Dette er også min daglige erfaring:
"Gud bruker kroniske smerter og svakhet, sammen med andre prøvelser, som en meisel for å forme våre liv. Det å føle på skrøpelighet fordjuper vår avhengighet av Kristus for vår styrke hver dag. Jo svakere vi føler oss, jo mer lener vi oss over på ham."- J.I.Packer (1926-2020), bildet. Oversatt av Bjørn Olav Hansen
- Isak syreren, 600-tallet/Monk Athanasios/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen
"Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne med kostnadene og være trofaste mot vår Herre.
For oss som troende bærer historien om Hanukkah et sterkt budskap om å stå fast i møte med forfølgelse. Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne kostnadene og være trofaste mot vår Herre uansett hva som ligger foran oss.
La oss også ta mot fra makkabeerne som sto mot slike uoverstigelige odds og vant. Vi kan også føle oss som en liten minoritet i vårt samfunn, men de som kjenner sin Gud i disse dager, 'skal være sterke og utføre store bedrifter...' La oss ikke gi opp vår nasjon eller vår verden, men fortsette å be — å tro at et 'stort mirakel' kan skje her iblant oss også."
Men med tro og tillit til den allmektige Gud.
Etter en nylig vindstorm gikk jeg langs en kjent sti forbi der et fremtredende gammelt dødt tre en gang sto. Jeg har gått forbi det gamle treet i årevis. Under vindens påvirkning ble treet klippet av, noe som fikk treet til å falle. Da jeg så det falne treet, åpenbarte Herren hva som skjedde i vår nasjon.
Guds Ånds vind beveger seg, og dens intensitet øker. Ting som har blitt kjent og som var forventet å stå for alltid, vil begynne å falle som instruert av Herren. De vil falle fordi deres fortsatte tilstedeværelse vil skade mennesker. De er ikke en del av Guds plan for å blomstre nasjoner og menneskene som bor i disse nasjonene.
Det er dumt å se disse falne trærne og avvise det som skjedde med dem. På en dagligdags måte blir vi bedt om å «gå videre. Det er ingenting å se her." Å forbli blinde for det vi ser finner sted vil få oss til å tro løgnene vi har blitt fortalt om trærne.
Veltingen av disse trærne skjer fordi Herren har talt. Det er Hans ord som styrker Hans Ånds vind og styrer dens kurs. Når Herren taler, kan ingenting motstå hans vilje. Som salmisten skrev: "Med et ord kalte han opp vinden" (Salme 107:25). Herren kaller opp Åndens vind for å gjøre hans bud, og beviset på hans ord blir sett av de som har øynene til å se hans virkelighet.
Legg merke til det og ikke avvis det du ser. Når vi ser disse veltede trærne, vil deres bortgang minne oss om at Gud er et verk. Han ødelegger det som var imot hans vilje og det vi ble fortalt ville stå evig uten avbrudd inntil Guds Ånds vind avslørte deres svakhet og veltet deres fremtredende plass og innflytelse i våre liv.
- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen
Klokken er litt etter 04:00, og jeg sitter i skrivestolen min. Det var fortsatt mørkt ute da jeg hørte det første klappet av høy torden på himmelen over hjemmet vårt. Sterk vind begynte å blåse. Dette kan være normalt på en varm sommerdag, men ikke i desember når kaldere temperaturer er tilstede.
Jeg var midt i å skrive noe annet da jeg stoppet for å lytte og skjønne om det jeg opplevde i det naturlige inneholdt et ord fra Herren i Ånden.
Mens jeg lyttet til lyden av stormen som forsterket seg over meg, gjennomgikk jeg eiendommen vår for å forsikre meg om at vinduene var lukket, rennene var rene og at vi hadde rikelig med ved til å varme opp hjemmet vårt hvis vi skulle miste strømmen.
Akkurat som mine tanker om hvordan vi forbereder oss i det naturlige for det som kommer, må vi lytte til Herrens røst. Han forbereder seg på å gjøre noe viktig i Ånden, og han utsteder en advarsel til Kirken. Vi blir advart om et innkommende verk av Ånden som vil virke forstyrrende. Dette vil ikke være ankomsten til «Jesus, saktmodig og mild». Han utsteder en sterk advarsel til kirken om hva som kommer når hans dom begynner i Guds hus.
Advarselen har to elementer – omvendelse og eksponering. Vi blir kalt til å omvende oss fra synder, spesielt de syndene som til å begynne med virker små, men som til slutt vil vokse til noe mye verre. Vi må avsløre det som har vært skjult og ikke frykte konsekvensene av denne eksponeringen selv på bekostning av våre nåværende forhold.
Denne advarselen fra Herren er gitt for å redde, ikke ødelegge. Å leve i hemmelighet med synd som ikke har angret på jobb i våre liv, vil ikke være sterkt nok til å motstå den åndelige stormen som kommer. Når vårt åndelige liv er i orden, vil vi være i stand til å ri bort det som kommer og se Herren gjøre et mektig forløsningsverk i vårt personlige liv, våre kirker og vår nasjon.
- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen
.jpg)
Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.
Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)
Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)
Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.
En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.
I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.
Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.
I en av antifonene for denne dagen synger kirken:
"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."
De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.
"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trine og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet fra nå av og til evig tid. Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Jes 9,6-7)
Guds inkarnasjon er kristendommens store mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet være min Herre og min Gud?
Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsteinen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.
Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et litt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.
Du trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Golgata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.
_ Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 386
Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette ene at han er den som får alt og Faderen er den som gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog. Han er dialog. Han er fellesskap, vennskap, familie. Og harmonien mellom Faderen og Sønnen er så fullkommen og sprengfull av liv at den utgjør den tredje person i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen.
Gud har avslørt seg selv for deg og vist deg at det er hans vesen å gå ut av seg selv. Dette er hans store julegave til deg.
Denne gaven inneholder også en betrodd oppgave. Du skal få vitne om den sanne kjærligheten som er blitt synlig på jorden. Julenatt blir Sønnen født inn i tiden, han som i evighet fødes av Faderen.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 385
Jeg føler at den største mangelen blant dagens troende er mangelen på en rolig tid med Gud. Troende bryr seg for mye om sosiale møter og samtaler med mennesker. De har forsømt sitt fellesskap med Gud.
- Watchman Nee/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen
For at vi skal ha et vell av 'reservenåde', er det siste som trengs lys. En person som er rik er en som mottar mye lys. Vi må ikke bare lære lærdommen; Herren må også opplyse oss i ånden slik at vi ser hva vi lærer. Vi vet ikke bare at noe har skjedd. Det som har skjedd må støpes inn i en lære i oss. Dette er den eneste måten vi vil være i stand til å omsette vår erfaring til ord for å forsyne andre. Situasjonen skjer ikke bare oss. Vi er i stand til å ta det vi har lært og levere det til andre. Når lyset kommer, kan vi snakke, og våre ord vil forsyne andre.
Gud handler ofte med oss, men vi vet det ikke. Men noen ganger vet vi det. Vi kan tro og adlyde på grunn av opplysning. Derfor kan vi fremskynde slutten av handling. Frukt vokser frem, og denne frukten er modnes. Denne typen opplysning er øyesalven som omtales i Åpenbaringen 3:18. Det lar en se og skinne.
Utdrag fra "Special Grace and Reserve Grace", et budskap gitt av Watchman Nee, utgitt av Living Stream Ministry. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen,
Billedtekst: Watchman Nee sammen med T.Austin Sparks
Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.
Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.
Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.
Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg.
Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153
.jpg)
I går deltok jeg på et nesten to timer langt bønnemøte i bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, ledet av Patricia og Rick Ridings. Det skjedde digitalt. Jeg var så heldig å treffe Rick Ridings i forbindelse med en bønnekonferanse jeg deltok i i Praha for ca.30 år siden. I forbindelse med bønnesamlingen i går ble det igjen bedt for situasjonen i Syria, men også for det som skjer i Irak, Iran, Gaza, Israel, Libanon. Det finnes bønnehus strategisk plassert i flere av disse landene, hvor det har blitt bedt og kjempet i bønn i årevis. Ting endres. Hamas er betydelig svekket. Hizballah likedan. Det samme med Iran, og nå også Syria. I løpet av kort tid har det israelske flyvåpenet tatt ut flere av de dødbringende kjemiske fabrikkene i Syria, blant annet en fabrikk som produserte kjemiske og narkotiske stoffer som gjør det mulig for terrorister å begå voldtekter og bestialske drap på en følelsesløs måte. Assad-regimet har vært finansiert ved hjelp av narkotika.
Nå er regimet i Iran enda mer utsatt etter diktatorens fall i Syria. Vi kan komme til å se et helt nytt Midtøsten. Det iranske regimet har i flere tiår ført krig gjennom andre, uten selv å sende egne soldater til slagmarken. Nå er Irans akse av terror forminsket og ondskap kraftig svekket. Syria har vært den eneste stabile allierte staten for Iran i Midtøsten, mens Hizballah-militsen har vært Irans viktigste våpen mot Israel.
En ting som er sikkert midt oppe i det usikre, er dette: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,4)
Billedtekst: Forbederen Rick Ridings
.webp)
I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.
De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"
Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."
Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.
Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379
Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.
«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).
Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).
Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.
- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen
I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."
Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.
Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.
Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378
.jpg)
Han ydmyket seg selv til døden, men ble så høyt opphøyet over alt. Det bekreftes også på nytt i 1. Korinterbrev 2 at vi har tilgang til «Kristi sinn». Vi kan forstå og nærme oss omstendigheter fra samme perspektiv og forståelse som Herren Jesus gjorde og ville. Det er en unik kvalitet på åndelig liv og individuell opplevelse som Herren forventer skal bo i hans modne rest.
Jeg tror det er en følelse av at det haster i dag for å leve i henhold til det ordinerte mønsteret (la dette sinnet være i deg) som vil diktere og styre våre åndelige liv. Tilgang til Herren er et stort emne. Nærhet til Ham! Han lovet at hvis vi nærmet oss ham, så vil han nærme seg oss. Hvis vi overvinner, får vi lov til å sitte sammen med ham på hans trone. Det er et enda høyere kall enn å stå foran tronen. Denne forskjellen gjøres i dag av de som følger hans råd og kjøper av ham gull lutret ved ild, hvite klær for å dekke skammen over vår nakenhet og øyesalve for å salve øynene våre så vi kan se. (Åpenbaringen 3:18)
- Paul Keith Davis (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen
-
I natt drømte jeg at jeg besøkte en liten forsamling i Norge. Når jeg ba Gud for et ord for denne forsamlingen, opplevde jeg at jeg skulle tale over Åpenbaringen 22,17: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la han si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!" I denne forsamlingen var det flere som responderte med djupe bønnesukk når disse ordene ble lest. Jeg merker meg ordene: "Og den som hører det..." Det minner meg om de profetiske ordene til de syv forsamlingene som nevnes i innledningen til Åpenbaringsboken: "Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene."
Når jeg sto på badet i dag tidlig, tok jeg fram mobiltelefonen og satte på You Tube og lot denne kanalen foreslå hva jeg skulle lytte til. Det første valget den gjør er å velge ut Joshua Aaron: Spirit and the bride, come! Tilfeldig? Nei, absolutt ikke. Jeg pleier å velge ut et bibelord for hvert år som et minneord. Tro om det ikke er, Åpenbaringen 22,17 som er temaet mitt for 2025.
.jpg)
Når Akabs og Jesabels sammensvergelse mot Nabot var gjennomført, og Nabot ble drept og Akab var på vei til Nabots vingård, kom Herrens ord til profeten Elia: "Men Herrens ord kom til tisbitten Elia, og det lød så: Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria. Nå er han i Nabots vingård. Han har gått dit ned for å ta den i eie. Og du skal tale slik til ham: Så sier Herren: Har du nå både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod." (1.Kong 21,17-19) Profeten Elia sto i veien for den økonomiske kriminaliteten, som fantes på høyeste plan i kongefamilien i Israel, at han ble funnet der i det mest psykologiske øyeblikket, sendt av Herren for å vekke samvittigheten til kongen. Det var et kompliment i Guds øyne, da Akab kalte Elia for fiende, fordi han virkelig var en fiende av den lovløsheten som Akab representerte. Elia fikk uttale dommen over Akab. På samme måte vil Herren reise opp profetiske røster i vår tid som stiller makteliten til ansvar for sine ugjerninger.
Akabs sønn og etterfølger, kong Akasja, skadet seg og ble syk. Derfor sendte han bud til guden Ba'al-Sebub, den lokale guden i Ekron, et okkult orakel, for å få rede på når han skulle bli frisk igjen: "Akasja styrtet ut gjennom gitteret i sin sal i Samaria og ble syk. Da skikket han noen sendebud av sted og sa til dem: Gå og spør Ba'al- Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme meg av denne sykdommen! Men Herrens engel sa til tisbitten Elia: Stå opp og møt sendebudene fra Samarias konge, og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går av sted og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud? Derfor sier Herren så: Du skal ikke stige ned fra den sengen du har steget opp i, du skal dø. Dermed gikk Elia." (2.Kong 1,2-4)
Elia sto i veien for kongens sendebud og sendte dem tilbake til kongen med uforrettet sak, dermed sto Elia i veien for en okkult innflytelse over landet. Når Gud nå reiser opp en profetisk forbønnstjeneste stiller den seg også i veien for både økonomisk kriminalitet og okkultisme. Forbønn er med på å bremse for lovløsheten.
fortsettes
