Englene - Guds tjenende ånder, del 3

Den treenige Gud er ikke alene. Han omgir seg med vesener: med serafer, kjeruber, engler, skapt for å ære og tilbe Ham, med en vidunderlig skjønnhet, renhet, kraft, velde. De avspeiler Guds hellighet og herlighet. Når Job beskriver skaperverkets skjønnhet, beskriver han de vesener som fantes før jorden ble skapt: '... mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd.' (Job 38,7) Morgenstjernene er bare andre navn for Guds skapte englevesener, og navnet sier noe om deres skjønnhet. Guds engler er lysskikkelser, de skaper ærefrykt hos de som møter dem. De er en gjenspeiling av Guds herlighet, og det på en slik måte at de som møter dem faller på sine knær, fordi noe av Guds hellighet kommer til dem.

Vi leser for eksempel om Daniel, som blir forferdet når han møter erkeenelen Gabriel som rører ved ham. Da leser vi at Daniel synker sanseløs med ansiktet til jorden for denne mektige skikkelen, og da en annen ikke navngitt engel rører ved ham senere, begynner Daniel å skjelve og faller igjen sanseløs til jorden. Det er som om all kraft forlater Daniel og han blir svært redd. Derfor sier engelen: 'Frykt ikke, vær sterk', jfr Dan 10,0-29.

Alle Guds engler bærer med seg en slik renhet og hellighet, at det skaper ærefrykt hos de som møter dem.

Det er en årsak til dette: det stråler lys fra dem fordi virkningen av det lyset Gud er bærer av er så sterkt i dem.

Det er derfor så mange kan fortelle om lysopplevelser i forbindelse med engler. Den profetiske seeren Johannes forteller i Åpenbaringsboken, at en dag vil en eneste englefyrste, en mektig engel, som stiger ned fra himmelen, opplyse hele jorden, jfr Åp 18,1.

Tusener på tusener på tusener av engler omgir Guds trone. Kjerubene og serafene - navn på ulike strålende engleskikkelser - er aller nærmest Guds trone. De er i Guds umiddelbare nærhet. Det ser vi blant annet gjennom de synene den profetiske seeren Esekiel hadde:

'Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på,' (Esek 9,3)

Og profeten Jesaja forteller om et syn han hadde om Guds trone i himmelen i Jes 9, og han forteller om serafer som står rundt denne tronen:

'Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.' (Jes 9,2-3)

Jesaja maler for oss et portrett av disse serafene, deres skjønnhet og styrke og som et eksempel på deres enorme styrke, skriver han: 'Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt ved røk.' (v.4)

I billedlig språk sier salmisten noe om serafenes og kjerubenes styrke: 'Båret av kjeruber fløy han (Gud), på vindens vinger for han fram.' (Salme 18,11)

Ja, Gud er virkelig omgitt av majestetiske, lovprisende engler, lysende, skinnende vesener. Gud innhylles i røyk av røkelse.

'Om Gud er det en forferdende herlighet,' (Job 37,22)

fortsettes

Profetisk: Hvor er vår tids Esekiel?

Sjelden har et profetisk ord gjort så sterkt inntrykk på meg som dette:

"Jeg hørte Faderen spurte: Hvor er mine Esekiel'er? Og jeg ser et par briller med sprukne glass. Fienden forsøker å stjele fra deg ditt overnaturlige syn. Men Gud er i ferd med å reise deg opp, Guds barn, for at du skal SE klarere. Han øser ut sin øvesalve og balsam fra Gilead for å helbrede ikke bare ditt overnaturlige syn men alle dine sanser. Og jeg hørte et mektig BRØL i himlene, og dette brølet førte til at slle ting ble justert i oss for en tid som denne.

'Elskede, jeg kaller mine Esekiel'er til å stå frem. Jeg kaller mine SEERE til å stå frem. Du er ikke bare mine profetiske øyne, men du er hele hodet, mine Elskede.

Alle fem overnaturlige sanser skal forøkes av Min Ånd. Som Esekiel var i Babylons land når han var kalt, slik er du blitt født i denne tiden for å SE og høre og føle og smake og lukte i en tid som denne. Ja, Mitt barn, Jeg berører hele hodet ditt med Min hånd. Alle dine sanser skal bli LEVENDE og sensitiv når Min Ånd beveger seg. Du skal smake og kjenne at Herren er god. For Jeg har kalt deg, adskilt deg og salvet deg for akkurat denne tiden hvor stort mørke dekker jorden. Ikke tenk at du ikke er verdig fordi Lammets blod har gjort deg verdig. Jeg har behov for deg, elskede. For Jjeg gjør ikke noe uten at Jeg har gjort Mine planer kjent for Mine tjenere, profetene. Jeg har satt deg i 'dalen med de tørre benene', Mitt barn, og du skal tale LIV gjennom Sønnen, og Min Ånd skal ta opp Mitt folk  og få dem til å stå på sine føtter, ved selve åndepustet til Jahve som er i dem, en enorm lysets arme som skal beseire mørkets overnaturlige rike i disse siste dager. Frykt ikke, Elskede. Løven brøler og fienden frykter. Jahve har talt, hvem vil ikke da profetere?'

----

Navnet 'Esekiel' betyr 'Gud styrker':

'Esekiel skal være et tegn for dere. Nøyaktig som han har gjort, skal dere gjøre.  Når det kommer, skal dere kjenne at jeg er Herren Herren.' (esek 24,24)

Les:

Esek 37,1-14
Amos 3,7
Åp 3,18
Jer 8,22
Jes 29,10
Salme 25,18."

- Deborah Waldron Fry, 3.juni 2020
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Karismatikeren Esekiel, del 6

Det var viktig og det er fremdeles like viktig for Gud at nasjonene (Israel og hedningenasjonene) vil kjenne Ham og vite at Han er Herren. Dette kommer så klart frem når vi leser profeten Esekiel. I profeti etter profeti, sier dette: 'Da skal dere vite at jeg er Gud.' Faktum er at variasjoner av dette utsagnet fremkommeer mer enn 50 gannger gjennom hele denne profetboken.

I Den Hellige Skrift, omtales det jødiske folk som et paktsfolk, det utvalgte folk, Guds øyenstein. Det har vakt mange slags reaksjoner hos Bibelleseren. Jeg har hørt innvendinger som disse:

* Hvordan kan det ha seg at Gud elsker det jødiske folk mer enn andre folkegrupper?
* Elsker ikke Gud alle?
* Hvordan kan Gud være så urettferdig?
* Det er ikke rettferdig overfor palestinerne at Gud favoriserer det jødiske folk.
* Hvorfor er de utvalgt? Hvorfor, de tror jo ikke engang at Jesus er Messias?

Evangeliet etter Johannes slår klart og tydelig fast i det vi kaller 'Den lille bibel', at >Gud elsker hele verden: 'For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.' (Joh 3,16) Å være Det utvalgte folk innebærer ikke at Gud ikke elsker alle folk på jord.

Det er klart, synes jeg, når man leser Bibelen, at Gud hadde en spesiell hensikt med å utvelge det jødiske folket: De ble utvalgt for å åpenbare hvem Herren er til alle verdens folk. De ble utvalgt for å skrive ned Hans ord, slik at verden skulle opplyses. De ble utvalgt for fedrenes, profetenes og kongenes skyld. Vi ser av Det nye testamente at de ble utvalgt for å være den jordiske familien til Jesus, Guds Sønn, og hele den første menigheten var jødisk. Faktum er at alt det verdifulle vi har fått i troen vår har sitt opphav hos jødene.

Apostelen Paulus, som selv var jøde, summerer dette godt opp for oss i Romerbrevet: 'De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet...' (Rom 9,3-5)

Forklaringen fra Guds side på utvelgelsen av det jødiske folk får vi i 5.Mos 7,6-8:

'For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden for å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi han elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde dere ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.'

fortsettes

Karismatikeren Esekiel, del 5

Den andre tingen jeg har merket meg under lesningen av profeten Esekiel, er at Esekiel er opptatt av Guds hellige navn, og holde det høyt i akt og ære.

I hebraisk tenkning er noens vavn nært forbundet med hans eller hennes rykte eller karakter. Vi har det samme på norsk: vi snakker om ens 'gode navn og rykte.' Snakker vi om at noen  har et godt navn, betyr det at vi kan stole på den personen og at han eller hun har en sterk karakter. Gjennom de fem Mosebøkene - som jødene kaller Torah - advarer Gud de som er kalt ved Hans navn, om å vanhellige hans navn. Vi finner dette spesielt i 3.Mos 20,3:

'Jeg vil vende meg mot mannen og støte ham ut fra folket. For han har gitt barnet sitt til Molok. Slik har han gjort min helligdom uren og vanhelliget mitt hellige navn.'

I Norsk Bibel brukes denne ordlyden: 'Jeg vil sette mitt åsyn mot den mannen...' Det viser noe av alvoret ved det å vanhellige Guds navn, og dette skriftstedet er svært aktuelt med tanke på den vanhelligelse av Tempelet i ;Jerusalem, som jeg beskrev i forrige artikkel.

Guds rykte ble ødelagt når Hans folk handlet på måter som sto i motsetning til Guds ord. Slik var det den gang, og slik er det nå.

Hos Esekiel finner vi et skriftavsnitt som beskriver Guds motivasjon for å bringe Hans paktsfolk tilbake fra eksilet:

'Jeg spredte dem blant folkene, og de ble spredt omkring i landene. Etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem. Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Det gjorde meg ondt for mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folkene som de var kommet til. Derfor skal du si til Israels barn: Så sier Herren Herren: Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folkene dere har kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere for deres øyne. Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.' (Esek 36,19-24)

Dette profetiske ordet har dobbel bunn: Det handler både om eksilet i Babylon, men taler også profetisk om et fremtidig eksil, når jødene fordrives fra sitt land etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. Da fordrives jødene blant 'alle folkene', ikke bare til Babylon. Da skal også jødene få komme tilbake til sitt eget lan - for Herrens navns skyld. Denne gangen for godt.

Det skjer i vår egen tid. Rett foran våre øyne.

fortsettes

Karismatikeren Esekiel, del 4

Jeg får helt vondt i magen av å lese kapittel 8 i Esekiels profetbok. Det vi leser der er så ubehagelig. Det beskriver det forferdelige frafallet som har funnet sted blant jødene. Når det stedet hvor Herrens herlighet bor infiseres av den mest avskyelige avgudsdyrkelsen, og demonene bokstavelig talt flytter inn i helligdommen, beskriver det det absolutte bunn-nivået i folkets frafall. Det som skjer i det fysiske Tempelet i Jerusalem er også symbolsk for det store frafallet i folket. I fire syner avdekkes det som er skjult og fordekt.

I det første profetiske synet ser Esekiel et gudebilde. Det vekker Herrens vrede. Et gudebilde i Tempelet er et alvorlig brudd på det første av de budene Herren ga Moses: 'Du skal ikke ha andre guder foruten meg.' (2.Mos 20,3) Men det stanser ikke der.

Ved inngangen til Forgården får Esekiel se det neste avskyelige: Ved å bryte seg gjennom veggen avslører profeten Esekiel en skjult inngang hvor han finner alle slags motbydelige avguder. Det hele minner meg om ordene til apostelen Paulus i Romerbrevet: 'Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbeinte dyr og krypdyr.' (Rom 1,23)

Foran disse avgudsbildene ser Esekiel en forsamling på 70 mennesker. De representerer Israels ledende råd. Også de har falt.

Senere i synet, i vers 14, møter vi en gruppe kvinner som gråter over avguden Tammus. Mange mener at navnet er ensbetydende med grekernes Adonis, som har samme opprinnelse som Baal.

Soldyrkelsen var det siste profeten Esekiel fikk se. Alle som tilba solen, bøyde seg mot øst. Det er en interessant detalj her: Herrens tempel var imidlertid oppført med inngang mot øst, slik at de som tilba her vendte ryggen til den oppgående sol. Disse avgudsdyrkerne det her er snakk om, vendte altså ansikten mot solen og ryggen til Det aller helligste.

Jeg kan ikke noe for at dette profetiske synet synes å ligne mye av den tilstanden Guds forsamling står midt oppe i, i dag. Det er nokså skremmende.

fortsettes

Karismatikeren Esekiel, del 3

I innledningen av sin bok beskriver Esekiel en forunderlig erfaring: 'himmelen åpnet seg. Jeg så syn av Gud.' Det er mye som kunne sies om det han ser, men jeg har merket meg vers 28: 'Lysglansen så ut som buen i skyen på en regnværsdag. Det var dette Herrens herlighet lignet, slik så den ut. Da jeg fikk se det, kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden, og jeg hørte røsten av en som talte.'

Lik alle de andre profetene i Den gamle pakt opplevde også Esekiel sitt kall på en dramatisk og livsforvandlende måte. Esekiel så den himmelske herligheten. Han kjente selvsagt til den herligheten som Tempelet i Jerusalem representerte, og antageligvis hadde han også gjort seg erfaringer med Guds herlighet - Guds shechinah - i tempelet. Den hvilte jo der som et påtagelig nærvær. Jeg er sikker på at Esekiel satt der ved elven Kebar i Babylon og savnet sårt Jerusalem og Tempelet. Nå var han i eksil. Ført bort av en fremmed makt, med alle sine avskyelige avguder.

Så får han altså dette skjellsettende møtet med Guds herlighet.

I et anerkjent jødisk kommentarverk - The Artscroll Jewish Commentary - heter det om Esekiel, her i min oversettelse:

'Det var Esekiels skjebne å være vitne til den tragedien som Israel hadde forårsaket - at Shechinah hadde veket bort fra den en gang så gjestfrie bolig fordi Israel ikkke lenger fortjente dets nærvær. Esekiel så dette og gråt i håpløs fortvilelse: "Å, Herre Gud, vil du ødelegge alt som er igjen av Israel. siden du øser ut din harme over Jerusalem." (Esek 9,8)'

Mange av de profetiene som Esekiel ga var dystre, men slett ikke alle. Selv om hans generasjon var vitne til ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem, og at Guds herlighet var veket bort, så ga Gud Esekiel visjoner em fremtiden - jødene ville en dag vende tilbake til sitt eget land og Tempelet ville bygges opp igjen. Esekiel 40 beskriver dette.

Fra The Artscroll Jewish Commentary:

'Esekiel så Guds herlighet båret på en vogn som ikke vendte seg vekk fra Sion - men som vendte tilbake dit, for aldri mer å dra vekk: "Og Herrens herliighet kom til tempelet gjennom den porten som vender mot øst." (Esek 43,4)

fortsettes

Karismatikeren Esekiel, del 2

Esekiel fikk sin oppvekst i Juda. Antageligvis har han fått sterke inntrykk av den profetiske forkynnelsen til Jeremia og den josianske reformasjonen. Han er prestesønn, og får sin presteutdannelse. Boken hans begynner slik: 'Det var i det trettiende året, på den femte dagen i den fjerde måneden, mens jeg var blant de bortførte ved Kebar-elven, at himmelen åpnet seg.' Mange bibelforskere mener at 'det trettiende året', indikerer at Esekiel var 30 år gammel da han begynte å få profetiske syner fra Gud. Det var nemlig på den tiden en prestetjeneste tok til. Hans profettjeneste varte i minst 22 år. Prester ble innsatt i tjenesten i det året de fylte 30, jfr 4.Mos 4,3 og versene 23,30,39 og 43.

Esekiel blir bortført til Babylon i år 597 f.Kr. Det skjer samtidig med at kong Jojakin blir bortført. Sitt profetkall får Esekiel først fem år etter dette.

Det er en nyanseforskjell i de norske bibeloversettelsene av Esekiels kallsvisjon som jeg har merket meg. Både Norsk Bibel 88/07 og Bibelen Guds Ord, forteller oss at 'himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.' I Bibeloversettelsen vi fikk i 2011 heter det: ''Jeg så syn av Gud.' Begge deler er rett, men oversettelsen fra 2011 gir oss en tydeligere innsikt i hva dette innledende profetiske synet Esekiel får handler om: Guds herlighet.

Jeg skal ikke gå inn på beskrivelsene Esekiel gir av det han så, men jeg merker meg at det synet Esekiel har av Guds tronsal minner mye om det synet profeten Jesaja har, slik det gjengis i Jes 6, og det syn som apostelen og den profetiske seeren Johannes har i Åp 4.

GUDS HERLIGHET - SHECHINAH

I det første kapitlet av Esekiel, beskriver profeten en forunderlig erfaring han gjør seg: 'himmelen åpnet seg. Jeg så syn av Gud.'

Jeg kjenner jeg blir begeistret og svært grepet når jeg leser dette! Jesus taler om 'åpne himler' til disisplene sine: 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og ned over Menneskesønnen.' (Joh 1,51)

Vi kan altså forvente at himmelen åpner seg, og vi kan se syn av Gud. Det er en naturlig konsekvens at vi lever i Åndens tid, hvor Gud øser ut sin Ånd over alle mennesker:

'Deres sønner og deres døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk. Jeg setter varsler oppe på himmeln og tegn nede på jorden, blod og ild og røykskyer...' (Apg 2,17-19)

fortsettes

Karismatikeren Esekiel, del 1

Jeg leser profeten Esekiel for tiden. Det er en forunderlig bok. Esekiel var både profet og prest, ja, selve navnet hans: Yechezkel på hebraisk, betyr: 'Gud styrker'. Og det kunne virkelig Esekiel trenge. Han måtte virkelig stole på Guds styrke. Han vokste opp i Jerusalem og sin utdannelse fikk han mens kong Jojakim regjerte, men ble deportert til Babylon i år 597 f.Kr. Han slo seg ned i Tel Abib ved elven Kebar i nærheten av Nippur. Elven Kebar er en av kanalene til Eufrat.

Esekiel fikk sitt kall i år 597 f.Kr, i det som er det femte året av kong Jojakims regjeringstid. Den siste dateringen som gis for hans profetiske budskap, i Esek 29,17, er muligens år 571. Stemmer det varer hans profettid i 20 år. Esekiel var gift, og ble tidlig enkemann, jfr Esek 24,1 og v.15-17. Hans kone døde med andre ord på den tiden da Jerusalem ble ødelagt. Selv blir Esekiel ført i eksil under den andre beleiringen av Jerusalem, og skrev til dem som ennå befant seg i Jerusalem om det som var i ferd med å skje.

Esekiel var en av profetene som virket blant jødene i det babylonske fangenskapet, og hans profettjeneste overlapper en kort tid profeten Jeremias tjeneste.

Han oppholder seg i Babylon i tiden da Jerusalem og Tempelet lå i ruiner. Gud brukte ham til å advare om en forestående undergang, kalle folket til omvendelse og etter at Jerusalem var lagt øde, bringe ord om trøst og fremtidshåp til det jødiske folk i eksilet.

Ordene fra Salme 137 gir oss et lite innblikk i de følelsene jødene slet med under eksilet:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!' (Salme 137, 1-5)

I min lesning av profeten Esekiel er det tre ting jeg har merket meg:

1. Vektleggingen av Guds herlighet.
2. Esekiel er opptatt av Guds hellige navn.
3. Guds lengsel er at Israel og nasjonene skal kjenne Gud.

Vi skal se nærmere på disse tre punktene i kommende artikler. Slå gjerne følge med meg i dagene som kommer.

fortsettes