På besøk hos bedende eneboere i Telemark

I flere år har jeg hatt et ønske om å få besøke trappistmunken Robert og Hylland Munkelyd. I går ble drømmen virkelighet. Septemberdagen viste seg fra det aller, aller vakreste, da min kone og jeg satte kursen for Austbygdi i Telemark. Djupblå himmel, krystallklar luft, rimfrost på bakken og med løvtrær i sprakende farger. Rammen rundt selve reisen var fullkommen. Jeg elsker slike septemberdager.

Nå var reisen i seg selv et eventyr. Hylland Munkelyd ligger særdeles vakkert til i vill natur. Nedstigningen til klosteret er stupbratt, med Tinnsjøen langt der nede. Jeg er glad det ikke var glatt. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kommer seg ned hit på vinteren, men det gjør det, og munkene som bor her går hver dag opp den stupbratte og kronglete veien til postkassen et drygt stykke vei oppe i åsen. Når man først kommer seg ned kleiva, så er det nesten som du mister pusten av den storslåtte utsikten.

Det var i 1967 at Robert K. Anderson fra Massachusetts i USA kom til Norge for å realisere sitt eneboerkall. I 1977 leide han det nedlagte småbruket Hylland, og i 1995 ble stedet kjøpt av stiftelsen som nå driver det. Robert Munk som han kalles, bodde lenge alene her. Faktisk i over 30 år. Nå har det vokst fram en liten kommunitet her, bestående av fire munker. Brødrene bor i sine egne eneboerhytter, men spiser, arbeider og ber i fellesskap. Med egne hender har de bygget en svært vakker kirke. Gudstjenestene feires etter østlig ritus.

Det ble en svært hjertelig møte med Robert Munk. Selv om det er første gang vi møtes, har vi bedt for hverandre i flere år nå. Det var sterkt å møte denne milde mannen med de varme øynene, det gode håndtrykket og hans vinnende smil. En merker godt at fader Robert har med Jesus å gjøre, og mange års vandring med Herren har satt spor etter seg! Han bærer med seg noe av himmelen, som han har ervervet gjennom år tilbrakt i stillhet og bønn. Vi ble bedt inn på selvlaget urtete, og med oss hjem fikk vi selvplukkede plommer. De smakte himmelsk godt.

Jeg håper en dag å få komme tilbake hit. Kanskje overnatte og tilbringe noen dager i stillhet under himmelhvelvet her oppe, og med Tinnsjøen blinkende nesten skremmende langt der nede. Og ikke minst få treffe fader Robert og munken Serafim igjen. Sistnevnte kommer fra Estland. Vi fant tonen med det samme. Teologisk skilles nok våre veier på en del områder, men Jesus har vi felles. Det samme med en djup lengsel etter å følge Ham. Da finner man også hverandre.

På bildet ser du fader Roger, undertegnede, min gode venn Finn Rune som arbeidet på Hylland mens vi var der, og munken Serafim. På det lille bildet ser du litt av den storslagne utsikten, og en av eneboerhyttene.