Kampen for kirkens overleverte tro V

Før jeg går videre i å kommentere artiklene i Den apostoliske trosbekjennelsen, vil jeg ta med noe jeg leste i går ettermiddag, av den nå avdøde biskop Bo Giertz. Gjennom sine 21 år som biskop i Gøteborg øvet han stor innflytelse gjennom sine markante og bibeltro holdninger, og ved sin forkynnelse muntlig og skriftlig var han med på å prege en generasjon kristenfolk i hele Norden. I et foredrag i studentforeningen til For Bibel og Bekjennelse på Menighetsfakultetet, i november 1976 som er trykt i tidsskrifet Fast Grunn nr 2/1977, kommer biskop Giertz med følgende utsagn: "Å være en kristen er å tro som apostlene." Og så legger Giertz til: "Det er ikke den eneste definisjonen, kanskje ikke den beste heller, men den stemmer! Å være en kristen er å tro som apostlene." Denne setningen skulle jeg ønske skulle proklameres med stor frimodighet i alle forsamlinger, som ønsker å være tro mot Den Hellige Skrift! Dette trenger virkelig å sies i vår tid. I sitt foredrag kommer Giertz inn på noe jeg møter i en del sammenhenger: "En ting er hva Paulus sier, han var jo tross alt bare et menneske, jeg vil høre hva Jesus sier." Som om det skulle være en motsetning mellom Paulus og Jesus! Biskop Giertz sier følgende om en slik påstand: "En som taler slik, tror ikke på Jesus. Eller for å si det litt mer forsiktig: Han har ikke forstått Jesus, og ikke forstått sitt Nye testamente og vet ikke hva som står der."

Biskop Giertz er innom de liberale teologene i sitt foredrag, og sier om dem: "Jesus var ikke - som den liberale teologien vil ha det til - det religiøse geniet, som på Guds oppdrag vandret omkring og sa uforlignelige ord, som siden dessverre delvis ble forandret og fordervet av uforstandige mennesker. Nei, Jesus var Guds Sønn som i tidens fylde ble menneske, og som siden er og forblir troens høvding og fullender, som altså har vært virksom før og er virksom etter sitt korte jordeliv. Vi har Jesu egne ord på det. Et vers som burde gjentas stadig på nytt i vår tid, er Joh 16,12, der Jesus noen timer før sin død sier til sine apostler: Ennå har jeg mye å si dere (det er altså mye som ikke var sagt av ham da), men dere kan ikke bære det nå. Dere kan ikke ta imot det. Men, sier han, når han som er Sannhetens Ånd kommer, da skal han føre dere til hele sannheten, for at dere da skal vite det dere ikke vet nå. Dette er kirkens tro. Vi tror at Kristus holdt sitt løfte til sine apostler, at han var mektig til å lede dem, at han har ledet dem rett og ikke feil. Og dette er allmennkristen bekjennelse."

Giertz henviser til den nikenske trosbekjennelsen, hvor vi bekjenner "èn hellig, alminnelig (katolsk) og apostolisk kirke". Så legger biskopen til:

"Kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. det er altså lagt en grunn en gang for alle som aldri kan endres eller rokkes. Derfor hadde også apostlene denne selvfølgelige autoriteten i urkirken. Når man påberoper seg deres overleveringer (gresk paradosis, dvs de forskjellige trossatser og ordninger som de meddelte), så var det bindende. Denne paradosis bestod som kjent av direkte Jesus-ord og beretninger om Jesu gjerninger, men også av apostlenes utlegging av dette: Hva det betydde at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, at han ble begravet osv. I 1.Kor 15 nevner Paulus flere punkter som hver for seg er en kort sammenfatning av det som menigheten hadde lært grundigere å kjenne. Videre lærer og forordner jo apostlene med Den Hellige Ånds fullmakt, iblant under påberopelse av bestemte Jesus-ord, iblant i kraft av sitt apostoliske oppdrag i Kristi navn og på hans vegne. Og alt dette er en arv som skal fastholdes. I Apostlenes gjerninger 2,42, det store ordet om alt som menigheten skal holde fast på, nevnes først apostlenes didache, dvs lære, undervisning. Det var det første som man holdt urokkelig fast på for å være en kristen. I pastoralbrevene møter vi det som diatheke, et ord som betyr noe som er nedlagt, et depositum. Det er noe som ikke må skulsles bort, det må bevares med omhu. Og vi husker hvordan det innskjerpes overfor aposteldisippelen Timoteus at han skal bli i alt dette som han har lært, og at han skal utse andre lærere som også kan undervise trofast og stadig holde seg til det faste ordet slik som de selv hadde lært det. Men om det nå skjer et avvik eller fra frafall? Hvordan reagerer man da i NT? Hvordan reagerer en apostel? Les Galaterbrevets første kapitel! Den som lærer annerledes enn apostelen, han er anathema, dvs han er under Guds dom. Man kan ikke forandre på apostlenes lære. I 2. Kor 11 taler Paulus igjen om dem som lærer annerledes. Han kaller dem falske apostler. Han sier at de er onde arbeidere, falske og upålitelige. Man skal ikke høre på dem."

Dette er et ord vel verd å ta med seg i den forførelsens og villfarelsens tid vi lever i. Bare så synd at det er så få biskoper som Giertz. Biskopene er jo gitt kirken for at de skal våke over læren. Da blir det dobbelt tragisk når biskopene leder vill.