Kampen for den overleverte troen, del 12

Av ulike årsaker har det har tatt litt lenger tid før jeg fikk publisert neste artikkel i denne serien, enn det jeg tenkte. Vi skal se nærmere på ikonene og det siste økumeniske kirkemøtet, og fordi det er såvidt omfattende vil det måtte ta flere artikler før vi har fått vært innom hovedlinjene i det som ble vedtatt på dette kirkemøtet. Artiklene vil bli publisert fortløpende, etter hvert som jeg blir ferdig med dem:

Vi er kommet frem til 700-tallet, og til striden om de hellige bildene. Den skulle bli hard, blodig og ødeleggende. Striden er todelt: Den handler i første rekke om bildene representerte en form for avgudsdyrkelse og brudd på billedforbudet i De 10 bud, for så å bevege seg inn på det kristologiske feltet. Det er interessant å merke seg at kristologien - altså synet på hvem Kristus er - preget mer eller mindre alle de syv økumeniske kirkemøtene.

Det er to ord man bør lære seg betydningen av for å forstå det som skjer i Kirken på denne tiden. Det ene er ordet ikonoklasme. Bak dette begrepet sto i første rekke keiser Leo 3 (717-741). Denne keiseren og kretsen rundt ham førte en politikk som fikk denne benevnelsen: ikonoklasme. Vi kunne også kalle Leo og hans gruppering for billedstormerne. De ville ha ikonene bort fra Kirken, i det de mente at dette handlet om avgudsdyrkelse.

Forsvarerne av de hellige ikonene ble kalt ikonofilene. Blant dem fantes det fremragende teologer som forsvarte bruken av bildene. Først og fremst med det faktum at Gud er blitt menneske i Kristus. Den Gud som man ikke kan nærme seg på grunn av Hans hellighet, er kommet nær og blitt kjøtt og blod. Johannes skriver om Ham, og sier:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,14)

Bokstavelig står det: "han tabernakelerte i blant oss", eller "slo opp sitt telt i blant oss."

Dermed er ikke Gud fjern og utilnærmelig. Gud har fått et ansikt i Jesus Kristus. Derfor kunne Johannes skrive i sitt brev: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på ..." (1.Joh 1,1)

Den fremste av ikonofilene, billedforsvarerne, var Johannes av Damaskus, en munk i Hellige Sabas's kloster, like utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus forsvarte ikonene av en rekke årsaker og brukte Bibelen, kirketradisjonen og khalkedonsk teologi til dette forsvaret. Han var også tydelig på å skille mellom tilbedelse og venerasjon. Her er det mange protestanter som ikke ser eller forstår forkjellen. Enkete av de hevder hardnakket at ortodokse kristne tilber ikoner. Det er det ingen ortodoks kristen som gjør. Det er snakk om det man kaller venerasjon og det handler om ærbødighet overfor det hellige. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)