Møtehelg i Bergen baptistmenighet

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter oss på toget med kurs for Bergen. Lørdag skal vi ha bønneseminar i Bergen baptistmenighet (bildet), og søndag skal jeg tale i forbindelsen med gudstjenesten samme sted. Nå håper vi at togstreiken ikke skal skape problemer for reisen. Etter møtene i Bergen baptistmenighet skal vi møte Solveig og Erling Thu, for å arbeide videre med boken jeg skriver om dem. Tirsdag setter vi kursen mot Gjøvik igjen.

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Det verdsettes høyt.

Bloggen vil oppdateres som vanlig, men det vil ta noe lengre tid å svare på eventuelle eposter.

Foto: Norske kirkebygg

Nye bølger av forfølgelse i Kina

Kinesiske kristne opplever for tiden en ny og intensiv bølge med forfølgelse. Mer enn 20 kinesiske kristne har de siste dagene blitt mishandlet av politiet på grunn av sin kristne tro. Flere av de er også blitt fengslet. Etter at president Xi Jinping kom til makten er det anslått at så mange som 1500 kirker er blitt ødelagt, eller har fått sine kors fjernet fra kirkebygget.

Flere av de som er arrestert den siste tiden er arrestert fordi de har hatt kors hengende i sine hjem, og disse er blitt fjernet av politiet. Arrestasjonene og mishandlingen fant sted 25. september i år i fylket Nanle i Henan provinsen, men er først blitt kjent nå.

Lederen for Den kinesiske husmenighets-alliansen, Zhang Mingxuan, uttaler til ChinaAid at kinesiske myndigheter bryter kinesernes konstitusjonelle rettigheter.

La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.

Kjærligheten forener

"Kjærligheten forener alt, det skapte og det ikke-skapte - hele skapelsens hjerte - og våre hjerter blir ett gjennom kjærligheten.

Dette er hva de store mystikerne har forsøkt å si oss gjennom tidsaldrene. Benedikt, Frans, Hildegard av Bingen, Mester Eckhart, Teresa av Avila, Johannes av Korset, Dag Hammarskjöld, Thomas Merton og mange andre har, hver og en på sin måte og på sitt språk, vitnet om den guddommelige kjærlighetens forenede kraft. 

Alle har talt med en innsikt de ikke har fått gjennom intellektuelle resonnement men gjennom kontemplativ bønn. Jesu Ånd lar dem få se Guds hjerte, universets hjerte, og deres eget som ett.

Det er i Guds hjerte som vi kan komme til full innsikt om enheten i alt som finnes, det skapte og det som ikke er skapt."

Henri Nouwen, her sammen med Jean Vanier. Fra boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bots- og bededagen er visst avlyst - igjen

Søndag er det bots- og bededag. Få menigheter markerer dagen i det hele tatt. For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagen i et forsøk på å gjøre flere oppmerksom på Bots- og bededagens betydning i norsk historie og i vår nåværende åndelige situasjon i vårt kjære land. Responsen var helt fraværende.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er frustrert. Jeg konstaterer bare fakta. For min egen del har jeg ikke gitt opp håpet om å gjenreise denne dagen som en stor nasjonal bønnedag for Norge. I vårt naboland Sverige samles tusenvis for å be for sitt land på sin nasjonale bønnedag. Men altså ikke i Norge. Kan det være at vi har det for godt? Kan det være at vi er for travle for noe slikt? Kan det være at vi rett og slett ikke forstår betydningen av å gjøre bot og be for Norge?

Da var det annerledes før når Den norske kirkes menigheter ringte i Stormklokken dagen før dagen for å varsle om at nå måtte folk gå til sine kirker for å be. Så var det da også gudsfrykt igjen i Norge.

Blir du med på å be om at vi kan gjenreise bots- og bededagen som nasjonal bønnedag?

Verdighet i livets sluttfase

Det er til å bli fortvilet av: på nyhetene i går handlet det om at Regjeringen skal sette i gang nok en utredning om Hospice i Norge. Trenger vi enda flere utredninger og uttalelser om en bedre verdighet rundt døden?

Sammenlignet med Norden forøvrig har vi bare så vidt kommet i gang med utbygging av hospice i Norge. I Norge har vi fire, fem om vi regner med det gode tilbudet som Fransiskushjelpen driver i Oslo. I Danmark finnes det 17 og flere er under oppførelse. I Norge mangler vi penger og egentlig en forståelse for viktigheten av en verdig død. Mange av de som ønsker å dø på et hospice blir avvist. Ene og alene på grunn av mangelen på plass. De som rammes er sårbare mennesker, som trenger hjelp i livets sluttfase. Det får de da også de som bor på sykehjem og institusjoner, men med all den erfaringen vi sitter inne med så vet vi at de som jobber på disse sykehjemmene og institusjonene får stadig dårligere tid og er allerede overarbeidet som de er. Derfor får vi alle disse historiene om en uverdig avslutning på livet.

Døden er fortsatt tabu. Vi vil alle møte den, men helst ikke snakke om den. Verken politikerne eller oss selv. Kanskje det nå er på tide at vi gjør noe med dette? Vi skryter jo av at vi lever i et moderne, velferdssamfunn - men det gjelder nok ikke døden.

Sårene blir hederstegn

"Jesu oppstandelse er årsaken til at vi tror at våre kropper skal oppstå. Ofte hører vi det bli sagt at våre kropper er et fengsel for sjelen og at det åndelige livet er veien ut av det. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad. Våre kropper er som Paulus sier: Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som vi har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å bli løftet opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse.

Sårene blir hederstegn ved oppstandelsen."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Syriske erkebiskoper skal være i live

Det kommer nå opplysninger om at de to erkebiskopene som ble bortført av IS i nærheten av Aleppo skal være i live. De skal befinne seg i Raqqa.

Opplysningene kommer fra priorinnen ved Hl.Jakobs kloster i det vestlige Syria, Agnes Mariam Salib og fremkom på en pressekonferanse i dag.

Situasjonen for dem skal være kritisk, og vi oppfordres til å be inderlig til Gud om at de må settes fri før slaget om Raqqa inntreffer. Raqqa er som kjent hovedkvarteret for IS. Det var også her fader Paolo ble kidnappet. Det er for tiden ingen opplysninger om ham.

Den gresk-ortodokse metropolitten av Aleppo, Paul Yazigi og den syrisk-ortodokse Yohanna Ibrahim ble kidnappet i 2013. Det har gått mange rykter om dem etter det, blant annet at de skal ha blitt drept i desember 2015.

Opplysningene som fremkom på pressekonferansen i dag er helt nye, men er så langt jeg kan se ikke bekreftet. Jeg oppfordrer fortsatt til forbønn for både erkebiskopene og fader Paolo.

Det er Sputnik News som skriver dette i kveld.

Tusenvis av pakistanske kristne har flyktet til Thailand

Dette er kanskje ukjent for mange, men tusenvis av pakistanske kristne har den siste tiden søkt tilflukt i Thailand. Årsaken er den sterke forfølgelsen av kristne som pågår i Pakistan.

Men det er slett ikke enkelt for kristne å oppholde seg i Thailand. Det er svært vanskelig å få skaffet seg et levebrød, og de må stadig flykte fra politiet. I forbindelse med et politi-raid i Bangkok nylig ble 35 kristne familier fra Pakistan tatt av politiet. De levde alle sammen på et rom!

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange kristne pakistanere som har flyktet til Thailand, for derfra å søke om status som FN-flyktninger, men tallet kan være så høyt som 11.500. Alle oppholder seg illegalt i Thailand og er stadig på flukt fra politiet og myndighetene i landet. Mange oppholder seg innendørs og frykt for å bli oppdaget.

En av disse er 40 årige Anila som underviste i urdu på en misjonsskole i Lahore. Hun har vært på flukt siden 2013 og har siden da bodd på minst 10 forskjellige steder. Hun er redd for gå utendørs av frykt for å bli oppdaget.

Det er International Christian Concern som skriver om dette.

Et kall til bønn

En fantastisk flott gave fra alle vennene våre i Sannhetens Ord Bibelsenter, hjelper oss til å fokusere på det som er vårt primære kall: bønn.

'Den knelende mannen' har fått hedersplass i stua vår.

Ordene fra Jeremia 29,13 står innrisset ved siden av den bedende mannen: "Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte."

Hvilket herlig løfte!

Evan Roberts er en mann som har hatt en stor betydning i mitt liv. Han fikk være redskapet som skaket Wales med en gjennomgripende vekkelse i 1906-1907 og som førte til at 150.000 mennesker kom til en levende tro på Jesus. Årene 1931-1937 er blitt kalt 'De skjulte årene' i Evan Roberts liv. Da trakk han seg helt tilbake fra det offentlige liv. Ingen møter, ingen offentlige opptredener - bare det skjulte liv med Gud. Mange forstod ikke hvorfor Evan Roberts gjorde dette. Det gikk mange rykter og det var mange som forsøkte å finne en forklaring.

Selv sa Evan Roberts det slik: "Mitt arbeid er nå viet til bønn, og til bønnen har jeg hengitt meg selv de siste 25 årene. Når jeg preker kan jeg nå noen få; når jeg ber kan jeg nå hele verden, men mennesker forstår ikke dette."

Bønnen er en svært undervurdert kraft i manges liv.

Vår tjeneste er basert på bønn og vil alltid ha bønnen som sentrum i alt, både i det som skjer nasjonalt og det som skjer internasjonalt. Om Herren gir helse og styrke vil det også skje noe internasjonalt neste år. Foreløpig - og av sikkerhetsmessige årsaker - kan jeg ikke si noe om hvilket land dette gjelder, men be gjerne om at vi skal lykkes med de planene vi nå jobber med.

La oss sammen be for vårt elskede land og for nasjonene. Jeg - og mange med meg - har tro på at mangt og mye kan endres gjennom bønn:

"Be Meg, så skal jeg gi Deg folkeslagene som Din arv og jordens eiendom til Din eiendom." (Salme 2,8)

Alt hører Jesus til.

Et hjerte som er berørt

"Å leve et åndelig liv er å gjøre det lille forskremte hjertet like stort som universet, for Jesu Ånd som bor i oss omfatter hele skapelsen. Jesus er Ordet gjennom hvilket universet ble skapt.

Paulus sier:

'For i Ham er alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham.' (Kol 1,16-17)

Når Jesus lever i oss gjennom sin Ånd, åpnes våre hjerter for alle mennesker og også for hele skapelsen. Kjærligheten kaster ut all frykt og samler hos seg alt som tilhører Gud.

Bønnen, som puster sammen med Jesu Ånd, leder oss inn i denne djupe kunnskapen."

Henri Nouwen (bildet), i boken "Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En pastors selvmordsbrev

Det du her er i ferd med å lese er noe av det sterkeste jeg noen gang har oversatt!

"Hei! Mitt navn er Tullian Tchividjian (bildet). Jeg pleide å være pastor. Noen vil til og med si at jeg var en fremgangsrik pastor. Jeg ledet en stor kirke som hadde en egen skole og et seminar, jeg skrev en bok om året, reiste vidt og bredt over hele landet og talte på konferanser, i menigheter og ved ulike anledninger. Om noen vil definere en berømt pastor, så var jeg en av dem. Og så raste alt sammen.

Det var to ting jeg var helt sikker på ville vare livet ut (ved siden av min relasjon til Gud): mitt 21 årige ekteskap og mitt kall som hovedpastor for den historiske Coral Ridge Presbyterian Church i Ft. Lauderdale, Florida. Begge deler raste sammen våren og tidlig på sommeren 2015.

Først ekteskapet mitt. Så min posisjon i menigheten. Og med de to tapene fulgte tusenvis av andre tap. Tap av nære vennskap. Tap av økonomisk sikkerhet, tap av en hensikt, jeg mistet tilliten til Guds godhet, jeg mistet håpet, gleden, mulighetene, tap av livet, slik jeg kjente det. Livet gikk fra det som synes å være et eventyr til følelsen av en voldsom tragedie.

Men om enn hvor sjokkerende alle disse tapene er, så sjokkerte min umiddelbare reaksjon meg enda mer: sinnet, den stadig skiftende selvbebreidelsen, hevntørsten, den bitre arrogansen, selvrettferdigheten, den selvrettferdige motstanden, den kontroll-hungrige manipuleringen, den villedede rasjonaliseringen, den djupe egoismen, den perverterte følelsen av berettigelse. Kanskje disse avskyelige ting som strømmet fra mitt indre med en slik naturlig letthet ikke burde sjokkere meg. Tross alt, jeg var kjent for min åpenhet om mitt eget rot, jeg har snakket åpent om min synd og egoisme, mine feil og frykt, min stolthet og mine smerter.

Jeg har aldri innbilt meg at jeg har 'fått det til', alt sammen. Faktisk er en av grunnene til at folk lytter til mine prekener, leser mine bøker eller kommer for å høre meg tale når jeg er på reise, er fordi jeg snakket ærlig om min sønderknuselse og den fantastiske Guds nåde som dekker oss på vårt verste. Jeg ble kjent for å si at Gud elsker dårlige mennesker fordi dårlige mennesker finnes. Så jeg visste at jeg var dårlig, bare ikke at det var så ille fatt med meg.

Sannheten er imidlertid at vi er svært gode advokater når det gjelder våre egne feil, men veldig gode dommere når det gjelder andres feil. Som en av mine rådgivere sa til meg: det er ikke omstendighetene som skaper hjertets tilstand; det er motsatt, det er omstendighetene som viser tilstanden i vårt hjerte. Og det som ble åpenbart for meg av det som fantes i mitt hjerte var skremmende og destruktivt. Denne ekle sannheten om meg selv (og den desperate ensomheten som jeg følte på grunn av det) gjorde at jeg fikk lyst til å ta mitt eget liv. I mitt mørkeste øyeblikk (etter å ha undersøkt i to timer for å finne den beste måten å gjøre det på), skrev jeg dette:

'Ord kan ikke uttrykke den smerte jeg føler for alt det vonde jeg har forårsaket. det har blitt for mye å bære. Basert på hva jeg har gjort og smerten jeg har forårsaket, har jeg konkludert med at det er tryggest for alle de jeg elsker at jeg bare forsvinner. Livet uten håp er som døden. Når alt kommer til alt prøvde jeg. Jeg prøvde virkelig, jeg prøvde. Gud vet at mine unnskyldninger og mine uttrykk for kjærlighet var ekte. Så ekte. Men hva gjør vel det når folk du har påført smerte ikke vil tro deg? Jeg forstår hvorfor de ikke gjorde det. Gitt det siste jeg gjorde, hvorfor skulle de? Så når det ble klart at de som elsker meg mest ikke ville ha noe å gjøre med meg, ble det valget jeg måtte ta veldig klart. I første omgang ble jeg sint og defensiv når jeg ble fortalt hvilket monster, ondt, motbydelig vesen jeg var, osv. Men det sank inn, og til slutt trodde jeg det. Jeg er alle de tingene. Herre, vær nådig mot meg! Et siste ord til menigheten: Når folk viser hvor elendige de er, prøv å hjelp dem. Gjør ditt beste for å ofre alt for å hjelpe dem. Mest sannsynlig har de rotet det til fordi de trenger hjelp. Ikke snu ryggen til dem. Gå etter dem. Noe er galt med dem og de trenger hjelp.'

Hvordan klarte jeg å bli så desperat? Hvordan klarte jeg å komme dit hen at alt ble så mørkt at jeg faktisk ønsket å ta livet av meg?

Slik jeg ser det nå klarte jeg ikke å se at denne eksplosjonen var noe som hadde bygget seg opp gjennom noen år. Skiftet fra å finne min identitet i evangeliets budskap fra en identitet som en fremgangsrik forkynner gikk tregt. Det kom som sakte kryp fra tidevannet i stedet for en plutselig flodbølge. Det har vært en smertelig lekse for meg dette, at jo mer du fester din identitet og følelse av verdi i noe eller noen som er mindre enn Gud, jo mer smerte vil du oppleve når du mister alt.

Jeg hadde virkelig tatt feil når det gjelder hvem jeg har satt min tillit til. Jeg hadde satt min tillit til status, omdømme, makt og posisjon, måten jeg snakket på og den ros jeg fikk, økonomisk trygghet og fremgang. Med andre ord: tillit til ting som var mindre enn Gud og Hans nåde - ting som var ustabile, flyktige og som kunne bli tatt bort. Fordi jeg i det essensielle hadde satt min lit ting som er mindre enn Gud, førte mitt tap ikke bare til sorg, smerte, skam og anger. Det førte også til en alvorlig identitetskrise. Uten disse tingene og menneskene jeg hadde kommet til å stole på, og som fikk meg til å føle at jeg betydde noe, visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Jeg følte meg død. Derfor kunne jeg like så godt være død.

De siste to årenes reise har vært en total dekonstruksjon - ikke bare ytre sett, men også på det indre område. Utforskingen av hvem jeg er, hvem Gud er, hva som er ekte, det som teller, osv, har vært ren stripping. Jeg har følt det som huden smertelig blir dratt av mine bein. Akkurat når jeg synes at jeg ikke klarer mer, tar Gud meg med til et annet nivå og graver djupere. Selv om det har vært veldig smertefullt, har det også vært veldig befriende. Som min rådgiver og mentor sa det her om dagen: 'Hensikten med de lidelsene du går igjennom, er å sparke deg inn i en ny frihet fra falske definisjoner av hvem du er.' Så sant det er. Døden før en oppstandelse har alltid vært og vil alltid være måten Gud gjør det på. En mørk desperasjon går alltid forut for en djup befrielse. Det er håp. Det er min eneste livline.

Så, om du er en pastor eller en tidligere pastor eller bare et rundjult og utbrent menneske, her er den virkelig gode nyheten:

Hvem du virkelig er har ingenting med deg å gjøre - hvor mye du kan oppnå, hva du kan utrette, hva du har gjort eller unnlatt å gjøre, størrelsen på kirken din eller hvor stor din synd er, din oppførsel (god eller dårlig), sine styrker, svakheter, familien din eller din bakgrunn, utdannelsen du har, utseende, osv. 

Din identitet er forankret i Kristi prestasjon, ikke din; Hans styrke, ikke din; Hans seier, ikke din. Evangeliet befrir deg ikke bare fra hva andre sier om deg; det frigjør deg fra hva du tenker om deg selv.

Det betyr at Han er lyset i enden av den mørke tunnelen. Og Han kommer ikke til å gå sin vei. Andre kan gå, men Han vil bli. Som Winston Churchill er kjent for å ha sagt: Når du går gjennom helvete, fortsett å gå!

Ditt liv er langt fra over. Faktisk kan det bare være begynnelsen.

Fellesskapets frukter

"Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig forståelsen av at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. 

Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn, vet at det som har åndelig verdi ikke er resultatet av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, så er det ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter. 

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 4

Allerede i urkirken finnes det en sterk bevissthet om at skriftene til apostlene var å betrakte som guddommelig inspirerte på samme måte som de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente.

Apostelen Paulus legger vekt på at hans undervisning er inspirert av Gud. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han blant annet:

"Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse ... Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer ..." (1.Kor 2,7-13)

"Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

"Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for at dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss,så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord..." (1.Tess 2,13)

Legg særlig merke til Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki: Dette er IKKE menneskers ord ...'men som det I SANNHET ER: GUDS ORD."

Den liberale teologiens mantra har vært: Bibelen er ikke Guds ord, men den inneholder Guds ord, og deler av den nye nådebevegelsen sier det samme. Både de liberale teologene og noen av disse nådelærerne lager en konstruksjon hvor de hevder at det er Jesus som er Guds ord, og at dette skulle noen ganger stå i motsetning til det øvrige Guds ord. Men Paulus torpederer en slik konstruksjon. Her hevder han, med apostolisk inspirasjon: Det ord han forkynner ER GUDS ORD.

Fordi de apostoliske skriftene også er Guds ord, sier apostelen Paulus at hans skrifter skal leses opp i de kristne forsamlingene. Det viser også hvilken autoritet de hadde:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet ..." (Kol 4,16)

"Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de andre søsknene." (1.Tess 5,27)

"Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt." (2.Tess 2,15)

Noe annet som er veldig interessant er at apostelen Peter klassifiserer skriftene til apostelen Paulus sammen med de andre Skriftene, altså de som vi finner i Det gamle testamente:

"I alle brevene sine sine taler han også om disse ting. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet 3,15-16)

Så, i 1.Tim 5,18 finner noe veldig interessant i denne sammenhengen. Her siterer Paulus et ord som ikke finnes i Det gamle testamente, men derimot i evangeliene. Dette viser at evangeliene til Matteus eller Lukas eksisterte på det tidspunktet Paulus skriver sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus:

"For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd." (1.Tim 5,18)

Første delen av dette verset er hentet fra 5.Mosebok, men andre del enten fra Matt 10,10 eller Luk 10,7.

Og merk også dette: Paulus skriver: For Skriften sier. Han regner med andre ord evangeliene for en del av Skriftene.

(fortsettes)

SISTE: Kinesisk pastor satt fri

En prominent kinesisk pastor er blitt løslatt etter mer enn syv års fengsel. I fengselet ble han utsatt for en rekke overgrep og tortur.

Pastor Yang var på besøk i hjembyen hvor hun protestere mot rivingen av en kirke, da hun og mange andre kristne ble brutalt slått og mishandlet av mer enn 400 politimenn som deltok i aksjonen. De årene hun har sittet i fengsel har hun slitt med betydelige helseutfordringer - hepatitt, diabetes, hjerteproblemer og nyrestein. Gjentatte ganger ble hun torturert. Til tross for sin dårlige helse er hun hele tiden blitt nektet medisinsk behandling.

Pastor Yang Rongli leder menigheten Linfen i Shaanxi provinsen som har 50.000 medlemmer, ja, du leste rett!

Ny cd-mappe: Vårt skjulte liv med Gud

Seminaret: "Vårt skjulte liv med Gud' som jeg holdt i Sannhetens Ord Bibelsenter denne helgen er samlet i en egen cd-mappe bestående av fire Cd-plater.

CD 1: Behovet for åpenbaring
CD 2: Lidelsessamfunnet med Kristus
CD 3: Kristus vårt liv
CD 4: Kalt til å velsigne

Mappen med de fire cd'ene kan kjøpes for 100,- + porto.
Den kan bestilles ved å sende en epost til bjornolav58@gmail.com

Betydningen av vennskap

"Til en ekte venn, kan jeg si nøyaktig hva jeg føler, vel vitende om at vi vil bli lyttet til, oppmuntret og bekreftet i kjærlighet og ømhet. Dette er en viktig ressurs.

Når vennskap oppfordrer til troskap, er det vakrest av alt.

På mørke dager trenger vi tilflukt i vennskapet."

Jean Vanier (bildet) i boken Community and Growth, side 183. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

C. Peter Wagner har gått hjem til Gud

Omstridt - og elsket. C.Peter Wagner (bildet) - C'en står for Charles - har gått hjem til Gud, 86 år gammel, 21. oktober. Den siste tiden har Wagner tilbrakt på sykehus, sterkt svekket av sykdom og alderdom, men mentalt helt oppegående helt til siste slutt.

Det er mye som kunne sies om denne fargerike personligheten. En banebrytende pioner på mange områder. Personlig husker jeg ham mest for hans store engasjement for den internasjonale bønnebevegelsen. Bøker som: "Warfare prayer", "Prayer Shield", "Confronting the powers" og "Praying with power", har fått stor betydning for mitt eget bønneliv. Det gjelder ikke minst hans forståelse av det vi kaller 'åndelig krigføring', og særlig ble boken: "Prayer Shield" viktig for meg. I denne boken beskriver Wagner hvor avgjørende viktig det er å ha bønnedekning. Og da særlig når man står i en tjeneste i Guds rike. Wagner hjalp meg til å skaffe meg personlige forbedere, som kunne stå sammen med May Sissel og meg og gi oss bønnedekning. Men Wagner åpnet også mine øyne for den åndelige kampen - for makter og myndigheter, for verdensherskerne i dette mørke - den virkelige kampen bakenfor det vi ser med vårt blotte øye.

Så hadde han da også selv erfaring med dette, først som misjonær i Bolivia og senere som forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen.

Det er mange ting som kan knyttes til C.P Wagners navn: kirkevekst, tegn og under, den nære kontakten med John Wimber, Lausanne - både en og to - og den såkalte apostoliske reformasjonen. Den siste er ikke minst omstridt, etter at Wagner fikk en apostolisk rolle.

Både i Lausanne og Manilla satte Wagner djupe spor etter seg. C. Peter Wagner ble en av 48 som skulle lede Lausanne-bevegelsen videre, og kom derfor til å spille en stor rolle i planleggingen og gjennomføringen av Manilla-konferansen. Fortsettelsen kom med AD-2000 bevegelsen, og lanseringen av det såkalte 10/40 vinduet, hvor verdens mest unådde folkeslag ble dekket av bønn.

Men, som sagt, C.Peter Wagner, ble også en omstridt person i kristenheten. Noe av det som vakte reaksjoner var arrangementet som fikk navnet, Celebration Ephesus i 1999. Her deltok ikke mindre enn 5000 kristne fra 62 nasjoner i det som engang var et sentrum for vekkelsen i den tidlige kirkens dager. Det som blant annet var omstridt var at deltagerne skulle rive ned de åndelige festningsverkene rundt om i verden i bønn.

Men når alt kommer til alt: C. Peter Wagner vil stå som en av de mest markante kristne lederne i vår egen tid. En mann som fikk være åndelig mentor for mange på ulike plan. Vi lyser fred over hans minne, og vi takker Gud for hans levde liv.

Om å dele

"Jeg er slått av hvordan det å dele svakhet og vanskeligheter gir mer næring til andre enn det å dele våre kvaliteter og det vi lykkes med.

Det er en fundamental tendens til å bli mismodig i et fellesskap. Enten tror vi at andre er bedre enn oss selv, eller at de ikke trenger å forholde seg til de samme problemene.

Så oppdager vi at fordi vi er i samme båt, og sliter med den samme frykten og slitenheten, så hjelper 
det oss til å kunne fortsette.

Mennesker får næring av ydmykhet, fordi ydmykhet er sannhet.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristne tenåringsjenter arrestert i Etiopia for å ha delt ut kristen litteratur

Etiopisk politi har arrestert en 18 år gammel kristen jente fra Etiopia for andre gang bare timer etter at hun ble satt fri mot kausjon.

Kvinnen, kjent som Deborah, ble arrestert sammen med tre andre kristne ungdommer, i det hun delte ut kristen litteratur i Babile, en by som ligger 550 kilometer fra hovedstaden, Addis Ababa. Byen ligger i Harar-området som i all hovedsak er et muslimsk område, og det er lokale muslimer som mente boken som ble delt ut fornærmet Islam.

Deborah ble arrestert bare timer etter at hun ble løslatt. I tillegg til arrestasjonen av 18 åringen, ble også en kirke angrepet og utsatt for angrep. De tre andre jentene heter Eden (15), Giti (14) og Mihiret (14).

La oss huske dem i våre bønner.

Kristen kineser startet menighet i nord-koreansk fangeleir

Hae Woo ble arrestert i det hun forsøkte å flykte fra Nord-Korea. Men i stedet for å gi etter for frykten, har hun frimodig forkynt evangeliet blant fangene i det fengslet hvor hun sitter. De som har kommet til tro har nå startet en menighet inne i fangeleiren!

På søndagene har de møtt hverandre på toalettene! Fangevokterne forsøker å unngå disse stedene på grunn av lukten.

Det er National Catholic Register som skriver dette.

Den unge kvinnen har på forunderlig vis klart å flykte fra Nord-Korea. Hadde hennes bittelille menighet blitt oppdaget hadde hun blitt henrettet.

Hae Woo er et navn som er gitt henne for å beskytte hennes identitet.

Denne historien viser oss at selv inne i Nord-Koreas fangeleire finnes det menigheter. Hae Woo, som er kineser, fant Jesus i Kina.