Kalt kristne

"Når Den hellige ånd kom over den tidlige kirken i Antiokia, satte både jøder og hedninger sin lit til at Jesus ville gi dem adgang til Gud. Forenet i tilbedelse, delte de liv med hverandre som om de var en familie. Ingen visste til å begynne med helt hva de skulle kalle dette. De visste hva en gruppe med jøder var ment å være, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som tilba sammen i Jesu navn. Så de bestemte seg for å gi dem et nytt navn. De kalte dem 'kristne'. (Apg 11,26)

Enhet på tvers av skillelinjer var det som var selve særtrekket ved den tidlige kirke - så mye qat det krevdes et nytt navn. Den kristne tro var en ny identitet, verken jødisk eller hedensk, mann eller kvinne, slave eller fri. (Gal 3,28)

Det er ganske utrolig å tenke på, spesiielt for en kirke som fragmentert av skismaer og trosbekjennelser, kirkesamfunnenes skillelinjer og etnisk identitet.

Det er hardt for noen og enhver i Amerika å se på de første kristne og føle seg stolt av hvor vi befinner oss i dag."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet): New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Imam redder 300 kristne fra å bli drept

En lokal nigeriansk imam får nasjonal heder og ære etter å ha reddet over 300 kristne på flukt fra delstaten Plateu på grunn av religiøs forfølgelse.

Den 83 år gamle imamen, Alhaji Abdullahi Abubakar, som er bosatt i landsbyen Nghar i Gashish distriktet, skjulte 24. juni kristne på flukt fra gjetere fra Fulani-stammen som er kjent for sitt glødende hat mot kristne. Disse voldsmennene hadde da invadert 15 lokalsamfunn i Barkun Ladu, og drept over 200 personer.

Han forteller: "Jeg gjemte kvinnene i mitt private hjem, og etterpå, tok jeg mennene med meg inn i moskeen og gjemte dem der."

Når drapsmennene kom og krevde at de som befant seg i dette huset og i moskeen kom ut, fortale den 83 imamen at de var muslimer, og på den måten tvang han disse drapsmennene til å dra videre.

Det er The Eagle Online som skriver dette.

Underlige reaksjoner fra kristne

Jeg har en amerikansk FB-venn. Han er metodist, sågar professor i historie og teologi. I dag forteller han at han har mistet 25 av sine Facebook-venner fordi han i går tilkjennegav at han stemte på Demokratene ved valget denne uken. Noen av dem kunne fortelle min FB-venn at han 'har blod på sine hender'.

Det illustrerer litt av klimaet i USA i dag mellom kristne som enten stemte på Trump eller Hillary. Men dette er jo heller ikke ukjent her i Norge. Det er utrolig hvilke ord enkelte kristne kan ty til når det gjelder å karakterisere mennesker som har aldre meninger enn dem.

Min FB-venn er en klok mann. Han svarer:

"Jeg står ansvarlig overfor Gud og for Hans ord, overfor de fattige, og for overfor det globale kristne fellesskapet, og jeg hviler i det sikre bibelske løftet om Guds rike i sin fylde - og det John Wesley (bildet) kalte rettferd, nåde og sannhet."

Vi må våge å stå for noe, og av og til koster det. Jeg har selv mistet FB venner på grunn av mitt ståsted, særlig på grunn av mitt økumeniske arbeid. Og det har kostet meg taleoppdrag. I Norge er det slik at om vi besøker enkelte menigheter utelukkes du fra andre, bare av den grunn at du besøker disse menighetene. At jeg har skrevet positivt om paven ved noen anledninger, fører til at noen takker nei til at jeg kommer på besøk, med et bønneseminar! Som om bønneseminaret har noe å gjøre med en artikkel jeg har skrevet. Men det er lett å få passet sitt påskrevet. Og noen er veldig flinke til å rekke armen i været og vise rødt kort. Noen henger deg til og med ut offentlig. Men har de noen gang snakket med meg? Nei. Men de vet likevel bedre enn meg selv hva jeg står for.

Yitzhak Shamir: Kristne fra fars landsby var blant de triveligste menneskene vi visste om

Jeg holder på å lese selvbiografien til Yitzhak Shamir (bildet). Med unntak av 25 måneder som visestatsminister og utenriksminister, var Shamir statsminister og leder av Likud-partiet i perioden mellom 1982-1992. Han ledet Israels regjering like fram til juli 1992, og dette er noen annen statsminister har gjort siden David Ben-Gurion.

Det er en svært dramatisk historie han forteller. Om oppveksten i Polen, om undergrunnsarbeidet i kamp for jødisk selvstendighet på 1940-tallet, om arbeidet i Mossad, om nasjonal og internasjonal politikk - bare for å nevne noe.

Hele hans familie ble utryddet. Faktisk ble alle jødene i landsbyen hvor han vokste opp drept. 2. november 1942, ble de ført bort i kjerrer fra den polske byen Rujenoy, til Volovysk og deretter til Treblinka. Blant dem hans mor og søsteren Rivka. Den andre søsteren, Miriam, ble skutt sammen med sin mann av en polsk skogvokter, som hadde lovt å skjule dem for tyskerne. Faren ble også drept av en polsk angiver fra landsbyen hvor han vokste opp.

Yitzhak Shamir forteller gripende om oppveksten i den polske byen Rujenoy. Av en befolkning på 5000 var det rundt 3500 jøder. Faren, Shlomo Yesernitzky, eide en liten lærvarefabrikk. Shamir forteller at han ble oppdratt i et varmt og godt hjem. Han ble tidlig en overbevist sionist.

Jeg kommer nok tilbake med mer om Yitzak Shamir senere, etter hvert som jeg leser boken, men jeg vil gjerne få dele noe som Yitzak Shamir forteller om sin barndom og oppvekst, som har gjort et djupt inntrykk på ham:

'Far satte særlig pris på å komme hjem et par dager til sitt barndomshjem for å møte sine gamle landsby-venner, som selvfølgelig var kristne alle sammen. De kom også ofte til Rujenoy og var blant de triveligste av alle gjestene våre, så vi gledet oss alltid til de skulle komme og vi hygget oss sammen med dem'. (Yitzhak Shamir: Tilbakeblikk. En selvbiografi. Forlaget Exodus 1994, side 14)

Dette gjorde godt å lese: at kristne med sine levde liv var et så godt eksempel at en jøde minnes dem med takknemlighet og glede. Se det - det er slett ikke en selvfølge. Hva kristne har forvoldt jøder gjennom tidene er så forferdelig at vi slår våre øyne skamfulle ned. Derfor er det desto mer gledelig når vi får del i et slikt sterkt vitnesbyrd fra Yitzhak Shamir.

Jeg gleder meg til å lese videre.

Belgiske myndigheter har i djupeste hemmelighet klart å smugle ut 240 kristne fra Aleppo

SISTE: De siste to månedene har det pågått en redningsaksjon fra den sønderskutte syriske byen Aleppo (bildet) Aksjonen som har reddet ut 240 personer som har vært i stor fare, har pågått i djupeste hemmelighet.

Det er BBC som melder dette.

Det er belgiske myndigheter som har koordinert det hele, hvor flere sivile organisasjoner har deltatt. De 240 er nå brakt i sikkerhet til Libanon. Fra Libanon er de så brakt til Belgia. Flesteparten av de 240 er kristne. Man regner med at flesteparten av disse vil få oppholdstillatelse i Belgia. Familiene det gjelder måtte forlate sine hjem og sine eiendeler i all hast.

Før krigen begynte hadde Aleppo en kristen befolkning på over 160.000. Nå er få igjen.

La oss takke Gud for at denne redningsaksjonen lykkes, og la oss be for flyktningene som nå er kommet til Belgia. Det er også god grunn til å takke Gud for det arbeidet som belgiske myndigheter har utført i denne saken, og for de sivile organisasjonene som har deltatt, med stor fare for deres liv.

Tyrkias spøkelsesby Levissi - hvor muslimer og kristne levde side om side i fredelig sameksistens

Det er få turister som finner veien til Kayaky, på Tyrkias vestkyst. Byen har hatt et annet navn: Levissi, og var en gang et blomstrende fellesskap med 10.000 innbyggere frem til tidlig på 1920-tallet. I dag er den en spøkelsesby. De 300-400 steinhusene står tomme.

Her bodde både muslimer og gresk-ortodokse kristne i harmoni, helt siden 1400-tallet. Muslimene, som levde i den omkringliggende dalen var for det meste bønder, mens de kristne, som bodde oppe i åssidene, for det meste var håndverkere, levde side om side og hjalp hverandre når behovene meldte seg.

Kristne og muslimske kvinner byttet mat og søtsaker i forbindelse med bryllup og religiøse festivaler; muslimske musikere spilte ved ortodokse festivaler eller tok del i brytekamper under påskefeiringen, barna lekte med hverandre, og mennene fra begge religiøse bakgrunner møttes for å snakke sammen på de lokale kafeene, spilte spill sammen og røkte vannpipe.

Men i 1923 - som et resultat av den gresk-tyrkiske krigen (1919-1923) ble Levissi plutselig tømt for folk. Både muslimer og kristne ble fordrevet fra sine hjem. Årsak: Tyrkia skulle bare ha èn religion. Levissi ble til Kayaky, eller Klippe-landsbyen. En spøkelsesby.

BBC har laget en god reportasje om denne byen og dens skjebne, som ble publisert på BBC's reisesider.

Om du leser engelsk, anbefaler jeg tar du tar deg tid til å lese den. Den gir oss et godt eksempel på at det er mulig for muslimer og kristne og leve side om side i fredelig sameksistens, og hva som skjer når slike miljøer ødelegges.

Du finner reportasjen her:

http://www.bbc.com/travel/feature/20140626-turkeys-religious-ghost-town/1

Bildet er hentet fra BBC reportasjen, og er tatt av Paul Biris/Getty.