I den siste tiden har Arbeiderpartiet og LO med all tydelighet vist for offentligheten at de vil styre Den norske kirke. Hensikten med dette er å sikre en fortsatt homoliberal kirke, ved at staten fortsatt kan utnevne de biskopene som opptrer slik Arbeiderpartiet kan godkjenne. Agendaen er ikke skjult en gang. Partisekretær Martin Kolberg har vært veldig på offensiven i den senere tid. Det siste er nå at Gerd Liv Valla kaster seg inn i diskusjonen. Jeg kjenner ikke til om Gerd Liv Valla, Martin Kolberg eller Trond Giske tror på Jesus, på Hans død og oppstandelse. Eller om de er aktive i noen menighet. Men de skal likvel legge føringer for hvordan Den norske kirke skal se ut. Vi må tilbake til stalinistene og gammelkommunistene i Sovjetunionen, eller til Kina for å finne maken til en statsdirigert kirke. I det tidligere Sovjetunionen måtte den offisielle kirkeledelse godkjennes av KGB, i dagens Kina er det bare Tre Selv kirken som er godkjent, fordi ledelsen er godkjent av kommunistpartiet. Forskjellen er ikke så stor med det som nå skjer i Norge. Dagens kirkeminister er håndplukket av en statsminister som ikke er medlem av Den norske kirke. Arbeiderpartiet og LO sier nå tydelig og klart at Den Norske Kirke skal være statens offisielle religionsvesen, hvor ledelsen skal godkjennes av partiet og fagbevegelsen, og bare de som er homoliberale biskoper kan godkjennes. Hva skjer med en slik kirke, når mange av dens biskoper er vranglærere og fører folk vill? Når de lar seg utnevne av mennesker som ikke lar kirken være kirke, men som vil styre dem i den retningen partiet til enhver tid vil? Det er ikke så underlig at mange av denne kirkes medlemmer i dag, oppretter nye menigheter hvor de kan stå ansvarlige overfor Kirkens egentlige Herre, og ikke et parti som har andre mål for øye.
2 kommentarer:
Dette er et tydelig eksempel på statskirkeordningens kanskje største svakhet. Nemlig at menighetens herre blir kongen (med liten k) i statsråd. Det er interessant at de som tidligere kjempet for et skille mellom kirke og stat, nå ser at kirken kan være et redskap til å forme samfunnet, og at de derfor vil ha makt over kirken - og blir statskirekordningens sterkeste forsvarere. En ordning som i tillegg til å være uheldig for kirken selv, også er uheldig med tanke på religionsfrihet. Det er ikke rett at en stat skal prioritere en religion fremfor en annen. Frelsen er en personlig opplevelse og overgivelse til Jesus Kristus. Ingen stater kan bli kristne, bare mennesker. Det siste skal vi arbeide for.
Så får vi håpe at de bibeltroende i Den Norske Kirke får kraft og styrke til å bryte med det statlige religionsvesen. Det er den eneste måten de kan bli fri til å etterleve Guds ord og ha Kristus alene som Herre for kirken.
Det er bare en liten hake med resonnementet: Trond Giske - som er nevnt her - er kirkeminister i en demokratisk valgt regjering.
Den til enhver tid sittende kirkeministeren representerer et flertall i folket, og et flertall blant kirkens medlemmer.
Så lenge DNK regner de døpte som medlemmer, og så lenge menigheter måles i "sogn", er det et bedre fungerende kirkedemokrati at en kirkestatsråd utgjør kirkens generalforsamling, enn at beslutningene skal overlates til de "frommeste" kirkegjengerne.
Jeg prøvar bare å si at det her er samsvar mellom det lutherske kirkesynet og det lederskapet som utøves gjennom regjeringen.
At man så ikke liker kirkestatsrådens kirkepolitikk, er et annet spørsmål.
Legg inn en kommentar