Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 6

'Et menneske i Kristus, som ønsket å inkarnere Ordet i historien og verden, forvandlet historien og verden i Lyset fra Ordet.' Slik beskriver Maxime Egger fader Sofrony (bildet) og legger til: 'en stillhetens mann, gjennom hvilket Ordet talte, som fødte oss til oss selv og livet i Kristus gjennom sitt inspirerende ord. En ordets mann, brennende som salmisten, som kunne tale til en like til hvem det skulle være, fra barn til den mest sofistikerte filosof, eller for ikke å glemme den enkleste arbeider. En bønnens mann, som skjenkte Gud sin første tanke, og som fra Ham fikk svarene på de mange tusen spørsmålene han fikk fra sine besøkende. En mann, en bærer av Ånden, som kunne kunsten i å lese menneskets hjerter, dele deres gledesemner og sorger og åpne dem for nåden.'

I 1941 ble fader Sofrony prestviet i hellige Paulus' kloster. Mot slutten av dette året forlot han Karoulia på Athos, og etter et gammelt ønske fra munkene i hellige Paulus' kloster, slo han seg ned i et eremitbosted nær Nea Skiti. Det hadde navn etter den hellige Treenigheten. Leveforholdene der var svært enkle og ikke minst vanskelige, fordi hulen og et lite kapell, på grunn av beliggenheten, var utsatt for store oversvømmelser av vann. Helsen til fader Sofrony tok skade av dette og etter to år måtte han flytte herfra. Han flyttet til Hl.Andreas' eremitkloster og akkurat dette stedet skulle få stor betydning for mange og så mange andre mennesker verden over.

For det var her han fikk den indre innskytelsen til å gjøre de åndelige erfaringene til staretsen Siluan
kjent for andre enn den sluttede kretsen på Athos. På grunn av stridigheter blant munkene og på grunn av sykdom forlater han Athos i 1947 til fordel for Frankrike.

Et år senere publiseres 'Den hellige starets Siluan', som blir oversatt til mange språk, deriblant til svensk. Utgiver her er Artos forlag.

Boken er blitt en klassiker i den ortodoks-asketiske litteraturen og fader Aimilianos, igumen ved Simonos Petra på Athos, kaller den til og med 'en ny 'Filokalia'.

fortsettes

Stående ved Æresplassen

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Jesus etter himmelfarten satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen. Han satte seg på æresplassen! Et av disse stedene er Hebr 1,3 hvor det heter: 'Etter at han hadde fullført renselen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.'

Men i går - når jeg leste om diakonen Stefanus, kirkens første martyr, la jeg merke til noe jeg ikke har sett før. Det er vel slik med meg, som med så mange andre bibellesere, at selv om du har lest noe mange ganger gjennom flere år - for min del siden 1972 - oppdager du alltids noe nytt når du leser Bibelen. Det er fordi Bibelen er helt annerledes andre bøker. Den er levende fordi den er guddommelig inspirert.

Om Stefanus heter det: 'Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen STÅ ved Guds høyre hånd!'

Ikke 'sitte', men 'stå'.

Jesus hadde reist seg for å ta imot martyren Stefanus.

Hvilket trøstenede ord for den som har smakt Kkristi lidelsessamfunn! Kongernes konge og Herrenes Herre reiser seg fra æresplassen for å ta dem imot.

Et portrett av Jesus?

Vi har alle et indre bilde av Jesus og hvordan Han kunne se ut, og det er på ingen måte min intensjon å ta fra deg ditt bilde. Men jeg har stanset opp for dette, som er et mer autentisk bilde av en mann fra Midt-Østen fra den tiden.

Jesus er blitt fremstilt som greker, romer, bysantiner, russer, ja, til og med med nordisk utseenende. Men Han var og er jøde. Det er det absolutt ingen som kommer bortfra. Vi kan bare åpne Det nye testamente på første side, i Matteus 1,1 for å se det: 'Ættetavle for Jesus Kristus, Davids sønn, Abrahams sønn ...'

Ingen billedlig fremstilling av Jesus kan yte Ham rettferdighet, til det er Han for stor, Hans ansikt rommer så mye av ømhet, kjærlighet, sorg, smerte, glede, at ingen billedkunstner er i stand til det.

'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham.' (Kol 1,15-17)

Men det særpregede jødiske var der, er der og vil være det like inn i evigheten. Noe av det aller siste vi kan lese i vårt Nytestamente er dette: 'Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.' (Åp 22,16)

Bildet vi har fremfor oss laget av Bes Sterwijk. Sterwijk er et anerkjent fotograf som bruker noe som kalles GAN (generative adversarial network) for å generere hyper-realistiske portretter av berømte historiske skikkelser.

Ny rapport: Trumps asylpolitikk hjelper få forfulgte kristne

En helt ny rappport fra Open Doors og World Relief slår fast at svært få av verdens mest forfulgte kristne får asyl i USA. Nå oppfordrer dissse to organisasjonene både president Trump og den amerikanske kongressen til å legge om kursen.

Både Christianity Today og Washington Post har den siste uken skrevet om den nye rapporten, en rapport som har fokus på hvor vanskelig det er for forfulgte kristne i få asyl i USA. Rapporten har fått det talende navnet 'Closed Doors' - 'Stengte dører'. Innleldningsvis nevner rapporten visse beslutninger fra Trump-administrasjonen som Open Doors og hjelpeorganisasjonen World Relief ser på som positive i denne sammenhengen, men konstanterer samtidig at antallet kristne som har fått asyl i USA  gjennom USUAs flyktningeprogram har tross alt blitt reduseret kraftig, etter at Donald Trump kom til makten.

Frem til og med 2016, det vil si frem til Donald Trump tiltrådte som president, satte de ulike amerikanske presidentene et tak på antall mennesker som skulle få asyl i USA. Dette i følge en flyktningelov fra 1980. Dette taket ble satt til omkring 95.000 mennesker. I 2016 fikk for eksempel 97.000 asyl i USA.

Predident Trump har derimot senket asyltaket skikkelig. I 2018 tok for eksempel Canada mot flere flyktninger enn USA - ca 28.000 mor USAs knapt 23.000.

Ifølge rapporten, er de kristne flyktninger, som kommer fra de 50 land der forfølgelsen er som verst, også blant dem som rammes hardest. I 2016 fikk drøyt 17.000 slike kristne asyl i USA. I 2015 var tallet knapt 6000 og i 2014 bare 4000.

Tror vi på tilfeldigheter eller gudfeldigheter?

Forleden dag fikk jeg et nytt brev fra min venn Peter Hoover. Det er en fortelling om Guds forunderlige undergjerninger gjennom historien. Her i hans egne ord i min oversettelse:

Mange av dere kjenner til historien om Jakob Hutter, Anabaptist-lederen som har mye å gjøre med dagens Hutterite- og Bruderhof-samfunn over hele verden. Fanget av myndighetene i det som nå er Sør-Tirol, i Nord-Italia, ble han brent på bålet i Innsbruck, Østerrike, i 1536. David og Melissa Waldner fra Elmendorf-fellesskapet er her avbildet på dette stedet for rundt femten år siden.

Rett før de ble tatt til fange hjalp Jakob og kona Trindl med å opprette et nytt fellesskap i Moravia. Et sted som heter Schäckwitz (Šakvice), i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia. Jakob og Trindl Hutter mistet begge livet for deres trosoverbevisning, men før de henrettet henne, lot de henne føde sitt første og eneste barn.

Ble det en gutt?

Dessverre vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva som skjedde med babyen. Men mange år senere, da jeg kom til landsbyen Schäckwitz i Moravia, fikk jeg vite at borgermesteren i byen bar det spesielle navnet, Hutter. Hun var en overbevist ateist og kommunist. Mange andre mennesker i området, selv om de ikke lenger snakket tysk, bar fortsatt tyske navn. Mange (hvis ikke de fleste) hadde for eksempel hutterittisk bakgrunn. Folk som kapitulerte under hard forfølgelse og som gikk tilbake til romersk-katolisisme.

Noen år senere, da vi flyttet fra Australia, besøkte vi Schäckwitz og den nærliggende byen Auspitz igjen. Denne gangen møtte vi et veldig vennlig kristent par, også med hutterittisk bakgrunn. Han kunne ikke snakke med oss, men kona kunne snakke engelsk ganske bra. De var virkelig begeistret for hva jeg fortalte dem. (Hutteritter i Moravia ble aldri kalt "hutteritter", men Habaner.) De hadde aldri hørt om Jakob Hutter, men deltok lojalt på alle møtene våre, og jeg har holdt kontakten siden den gang.

Var denne mannen en direkte etterkommer av Jakob og Trindl?

Ved en annen anledning, for rundt 20 år siden, mens vi bodde i Lake District i Chile, deltok vi på en høsttakkefestival i den lille lutherske bosetningen Puerto Fonck, avbildet her. (Fonck har samme navn som "Funk" i Amerika.) Jeg ser for meg at Stephanie Funk, nå Leinbach, må ha vært med den gangen.

Etter gudstjenesten serverte de oss et fantastisk chilensk måltid. Alle slags kjøtt og grønnsaker tilberedt sammen i en stor jerngryte utenfor. Porsjonene var sjenerøse, da vi alle satte oss med en tallerken og en skje.

Etter måltidet ba de meg holde en tale og forklare hvem vi var og hvor vi kommer fra. Jeg fortalte dem litt om bakgrunnen vår og nevnte Menno Simons. Etter at jeg var ferdig, snakket en gammel mann med hvitt hår og en stokk foran og sa: "Da jeg var en liten gutt, fremdeles i Tyskland, lenge før krigen, bodde jeg nær et sted de kalte Menno Kate. En liten gammelt hus med halmtak på taket. Jeg lurer på om dette ikke er mannen du snakker om. "

"Hvor var byen din," spurte jeg ham.

"Bad Oldesloe in Hollstein," fortalte han meg.

Vi ble overrasket.

Ikke bare besøkte jeg senere Bad Oldesloe i Tyskland, med Gary og Dennis Wurtz, vi fant også Mennos Simons grav. Virkelig vanskelig å finne! Melkebonden som holdt gravsteinen lenge vedlike ble til slutt lei av å jobbe rundt den, så han flyttet den tilbake i gjerdeplassen. Det er Dennis Wurtz som står her.

Da vi bodde på nordkysten av Tasmania i Australia, deltok vi regelmessig på en stor langfredagstjeneste på toppen av Fossil Bluff, avbildet her. Mange mennesker, de fleste av dem ganske eldre, kom fra alle kirker i området, anglikanske, irsk katolske, britiske baptister og mange flere. Alle av dem kunne fremdeles veldig enkelt synge de vakre sangene om Kristus og hans kors. De gamle engelske salmene. Ledere fra alle de forskjellige kirkene, inkludert vår, delte skriftene om Kristi lidelse. En rørende opplevelse. Påminner meg alltid, på en eller annen måte, om hvordan det vil se ut når vi alle står foran ham ansikt til ansikt.

På det aller siste møtet på Fossil Bluff (menneskene nå er for gamle til å gå helt opp i bakken) møtte jeg en interessant anglikansk mann og hans kone. Vi begynte å snakke, og jeg beskrev litt hvem vi er. Jeg nevnte Menno Simons.

Mannen lyttet virkelig, og jo mer jeg sa, desto mer forskrekket så han ut. Så sa han til meg: "Jeg er en anglikaner, jeg snakker bare engelsk, men som et lite barn kom jeg med foreldrene mine fra Nederland. Vi er fra Friesland, og familienavnet mitt er Simons. Det er ikke et vanlig navn og jeg tror de fortalte meg at forfaren min for mange år siden startet en slags annen religion. "

Wow! Hva kan jeg si?

"Min kone, Susan Krahn (Kroon i Nederlands), er også med nederlandsk bakgrunn. Familien hennes var fra Harlingen i Friesland, og vi besøkte nettopp dette stedet for ikke lenge siden. Vi besøkte også Simons 'sted i Witmarsum."

Hva tror du?

Ja, det er faktisk fascinerende å komme i forunderlige samtaler med troende for år tilbake. Men er det noe spesielt?

Men jeg er ikke bare opptatt av noen fascinerende detaljer fra fortiden. Jeg ser veldig frem til å se, ikke bare noen få, men ENHVER av de troende fra Adams og Evas tid til vår, i nye himler og en ny jord der rettferdighet vil bo.

'Ren sosialisme!'

'Ren sosialisme', sier de og har kjøpt hele Trump-narrativet, og avfeier med et pennestrøk kjerneverdier i forkynnelsen av Guds rike. Glemt er Jesu undervisning om den barmhjertige samaritan, glemt er Bibelens undervisning om Guds hjertelag for de fattige, for enker og foreldreløse og de fremmede i landet. Glemt er profetenes ramsalte dom - på Guds vegne - over de som gjør urett mot denne gruppen. 'Ren sosialisme,' skriver de med store bokstaver. 'Bland ikke Jesus inn i politikken,' fortsetter noen av de, 'hold deg til forkynnelsen av evangeliet. Det er det du kan. La politikerne ta seg av politikken!'

Men hvordan kan man forkynne evangeliet til tomme mager? William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, forstod at det var umulig. Evangeliet om Guds rike er jo nettopp de gode nyhetene til de fattige, de undertrykte, de som lider nød, de sultne, de fengslede, de hjemløse. Evangeliet handler ikke o å sikre seg himmelbiletten, og så kan vi behandle mennesker akkurat som vi vil og sørge for oss selv og våre egne. Kristen tro handler ikke om å sikre hvites privilegier i form av tradisjoner som har gått på bekostning av andre kulturer. Kristen nestekjærlighet handler om å sikre at alle får like godt helsestell som deg selv. Husk, du skal elske din neste som deg selv. Kristen tro handler ikke om å sette Norge - eller USA først - men å sette Jesus og vår neste først. Setter vi noe før dette, er det ren vranglære. Det betyr ikke at vi ikke elsker landet vårt, men at vi setter noe før det, nemlig lojaliteten til Guds rike, hvis rike vi er borgere av.

'Ren sosialisme', roper de og glemmer at Jesus var flyktning, fattig og holdt seg blant de marginaliserte i samfunnet,

Det er en gresk tankegang dette, at vi bare skal tenke på sjelen, og skille det materielle fra det hellige. Mennesket er skapt i Guds bilde, alle mennesker er det, uten unntak, og de er skapt med ånd, sjel og kropp, som ikke kan stykkes opp og deles og behandles hver for seg.

Jeg er full av beundring for disse kvinnene!

Jeg er full av beundring for disse kvinnene! Hver eneste mandag morgen i over 40  år har de holdt en fredsvake i Athens, Ohio, USA. Snakk om utholdenhet og trofasthet.

Enkelte vil vel kanskje riste på hodet og le av det hele, for hva vil de vel oppnå med en slik stille protest mot krig, vold og urett? Er ikke dette bare bortkastet tid?

Det er et spørsmål med hvilke øyne du ser med! Sa ikke Jesus: 'Salige er de som skaper fred' (Matt 5,9)

Og en av dem - kanskje flere for det jeg vet - gjør mer enn 'bare' å delta på denne fredsvaken. Beggy Gish, nummer fem fra høyre, 78 år ung, er en fredsaktivist som drar til noen av verdens mest urolige og voldelige områder, for å drive aktivt humanitært og ikke-voldelig fredarbeid.

Hva skulle verden gjort uten slike kvinner. De burde fått Nobels fredspris alle sammen!

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 5

'Å be for menneskene, det er å utøse sitt blod', sa staretsen Siluan. En slik bønn kommer ikke av seg selv. Den skapes av Den Hellige Ånd. Den er Åndens gave.

Slik fikk fader Sofrony del i staretsen Siluans erfaringsbaserte bønneundervisning. Han var en god og trygg læremester. Farget av det han lærte av den hellige Siluan, skrev fader Sofrony: 'Bønn er en evig skapelse, helt overlegen hver form av kunst eller vitenskap. Gjennom bønnen får vi forbindelse med den evige Væren uten begynnelse. Med andre ord - Gud, den eneste, som virkelig er, overfører sitt liv til oss gjennom bønnen. Bønnen er en akt av høyeste visdom, av skjønnhet og verdighet som overgår alt.'

Så kunne han legge til:

'Sann bønn til den sanne Gud er å omgås Den Hellige Ånd som ber inne i ham. Det er Han som lærer oss å kjenne Gud... Bønneakten er en nåde som kommer ovenfra.'

Om vi skulle sammenligne  fader Sofronys liv med en skålvekt, ville den ene skålen inneholde hans bønneliv, mens den andre ville inneholde Kristus. Hans liv var i aller høyeste grad kristosentrisk:

'Jeg kjenner ingen gresk, russisk, engelsk eller arabisk Kristus,' skrev fader Sofrony og la til: 'Kristus er for meg over alt... å dra Ham ned på det nasjonale plan, gjør at vi mister alt og det mørkner rundt oss.'

Fader Sofrony var også opptatt av at vi som kristne er kalt til å elske våre fiender. Forbønnen for menneskeheten, for hele Adams slekt, og kjærlighet til vår neste var for fader Sofrony ikke noe mindre enn evangeliets hjørnestein. 'Det eneste botemidlet mot alt ondt. Det endelige kriteriet for den sanne troen, for den ekte foreningen med Gud. Den som har kraft til å elske sine fiender kjenner Kristus i ånd og sannhet,' skriver Maxime Egger om fader Sofrony

fortsettes

Anklages for å skrive for ofte om jøder - forlater prestisjefylt jobb

Langvarig mobbing og utfrysing på grunn av 'feil meninger', hvor Bari Weiss (bildet) er blitt truet av kollegaer, blitt beskyldt for å 'skrive om jøder litt for ofte' og for å være rasist, forlater hun nå jobben som redaktør og oponionsskribent i den prestisjefylte avisen The New York Times.

Hun er blant annet blitt beskyldt for å skrive for ofte om jødenes situasjon. Weiss har nemlig gjentatte ganger kritisert progressive strømninger og grupper som ekskluderer jøder og hun har stilt spørsmålstegn ved hvorfor antisemitter i økende grad kommer til orde i avisens spalter uten at dette problematiseres. Ved flere anledninger har jeg den siste tiden skrevet om det økende jødehatet i USA, både på bloggen min og på Facebook. Blant annet har Bari Weiss skrevet om en hbtq-demonstrasjon i Chicago hvor personer med Davids-stjerne i sine bannere ble ekskludert med den begrunnelsen at demonstrasjonen var 'pro-palestinsk' og 'anti-sionistisk'.

Bari Weiss kommenterte dette overfor The Jewish Telegraphic Agency på følgende måte:

'Dette er et forsøk på å tvinge jøder til å gi avkall på sine meninger og sin sionisme for å bli ansett som gode progressive.'

Det hører med til historien at Bari Weiss er blant de som har underskrevet på et åpent brev i The Harpers Magazine nylig, hvor hun sammen med berømte forfattere som J.K Rowling og Salman Rushdie advarte mot en utvkling der menings- og ytrengsfriheten strupes og der bare et perspektiv tillates.

Antisemittismen i Europa: Plan for å hente franske jøder tilbake til Israel

På grunn av økende jødehat i Frankrike foreligger det nå planer om å få franske jøder til å velge Israel som sitt hjemland.

Mange av Franrikes jøder forventes å emmigrere iløpet av de nærmeste årene. Nå har Verdens Sionistorganisasjon presentert en plan for å hjelpe franske jøder ut av landet på grunn av den tiltagende antisemittismen.

'Det blir verre og verre i Frankrike for hver eneste dag. På den ene siden en forverret økonomi, på den andre siden den stigende antisemittismen', sier nestformannen i Verdens Sionistorganisasjon, Yaakov Hagoel til den israelske TV-kanalen Arutz Sheva.

Frankrike har i dag Europas i særklasse største jødiske befolking, med 450.000. Om man i tillegg regner med de tilhørlige som skulle få rett til å emmigrere til Israel, kan tallet komme opp i 700.000 eller drøyt en prosent av den franske befolkningen!

I en rapport som Den amerikansk-jødiske komiteen (AJC) offentliggjorde i januar i år, oppga 70 prosent av de franske jødene at de var blitt utsatt for antisemittisme. Over halvparten av dem var blitt utsatt for fysisk vold i skolen, og omtrent 50.000 av dem vurderte å forlate Frankrike. Det skriver den jødiske-amerikanske avisen Jewish Press.

'Evakuerings-planen' diskuteres nå på høyeste hold i Israel. Planens mål er umiddelbart å føre ca 50.000 jøder som bor i Frankrike til Israel, og så på sikt, ytterligere en halv million. Det siste tiåret, 2010-tallet, emmigrerte omtrent en kvart million mennesker til Israel, hvorav 38.000 fra Frankrike.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Peter Maiden gikk hjem til Gud i dag

Peter Maiden, som etterfulgte George Verwer, som internasjonal leder for Operasjon Mobilisering, er forfremmet til herligheten. Maiden døde i Storbritannia i dag, 72 år gammel.

Peter Maiden, var en internasjonalt anerkjent bibellærer og misjonsstrateg. Før han tok over ledersskapet for OM, hadde han arbeidet 18 år som nestleder, side om side med George Verwer. Han har også arbeidet som evangelist for Open Air Misson, og hadde en rekke verv i styrer for bibelskoler og ulike kristne organisasjoner. De som kjente ham beskriver ham som en ydmyk mann, med en stor hengivenhet for Kristus og en usvikelig troskap mot Guds rike.

Jeg lyser fred over hans gode minne,

Smaken av ekte kjærlighet

Etter en av de tøffeste nettene på svært lenge hva sykdom angår, venter det en overraskelse på meg i posten. Et glass hjemmelaget jordbærsyltetøy, og et vakkert selvlaget kort. Fra russiske venner, Elena og Viktor, i Bergen. Hvilken omtanke og hvilken kjærlighet! May Sissel og jeg er så heldige og velsignet! Og jeg som elsker markjordbær!

Takk til alle dere som ber for oss. Som sagt, natten til i dag ble svært vanskelig, med så mye uro og uvelsfølelse på grunn av svært høyt bllodtrykk - 214/106. Ikke mulig å få sove eller falle til ro.

Jeg lanserte en teori for vikaren til fastlegen min i dag, om at det høye blodtrykket kan skyldes medisinene jeb bruker mot Parkinsons. En av bivirkningene er høyt blodtrykk. Hva hjelper det da med blodtrykkssenkende medisiner, om jeg tar medisiner som kan gi høyt blodtrykk! Vi ble enige om å minske på mengden Parkinsonsmedisin, for å se om dette kan bedre situaskonen noe. Det betyr at jeg får mindre medisin mot Parkinsons, som igjen vil gi mer skjelving. Men jeg kan ikke leve med så høyt blodtrykk heller. På grunn av ferietiden får jeg ikke snakke med noen nevrolog, og for sikkerhets skyld er også begge Parkinsonssykepleierne på ferie.

Igjen - takk til alle dere som ber. Dette er utfordende tider for meg og familien.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 3

Gudsopplevelsene førte til at Sergeij Sacharov ønsket å vie sitt liv til Gud. I Paris på denne tiden hadde St.Serge-Institutet startet opp sin virksomhet, og Sergeij skrev seg inn som student. Det ble ikke som han hadde tenkt eller håpet. Akademiske studier ga ham ingen tilfredsstillelse.

I 1925 setter han kursen mot Athos, og blir munk i det russiske Panteleimon-klosteret. Det er på Athos at han skulle møte en annen russer, staretsen Siluan, og skulle bli dennes disippel. Det er av Siluan som han skulle lære at 'kristendommen ikke er en lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, men en tilstand, bevirket av Guds nåde, kunnskap ikke noe som er lært, men en levende erfaring av forening med Gud.'

Ikke slik å forstå at den kristne dogmatikken var uvesentlig for fader Sofrony, som han nå heter som munk, for som han skriver, 'forutsetter et rettferdig liv rette forestillinger om Kristus og den hellige Treenigheten.'

Livet på munkeøya Athos ble slett ikke noe enkelt liv for fader Sofrony. men det var her han skulle få del i bønnens gave. Den stadige bønnens nåde. Oppfylt, forvandlet av bønnen, ble han bønn. Han fikk oppleve det kong David skriver om i Salme 109,4: '... men jeg er bare bønn.' (Norsk Bibel)

Men mørket skulle vende tilbake. Han skulle oppleve det som kalles 'sjelens mørke natt', et begrep aom vi har fra Johannes av Korset, hvor fader Sofrony får følelsen av at Den Hellige Ånd, forlater ham. Følelsen er påtagelig. Han opplevde 'sjelens mørke natt' som et personlig helvete, som angst, fortvilelse, smerte, lik det Jesus opplevde i Getsemane.

Men han kommer igjennom - styrket.

Han mottar nådens gave, overgir seg til Gud og gjenfinner nåden. For fader Sofrony rommes hele det åndelige livet i spenningen mellom disse tre tilstandene. Selv opphørte han aldri med å leve 'samtidig med både dødens mørke og med håpet til Gud som frelser,' som han uttrykte det.                     

 'Denne pendling mellom helvete og lys, denne motsetningsfylte tilstand hvor sjelen løftes opp til himmelen, for så å bli styrtet ned i helvetets mørke dal, stemplet hans lange vei 'gjennom plagene' som ble en av nøklene til hans åndelighet,' skriver Maxime Egger.

Det gjorde også fader Sofronys tro robust. Den var en prøvet tro, prøvd gjennom ild. På så mange måter er han en disippel av Peter, som også opplevde denne 'sjelens mørke natt', etter å ha forrådt Jesus. I Pet 4,12-13:

"Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbaret.'

fortsettes

Billedtekst: Fader Sofrony. Jeg synes bildet viser noe av den Kristi herlighet som lyste i ham.

Korstegn, knefall og skriftemål

I dag er det på dagen 22 år siden forfatteren av Steingrunnen, biskop Bo Giertz døde. og i august er det 115 år side han ble født. I den forbindelse har jeg oversatt noe han skrev i boken 'Den store løgnen og den store sannheten', som kom i 1946. Teksten er fremdeles svært aktuell:

"Den som ikke kan se forskjell på hester og kyr burde aldri ytre seg i landbruksspørsmål. Den som ikke kan skille bedre på evangelisk og romersk-katolsk kristendom enn at han tror, at den som gjør et korstegn eller bøyer sine knær må være romersk-katolikk, han burde aldri ytre seg i spørsmål, som handler om kristendommen. 

Slike ytre ting som å gå til skrifte, gjøre knefall og korstegn utgjør ingen forskjell mellom evangelisk og romersk-katolsk kristendom. Luther selv gikk til skriftemål flittig, han bøyde sine knær både hjemme og i kirken og han anbefaler i Den lille katekismen at en kristen bør gjøre korstegnet hver morgen og hver kveld.

I spørsmålet om det det finnes en annen forskjell mellom oss og paven er den, at vi bevisst har forkastet alle seremonier, som strider mot Den Hellige Skrift, men anvender de øvrige i evangelisk frihet, når de kan tjene til vår og forsamlingens oppbyggelse.

Det avgjørende pinktet er noe helt annet. Den er læren om troens retterdighet. En evangelisk kristen er kun den som eier troens hemmelighet i sitt hjerte, slik at han tror på sine synders forlatelse for Kristi forsonings skyld og gjennom den troen er forenet med sin Frelser. Den troen finnes bare, der Gud gjennom sin Ånd og sitt Ord får lære oss åndens fattigdom og så daglig føre oss fram til Kristi kors.

Med rettferdiggjørelsen gjennom troen står og faller den evangeliske kristendommen. Der mennesker lever i rettferdiggjørelsen, der synliggjøres også hele livet på en aldeles særskilt måte, både kirkelivet og hverdagslivet.

Kirkelivet får sitt preg av det faktum, at en evangelisk-luthersk kristen er en nådemiddelkristen. Det var jo Luthers storverk, at han igjen satte Ordet på dets rette plass i Kirken. 

Men han ga også nattverden en ny stilling og gjorde den langt flittigere benyttet enn den hadde værrt under Middelalderen, da det var en inngrodd skikk, at lekfolket bare tok del i nattverden til påske.

Nådemidlenes betydning er ifølge evangelisk oppfatning den, at de skjenker oss tro. De setter oss i forbindelse med Kristus. Gjennom dem virker Kristus.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 2

For kunstmaleren Sergeij Sacharov ble livet snudd på hodet den dagen Gud viste seg for ham, som 'Jeg er'. Selv hadde han gitt opp Gud, men Gud hadde på ingen måte overgitt Sergeij.  En overveldende opplevelse, som fikk sin rette betydning fra en tekst i Bibelen:. 'Jeg er den jeg er.' (2.Mos 3,14), endret hans livskurs.  Og Gud, får for Sergeij et ansikt i Sønnen, i Jesus.

Sergeij Sacharov skulle bli munken Sofrony. Det er hans historie vi skal følge et lite veistykke, med noen innsmett fra mitt personlige møte med hans tekster.

'Uten Ham (Jesus), kjenner jeg verken Gud eller mennesker,' skriver fader Sofrony, som i Guds Sønns inkarnasjon så Guds evige hensikt med mennesket: frelsen som guddommeliggjørelse. 'Mennesket er mer enn et mikrokosmos, hun er et mikrotheos,' skrev fader Sofrony. Et sted hvor Gud har sin bolig.

For fader Sofrony er hellighet ikke en etisk, men en ontologisk kategori. Dette forklarer han slik: 'Et menneske er hellig, ikke fordi hun har oppnådd et høyt nivå på det menneskelige, moralske området, eller et liv i aske eller til og med i bønn (også fariseerne fastet og leste lange bønner), men fordi hun er bærer av Den Hellige Ånd, inne i seg.'

Denne Guds åpenbarelse av seg selv ble for fader Sofrony ikke bare en uendelig glede, men også en kilde til det han beskriver som en 'en smerte som skulle bli et livsmotto for hele hans liv i Gud.' For da Gud åpenbarte seg for ham som Han er, lot han Sergeij se seg selv som den han var, i sitt innerste. Han fikk gjennom Den Hellige Ånd se sitt eget hjerte, se sin synd og sitt indre mørke. Synd, ikke som en overtredelse av en etisk norm, men som uvitenhet om den sanne Gud. som vegring mot å ta imot Fars kjærlighet. Dette førte til at Segeij opplevde det han kaller 'angerens helvete'. Ja, han kaller det 'en gave fra himmelen, større enn gaven til å se engler'.

Han som skulle bli fader Sofrony, kom inn i et mørke. Som apostelen Peter gråt han fortvilelsens bitre tårer. Men inne i ham skaptes et nytt liv, inne i ham spirte det han kaller 'et annet blikk, en annen hørsel, kraften til et nytt liv.'

Sergeij skulle få oppleve at det finnes et Lys som fortrenger alt mørke.

På påskeaften 1924, rett etter nattverden, besøker Gud ham og lar ham få skue Det uskapte lyset fra sitt rike. Han beskriver det slik:

'Det var om et pust av Guds evighet hadde berørt min sjel. Det var som et teppe av fred og kjærlighet ble værende igjen hos meg i tre dager. Det fordrev mørket som omga meg. Jeg vendte tilbake til livet, og i meg og med meg var hele verden gjenoppstått. Den eneste virkelige ufriheten er syndens slaveri. Den eneste virkelige friheten er oppstandelsen i Gud.'

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

Bli hel som ilden fra varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud

Abbed Lot besøkte abba Josef og sa til ham: 'I den kraft jeg har følger jeg min bønneregel, jeg faster litt, jeg lever i bønn og stillhet. Jeg forsøker også å klarne mitt sinn. Er det mer jeg trenger å gjøre?'

Fader Josef reiste seg fra stedet hvor han satt, rakte hendene opp mot himmelen, og fingrene hans ble som tente lys. Så sa han:

'Om du vil, bli hel som ilden fra den varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud.'

Fra Orthodox Gladness.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Amish-jente fortsatt savnet - mistenkt arrestert for bortføring

Siste nytt i saken om den savnede 18 år gamle Amish-jenta Linda Stoltzfoos er at politiet fra gått til arrestasjon av en mann, som har mistenkt for å ha bortført henne. 18 åringen skal være sett i forsetet til en rød bil,  og denne mannen skal etter det politiet opplyser være eier en en slik bil, Det skal være flere vitneobservasjoner som sier det samme.

Men 18 åringen er ikke kommet til rette. Familien og Amish-samfunnet hun tilrører er djupt fortvilet, og opplever stor sorg og fortvilelse.

Linda Stoltzfoors har vært savnet siden hun deltok på en gudstjeneste søndag 21.juni.

Vi fortsetter å be for henne.

Bederen som forandret Europa

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547), som det er minnedag for idag. Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.

Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.
I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.
Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.