Tre bilder, tre land, tre historier

I forrige uke feiret den ukrainske byen Zaporozhye sin 1064'de fødselsdag. Studenter fra 'Skolen uten vegger' tok del i feiringen inne i den indre bykjernen. De satte opp bord med kristen litteratur og nådde med dette initiativet hundrevis av byens innbyggere med evangeliet.

Slike festivaler er svært populære i Ukraina, men etter at festivalene er over er problemene med ensomhet, fattigdom, krig og håpløshet de samme. Bøkene som ble delt ut tilbyr et svar på disse problemene. Zaporozhye, er lokalisert mellom den krigstrette Donetsk-regionen og Krim.

Dette bildet er fra Moldova, og viser ungdommer som har hatt ansvar for kristne sommerleire. Mange barn og ungdommer nås med evangeliet gjennom disse årlige leirene, som er svært populære.

Mot slutten av september holdt 'Skolen uten vegger', en av sine skoler i den nordlige Kaukasus-regionen av Russland. Til tross for vanskelighetene de kristne står overfor i denne svært turbulente delen av det veldige russiske riket, hvor kristne henges ut i media og opplever forfølgelse, har disse flotte kristne ungdommene fått fornyet sitt kall, fått nytt mot og er klare for ny innsats for å bringe evangeliet videre til byer og landsbyer i Nord-Kaukasus.

La oss huske disse ungdommene fra Ukraina, Moldova og Russland i våre forbønner.

Det svakeste i midten

"De mest hedrede kroppsdelene er ikke hodet eller hendene, de som leder eller styrer. De viktigste delene er de som ikke synes så lett. Dette er kirkens mysterium.

Som et folk som kalles ut fra undertrykkelse og inn i frihet, må vi forstå at det er de svakeste iblant oss - de gamle, de små barna, de funksjonshemmede, de psykisk syke, de som sulter og de syke - som utgjør selve sentrum. Paulus sier:

'De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig.' (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan bare kroppsliggjøre den levende Kristus iblant oss når de fattige blir de mest aktede. Å ta seg av de fattige er derfor mye mer enn kristen barmhjertighet. Det er det aller viktigste for Kristi kropp."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Møtehelg i Sannhetens Ord Bibelsenter

VELKOMMEN TIL MØTEHELG I OSLO-OMRÅDET

22.-23 OKTOBER - BEGGE DAGENE KL.15.00 OG 18.00 - I SANNHETENS ORD BIBELSENTER, SLEMMESTAD

Tema: Vårt skjulte liv med Gud.
I: Behovet for åpenbaring
II: Lidelsesamfunnet med Kristus
III: Kristus - vårt liv
IV: Kalt til velsignelse

Med forbehold om at enkelte temaer kan endres.

Er du i Oslo-området denne helgen, hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg. May Sissel og jeg har besøkt Sannhetens Ord Bibelsenter i flere år nå, og ser fram til å treffe gode venner igjen og lytte til den herlige lovsangen og ta del i godt fellesskap.

SISTE: Enorme ødeleggelser etter flom i Nord-Korea

En gruppe mennoniter har lykkes med å overlevere 24,5 tonn med mat til Nord-Korea. Gruppen kom tilbake tirsdag denne uken.

De kan fortelle om forferdelige forhold etter en flom som skal være den verste på 60 år. 140.000 mennesker trenger umiddelbar hjelp, men det er få som har kjennskap til denne naturkatastrofen.

Det er tyfonen som har fått navnet 'Løveklippen' som har herjet i to nord-koreanske fylker. Det er svære områder som er fullstendig ødelagt. Folk har mistet alt de eier, og her snakker vi om mennesker som har veldig lite fra før av. Hus, kjøkkenhager, krøtter - alt er borte. Legene som arbeider i området er overarbeidet. Og det er like før vinteren setter inn.

Vær med i bønn om at mange må reddes.

Du kan se en video fra ødeleggelsene og hjelpearbeidet her. Du må være på Facebook for å kunne se den.

https://www.facebook.com/groups/13273263350/10154607566748351/?notif_t=group_activity&notif_id=1476434518737001

SISTE: Forfølgelsen av kristne i Nepal eskalerer

Forfølgelsen av kristne i Nepal eskalerer. Det pågår for tiden en intens forfølgelse spesielt av evangelister og flere er blitt arrestert og mishandlet.

Dette skjer samtidig med at Nepal implementerer en lov som gir sterke restriksjoner på religiøs virksomhet, I følge en evangelist i Nepal, som jeg av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan oppgi navnet på, er mange pastorer nå redd for å bære med seg sine Bibler. De er redd for dermed å bli anklaget for å tvinge folk til å omvende seg, slik nepaleiske myndigheter anklager de kristne for å gjøre. Flere er nå redd for at Nepal skal utvikle seg til å bli et av de ledende landene hva angår forfølgelse av kristne i Asia.

Saken omtales i den kristne nettavisen Christian Today, men jeg har også dette fra flere andre kilder.

Åtte kristne venter nå på å få sin dom.

La oss huske Nepal og våre trossøsken der i våre forbønner.

Kjærlighet

"Når vi ikke lenger har et barns hjerte som søker etter å bli et instrument for fred og enhet, blir vi enten mismodige eller så ønsker vi å bevise oss selv.

Hvordan kan vi så gi næring til dette barnehjertet? 

Kjærlighet kan bare næres av kjærlighet. Den eneste måten å lære å elske er ved å elske. Når den oppofrende kjærligheten begynner å vokse, vil ord, gester og kjøtt bli gjennomsyret av gaver og nærvær."

Jean Vanier i Community and Growth, side 193. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Tre iranske kristne løslatt mot kausjon

Tre iranske kristne er blitt løslatt etter at det er blitt betalt kausjon for dem. To andre sitter fremdeles fengslet, uten at de har fått oppgitt noen grunn for det.

De fem ble arrestert i august i forbindelse med en reise til Alborz-fjellene i det nordøstlige Teheran. I følge de tre som er løslatt er de blitt grundig utspurt om faren til den ene av dem, som er pastor. De tre måtte betale tilsammen 33.000 USD i kausjon, eller nesten 270.000 norske kroner.

De tre som nå er løslatt er Bet-Tamraz, Dehnavi og Naderi. Det er far til Bet-Tamraz som er pastor. Vi vet at de to som fortsatt sitter fengslet blir utsatt for harde forfør. La oss huske alle tre i våre forbønner.

Om å tenne lys i mørket

"Det er et gammelt ordtak som heter: 'Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.' Min tolkning er at mørket kan referere ikke bare til mangel på lys, men også nærværet av noe ondt eller noe som drar våre hjerter bort fra freden.

For tre uker siden så gatene i Manhattan ut som en krigssone; vi hadde virkelig ikke noen lyst til å forlate leiligheten vår. Sikkerhetsproblematikken eskalerer alltid her i løpet av uken som FNs generalforsamling har sitt møte, og vi kjenner fortsatt etterdønningene av bombene i Chelsea og New Jersey. Foran huset vårt var det to veisperringer med bombehunder og opprørspoliti. Svermer av politi og Secret Service agenter som langt overgikk den vanlige mengden av vanlige fotgjengere.

Da jeg endelig bestemte meg for å dra ut med barnet som jeg passer, ble den svarte matboksen i bunnen av sportsvognen plutselig et mistenkelig objekt. Lekeplassen vår ble evakuert tre ganger mens politiet gjorde sine undersøkelser. Jeg setter selvsagt pris på den beskyttelsen som politiet gir oss, men deres tilstedeværelse i et så stort antall, har en tendens til å gjøre meg litt nervøs. 

Da vi kom oss tilbake til roen i leiligheten vår, tenkte jeg tilbake på min barndom i landlige Connecticut. I det sommeren bleknet til høst, var det tid for å lage papirlanterner og så dro vi ut i mørket.

Jeg improviserte litt, og fant en gammel peanøttsmør krukke i gjenvinninga og limte biter av farget silkepapir utenpå. Med en streng til håndtak og en stearinlys stubb inni, var vi klar for å gå ut. I det solen gikk ned og limet tørket, tente vi vårt stearinlys og gikk ut.

- Anita Clement.
Anita Clement lever i en Bruderhof-kommunitet i Harlem og arbeider som barnevakt i Midtown Manhattan. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det skjer oppsiktsvekkende ting i Usbekistan

Det skjer svært uventede og oppsiktsvekkende ting i Usbekistan for tiden. Det vi er vitne til kan være svar på mange års bønn:

Senatet i Usbekistan har nemlig gjort vedtak om et masse-amnesti for de som sitter i fengsel i dette diktaturet. Det skjer i etterdønningene etter at president Islam Kaimov's død.

Forslaget kommer fra den sittende presidenten, og tolkes som et forsøk på å samle støtte til hans kandidatur ved det kommende valget som ventes å bli holdt de kommende månedene.

Det som er gledelig er at amnestiet kan innebære at fengslede kristne også kan bli løslatt. Amnestiet omfatter også mindreårige, gamle, funksjonshemmede og utlendinger.

Så gjenstår det å se om noen av våre trossøsken vil bi løslatt. La oss be om det.

Profeter mot uretten!

Profetene i Den gamle testamente refset myndighetene i sin samtid for den urett som ble begått mot de svake i samfunnet. De refset kongene og holdt dem ansvarlige for uretten mot enker og foreldreløse. Faktisk har Bibelen svært mye å si om dette.

Hvorfor er vi da så tause når uretten skjer i vårt eget land? Det nye statsbudsjettet viser at regjeringen tar fra de fattige og gir til de rike. Dette gir seg utslag blant annet i at regjeringen:

• Kutter barnetillegget for uføre: 5 mill.
• Innfører egenandel på fysioterapi for enkelte med kroniske sykdommer: -175 mill.
• Varig tilrettelagt arbeid for blant annet funksjonshemmede: Regjeringen reduserer antallet plasser med 250, men viderefører bevilgningen på dagens nivå.

Jeg har ennå til gode å høre norske kristenledere og profetiske røster i landet si noe om dette.

Virkelig nærværende

"Hvor finnes Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp.

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person.

Men når vi forstår at det fellesskap som Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er. 

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når den formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan vi fikk Bibelen? Del 1

Denne artikkelserien har vært planlagt lenge, men dens innhold ble aktualisert etter at biskop emeritus Tor B. Jørgensen i en artikkel i Dagen fornekter fortapelsens mulighet. Han fikk et velbegrunnet tilsvar fra Egil Sjaastad, dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, som med tydelighet understreker Bibelens to utganger. Sjaastad har så fått svar på sitt innlegg fra Gunhild Maria Hugdal, stipendiat i etikk ved Det teologiske menighetsfakultetet.

Jeg skal ikke gå inn i samtalen om fortapelsens mulighet, men jeg merker meg noe av det Hugdal skriver om Den Hellige Skrift. Hun skriver blant annet: "Heller enn å diskutere skriftsteder med Sjaastad, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser hans syn har. I den forbindelse vil jeg spørre: Er Skriften den eneste kilde til menneskelig erkjennelse som er relevant i denne sammenheng (og i alle andre sammenhenger og spørsmål?)"

Det er en interessant problemstilling Hugdal reiser: Hva skal vi bygge på? Bibelen? Eller hva vi til enhver tid føler er rett? Våre menneskelige erfaringer? Våre ønsker? Vårt håp om at det skal gå bra til slutt med alle? Eller skal vi bygge på det Sjaastad i sin artikkel skriver: "Jesus og apostlene lærte samtidig helt entydig, i mange flere enkelttekster og i de samme skriftene, at omvendelse og tro er forutsetning for å bli frelst."

Det hele koker ned til dette: Er Bibelen den høyeste autoritet for liv og lære? Om den ikke er det er det da relativismen vi tror på? De sannhetene som skifter med det som til enhver tid er mest populære? Det som samsvarer med vårt menneskesyn anno 2016? Menneskesynet endrer seg jo hele tiden.

Hugdal konkluderer med at Bibelen inneholder for mange omkostninger for et menneske, og at menneskelig erfaring ikke stemmer med Guds ord. Dermed må Gud finnes utenfor Bibelens rammer.

En slik tilnærming til den kristne tro er moderne, men den er samtidig et tydelig brudd med den troen vi har fått overlevert fra apostlene. Det er en tro bygd på et humanistisk menneskesyn, hvor Bibelen ikke lenger er noen autoritet, men hvor man leter etter Guds ord i Bibelen. Da er det opp til en hver og til den tiden man lever i hvordan man skal finne ut av det. Bibelen er da ikke lenger guddommelig inspirert, og skal tas bokstavelig, men heller en bok hvor man velger ut det man vil tro og lar det andre - det anstøtelige ligge - fordi det ikke er å betrakte som Guds ord. Man skaper med andre ord Gud i sitt eget bilde.

Troen skapes ut fra menneskelig erkjennelse, behov og erfaringer gjort oss i det 21. århundre. Dette er en form for 'kristen darwinisme' - en form for tro på at vi har nådd en utvikling, også teologisk, som langt overgår apostlene. Vi vet mer og forstår mer enn dem. Snakk om menneskelig hybris!

Den kristne troen derimot er ikke en valgbar størrelse. Den er overlevert en gang for alle:

"... stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan vi fikk Bibelen.

For ordens skyld, om du vil lese artiklene jeg henviser til, finner du dem her:

http://www.dagen.no/Nyheter/FORTAPELSE/Avlyser-livets-to-utganger-391638

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Troskap-mot-frelsesbudskapet-396822

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Sjaastads-tr%C3%B8st-397193

(fortsettes)

SISTE: Tre kristne iranere dømt til 80 piskeslag for å ha drukket nattverdvin - to kan dømmes til døden

Tre iranske kristne menn er dømt til 80 piskeslag hver for å ha drukket alkoholholdig vin i forbindelse med nattverdfeiring i en menighet.

To av dem har tidligere blitt funnet skyldige i denne 'forbrytelsen', og derfor blir denne nye episoden sett svært alvorlig på av iranske myndigheter. Disse to kan nå risikere å bli dømt til døden!

De tre, som fikk straffen i en domstol i byen Rasht 10. september - saken er ikke blitt kjent før nå - er Yasser Mossayebzadeh, Seheb Fadaie og Mehdi Reza Omidi. Fadaie og Omidi er de to som er blitt dømt tidligere for samme forhold.

La oss huske disse tre i våre forbønner.

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Å være alene

"Å være alene skiller meg ikke fra de andre; det hjelper meg å elske dem mer ømt, realistisk og oppmerksomt.

Jeg har begynt å skille mellom den falske ensomheten som er en flukt fra andre for å være alene med sin egoisme, tristhet eller forslått følsomhet, og den sanne ensomheten som er fellesskap med Gud og andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

På randen av krig, del 9

Denk Ort. En plass for undringen. For at ikke de som bor i Nürtingen og Württemberg skal glemme det som skjedde i 1930-1940-årene, har byen satt opp montere, som minnes ofrene for Nazi-regimet. Dette monter med lys forteller oss følgende: "Anton Köhler (1932-1944) var født i Nürtingen. Myndighetene rev ham bort fra hans foreldre og satte ham og hans sigøynersøsken i barnehjemmet i Mulfingen. Etter pseudo-vitenskapelige eksperimenter, transporterte kriminalpolitiet alle sigøynerbarna til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i 1944. Der mistet denne 12 år gamle gutten og alle hans søsken livet."

Ordene rundt dette monter lyder: "Kan våre egne tanker og handlinger endres, her i Nürtingen og overalt i regionen vår, slik at vi kan huske dem som led og de som blir forfulgt i dag? Nazi-diktaturet 1933-1945."

Lite visste Michael Valdner og David Hofer om alt det Tyskland var i ferd med å erfare, når de krysset over fra Nederland og inn i det tyske Rheinland, og endelig til Rhön i Hesse (se bildet).

Hvis du ønsker å høre Hans Meier fortelle historien om det første angrepet på deres fellesskap, så kan du klikke på denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

Dette er den nåværende Sannerz Bruderhof kommuniteten, rett utenfor Rhön. Dette er stedet hvor Eberhard og Emmy Arnold og andre begynte å leve et liv i fellesskap for første gang, tidlig på 1920 tallet.

Slik så bygningene til Rhön Bruderhof tidlig på 1930-tallet. Og nå vender vi tilbake til dagboken til Michael Waldner, eldstebror blant Hutterianerne som besøkte Bruderhof i 1937:

Nazi-politiet gikk rett inn på hovedkontoret sammen med Hans Meier og Hella og søkte gjennom regnskapsbøkene og safen og fant der over 600 mark. De tok alt de ønsket. De så også gjennom husene hvor vi bodde i og kom nær til rommet vårt. David ønsket å gå inn der. Soldatene og politiet avviste anmodningen om å la våre eiendeler og våre notater i fred.

David gikk til hovedkontoret for å fortelle politisjefen at vi var amerikanere og at vi ikke ønsket at noen skulle ransake våre eiendeler. Vi fikk derfor tillatelse til å gå til våre rom. Vi fikk også tillatelse til å kunne bli værende igjen med Hella, slik at hun slapp å være igjen alene.

Politiet kom til gården hver eneste dag. De ba oss ofte om at vi måtte reise. Vi henvendte oss til distrikts-magistraten og på grunn av Hella fikk vi tillatelse til å bli. Vi ble der i tre uker til vi mottok et telegram fra Hans Zumpe hvor vi ble bedt om å komme til Alm Bruderhof med det samme slik at vi kunne finne ut hva som har best for oss å gjøre i fremtiden.

(fortsettes)

Ærlig, sårbart levd liv i dansen for Guds ansikt

En god venn av meg - pastor Pål Kristian Helmersen - delte en velsignelse med meg rett før jeg skulle legge meg i går kveld. Den er skrevet av Brennnan Manning, en mann vi begge setter stor pris på. Velsignelsen lyder slik i min oversettelse:

"Måtte du bli frustrert over dine forventninger, måtte alle dine planer bli forpurret, måtte alle dine ønsker visne til ingenting, slik at du opplever et barns avmakt og fattigdom og kan synge og danse i Guds kjærlighet, en kjærlighet som er Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds."

Livene våre kan ofte bli kompliserte. Så innviklede at vi mister barnet i oss. Barnet som leker for Guds ansikt. Selv det gode kan bli det aller bestes fiende.

Og det er mye ugjennomsiktighet i våre fellesskap, som det er det i våre egne liv. Mange ting som forhindrer Ånden til å leve fritt. Men jeg vet også at Jesus kom for å helbrede og tilgi oss.

I en tid som vår trenger vi mennesker som våger å la seg elske av Gud midt i deres skrøpelighet og sårbarhet, og som viser denne sårbarheten i eget levd liv.

Jeg ber om at jeg i min kroppslige svakhet, som jeg kjenner veldig på i disse dager, med opplevelser av store begrensninger og mislykkethet i å lykkes med det jeg har satt meg fore, får bli som et barn som kan synge og danse favnet av Guds kjærlighet. Jeg ber om å få leve hver dag i gjensidig kjærlighet og aksept, slik at jeg kan møte de mest sårbare, med den raushet jeg selv har fått i møte med den jeg vet elsker meg.

Jeg vil gjerne få gjenta noe jeg skrev i 2013 som handler om den livsregel som medlemmene av Northumbria Community lever etter, og som setter ord på det jeg selv ønsker å leve etter i mine hverdager:

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

Bønn

"Bønn er en holdning av tillit til Vår Far, en søken etter Hans vilje, en søken etter å bli et kjærlighetens nærvær for brødre og søstre.

Hver av oss må vite hvordan vi kan hvile og koble av i stillhet og kontemplasjon, hjerte til hjerte med Gud."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

80 evangeliske pastorer og ledere tar avstand fra Donald Trump

Det har lenge vært skapt et bilde av at evangeliske kristne slutter helhjertet opp om Donald Trump som USA's neste president. Så er heldigvis ikke tilfelle.

Nå har 80 profilerte pastorer og evangeliske ledere som representerer et mangfold av amerikanske menigheter og kirkesamfunn sammen forfattet et brev hvor de tar avstand fra Donald Trump. De ønsker ikke at evangeliske kristne skal assosieres med denne mannens brautende fremtreden, hans kvinnediskriminering, hans rasisme, hans løgner, hans mobbing av funksjonshemmede.

Og som om ikke dette var nok, har Russel Moore, som leder Sørstatsbaptistenes råd for politikk og etikk vært en tydelig røst mot Trump. Donald Trump, sier han:

"står imot alt  evangeliske kristne tror."

Det er en sterk uttalelse fra kanskje det mest konservative kirkesamfunnet i USA.

Blant de som har undertegnet brev som nylig ble offentliggjort finner vi Tony Campolo, Shane Claiborne, Lisa Sharon Harper, Jim Wallis.

Brevet med navnene på de som har signert finner du her:

https://www.change.org/p/donald-trump-a-declaration-by-american-evangelicals-concerning-donald-trump

Billedtekst: Her ber en gruppe kristne ledere for Donald Trump.

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen