Atlantas brannsjef suspendert fordi han har skrevet bok om det kristne synet på ekteskapet

Det har vakt berettiget oppsikt at brannsjefen i Atlanta, Kelvin Cochran (bildet) er suspendert for en måned uten lønn fordi han har distribuert en bok blant de ansatte. Boken, som han har skrevet selv, handler om det kristne synet på ekteskapet.

Slikt tolereres ikke i Amerika.

Cockran, som er diakon, søndagsskolelærer og bibelstudieleder i sin hjemmemenighet, Elisabeth Baptist Church i Atlanta, får nå støtte fra Georgia Baptist Convention.

Lederne i Georgia Baptist Convention setter nå i gang en underskriftsaksjon for den suspenderte brannsjefen. Han har vært brannsjef i Atlanta i to perioder, og har også tjent som US Fire Administrator under president Obama i perioden 2009-2010.

Det er spesielt Cockrans uttalelser i boken om homoseksualitet som har skapt de sterke reaksjonene. Det ser ut til at det nå er bare et syn som er akseptabelt å forfekte i samfunnet.

Kirkebygg tilhørende evangeliske kristne i Etiopia revet

Nok en kirke er ødelagt av muslimer i Etiopia - denne gangen av lokale myndigheter.

Menigheten 'Det himmelske lys' - som var kirkebygget til 100 evangelikale kristne - ble revet 28. november. Kirken ble bygget for fem år siden i den muslimskdominerte byen Harar.

I dagene forut for selve rivingen rev representanter for myndighetene ned navneskiltet til kirken, og advarte samtidig medlemmene mot å holde gudstjeneste der. Årsaken til dette skulle være klager fra lokale muslimer.

Nå er de kristne som tilhørte menigheten 'Det himmelske lys' henvist til å møtes i hjemmene. Det gir dem ingen garanti for at de ikke fortsatt vil bli forfulgt for sin tro.

La oss huske våre trossøsken i Etiopia i våre forbønner.

David Klassen - en troshelt, del 2

I løpet av sommeren 1928 bygget David Klassen et eget hus i den mennonitiske landsbyen Neu Einlage, hvor bildet er hentet fra. I november samme år fridde han til Sara Hamm. De giftet seg 12. mai 1929.

Deres førstefødte, David, født i 1935, døde som nyfødt, deres andre sønn, Ernst, ble født på påfølgende år. De adopterte også Anna, ei jente hvis foreldre ble deportert som 'kulaker', det vil si velstående bønder som kommunistene fordrev. De døde rett etter. Foreldrene til Sara opplevde også å bli deportert, men de oppnådde å få spesialtillatelse til å vende tilbake og slå seg ned sammen med Sara og David. Begge døde før utbruddet av 2.verdenskrig.

Iløpet av påskeuken ble David Klassen arrestert. Det skjedde i de tidlige morgentimene 8. april 1936. Sammen med ti andre, sto han anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under påskudd av religiøs virksomhet og ble dømt til syv års straffearbeid. Han ble sendt til Temnikov arbeidsleir i den autonome sovjetiske republikken Moldova for å drive med hardt skogsarbeide.

Ikke bare var arbeidet svært hardt og krevende, men det var også dårlig med mat. Innen utgangen av januar 1937 måtte han bruke en stav for å komme seg på jobb. I mars samme år ble han overført til en avdeling for fanger som hadde fått tuberkulose med mer enn 120 innsatte. Disse skulle han pleie. I 1938 ble han betraktet som en politisk farlig fange og flyttet til et annet sted, men også her ble han satt til å pleie syke. Han tilbrakte resten av sin tid i fangenskap som pleier i den nordlige delen av det veldige russiske riket, i Kvitsjø-kanalen, Onega-sjøen og Arkhangelsk-området. David Klassen skulle egentlig vært løslatt i april 1943, da hadde han sonet ferdig, men på grunn av krigen med Tyskland, ble han ikke satt fri før 12. desember 1946.

I juli 1941, ved begynnelsen av krigen med Tyskland, ble Davids kone, Sara, arrestert og dømt til 10 års straffearbeid. Hun sonet i Karaganga-leiren, en av de største arbeidsleirene i Sovjetunionen. Denne befant seg i Kasakhstan. Hun ble ikke satt fri før enn i 1952.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)

SISTE: Julebrev fra den fengslede iranske pastoren Saeed Abedini

Torsdag kunne jeg fortelle bloggens lesere at en slektning av pastor Saeed Abedini (bildet), fikk muligheten til å besøke ham i fengselet i Iran.

Denne slektningen fikk med seg et julebrev pastor Abedini har skrevet. Jeg har oversatt det gripende brevet til norsk:

Rajai Shahr fengselet 2014
God jul!

Det er veldig kaldt her disse dagene. Den lille plassen jeg er tildelt er ved et vindu. Vinduet har ikke glass. Det gjør at det er umulig å sove. Slik er det de fleste nettene. Behandlingen jeg får av medfanger er også veldig kald og til tider fiendtlig. Noen av mine medfanger liker meg ikke fordi jeg er omvendt og pastor. De skammer seg over meg som en som har forrådt sin tidligere religion. Vaktene kan ikke en gang utstå korset jeg har laget av papir og hengt opp på plassen min som et tegn på min tro og min deltagelse i feiringen av min Frelsers fødsel. De har truet meg og tvunget meg til å fjerne det. Dette er den første tiden jeg er helt uten min familie; alle sammen er utenfor Iran. Disse forholdene har gjort at den kommende julehøytiden er spesielt vanskelig, kald og rystende for meg. Det forholder seg slik at jeg er helt alene uten noen rundt meg.

Disse kalde og sprø forholdene har gjort at jeg lurer på hvorfor Gud valgte den vanskeligste tiden av året til å bli menneske og hvorfor han kom til jorden i den svakeste menneskelige tilstand (som en baby). Hvorfor valgte Gud det vanskeligste stedet å bli født - i det kalde været? Hvorfor valgte Gud å bli født i en krybbe i en stall, noe som er veldig kaldt, skittent og uhygienisk og med en ubehagelig lukt? Hvorfor legge forholdene til rette for en fødsel på en slik måte at det ikke var bare var hardt fysisk, men også sosialt? Det må ha vært slik en skam for Maria og hennes forlovede at hun var gravid før ekteskapet i det religiøse samfunnet på den tiden.

Kjære søstre og brødre: Evangeliet er ikke bare historien om Jesus, men det er nøkkelen til hvordan vi skal leve og tjene som Jesus. I dag skulle vi som Ham komme ut av vår trygge komfortsone for å forkynne Livets Ord og frelsen om Jesus Kristus og at straffen for vår synd har Han betalt på korset og vi skulle forkynne Hans oppstandelse. Vi bør være i stand til å tåle kulde, vanskelighetene og skammen for å tjene Gud. Vi bør være i stand til å gå inn i smerten til den kalde mørke verden. Da er vi i stand til å gi den brennende kjærligheten til den kalde vinterkrybben til dem som er åndelig døde. Det kan være nødvendig å komme ut av komfort-sonen hva gjelder våre liv og kjærlig omfavne vår familie å gå inn i krybben av andres liv, slik som det har vært for meg for tredje år på rad jul. Det kan være at vi vil bli kalt idioter og forrædere og møte mange vanskeligheter, men vi skal korsfeste vår vilje og ønske enda mer at verden hører og smaker den sanne betydningen av julen.

Julen betyr at Gud kom slik at han ville gå inn i hjertene deres i dag og forvandle ditt liv og erstatte din smerte med ubeskrivelig glede.

Julen er manifestasjonen av den strålende lysstyrken til Guds herlighet i fødselen til et barn som heter Immanuel, som betyr at Gud er med oss.

Julen er den dagen da varmen til den livgivende ilden av Guds kjærlighet skinte i de mørke kalde vinterfrosne hjerter, og lyse i denne dødelige onde verden.

På samme måte som varmen fra jordens indre smelter de harde steiner og produserer lava, kom den brennende kjærlighet til Gud, Jesus Kristus, gjennom jomfru Marias liv til jorden, i julen, for å smelte de harde hjerter av synd og ugudelighet som finnes verden og fjerne dem fra våre liv. I den samme prosessen, som er et verk av den Hellige Ånd, vil et heftig regn av Guds hellighet og nåde strømme inn i vår kropp, sjel og ånd og bringe Kristi lys inn i oss og gjennom oss og omskape denne mørke, kalde, vinterlige verden til et strålende brennende lys. Han snur vår verden til en verden full av fred, glede og kjærlighet som er så annerledes enn den mørke, kalde, og vinterlige verden som vi pleide å bo i. Halleluja!

Så denne julen la lava-lignende Kristi kjærlighet flyte inn i djupet av hjertet ditt og gjøre deg heftig, klar til å betale eventuelle kostnader for å bringe den samme lava-kjærligheten til den kalde verden rundt deg, forvandle den med den sanne budskap om julen

Pastor Saeed Abedini

Som suger til seg Kristi lava-kjærlighet

Stille forfølgelse av kristne i Vietnam

Mens manges øyne med rette er rettet mot den grusomme forfølgelsen av kristne i Nord-Korea, pågår det en mer 'stillferdig' forfølgelse av våre trossøsken i Vietnam, uten den altfor store oppmerksomheten.

Likefullt: begge disse landene topper listen til Åpne Dører over de 10 landene i verden hvor forfølgelsen er størst og hardest.

I Vietnam finnes det mange husmenigheter, og det finnes også store menigheter. Disse har vokst frem de siste ti årene. Store kristne møter er blitt holdt i Hanoi.

Forfølgelsen av kristne i Vietnam er mindre åpenbar. Men den er der hele tiden. Dette er fremdeles et kommunistisk land, og kristne som hevder at de må være hundre prosent lojale til Jesus, vil få problemer. Lojaliteten skal jo være mot Vietnams kommunistiske parti! Dermed står de kristne i Vietnam overfor nøyaktig samme problemstilling som de første kristne. De ble avkrevd lojalitet til keiseren, og fikk store problemer når de valgte å vise med sine liv at Jesus var deres Herre.

Våre trossøsken i Vietnam utsettes for sjikane, forfølgelse, fengsling. De får sine bibler, sangbøker og kristen litteratur konfiskert, de har store problemer med å få sine menigheter registrert - som er påkrevet - og de har stadig angivere som rapporterer fra sine gudstjenester.

Det er særlig blant Hmong-folket at den store vekkelsen pågår. Den har vart i over 20 år! Titusener av denne folkegruppen har kommet til en levende tro på den Herre Jesus, og fått sine liv forvandlet.

Bibelskolen i Ho Chi Minh City er ofte blitt utsatt for politiets angrep de siste årene. En av bibelskolens ledere, pastor Nguyen Hong Quang forteller til Voice of the Martyrs at den siste måneden er skolen blitt angrepet og ødelagt enda en gang. Dette er syvende gangen at det skjer. Det er politiet som står for ødeleggelsene.

Likevel - skolen fortsetter sin virksomhet! Og noe menighetsplantere og pastorer utdannes, som igjen fører til at enda flere vietnamesere vinnes for himmelen.S

David Klassen - en troshelt, del 1

David Klassen (bildet) er en av trosheltene fra den tiden hvor kristne ble forfulgt i det som en gang var Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - bedre kjent som Sovjetunionen.

Jeg har skrevet ned hans livshistorie fordi den inspirerer, velsigner og utfordrer meg på en og samme tid. Jeg håper det også kan bli slik for de som leser dette. Personlig kjenner jeg et djupt åndelig slektskap med alle disse som fikk betale en slik høy pris for å følge Jesus under det brutale sovjetiske regimet. Det var enkle mennesker, og deres tro og deres overbevisning kostet dem alt. Det kan komme en tid da nettopp deres vitnesbyrd vil hjelpe oss til å være tro i de svære prøvelsene som venter.

David Klassen ble født i 1899, hans foreldre het Johann og Anna Klassen i den mennontiske landsbyen Rosenort i det daværende Sør-Russland, nåværende Ukraina. Selv om Johann og Anna eide en liten dagligvareforretning, eide de ikke noe landområde og de var ikke rike. Som ung måtte David sammen med sine seks søstre og to brødre arbeide for å understøtte familien. Guttene arbeidet som dagarbeidere for velstående bønder og kunne tjene fire måltider og seks kilo hvete hver dag.

Det stillferdige livet som mennonitene levde i Ukraina fikk en brå slutt ved begynnelsen av 1.verdenskrig i 1914. Samme år som krigen var slutt innfant en ny tragedie: revolusjonen i 1917 som endte i en forferdelig borgerkrig. Bevæpnede bander angrep landsbyer og enkeltpersoner. En gang ble David utsatt for et overfall av en av disse bandene, men Herren beskyttet ham, og han kom fra det uten men. Mot slutten av 1920 årene normaliserte det seg, i det regulære sovjetiske soldater fikk kontrollen over området.

I forbindelse med innhøstningen i 1917, ble David svært syk. Han fikk gulsott. Hans eldre søster, Margarethe, var redd for at hennes bror kom til å dø. Men hun hadde en forutanelse om at David skulle bli forkynner, til og med en omreisende forkynner. Hun sa da til Herren at hun ikke ville gifte seg hvis Herren ville la hennes bror David overleve, og at hun ville tjene Herren som barneskolelærer og besøke de syke og de fattige. Hun holdt sitt løfte livet ut. Margarethe døde i oktober 1920 når hun pleiet en søster og en svoger som hadde fått tyfus.

I august 1918 ble David Klassen døpt i en Mennonite Brethren menighet i Tiege av den da så kjente Benjamin Janz. Han begynte som søndagsskolelærer, ble med i menighetskoret og ble dirigent for ungdomskoret.

Når hungerskatastrofen rammet i 1922 hadde David og hans familie ingen reserver som kunne hjelpe dem igjennom en svære krisen. De eneste to kuene de hadde var døde i epidemien som fulgte. Hjelpen kom gjennom en amerikansk nødhjelpsorganisasjon. David fikk jobb som baker. Familien hans, som nå besto av syv mennesker, mottok fire porsjoner hvitt brød og et varmt måltid mat hver dag. På denne måten overlevde familien.

(fortsettes)

Tausheten har sin egenverdi

'Abba Palladios fortalte også dette: Det fantes en munk i Aleksandria som het Johannes. Han levde sitt liv på følgende måte:

Hele dagen, fra gryningen til niende time satt han i klosteret nær den hellige Peters kirke og med bare en grov kappe på seg og flettet korger. Han satt taus og sa ikke noe til noen. Han pleide å stanse opp utenfor kirken mens han holdt på med sitt håndverk og sang stille:

'Tilgi meg hver ubevisst synd (Salme 19,13), slik at jeg ikke blir skuffet i mine bønner'.

Når han hadde sunget dette verset kunne han sitte stille for så å gjenta det hele en time senere. Slik gjorde han syv ganger om dagen og sa ellers ikke noe annet. Jeg levde sammen med den mannen i åtte år og ble svært oppbygget nåde han hans taushet og av hans levemåte.

(Oversatt fra Johannes Moschos: Den åndelige engen)

En livredd 10-åring finner fremtidshåp på kristen sommerleir i Dagestan

Dette er historien om 10 år gamle Anton fra det østlige Ukraina (bildet). Når krigen brøt ut ble han og familien tvunget til å forlate sitt hjem. 'Tilfeldighetene' gjorde at de av alle steder havnet i Dagestan, Russland.

Her holdt ungdommer fra baptistmenigheter i Vladikavkaz i Nord-Ossetia, en evangelisk sommerleir.

Helt fra sommerleiren åpnet var Anton svært nysgjerrig på å lære Gud å kjenne. Under leiroppholdet fikk han vite at familiens hjem i Ukraina var blitt fullstendig ødelagt. Da henvendte Anton seg til lederne for leiren for å få trøst og hjelp. De gav ham et Nytestamente. Dagen etterpå kom han tilbake. Han hadde spørsmål han gjerne ville få svar på i forbindelse med det han hadde lest.

'Når vi dro hjemmefra visste jeg ikke om jeg noensinne ville få muligheten til å vende tilbake slik at jeg kunne se kameratene mine igjen. Jeg gråter mer enn jeg smiler. Jeg er redd fordi mange av familien vår fremdeles er i Ukraina, og de kan bli drept når som helst. Helt til jeg kom til denne sommerleiren tenkte jeg på døden, og jeg var livredd. Men nå vet jeg at Gud kan hjelpe oss og vår familie i Ukraina'.

Når teamet som hadde ansvaret for sommerleiren pakket sammen og skulle dra etter at leiren var over, kastet Anton seg rundt halsen på dem og takket dem for at de hadde gitt ham noe mer enn bare det å ha moro. De hadde gitt ham håp.

Foto: Mission Eurasia.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med to artikler. En om Aleksander Schmemann, som her sees sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og kona til Schmemann, Juliana. Det er Schmemann som har sagt:

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Den andre artikkelen handler om den virkelige Lucia - martyren'.

Du kan lese de to artiklene her: http://www.monastisk.blogspot.com

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 3

Her er tredje og siste del av historien om 'Bernese-Bibelen':

Victor Sasso var så heldig at han fikk tak i et eksemplar av den sjeldne 'Bernese-Bibelen'. Nå er den gitt i gave til Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Victor Sasso ønsket at Bibelen skulle brukes i en kristen kommunitet til Herren Jesus kommer igjen. Selv hadde han håpet at Bibelen kunne brukes i en kommunitet i hjemlandet Sveits, men når det ikke lot seg realisere, var kommuniten i Australia nest beste løsning.

Men om Herren skulle la det skje at en anabaptistisk kommunitet kunne vokse frem i Sveits igjen, vil 'Bernese-Bibelen' legge ut på reise igjen. Tilbake til Sveits.

Det er ikke mange i kommuniteten i Australia som kan gammel-tysk, men for dem er det en stor ære å kunne ha den sjeldne Bibelen i sitt eie. Den oppbevares på et sikkert og tørt sted, som det klenodiet den er.

Peter Hoover skriver at 'denne Bibelen er et synlig tegn på den visjonen Victor Sasso bar på, hans sterke lengsel etter at det ennå en gang skulle vokse fram en anabaptistisk kommunitet i Sveits som kunne blomstre og vokse'.

Og det var litt av en reise 'Bernese-Bibelen' la ut på for å komme til Australia. Peter Hoover fikk den med seg på sin Europa-reise i fjor. 'Bernese-Bibelen' kalte de 'babyen sin' der de bar den med seg gjennom Italia, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Serbia, Ungarn, Romania, Slovenia, Den tsjekkiske republikk, Polen, Tyskland og Nederland. På jakt etter sine anabaptistiske røtter. Fra Nederland bar det videre med fly Dubai, Kuala Lumpur og Melbourne.

På bildet ser vi Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, sammen med den sjeldne Bibelen.

Ny lov kan føre til at menigheter på Krim må stenge

Det er ikke blitt lett for evangeliske kristne på Krim etter at halvøya ble annektert som en del av Russland. Nå er en ny lov på trappene som kan tvinge kirkene til å stenge.

Som baptistmenigheten i Simferopol (bildet). Denne menigheten har en spesiell tjeneste med å nå byens døve med evangeliet.

Myndighetene på Krim har etter den russiske annekteringen slått ned på alt som kan kobles til Ukraina. Dette har allerede skapt problemer for de menighetene som er en del av ukrainske sammenslutninger, som for eksempel den ukrainske baptistunionen. Ortodokse kirker som har tilhørt den ukrainsk ortodokse-kirken er blitt russisk-ortodokse, og det har ikke skjedd av fri vilje! Huset til den ukrainsk-ortodokse biskopen på Krim er brent ned til grunnen. Alt tyder på at brannen var påsatt. Problemer er det også for den romersk-katolske kirken. Flere av denne kirkens prester er blitt tvunget til å forlate Krim.

Nå krever myndighetene på Krim at alle kirker skal registreres på nytt, og det innen 1.januar 2015. Fem religiøse organisasjoner har forsøkt, deriblant pinsevenner, baptister og en muslimsk, men alle har fått nei. Kravet er at alle bånd til ukrainske organisasjoner skal brytes. I stedet skal man slutte seg til russiske organisasjoner. På denne måten skal menighetene tvinges til å anerkjenne at Krim er russisk.

Mange kristne skal ha forlatt Krim i tiden rett før den russiske annekteringen og i tiden etterpå.

Den nye loven vil også skape store problemer for de ukrainske pastorene som har valgt å bli igjen på Krim. Det stilles krav om at de nå må bli russiske statsborgere. Om man velger å forbli ukrainsk statsborger kan man når den nye loven er vedtatt være på Krim i 90 dager. Så må man reise fra Krim og være borte i 90 dager før man kan komme tilbake. Det vil aldri kunne fungere for en som er pastor for en forsamling.

Eivind Frøen - en plogspiss i Guds rike

Jeg ble så glad når jeg så dette bildet. Det viser min gode venn, Eivind Frøen, som underviser på Mindanao på Filippinene. Det har han gjort i tre hele dager.

Vennskapet med Eivind strekker seg tilbake til 1970-tallet. Jeg setter så stor pris på denne krigeren i Guds rike. Uredd, tydelig, en som er villig til å betale prisen for å forkynne evangeliet, og som gjør det! Eivind Frøen tok tidlig et viktig standpunkt: Han bøyde seg for Guds ords autoritet. Hos ham er det ingen kompromisser hva angår Bibelen som autoritative ord for liv og lære. Eivind følger ikke tidsånden, snur ikke kappen etter vinden, men forkynner tydelig at mennesker må omvende seg fra sin synd, og leve for Gud i hellighet.

Dynamisk, en plogspiss, vital og levende og med mye god humor. Det er Eivind. Hvor mange som gjennom hans tjeneste er blitt vunnet for Guds rike, og som er disippelgjort gjennom ham, vet alene Gud.

Han er en ambassadør for Guds rike, med kontakter blant kirker som står i kontinuerlig vekkelse i Kina og i Asia forøvrig, som få andre. Anerkjent, med stor integritet. Elsket. Her er intet snobberi, ingen nykker. Her er enkelhet og trofasthet. Det er ingen skandaler rundt Eivind.

Han har fått bygget opp en misjonsorganisasjon som er en av de som virkelig står i frontlinjen av det Gud: Asia Link.

Du kan lese mer om den her: http://www.asialink.no/

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for privilegiet med å kjenne hans kone, Margaret. Et menneske som har fått prøvd hva sykdom innebærer i mange år, men som likevel er bærer av håp, av Kristi sinnelag, av raushet.

I mange år har jeg fått være deres personlige bønnepartnere. Det har vært en stor glede, og en stor velsignelse. Det vil jeg fortsette med livet ut.

Foto: Noralv Askeland.

Vakker julekrybbe innviet ved Kristi himmelfartskapellet

I forbindelse med vår ukentlige nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina, hadde vi i går den store gleden av å innvie den vakre julekrybben som Finn-Rune Stabell har laget. Den har fått sin plass rett utenfor selve kapellet.

Der står den som et stille vitnesbyrd om julens store mysterium: Gud er blitt menneske. Han har fått et ansikt. Det ansiktet er Kristus.

Under en stjernestrødd himmelhvelving sang vi 'Deilig er jorden'. Riktig stemningsfullt ble det når vi slukket lommelyktene våre, og lot lysene ved krybben lyse opp kveldsmørket. Vi håper de mange som går turer forbi kapellet vil ha gleden av krybben og stanse opp en stund og undres over julens egentlige innhold.

Her er litt om julekrybbens historie:

'Det er Frans av Assisi som tidlig på 1200-tallet virkelig får julekrybben til å bli noe levende som mennesker kan feire sammen. Hans biograf, Thomas av Celano, forteller at Frans gav følgende instruksjoner til en venn han skulle feire julen sammen med nær byen Greccio:

"Hvis du ønsker at vi skal feire Herrens kommende fest i Greccio, må du så raskt som mulig gå bort og gjøre alt som jeg sier deg. Jeg vil nemlig gjerne feire minnet om det barn som ble født i Betlehem. Og jeg vil så anskuelig som mulig få fremstilt for mine legemlige øyne den bitre nød han alt som barn måtte lide - hvordan han ble lagt i en krybbe der okse og esel stod, og hvordan han fikk redet en seng i høyet." Så nærmet gledens dag seg, og Greccio ble så å si til et nytt Betlehem. Folk strømmet til, og ved det nye mysteriet ble de fylt av glede'. (Fra nettsiden til Den katolske kirke).

Med reformasjonen forsvant julekrybbene, men siden 1900-tallet har de fått sin rensesanse.

Foto: Marianne Aanstad Stabell

SISTE: En slektning av Saeed Abedini besøkte ham i fengslet i Iran i går

I dag har jeg virkelig gode nyheter å meddele bloggens lesere!

I skrivende stund har jeg nettopp mottatt en melding fra kona til den fengslede iransk-amerikanske pastoren, Saeed Abedini.

Naghmeh Abedini forteller at hun har fått vite at en slektning av familien fikk tillatelse til å besøke Saeed i fengselet i går.

'Det er virkelig et stort bønnesvar', skriver Naghmeh og legger til: 'Det er så godt å vite at noen har fått besøkt ham før jul, og jeg kan få litt informasjon om hva som skjer med ham. Herren har vært så nådig mot meg og gitt meg en tidlig julegave!'

Naghmeh forteller at slektningen har kunnet fortelle Saeed om de tomme tallerkenene som ble satt fram i mange hjem på Thanksgiving, for å huske på Saeed som sitter i iransk fangenskap på tredje året. Han ble djupt berørt og oppmuntret av dette.

Slektningen kunne også fortelle at Saeed fortsetter å ha mye smerter, og ber om vår forbønn. Saaed fortalte at han merket Jesu nærvær påtagelig, og at han var sikker på at da var det noen som ba for ham.

Naghmeh skriver at hun gruer seg for julen. Den er den tredje julen at Saeed sitter fengslet i Iran. Det er fortsatt mye usikkerhet om hva som skjer med ham. Hun takker for fortsatt forbønn, og skriver at Jesus aldri har sviktet eller forlatt oss.

Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre Hans stillhet

'Troen er begynnelsen og kjærligheten er slutten. De to sammen, det er Gud; alt annet følger av det, slik at mennesket blir skjønt og godt. Ingen som har lovet tro, kan synde; ingen som har fått kjærlighet, kan hate. Et tre skal kjennes på fruktene. De som har overgitt seg til Kristus, skal altså kjennes på det de gjør. Det som nå er nødvendig er ikke å gi løfter, men å bevare troens kraft inntil enden.

Det er bedre med en som tier og er noe, enn en som snakker som intet er. Det er en god ting å undervise, dersom den som snakker også handler. En er Læreren som talte, og det ble til. Det han har gjort i taushet, er Faderen verdig. Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre hans stillhet.

Intet er skjult for Herren, også det som er skjult i oss er nær ham. La oss da alltid handle med tanke på at han bor i oss, så vi blir hans tempel og han blir vår Gud i oss. Slik forholder det seg, og slik skal det bli for oss dersom vi elsker ham rett'.

Ignatios av Antiokia (ca 30-107, menighetsleder i Antiokia i generasjonen etter apostlene).

Den kristne tro er menneskehetens lys

Jeg kom over disse ordene her om dagen, og synes de var så flotte og ikke minst sanne, at jeg valgte å oversette dem til norsk:

'Kristendommen er en åpenbaring av den sanne Gud for menneskeheten. Den er ikke en ideologisk konstruksjon eller en menneskelig filosofi.

Vi oppdaget ikke Gud, men Han åpenbarte seg selv når Hans uendelige kjærlighet ville det.

Siden den fremsto på den historiske scene, er den kristne tro menneskehetens lys. Dette er basert på forsikringen om at Kristus er verdens lys:

'Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys'.

(Arkimandrit Chrysostomos K. Papathanasion)

Gud synger over deg

I dag vil jeg gjerne dele en tekst med bloggens lesere som har betydd mye for meg. Den er skrevet av Joni Earckson Tada, som 17 år gammel ble lammet etter en stupe-ulykke:

'Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop (engelsk: han synger over deg)'. Sef 3,17

Når hjertet er hvileløst og sjelen nedtrykt, blir jeg ofte beroliget av å lytte til en kjent sang. Iblant når jeg vil uttrykke lovprisning, benytter jeg en salme fra Bibelen og bruker en eller annen melodi som kommer for meg. Jeg synger for meg selv. Jeg synger for Gud. Men det er underlig å tenke på at Gud synger for meg også.

Gud synger! Tror du Han synger alle stemmene på en gang? Kanskje den himmelske musikken lyder som et veldig kor. Uten tvil har Han skapt akkorder og disharmonier, tonearter som vi aldri har hørt. Det er underlig å tenke på at Han jubler over oss med fryderop - en virkelig melodi. Dessuten beroliger Han oss med sin kjærlighetssang.

Jeg har ofte tenkt på dette når det dukker opp en vakker melodi i sinnet. Det løfter ånden og bærer meg gjennom dagen. Nei, jeg spiller ikke en forslitt grammofonplate. Jeg er overbevist om at det er Guds melodi, direkte fra Hans hjerte. Han gleder seg over meg med sang. Halleluja! Jeg behøver ikke gjøre annet enn å lytte til og la meg inspirere.

Guds kjærlighet, hvor rik og stor,
hvor høy og dyp og lang!
Den priser evig englers kor,
og alle frelstes sang.

Legg en sang i hjertet mitt i dag, Herre, en lovprisning eller en hymne som Du vil synge for meg. La meg få glede meg over Din melodi, og la meg ikke glemme at dette er Din sang. Det er Du som synger. Du synger vidunderlig!

Hentet fra Joni Eareckson Tada: Diamanter i støvet. Lunde forlag 1994, side 207-208

SISTE: Kristen bok på kurdisk presentert på internasjonal bokmesse i Tyrkia!

Det du er i ferd med å lese er oppsiktsvekkende gode nyheter!

8.november i år ble gikk den 33 Internasjonale bokmessen i Istanbul av stabelen. Blant alle de tusener av bøker som ble presentert fantes også kristne bøker på kurdisk! Dette er virkelig bemerkelsesverdig. Tyrkia har et svært anstrengt og fiendtlig forhold til kurderne, og landets muslimske myndigheter er ikke akkurat vennligsinnet overfor kristne.

Bøkene som ble presentert blant de 850 forlagene verden over var 'Mitt liv, min tro' (oversatt til tyrkisk og ungarsk), 'Korsets budskap' (oversatt til tyrkisk, ungarsk og kurdisk) samt 'Gud - helbrederen' (oversatt til tyrkisk).

Forfatteren er Dr. Jaerock Lee, et nærmest ubeskrevet blad i Norge, men han er pastor for en av Sør-Koreas største presbyterianske menigheter. Pastor Lee leder et menighetsnettverk på 9.000 menigheter med tilsammen 120.000 medlemmer. Hans bøker er oversatt til en rekke språk, og han regnes av de 10 mest innflytelsesrike kristne lederne i verden - og vi har knapt nok hørt om ham! Det sier litt om hvor provinsielt Norge er.

Før 2002 lå det sterke føringer og begrensninger på å bruke kurdisk i Tyrkia. I mars 2006 ga tyrkiske myndigheter overraskende tillatelse til å sende TV programmer på kurdisk, og nå skjer altså dette: kristne bøker på kurdisk presenteres på en offentlig bokmesse, og ikke en hvilken som helst bokmesse heller.

Dette er virkelig dagens store gladmelding! La oss nå be om at mange kurdere må lese 'Korsets budskap', og gjennom denne boken få møte Jesus som deres personlige Frelser og Herre.

Billedtekst: Korsets budskap på kurdisk.

Husmenighetsleder arrestert i Shiraz i Iran

En av lederne for en husmenighet i Shiraz i Iran - Ebrahim - ble arrestert for to uker siden. Han holdes på ukjent sted og det er ikke kommet noen opplysninger om hvordan han har det, og under hvilke forhold han nå lever under.

I følge det kristne iranske nyhetsbyrået Mohabat News, ble Ebrahim Hossin-Zadeh, arrestert av sikkerhetspolitiet i provinsbyen Shiraz. De dukket opp på hjemmeadressen hans, ransaket huset og tok med seg hans kristne bøker, mobiltelefonen og datamaskinen.

Ebrahim Hossin-Zadeh er 32 år gammel. Han driver sin egen forretningsvirksomhet, og ble en kristen i 2009. De siste årene har han hatt ansvaret for en husmenighet i Shiraz.

La oss huske ham i våre forbønner!