra døden til livet, fra mørkets rike til lysets rike. Og i dette riket er den ringe og fattige blitt til et kongelig presteskap, og Herren selv har tatt av oss de skitne klærne og kledd oss i høytidsklær!
Hører jeg et aldri så lite halleluja?
Det er en beretning i evangeliene som den siste tiden har talt så sterkt til meg personlig.
Luk 7,36-50
Denne kvinnen hadde en historie som inneholdt mørke kapitler. Hun hadde også et rykte som ikke bare fortalte de gode tingene om hennes liv. Men også de sårbare. Og hun beskrives av Lukas som “en synderinne”. Likevel - det er ikke det vi fester vår oppmerksomhet til når historikeren og evangelisten Lukas forteller hennes historie. Det er først og fremst det hun gjør for Jesus: gråtende væter hun og salver Hans føtter og tørker føttene Hans med sitt hår. Lukas blir så grepet av det han ser, at han skriver: “og hun kysset hans føtter MANGE ganger…”
Ikke bare en gang, men MANGE GANGER.
Hvorfor? Hun hadde gjort bot, bekjent sine synder og opplevd syndernes forlatelse.
Og så kommer det som er selve poenget mitt i denne sammenhengen, i vers 47. Det er Jesus som sier dette: “Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt elsker lite.”
Sånn er det! Når vi forstår, eller rettere sagt, begynner å ane hvor mye vi er tilgitt, hva forsoningen egentlig innebærer, ja, da elsker vi mye. Da blir takknemligheten stor. Da blir det heller ikke så vanskelig å bekjenne sin synd for Herren. Da blir ikke det noe stress i det hele tatt. Da gjør vi det med glede. For vi vet hva vi får i eie: syndernes forlatelse!
Botens adventssøndag settes i sammenheng med den gjerningen Døperen Johannes var kommet for å gjøre. Det ser vi av tekstene som er oppgitt for denne dagen. Vi skal ikke ta for oss disse tekstene denne gangen, men jeg minner bare om det.
Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, har skrevet en bok om boten. Hun kaller boten for det salige liv, og hun skriver dette om Johannes: “Gjør bot! var døperen Johannes’ kall, han som var veirydder for Jesus. Han forkynte den ene veien som fører oss til Jesus, botens vei som det står skrevet: Rydd vei for Herren og gjør hans stier rette! - Det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes. (Luk 3,4-5) Bare når boten har banet vei, jevnet høydene og tatt steinene bort, da kan Herren, Kongen komme. Da finner Han en vei hvorpå Han kan komme inn til sine menneskebarn. Døperen Johannes viser oss altså: Jesu komme krever veiryddere som står i boten. Slik var det ved Jesu første komme, og slik vil det også bli ved Hans annet komme.” (Boten det salige liv, side 98)
La oss be om å være slike veiryddere - mennesker som går til korset med sine synder for å bli fri.
Det er flott og veldig passende at neste søndag, den fjerde søndagen i advent, kalles Gledens adventssøndag. For det er gleden som følger etter boten. Gleden over syndernes forlatelse og det evige liv. Alt henger nemlig sammen.
