Lydighet fører til lykke

Særlig i den stille uke gjentar kirken disse ordene fra Paulus: "han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død" (Fil 2,8).

Hensikten med lidelsen og døden er blant annet at vi skal lære oss lydighet. Når alt går slik vi ønsker, får vi ingen mulighet til å lære sann lydighet, den lydighet som Gud skapte oss til fra begynnelsen av. Den er det eneste som kan gjøre oss fullkomment lykkelige. Da Adam og Eva var ulydige mot Gud, mistet de også lykken.

Selvfølgelig trenger vi alle litt framgang og oppmuntring for å få mot til å gå videre. Men hvis det alltid går slik vi selv vil, blir vi ikke kjent med Gud og den kjærlighetsfulle planen han har lagt for våre liv. 

Når vi mislykkes eller opplever skuffelser, da kan vi virkelig få oppleve Guds fasthet og trofasthet. Når alle andre støtter faller bort, da kan vi få en helt ny opplevelse av at vi hviler trygt på den faste klippen som er Gud. 

Så lenge livet går etter dine egne planer, kan du lett få inntrykk av at du er din egen herre. Og det er egentlig vår største ulykke, dette at vi tror vi har livet i våre egne hender. Bare når tingene går på tverke, får vi sjansen til å lære dette: at Gud er vår absolutte Herre, at vi er hans tjenere som skylder ham ubetinget lydighet. Gud har ikke noe behov for å dominere oss. Han vil lære oss lydighet fordi hans vilje vil gjøre oss så uendelig mye mer godt enn alt det vi selv kan tenke ut.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 98
 

Om å mate en dinosaur - en drøm

I natt drømte jeg at jeg satt i en djup ørelappstol. Jeg spiste og noe av brødet drysset ned på teppet. Plutselig for jeg en innskytelse om at jeg skulle se under stolen, og jeg la meg ned på gulvet. Da la jeg merke til at det var som et lett regn av bittesmå brødsmuler som falt ned fra stolen i en sakte strøm. Jeg lå slik en liten stund, og da oppdaget jeg at noe rørte seg der inne i halvmørket. Noen underlige skapnninger som fikk næring av brødsmulene som falt ned fra ørelappstolen. 

Jeg ble liggende stille for å se dette selsomme synet. Da så jeg hva skapningnee lignet på: bittesmå dinosauruser med sine umiskjennelige lange halser. Og de vokste. Desto mer brødsmuler desto mer vekst. Til slutt stanget den ene dinosaurusen i stoltaket, og dens brå bevegelser førte til at stolen veltet.

Det gikk fra å være et fascinerende syn, til forferdelse.

Hva var dette? Jeg tror drømmen er et bilde på hvordan vi mater tankene våre og synden vår til at de får makt over livene våre, og til slutt ødelegger oss. Det var ikke tilfeldig at jeg satt i en ørelappstol, som er et bilde på ro og hvile og søvn, og dermed manglende årvåkenhet. Dinosaurusene er eldgamle, men med sine lange halser fanger de tidlig opp sitt bytte.

"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Det er en pris å betale

'Det kommer en tid hvor det å gå den rette veien og stå for sannheten har en pris.

Det kan hende du mister status, relasjoner, ditt rykte, men det er en ting du ikke kan miste hvis du står for den rettferdighet som finnes i Kristus, og det er Gud.

Det er alltid rett å stå på rettferdighetens stier og være lydig mot Gud og Hans Ord.

Still aldri spørsmål ved det.'

- Lovesick Scribe. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å lyde Gud mer enn mennesker

I går ettermiddag deltok jeg på en ledersamling på Grimerud. Samlingen ble holdt i forkant av kveldsmøtet hvor Loren Cunningham (bildet) talte. Det var flott å møte denne misjonslegenden igjen, og spennende å lytte til hva Gud har lagt på hans hjerte for en tid som denne.

Men det var noe Loren Cunningham fortalte som jeg la meg spesielt på hjertet, kanskje fordi jeg selv er i en lignende situasjon.

Cunningham fortalte om noe som skjedde for en del år siden. Mens han var på Hawaii hadde han opplevd at Gud talte til ham om at han skulle bli der på ubestemt tid, og ikke reise noe annet sted. Samme dag fikk han dette bekreftet ved at Joy Dawson kom til ham og sa: 'Har Gud talt til deg i dag om at du skal forbli på Hawaii på ubestemt tid?' Hun kunne ikke jo ikke vite dette, uten at Gud hadde åpenbart det for henne.

En ting er å lyde Gud når du møter motstand. Noe annet er når du blir prøvet på ting du egentlig har lyst til. En slik prøvelse ble Loren Cunningham utsatt for. Ville han da lyde Gud mer enn mennesker.

Ikke lenge etter at Gud hadde talt til ham, fikk Loren Cunningham en henvendelse fra Billy Graham. Den verdenskjente evangelisten ville ha ham til en av sine konferanser, som taler. Men siden Gud uttrykkelig hadde sagt at Loren Cunningham ikke skulle reise noe sted, takket han nei, enda han så gjerne ville møte Billy Graham, som er et av Loren Cunninghams store forbilder.

Så gikk det en tid, og Loren Cunningham mottok en henvendelse fra Det Hvite Hus. Daværende president Ronald Reagan ville møte ham! Men Loren Cunningham måtte takke nei. Han hadde lovet Gud å være på Hawaii.

Like etterpå mottok han et brev fra Vatikanet, med invitasjon til å møte daværende pave Johannes Paul II. Men også denne gangen måtte Loren Cunningham takke nei.

Det han hadde lovet Gud var viktigere enn både Billy Graham, den amerikanske presidenten og paven!

Det skal mot til å gjøre noe slikt, og åndelig disiplin. Men hva er viktigere enn å lyde Gud, når Gud har talt? Absolutt ingen ting.

Kan vi gi samme svar som Maria?

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av Watchman Nee (bildet) med bloggens lesere, hvor han skriver om Marias lydighet med bakgrunn i ordene fra Luk 1,38:

'Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne, meg skje etter ditt ord'.

Hvor viktig var dte ikke at det levende Ord måtte møte et åpent sinn hos den unge, uskyldige Maria, så Guds plan med å sende det kunne lykkes!

Gud talte, hennes tro ga et gjensvar og miraklet skjedde. Dessverre er det slik med mange av oss, at vi tror det greier seg når vi bare har den rette læren, og tankemessig erklærer oss å være tilhengere av Sannhetens Ord. Men hvis Sannheten ikke får virke i oss og leves ut i våre liv, er det i virkeligheten svært lite som skiller det å være enig med det og være uenig i det. Forskjellen merkes først når det får lov til å spille en levende, omskapende rolle i vårt liv.

Hvor tragisk er det ikke å eie store kunnskaper om Bibelen, men allikevel ikke ha opplevd dens kraft og virkning i vårt indre. Skal Gud kunne bruke oss til å gjennomføre sine planer, er det viktig at vi reagerer ikke bare med hjernen, men med hjertet, når Hans ord kommer til oss på en personlig måte i dag. Kan vi gi samme svar som Maria ga?

Viktigheten av å lyde Gud med det samme

I dagens meditasjonstekst leste jeg Apgj 3,19:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder skal bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn."

Om dette verset skriver Johannes Crysostomos (ikonet):

"Slik er den lydighet som Kristus hos oss, at vi ikke utsetter det et eneste øyeblikk."

Det er spennende å lese Skriften med Kirkefedrenes veiledning. Vår tids hovmod er at vi tror at vi er så veldig opplyste, og har en slik åpenbaring, som tidligere tiders kristne ikke har. Vi er jo så skolerte, har tilgang på så mye informasjon, det er jo så mange lærde i blant oss.

Mon tro det. Kunnskap er en ting, erfaring kan være noe ganske annet. Ikke det at ikke dagens kristne også har gjort seg erfaringer i sin vandring med Gud. Men vi må ikke glemme at noen har gjort erfaringer også i Kirkens tidlige historie, og noe av dette de skriver om vitner om en langt djupere erfaring enn svært mye av det overfladiske vi er vitne til i dag. Jeg vil mye heller ta del i dette enn det vi tilbys fra mange kristne sammenhenger i dag. Noe av det vi tilbys i dag er faktisk til å bli kvalm av.

Guds ledelse og vår lydighet

I Apostlenes gjerninger kan vi lese forunderlige beretninger om Guds ledelse. Disippelen Ananias foreksempel, får et syn og i dette synet får han beskjed om følgende: "Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsus..." (Apgj 9,11) I Apgj 16 leser vi om hvordan Den Hellige Ånd "hindret dem i å forkynne Ordet i Asia," derfor fortsatte Paulus og hans apostoliske team gjennom det frygiske og galatiske området. Så leser vi: "Da vi var kommet nesten til Mysia, prøvde vi å dra over til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov." (v6-7)

Å bli ledet av Gud handler mye om lydighet. Om å lære å si ja.

Nå liker vi ofte ikke tanken på at lydighet er et vesentlig element i vår åndelige erfaring. Da er det liksom greiere meed tilbedelse og tjeneste. Vi kan tjene andre, og vi gir oss gjerne hen i lovprisning og tilbedelse.

Lydighet, derimot, er vår respons på det som kreves av oss. Det innebærer at vi hører Helligåndens stemme som kan gå på tvers av vår egen. Det innebærer kall til å gjøre noe vi ikke gjør. Det krever at vi er åpne for forandring og noen ganger også til en radikal omlegging av hele livsretningen.

Jeg har funnet ut at kunsten å gi slipp på ting ikke er lettlært.

Lydighet er ikke bare et spørsmål om å si ja. Det er ikke det vanskeligste. Lydighet er også å si nei til det velkjente. Det er kanskje det vanskeligste av alt.

Ikke min vilje men Din - kunsten å si ja til Guds vilje

Noen av oss sier "ja" kanskje litt for ofte. Vi er typiske ja-mennesker, som gjerne vil stille oss til disposisjon, og vil gi av oss selv. Av og til, og kanskje oftere enn vi aner, bør vi også lære oss til å si nei. Ikke alt er Guds vilje, og selv det gode kan bli det bestes aller verste fiende.

Men av og til må vi lære oss til å si ja. Det er et ord av Jesus fra Hans kamp i Getsemane, som talte veldig til meg i går kveld. Det er dette:

"Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå Meg forbi! Men ikke som Jeg vil, bare som Du vil." (Matt 26,39)

Lydighet er faktisk et vesentlig element i vår åndelige erfaring. Vi kan like det eller ikke, men slik er det. De fleste, vil jeg tro, synes det er lettere med det som har med tilbedelse og tjeneste å gjøre.

Lydighet, derimot, er vår respons på det som kreves av oss.

For ofte er det slik at Den Hellige Ånds stemme går på tvers av vår egen. Da kalles vi til å oppgi vårt eget, da kalles vi til forsakelse og tro. Slett ikke populære ord i dagens menneskesentrerte forkynnelse.

Helligåndens stemme kan ikke være et kall til å gjøre noe vi ikke gjør. Det vil i såfall kreve at vi er åpne for forandringer, ja kanskje til og med en svært så radikal omlegging av hele livsretningen vår.

Kanskje innebærer det at vi må gi slipp på noe? Noe vi gjerne vil tviholde på, men som når det kommer til stykke, faktisk blir selve hindringen når det gjelder å være lydig mot Guds kall. Det vi gir slipp på behøver nødvendigvis ikke å være synd, eller noe galt i seg selv. Men det er likevel et hinder for at Gud får sin vilje helt igjennom i våre liv. Da hindres vi selv i å motta Guds velsignelse. Det er ikke alltid like lett å gi slipp. Men det er nødvendig!

Nå er heller ikke lydighet bare et spørsmål om å si ja.

Lydighet er nei til noe velkjent, og ja til noe ukjent.

Til det kreves det mot og tro.

Bildet er tatt i Getsemane, som ved siden av Gravhagen i Jerusalem, er mine to favorittsteder om det er mulig å si det slik, i Israel. Legg merke til at grusgangen er formet som et kors.

En langvarig lydighet i samme retning

I en tid som er preget av mye åndelig forvirring, ser vi også tegn på en tydelig lengsel etter radikal åndelig veiledning. Mange troende vender tilbake til de opprinnelige kildene. Jeg møter en del mennesker som med interesse leser tekster fra den udelte kirkes tid. Man leser ørkenfedrenes tankespråk. Det er også interessant å legge merke til at stadig flere snakker om kontemplasjon, og den indre bønnen. Dette skjer i sammenhenger som bare for noen få år siden avviste dette. Bare med noen få ukers mellomrom har jeg lest bøker med pinsekarismatisk bakgrunn, hvor det brukes et språk og eksempler som er hentet fra den tidlige kirkens historie, og spesielt fra monastisk tradisjon. Jeg gleder meg over mye av dette, samtidig som en del av dette som både skrives og som skjer er nokså overfladisk. Det hører med til en trend som for tiden er litt populær, og så rundt neste sving kommer det noe annet, som tar over for dette. Men noe er kommet for å bli. Fra den udelte kirkes skattkammer, fra ørkensanden og de dype russiske skogene, møter man noe slitesterkt og holdtbart som har tålt historiens gang, og som fremstår som troverdig og radikalt i 2008.

En sak er å bli fascinert og utfordret for en tid. Kanskje fører det til en kursendring. Men så går tiden, og fascinasjonen blekner. Stilt overfor dette er det viktig å tenke langsiktig. Eugene H. Peterson, professor emeritus i åndelig teologi ved Regent College, mangeårig pastor og oversetter av blant annet The Message, en parafrasert oversettelse av Det nye testamente, har kalt en av sine bøker: En langvarig lydighet i samme retning.

Og det er det det handler om. Som kristen legger vi ut på en pilegrimsvandring. Målet er satt, men det er et stykke vei å gå dit. Av og til krever det at vi blir ensporede, og at vi må innse at alt skjer ikke med det samme, men ting tar tid. Også på det åndelige området, kanskje aller mest på det åndelige området. Dette er en av våre aller største utfordringer, vi som lever i en tid hvor alt aller helst skulle ha skjedd i går.

Jeg ble påminnet noe veldig viktig for mitt eget vedkommende i dag. En god venn av meg ventet på meg i bønnekoia mi i dag. Han har fått nøkler, så han er av og til der for å søke stillheten og møte Gud. I går hadde vi avtalt å møtes der, og i løpet av den gode samtalen minnet han meg om noe som flere har sagt til meg den siste tiden. Det han sa var såvidt personlig at jeg ikke skal nevne hva det var her, men antyde at det har med noe av det jeg skriver om nå. Om å planlegge for en lang vandring. Det er nemlig ingen motsetning mellom det, og lengselen etter at Jesus skal komme igjen snart.

Den hellige Benedikts regel har tålt tidens løp. Den bygger på de eldste fedrenes radikale iver, ikke minst fra den egyptiske ørkenen. Men til forskjell fra de fleste klosterregler fra den første tiden har Benedikts regel bestått og praktiseres i 1500 år. Det sier noe om hvor slitesterk den er.

Det viktigste bindeleddet mellom ørkenfedrene og Benedikts regel er den hellige Cassianus (død ca 430). Han levde omtrent hundre år før Benedikt, hadde tilbrakt en lengre tid hos de egyptiske fedrene og samlet sine erfaringer i to store verk - bøker som utgjorde en avgjørende inspirasjonskilde for Benedikt, når han satte sammen sin regel.

Ingemar Svanteson, som selv er benediktinermunk, sier at "litt forenklet kan man si at Benedikt gir den ytre rammen for den indre søken etter det rene hjerte som er hovedærendet til Cassianus. Benedikt formidler den første radikaliteten i en form som gjør den levelig for et helt liv, ikke bare for entusiaster eller for en kort periode."

Selv kjenner meg mer og mer dratt til "det lange livs gode far", etter kontinuitet, fast rytme og et livslangt kall. I all enkelthet. Jeg ber om utholdenhet til å gå i samme retning. Utholdenhet er ikke noe jeg har, det er noe jeg må få - av Gud.