Frelst - likevel en synder

'De overfladiske og ukyndige mener at synden ikke lenger finnes når nåden har begynt å virke i dem... Når de trodde at de var frie, kom ondskapen som hadde gjemt seg der inne i bevegelse og de ble tent av begjær.

De som har dømmekraft og forstand, våger ikke å nekte for at vi kan påvirkes av motbydelige og skitne tanker selv om vi har Guds nåde'.

Hl.Makarios den store (300-tallet)

Aksept

'Å ha samfunn med noen betyr å akseptere mennesker akkurat slik de er, med alle deres begrensninger og indre smerte, men også med deres gaver, deres skjønnhet og deres kapasitet til å vokse; å se skjønnheten fra innsiden med all dens smerte.

Å elske noen betyr ikke først å gjøre ting for dem, men å åpenbare for dem deres skjønnhet og deres verdi, og si til dem gjennom vår holdning:

Du er vakker. Du er verdifull. Jeg stoler på deg. Du kan stole på deg selv'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En ting ber jeg om

Salme 27 er blitt 'min' salme. Jeg har levd i den lenge, og den er blitt spesielt aktuell etter at jeg fikk vite at jeg har en lungesykdom i tillegg til de andre helseutfordringene jeg lever med hver dag. I går var jeg hos fastlegen min, og fikk nærmere beskjed og prognosene med denne sykdommen er ikke gode. Uken som nå snart er historie har jo også vært spesiell etter at to personer har fremsatt direkte dødstrusler mot meg. Da er det godt å 'lande' i Guds ord:

'Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? Når ugjerningsmenn kommer imot meg - mine motstandere og mine fiender, så snubler og faller de selv. Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg. En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå jeg løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren. Herre, hør min røst når jeg roper, vær meg nådig og svar meg! Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn. Skjul ikke ditt åsyn for meg! Støt ikke din tjener bort i din vrede. Min hjelp har du vært. Slipp meg ikke og forlat meg ikke, min frelses Gud! For min far og min mor har forlatt meg, men Herren vil ta meg opp. Herre, lær meg din vei, og led meg på den rette sti for mine fienders skyld. Overgi meg ikke til mine fienders mordlyst! For falske vitner står opp imot meg, de fnyser av vold. Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land! Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!'

Jeg er nok ikke der at jeg kan si at jeg ikke kan kjenne på frykt, slik David skriver, for det kan jeg. Men jeg bærer på den djupe lengselen etter å få bo i Herrens hus og skue Hans skjønnhet og prakt, og jeg erfarer at Han 'gjemmer meg i sin hytte' på de onde dagene. Og jeg har bestemt meg for at jeg skal 'synge og lovsynge for Herren' og søke Hans ansikt. Finnes det noe mer meningsfullt enn dette?

En god venn. kunstmaleren, teologen, sjelesørgeren og forkynneren, Haakon Sundal, har malt denne akvarellen. Det var litt av en gledelig overraskelse. Han er en mann jeg verdsetter høyt. I dager som de jeg opplever nå er det godt å ha venner. For enn noensinne betyr venner alt. Takk til alle dere som kommer med oppmuntringer, og ber. Det er deres bønner som holder meg oppe. Og jeg og mitt hus vil tjene Herren alle dager. Så forkynnertjenesten Herren har gitt meg fortsetter til jeg er hjemme hos Herren og skuer Hans skjønnhet. Inntil da ser jeg 'Herrens godhet i de levendes land' og venter på Herren og ber om å få være ved godt mot.

Frigjørelse

'Hva er 'umulig'? Det er frigjørelse. Å frigjøre mennesker fra fryktens demoner, fra ensomhet, fra hat og egoismen som lenker dem fast.

Å sette mennesker fri slik at også de kan elske, lege, og frigjøre andre.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 30. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen'. (Gal 5,1)

"Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri'. (Joh 8,36)

Taler i Den frie evangeliske forsamling i Oslo

Søndag 21. februar kl.11.00 taler jeg i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 i Oslo (bildet). Det gleder jeg veldig til. For ikke så lenge siden hadde jeg et bønneseminar her. Menighetens pastor er Frank Søgaard, som er en nestor i norsk frikirkelighet. M40, som menigheten gjerne kalles på folkemunne, har betydd mye for mange siden dens grunnleggelse for 129 år siden. Her har evangeliet blitt forkynt med klarhet og mange er de som opp gjennom årene har fått et møte med Jesus.

Om noen av bloggens lesere i Oslo-området har anledning til å komme denne søndagen, hadde det vært koselig å hilse på deg.

Skal vi leve i eiendomsfellsskap som de første kristne? Del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E. Moore, om de første kristne og deres eiendomsfellesskap. Del en ble publisert tirsdag 9.februar, del to onsdag 10.februar:

Alle ting felles
Lukas understreker at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44). Både Aristoteles og Cicero mente at de ideal samfunnet skulle stille det en eide til sine venners disposisjon. Noen jødiske grupper, lik den som fantes i Qumran, eller essenerne, fulgte den pytagorianske modellen og gav alle sine eiendeler til fellesskapet slik at de kunne trekke seg tilbake fra samfunnet og tre inn i et nytt, eskatologisk fellesskap som venter på Guds ventende fremtid. Den tidlige kirken, uten å trekke seg ut fra verden, oppfylte ikke bare det greske idealet av sant vennskap men også visjonen fra 5.Mosebok av et pakts-fellesskap: Det som er mitt er ditt.

Blant de første troende så var det ingen som så på sin eiendom som noe som var under hans private kontroll. Eiendelene deres sto til disposisjon til fellesskapet som et hele. Referansen til 'apostlenes føtter' (Apg 4,37;5, 2 og 11,30) foreslår faktisk en slags overførsel uttrykt i et formelt språk. Å dele var frivillig, men det var også en demonstrasjon av underordningen under Kristi ånd og autoritet i menigheten. En slik deling var ingen legal transaksjon, men det var likevel noe helt konkret. De første kristne var 'ett i hjerte og sinn' og dermed forsvant enhver tanke om å beholde noe for seg selv.

(fortsettes)

Å venne seg til å leve nær Gud

Brødrene Wesley - John og Charles - metodismens grunnleggere talte varmt om den. Det gjorde også Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Her hjemme ble den anbefalt av Gordon Johnson og Einar Lundby - grunnleggerne av Sjelesorginstituttet på Modum. Hva snakker jeg om?

Boken 'Å venne seg til å leve nær Gud' av broder Laurentius.

Tusener er de som har fått god åndelig veiledning gjennom de brevene denne enkle karmelittmunken skrev. De er blitt hjulpet til å erfare Guds nærvær i sine hverdagsliv. For det var der, broder Laurentius fant Gud, blant kopper og kar i klosterets kjøkken.

Vi måtte feire hans minnedag en dag på forhånd i går. For det var da vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire vår gudstjeneste. Vi kunne rett og slett ikke unngå å feire dagen sammen, selv om hans minnedag er i dag. For denne hellige mannen er det all grunn til å feire! Det gjør vi med å minnes hans liv og finne inspirasjon derfra.

Denne Laurentius - eller Lorens eller Lavrans - det er brukt flere oversettelser av hans navn til norsk - het egentlig Nicolas Herman og var født i Herimenil i den østlige delen av Frankrike 1614. 18 år gammel har han en skjellsettende opplevelse. I andres øyne kan den nesten virke banal, men for Laurentius var det ikke slik:

En vinterdag han er utendørs ser han et tre - nakent og ribbet for løv og frukt. Plutselig blir dette forfrosne treet et symbol på det liv som snart skal spire fram om våren. For den unge Nicolas Herman ble dette et tegn på Guds overstrømmende nåde, liv og visdom. Selv følte han seg like dødt som dette treet, men noe ble vekket i ham - lengselen etter Gud.

Han trådte inn i et karmelittkloster i Paris og fikk sin tjeneste på kjøkkenet. I larmen og ståket der opplevde hans et Gudsnærvær som smittet over på alle de som kom i berøring med ham. Ikke slik at hans vei var enkel og uten utfordringer. Nei, ikke slik. Det var heller tvert om. Men i hverdagene opplevde han Gud på en enkel måte. Hemmeligheten besto i å øve seg i å være oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Enten han laget mat, gjorde ærender eller vasket kasseroller, så opplevde han at Gud var der.

Broder Laurentius, som fikk tilnavnet, av oppstandelsen, skrev:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeid og tiden for bønn. I støyen og uroen i kjøkkenet der mennesker roper etter forskjellige ting i munnen på hverandre, eier jeg den samme stillhet i Gud som når jeg ligger på kne ...'

Broder Laurentius av oppstandelsen døde ubemerket 12. februar 1691. Boken til Laurentius er ikke å få på norsk lenger, men det arbeides med en ny oversettelse.

President Obama vil bruke Fastetiden til å be for forfulgte kristne

President Barak Obama vil bruke fastetiden til å be for forfulgte kristne.

Det kom frem i forbindelse med en tale Obama holdt Askeonsdag. Amerikas president, vil sammen med sin kone, Michelle, sette av tid til å be for kristne som blir forfulgt i en hel rekke land.

President Obama ordla seg slik da han talte til Illinois General Assembly under et besøk i Springfield, Illinois, onsdag. Talen er også gjengitt på nettsiden til Det Hvite Hus:

'Fastetiden er en tid for refleksjon, omvendelse og fornyelse, en tid til å re-dedikere våre liv til Gud og til hverandre. Vi minnes Jesu lidelse og offer. Vi ber for alle de som lider, og spesielt for kristne som er gjenstand for vold og forfølgelse for sin tro. Og vi går sammen med millioner både her hjemme og jorden rundt som uttrykker takknemlighet for denne hellige og høytidelige tiden av året som guider oss mot påskefeiringen'.

La oss følge president Obama's eksempel og avsette tid til å be for de forfulgte kristne disse 40 dagene før påske.

Redefinere fastetiden

Den store fasten er nå her. De 40 dagene før 1.påskedag. En gave gitt oss av Herren på så mange måter.

Mange har ikke noe forhold til denne tiden av kirkeåret i det hele tatt, slik man heller ikke har noe forhold til kirkelige høytidsdager, med unntak av jul og påskeferien på fjellet. Enkelte tenker på fastetiden som en mørk, introvert tid. Frivillig gir man avkall på noe. Man spiser enklere. Men kutter kanskje ut søtsaker. Eller Facebook, eller TV.

Men går vi tilbake til fastetidens røtter, så var dette også en tid hvor nye kristne forberedte seg katekumener: dåpskandidater. 1.påskedag var jo den store dåpshøytideligheten i kirken. For andre var dette en tid hvor man forberedte seg til å fornye sitt dåpsløfte. Kanskje det er noe å tenke på fasten 2016? Hva vil det i praksis bety for meg og for deg?

Men dette er også tid for meditasjon over Jesu lidelseshistorie - veien opp til Golgatahøyden. En tid for å fordjupe seg i Bibelen og dens undervisning om korset og korsets horisontale og vertikale budskap. Hvorfor måtte Jesus lide og dø? Hvilke konsekvenser får Hans korsdød for mitt liv?

Eller kanskje er dette en tid for å se nærmere på sammenhengen mellom korset og herligheten eller hvilken rolle lidelsen spiller i frelseshistorien. Apostelen Paulus taler om 'samfunnet med Kristi lidelser'.

Som du ser - det er mye å bruke disse 40 fastedagene til! Som jeg skrev: de er gitt oss som en gave. Når vi velger å faste fra ting vi bruker mye tid på, så gir det oss tid til å lese Bibelen, meditere og grunne på den. Det er virkelig noe å investere i.

Konkurranse

'En annen kilde til konflikt handler om å gi rom for andre slik at de kan vokse, i stedet for å konkurrere med dem og sette seg høyere enn dem.

Vår verden er en verden full av konkurranse. Vi er alle blitt opplært til konkurrerende verden og til å vinne, til å bli en fremgangsrik person, og til å klatre oppover promoteringens stige og komme oss ovenpå.

Derfor er det hardt å være del av et fellesskap og tre tilbake for å hjelpe andre til å vokse og kunne bruke sine gaver. I fellesskapet mangler man den aggressive konkurranse som fremheves i våre samfunn'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 31. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Underviser på Bønnehelg i Mortensrud kirke

Jeg gleder meg til bønnehelg i vakre Mortensrud kirke i Oslo, 19.-21.februar. Arrangør er Mortensrud menighet sammen med Bønn for Den norske kirke. Alle er hjertelig velkommen! Dette må vi stå sammen med Mortensrud kirke om. Sett av helgen.

Programmet er som følger. Jeg skal ha undervisningen på lørdag. Jo Hedberg fra Bønn for Den norske kirke taler fredag, mens sogneprestene Torbjørn Fink og Trond Løberg deltar på ulike måter alle dagene.

Fredag 19. februarkl. 19.00 Åpningsmøte med tema: Bønn i fastetiden. Tale v/Jo Hedberg
- Lovsang v/ Hvilepust bandet(ungdomsbandet) i Mortensrud. 
- Vi finner bønneemner for helgen.
kl 21.45 Liturgisk kveldsbønn v/Torbjørn Fink.

Lørdag 20. februar
kl 09.00 Morgenbønn
kl 10.00 Undervisning med Bjørn Olav Hansen
              - Lovsang og bønn. Tema: "Bønn med hvilepuls"
kl 10-12 Barneopplegg og undervisning for barna. (to grupper, over og under skolealder).

Felles tee/kaffe, matpakke i menighetssalen, stillhet med musikk i kirken. 

kl 13.00 Undervisning v Bjørn Olav Hansen Tema: "Å leve for Guds ansikt"
             - Lovsang, bønn enkeltvis eller i grupper.

kl 13-15 Barneopplegg og undervisning for barna. (to grupper, over og under skolealder).

Felles tee.
kl 16.00 Vitnesbyrd og bønn (ca 30 min)
kl 17.00 Vitnesbyrd og bønn (ca 30 min)
kl 18.00 Vitnesbyrd og bønn (ca 30 min)

kl. 19.00 Undervisning: Bjørn Olav HansenTema: "Å leve for Guds ansikt" 
kl 21.00 Kveldsbønn med nattverd v/Torbjørn Fink

Søndag 21. februar
kl 09.00 Morgenbønn
kl 10.00 Bønn og vitnesbyrd
kl. 11.00: Gudstjeneste i Mortensrud kirke m/ søndagsskole v/Torbjørn Fink og Trond Løberg. Kirkekaffe.

kl. 13.00: Bønnevandring på Mortensrud
kl. 14.00: Avslutningsmøte med vitnesbyrd i Mortensrud kirke.

Mortensrud kirke er også åpen for bønn på dagtid:

Torsdag 18. februar kl 09-19 Åpen kirke og bønn for Bispemøtet og bønnehelgen i Mortensrud kirke/menighetshus.

Fredag 19. februar kl 09-15 Åpen kirke og bønn for Bispemøtet og bønnehelgen i Mortensrud kirke/menighetshus.

Håper å se mange av bloggens lesere på denne bønnehelgen. La oss stå sammen med våre brødre og søstre i Den norske kirke i en utfordrende tid som vår.

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E. Moore, om de første kristne og deres eiendomsfellesskap. Første del ble publisert i går:

'Hvorfor lever ikke vi som Kristi etterfølgere mer som de første kristne og deler alt vi har med andre? Hvorfor holder vi fast ved våre eiendeler når Jesus gav oss makt til å bli fri fra dem?

Beretningen til Lukas er ingen lek med ord. Uten å pakke noe inn beskriver han ganske enkelt hvordan det åndsfylte menighetslivet i Jerusalem så ut som. Uten blygsel var denne menigheten liv levd ut som fellesskap. Hva nå enn slags eiendom den måtte besitte så var den ikke privat. Hva handlet egentlig dette fellesskapsliver blant de første kristne om? Var all privat eiendom solgt? Ble alle inntektene lagt i en felles pott og så fordelt? Var denne formen for eiendomsfellesskap påkrevd? Frivillig? Normativ? Eksepsjonell? Tre funksjoner skiller seg ut blant de første kristne:

1) De var hengitt til hverandre
2) De hadde alt felles
3) Det var ingen trengende blant dem

Hengitt til hverandre:
Ved begynnelsen av Apostlenes gjerninger er de fleste disiplene vi leser om pilegrimer som hadde kommet fra hele Romerriket. Ved Høytidene, slik som pinsen, var de helt avhengig av gjestfrihet blant de som var sympatiske mot dem. Det var tusener av dem i Jerusalem. Så skjedde det noe radikalt. De som gav respons på Peters' budskap ble fylt av Ånden. Som en konsekvens av dette henga de seg selv (poskartereo - kontinuerlig holdt de fast ved) til det nyfunne fellesskapet. Disse pilegrimene bestemte seg ikke bare for å utvide sin pilegrimsferd på ubestemt tid, men gav seg selv helhjertet til hverandre. "Hver dag holdt de trofast sammen" (Apg 2,46) "Alle de troende var ett i hjerte og sinn..." (Apg 4,32)

Dette fellesskapet var ikke bare en følelse av å være kamerater og felles følelser, men en konkret sosial realitet hvor man brydde seg om hverandre på en veldig praktisk, materiell måte. De troende møttes og levde sammen. Deres engasjement for hverandre var verken tilfeldig eller midlertidig. Selv de som ble omvendt som kom utenbys fra (Ap 2,14) var hengitt. Deres hengivelse var intet mindre enn total, idet deres hjem ble permanent omgitt til gjestehus.

(fortsettes)

Husker du når menighetene tilbrakte nettene i bønn?

Med spesiell tillatelse fra Steve Porter, har jeg oversett denne artikkelen til norsk. Jeg tror flere av bloggens lesere til finne den interessant og lærerik:

Å, denne forfriskede følelsen man får når man har tilbrakt en hel natt i utholdende bønn! Husker du tiden når menighetene ba hele natten igjennom? Når det å tale med Gud var mer verdifullt enn det å sove? Når bønn var viktigere enn underholdning og gi føde til kjødet? Det er noe spesielt ved det å sitte sammen med Herren hele natten igjennom, og øse ut vårt hjerte. Det er noe helt spesielt ved det å næres over Hans nærvær inntil daggryet leker med sine første stråler. 

Kommunikasjonen som finner sted mellom deg og Gud gjennom natten kan gripe ditt hjerte og være fullstendig livsforvandlende.  'Smelt mitt hjerte igjen med Din kjærlighet, Herre!' I nattens bønn faster vi fra vår søvn, komfort og hvile, men vi oppnår en økende grad av nærværet, kraften og kjærligheten til Gud. Når du søker Ham hele natten igjennom, kan det nok være at natten synes lang, men i søkningens stillhet, så vil du finne Ham som din sjel elsker.

Når vi tilbringer hele natten i bønn så erklærer vi natten som en kjærlighetssyk lengsel etter Gud. Vi er for oppslukt til å sove, idet vi har valgt Ham fremfor vår varme og koselige seng. Ikke så ulikt forelskede ungdommer, spiser, sover og drikker vi kjærlighet ... realiteten av Guds forunderlige kjærlighet overvelder våre sanser. Avgjørelsen av å tilbringe hele natten i bønn vil føre til at vår lidenskap for Gud blir gjenopprettet og vår hunger etter Ham øker. 'Ting' mister sin mening og alt annet svinner hen i lyset av Hans herlighet og nåde. 

Vi oppnår nærhet med Herren om vi er villig til å betale prisen - overgivelse, omfavnelse av Hans perfekte vilje, kjødets død. Ønsker du å bli Guds venn? Forsøk da å sett tilside en natt for en kjærlighetssyk lengsel etter Gud. Legg merke til hvordan din hunger etter Ham insensiveres og at Hans manifesterte nærvær øker.

"På den tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og HELE NATTEN var han der i bønn til Gud. Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler". (Luk 6,12-13)

Kjære Far, gi meg den nåde å kunne tilbringe en natt i bønn til Deg. La meg være som min kjære Jesus som ofte ba mens det fremdeles var mørkt. La også meg tilbringe kvalitetstid i Ditt nærvær. Jeg elsker Deg, Far, og kjærlighetssyk lengter jeg etter Deg. Og mens natten er ung erklærer jeg at mitt hjerte er Ditt. Ta min søvn som en verdifull gave, for den hører Deg til. Er det virkelig et offer, å fryde meg i Ditt nærvær og ved Ditt bord'.

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 1

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skulle oversette denne artikkelen. Den er radikal. Svært radikal. Og den reiser mange spørsmål. Relevante spørsmål - for alle som vil ta Det nye testamente på ramme alvor, og som er interessert i urkirken og dens tid. En tid mange mener er mer lik vår tid enn noen annen tid i kirkens historie.

Spørsmålet som reises er følgende: Skal alle kristne leve i eiendomsfellesskap, slik de første kristne gjorde det?

Men av og til - og kanskje oftere enn vi liker - bør vi stille spørsmål ved måten vi lever ut vår tro på. Følger vi Bibelen? Tar vi den på alvor, eller velger vi ut de tingene vi liker og som passer best til vår livsstil? Det er tydelig at enkelte ting tolker vi bokstavelig, mens andre ord tolker vi symbolsk. Og det er litt avhengig av hvem vi er og hvilken tradisjon vi kommer fra.

Jeg lar Charles E. Moore, som underviser i Bibelen og kristen etikk ved The Mount Academy i Esopus i New York få begrunne sin mening. Han har også undervist i kristen etikk og filosofi ved Denver Seminar i årene 1982-1990 og er fast bidragsyter til tidsskriftet The Plough:

'Tror dere Bibelen er sann?' spurte jeg førsteårselevene ved seminaret.
'Ja', svarte de.
'Er det vår guide når det gjelder det å leve ut vår tro?'.
'Ja', svarte de og rakk opp hånda alle sammen. Da leste jeg for dem fra Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 4:

'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten ... Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det som ble solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 2,42-47 og 4,32-24. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Jeg lukket igjen Bibelen min, og stilte et spørsmål til: 'Så hvorfor lever vi da ikke slik i dag?' Flere rakk opp hånda:

'Fordi dette var en engangsforeteelse', forklarte en av studentene ivrig.
'Dette var en eksepsjonell tid, når Den Hellige Ånd for første gang ble utøst over kirken', sa en annen. En annen av studentene brøt inn: 'Beretningen til Lukas er bare en beskrivelse av den første kristne tiden og hvordan de kristne levde den gangen. Det betyr ikke at Apostlenes gjerninger gir oss en regel for hvordan kristne skal leve'.

En annen innvendte: 'Entusiasmen til de første kristne gikk helt over styr, og de måtte betale for det senere. Og når det er sagt, hvis det å dele alt med andre var slik Jesus mente vi skulle leve så ville Han ha undervist om dette selv'.

Jeg tok en liten pause, så fortsatte jeg: 'Følger dere Apostlenes lære?'

'Ja, ja' svarte de unisont.

'Hengir dere dere til bønn?' 'Feirer dere Herrens måltid?' 'Og hva med å prise Herren sammen?' Alle var de enige om at dette var viktig. 'Så hvorfor', spurte jeg 'er det da slik at dere ikke har alt felles?'

Det ble helt stille.

(fortsettes)

Pave Frans: La oss bruke Fastetiden til å faste fra likegyldigheten!

Når kristne over hele verden tar fatt på Den store fasten - fasten fra Askeonsdag til 1.påskedag - så oppfordrer pave Frans I til å faste fra likegyldighet!

'Jeg har ingen tillit til barmhjertighet som ikke koster noe og som ikke smerter', sier pave Frans I i følge Time Magazine.

Pave Frans henviser til det kjente fastekapitlet hos profeten Jesaja:

'Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham og ikke snu ryggen til dine egne'. (Jes 58,5-7)

I sin årlige hilsen i forbindelse med Fastetiden skriver paven:

'Likegyldighet til vår neste og til Gud representerer en virkelig fristelse for oss som er kristne. Hvert år under Fastetiden trenger vi høre enda en gang stemmen til profetene som roper ut og som skaper problemer for vår samvittighet'.

Pave Frans I snakker om et fenomen som han kaller 'likegydlighetens globalisering'. Hva mener han med dette?

Han definerer dette slik: 'Det er når vårt indre liv blir fanget av sine egne interesser og bekymringer, og ikke lenger har rom for andre, ikke noe sted for de fattige. Guds stemme blir ikke lenger hørt, Hans kjærlighets stille glede, føles ikke lenger, og ønsket om å gjøre det gode svinner bort. Vi ender opp med ikke lenger å føle noen medfølelse for skriket fra de fattige, gråten fra mennesker i smerte, og følelsen av behovet for å hjelpe dem, som om det var noen annens ansvar og ikke vårt eget'.

Fastetiden, mener pave Frans, er en utmerket tid til igjen å lære hvordan du skal elske din neste.

Svenske bedere samler seg om en bønnedag i uken og lanserer 21-bønnen

Sverige samler seg om mandager klokken 21.00 som nasjonal bønnetid!

Det er den svenske bønnelederen, Martin Åhlin, som har tatt initiativet til dette. Og man tar i bruk datateknologien for å samle bønnefolket.

'21-bønnen' hadde premiere forrige mandag. Da ble bønnestunden ledet av diakon Inga Pagrens og man benyttet St.Clara-kirken i Stockholm som bønnested. Denne bønnestunden ble så filmet og sendt via Internett til de som hadde koblet seg på og som dermed kunne delta sammen med diakonen som ledet det hele. Slik er det meningen å fortsette, og sende fra ulike steder hvor ulike folk leder det hele. Sendingen er interaktiv så alle som kobler seg på kan delta. Det skjer ved at man skriver inn bønneemner som en chat.

Hver bønnestund varer fra 10-15 minutter og hovedhensikten er å be for Sverige.

Utrolig kapasitet

'En annen ting som mennesker med funksjonshemminger har åpenbart for meg er deres utrolige kapasitet til å skape fellesskap og føre folk sammen.

Erfaring har vist meg at en person, helt alene, aldri kan helbrede en annen. En en-til-en situasjon er ikke en god situasjon. Det er viktig å føre sønderbrutte mennesker inn i et kjærlighetens fellesskap, et sted å hvor de føler seg akseptert og anerkjent for deres gaver og har en følelse av å høre hjemme. 

Det er hva sårede mennesker trenger og ønsker mest av alt'.

Jean Vanier (bildet), i From Brokenness to Community, side 28. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Erkebiskoper med initiativ til stor evangeliseringsaksjon i Storbritannia i pinsen

Erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet), drar i gang et av de største evangeliseringstiltakene i Storbritannia så langt i dette årtusen. Det skjer i uken før pinse i år. Aksjonen avsluttes 1.pinsedag. Han får støtte av erkebiskopen av York, Dr John Sentamu.

Hver eneste katedral, kirke, hver prest er blitt innstendig bedt om å dele sin tro i det håp at mennesker skal komme til tro. Denne evangeliseringsaksjonen skal ledsages av en massiv bønnestøtte.

Alle medlemmene av Den anglikanske kirken blir nå oppmuntret til å be hele uken før pinsedagen, om at 'alle kristne må fordjupe sin relasjon til Jesus', slik at de har våger å dele troen sin med andre.

I følge Christianity Today, holder de to erkebiskopene på å skrive personlige brev til de 11.300 kirkene tilhørende Church of England, og inviterer dem til å delta i prosjektet. De blir bedt om å organisere bønneaksjoner som skal pågå døgnet rundt, og ulike samlinger som skal hjelpe til å nå mennesker med evangeliet.

De to erkebiskopene samarbeider med bønneinitiativet 24/7 og lovsangsledere som Matt Redman, Tim Hughes og Martin Smith skal delta.

En oppdatering til alle dere som ber

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som ber for meg:

Uken som nå er unnagjort ble en underlig og utfordrende uke: La meg ta det siste først:

På fredag fikk jeg igjen resultatene fra CT-bildene jeg tok for en stund siden. De bildene viser at jeg har en lungesykdom, som kommer i tillegg til cystene jeg har i lungene. Det forklarer tørrhosten og at det til tider er tungt å puste. Dette er så langt jeg har forstått en kronisk lidelse, som må holdes i sjakk, fordi lungene ikke tømmer seg selv for puss like naturlig som når lungene er friske. Jeg har også lettere for å få lungebetennelse.

Jeg var ganske uforberedt på å få denne beskjeden, men det forklarer en del av mine daglige utfordringer, i tillegg til angina-anfallene som kommer stort sett daglig, diabetesen og det lave stoffskiftet. Nå er jeg mer avhengig av forbønn enn noensinne før! Så takk til alle dere som ber for meg.                                                        
Så til Facebook-innleggene til to personer jeg ikke kjenner og som jeg aldri har møtt, og som oppfordret til at jeg skulle kappes hodet av, fordi jeg ved noen anledninger har skrevet positivt om noen av utspillene til pave Frans I. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men det gjorde inntrykk at noen faktisk oppfordret til en voldelig handling mot en ytring, fra to som kaller seg selv kristne, og som drifter en nettside med over 500 medlemmer. Men ytringene er ikke så ulikt de samme holdningene som finnes hos islamister. Det er samme hatet som står bak. Den ene av de to valgte til slutt å slette navnet mitt, men oppfordrer fortsatt til en voldelig handling. Mange oppfordret meg til å politianmelde truslene, som ikke var symbolske handlinger. Dette var en utilslørt trussel om at noe kommer til å skje meg en dag fordi jeg er å anse som en Baal's profet, og slike skal man hugge hodet av. Så langt kan altså kristne gå i sitt hat til mennesker de ikke en gang har møtt eller snakket med. Jeg har overlatt dette i Guds hender og kommer ikke til å delta i noe ordskifte med dem, hvilket er deres største ønske. Fordi jeg ikke svarer blir hatytringene fra dem enda sterkere, men jeg velger å tie.

Hva innebærer så dette konkret for meg? Mitt inderligste ønske og min bønn er å få leve for Jesus og fortsette tjenesten som før. Helseutfordringene er store, men Gud har ikke trukket tilbake sitt kall. Han gir kraft og nåde som dagen er, og jeg vil så langt kreftene rekker holde mine seminarer og preke der hvor jeg blir invitert. Faktisk er det dette som holder meg oppe og som gir glede og inspirasjon videre. Jeg gleder meg også over mange gode tilbakemeldinger. Det er mange som har møtt Gud gjennom Ordet som forkynnes. Det er stort, når kroppen ikke lenger fungerer og jeg står frem i ytterste svakhet. Men da er Guds kraft desto større! Og vi har fått skatten i leirkar.

I går mottok jeg en profetisk hilsen fra en av de som hørte meg tale på søndagens frokostgudstjeneste i Munkekroen i Aurdal. Han hadde fått følgende ord fra Herren: 'Du kommer til å dø frisk, og skal slå den onde på målstreken'! Det tar jeg til meg. Derfor retter jeg ryggen og ber om Herrens fortsatte nåde og hjelp i rette tid. Er det menigheter som ønsker meg på besøk, vil det være en stor glede å kunne takke ja, dermed hjelper dere meg til å holde meg oppe og til å slå den onde på målstreken!

Igjen: takk til alle dere som ber.

Enkel bønn

'Våre folk lever nært Gud, og likevel er de så små og fattige. De har kjent til avvisning og mye lidelse. Jeg blir alltid beveget når jeg hører dem snakker om Gud. 

Når en av våre menn, Peter, ble spurt om han likte å be svarte han at det gjorde han. Så denne personen fortsatte å spørre ham hva han gjorde når han ba. 

Peter svarte: 'Jeg lytter!'

Da spurte mannen om hva Gud sa til ham. Peter, som har Downs syndrom, svarte:

'Han sier bare: Du er min elskede sønn'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen