fredag, januar 26, 2007

Kirken, tradisjonen og Skriften alene


Etter hvert som tiden går får jeg større og større problemer med den individualistiske konfesjonsløse kristendommen, som særpreger flere av de moderne strømningene norsk kristenliv utsettes for. Tidligere på denne bloggen, skrev jeg at det ikke var de lutherske reformatorenes ønske å starte et nytt trossamfunn. Man ville vende tilbake til den gamle kirkes tro. Dette synspunktet fikk jeg kritikk for av representanter for den nye husmenighetsbevegelsen i Norge. De mente at synspunktene mine ikke holdt. Det til tross for dokumentasjonen fra både en meget anerkjent professor i kirkehistorie, nemlig Carl Fr. Wisløff, og fra reformatorenes egne skrifter. I går begynte jeg å lese dr.theol Ola Tjørhoms bok: "Kirken - Troens mor. Et økumenisk bidrag til en luthersk ekklesiologi", som jeg finner særdeles interessant. I innledningen til denne boken skriver Tjørhom: "Reformatorene tok i utgangspunktet ikke sikte på å danne et nytt kirkesamfunn. Deres målsetning var snarere å fornye den ene kirke i lys av de bibelske og oldkirkelige idealer. På dette grunnlaget er det dekning for å hevde at reformasjonen hadde en økumenisk - eller om man vil en katolsk - intensjon. Det reformatoriske og økumeniske lar seg altså i aller høyeste grad forene." (kursiv ved meg) Ola Tjørhom er cand. theol fra Menighetsfakultetet (1977) og dr. theol fra Universitetet i Oslo (1993) Han har også vært direktør ved Nordiska Ekumeniska Instituttet og professor i dogmatikk og økumenisk teologi ved Misjonshøgskolen. Han er nå forskningsprofessor ved Institute for Ecumenical Research i Strasbourg.

I forordet til Den augsburgske bekjennelse, som er det viktigste lutherske bekjennelsesskriftet, går det klart frem at den striden som har oppstått med Romerkirken, er en strid mellom to parter i Kirken. Med andre ord: Det trekkes ikke konfesjonelle konsekvenser av konflikten mellom Luthers tilhengere og pavens tilhengere. Det snakkes om èn Kirke. I denne kirken har det oppstått strid, og denne striden har sin grunn i at det har sneket seg inn mange misbruk. Striden er altså en strid mellom to parter, ikke to kirker. Læreartiklene i Den augsburgske bekjennelsen, altså artiklene 1 til 21, avsluttes slik: "Dette er omtrent summen av vår lære. Av dette kan en se at det ikke er noe i den som avviker fra skriftene eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken slik vi kjenner den fra kirkefedrene." (mine uth.)


Skriften alene prinsippet
Så har vi dette begrepet "Skriften alene", som Martin Luther fremhevet som grunnlaget for den kristne lære om troen og det kristne liv. Hva betyr dette utsagnet egentlig? Brynjar Haraldsø skrev i 1985, en liten bok på oppfordring fra litteraturutvalget i Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Den het "Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelsen." Jeg tillater meg å sitere følgende fra denne, fordi sitatet gir et glimrende svar på hva som ligger i dette begrepet fra reformasjonstiden:

"Det er en evangelisk-luthersk påstand at en holder seg til Skriften alene, men er det tilfelle? Kommer det ikke noe i tillegg? Den lutherske kirke legger stor vekt på bekjennelsene, og i vår norske sammenheng er det Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme ved siden av Den apostoliske bekjennelse, Den nikenske bekjennelse og Den athanasianske bekjennelse som har spilt og fortsatt spiller en stor rolle som sammenfatning av "Kirkens tro". Prestene i kirken forpliktes på dens bekjennelse, og kommer en eller annen alvorlig strid med den, så kan han ikke lenger være prest i kirken. Det blir sagt at bekjennelsen er underordnet Bibelen, men i virkelighetens verden ser det ut som bekjennelsen er en ufravikelig norm i stedet for å være en norm underordnet Bibelen. Det kan se ut som det var bedre å si: "Skriften er aldri alene". Det har aldri vært luthersk oppfatning ar en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst."

Dette vil jeg tro er ganske oppsiktsvekkende lesning for de som hevder at Skriften alene må bety at man kan lese Skriften uten å ta hensyn til at den også kommer ut av Kirkens liv. For enkelte virker det som om Skriften nærmest har kommet dalende ned fra himmelen, fiks ferdig. Slik ble ikke Bibelen til, selv om den er en gave fra himmelen. Koranen derimot påstås det kom dalende ned fra himmelen. Haraldsø skriver videre:

"Det er en grov misforståelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetningene og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En slik klargjøre forutsetningene."

Ikke historisk korrekt
"Poenget," skriver Haraldsø, "i den lutherske løsning på dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Bibelen selv. Når vi sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene. Senere kirketider har med rette skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den, blir det virkelighet av det om ligger i stikkordet "Skriften alene".

Dermed kan det forsvares det jeg har skrevet, nemlig at Skriften står i en særstilling. (Se de øvrige artiklene på bloggen om dette tema)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg synes dette er en meget interessant tekst. Selv har jeg skrevet noe lignende i en av mine poster. Jeg kjenner jeg egentlig er på vei bort fra det du kaller "nye strømninger". Det blir for mye tomhet og jag etter vind. Det var for eksempel en stor overraskelse for meg å få mer "åndelig mat" på en messe hos Den nordisk-katolske kirke i Bergen enn jeg har fått i noen karismatiske kretser det siste året.

Jeg ser også klarere hva du mener om "bibelen alene"-prinsippet. Egentlig er hele utsagnet en motsigelse. Uten tradisjonen og kirken, neppe noen bibel...

Bjørn Olav sa...

Det var hyggelig å høre at du er blitt velsignet av å besøke mine nordisk katolske venner i Bergen! Fader Erik Andreas i Sta.Sunniva misjon og forsamlingen han betjener der, er et godt sted å være. Skal du dit igjen får du hilse.

Anonym sa...

Det skal jeg gjøre. Jeg treffer fader Erik Andreas regelmessig ;-)