Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 7

Et annet ord som brukes om menigheten i Det nye testamente er:

Det nye Jerusalem

Det er et blendende vakkkert bilde:

'Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige by Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud. Den hadde Guds herlighet ...' (Åp 21,10-11a)

Det nye Jerusalem som stiger ned fra himmelen, står i skarp kontrast til den by som kalles Babylon, den store, og for å forstå betydningen av Det nye Jerusalem, byen som opplyses av Guds herlighet, må vi se nærmere på hva Babylon representerer og symboliserer. For leser vi Åp 17 og 18 er det ikke til å unngå å se at Babylon representerer noe som Gud hater.

Navnet 'Babylon' kommer fra ordet 'Babel', og Bibelen forteller oss om Babels tårn. Dette Babels tårn handler om menneskets forsøk på å bygge opp noe på jorden som når like inn i himmelen. De som bygget dette tårnet brukte 'tegelstein', (1.Mos 11,3). Det er forskjell på steiner og tegelsteiner. Steiner er noe Gud har skapt, tegelsteiner er menneskeskapt. Babylon representerer menneskets evner, det er mennesket som forsøker å lage sin egen vei for å nå like inn i himmelen. I Åpenbaringen representerer Babylon den falske kristne tro. Alt handler om det mennesket har klart å få til, alt som avhenger av menneskets egne handlinger og krefter. Det handler om 'tegelsteiner', og denne kirke bygges av det menneskelige. Guds sanne menighet bygges av 'levende steiner':

'Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus ...' (1.Pet 2,5)

I 1.Kor 3 oppfordrer Guds ord oss til å bruke riktige byggematerialer. Vi advares mot å bygge med 'høy og strå' som jo brukes for å fremstille 'tegelstein' (jfr 2.Mos 5,11flg). Vi skal bruke 'kostbare steiner'. Hva slags steiner er dette? Det er de mennsker som er kjøpt med Kristi dyrebare blod! Kun disse, og ingen andre, bygger Kristi forsamling:

'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller med gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam'. (1.Pet 1,18-19)

'Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden'. (Åp 5,9-10)

Hvem skal herske på jorden? Menigheten. Hvem er menigheten? De som er vasket rene i dyrebare blod. Hvordan bygges denne menigheten? Ikke av murstein, men av levende steiner.

Babylon strekker seg mot himmelen, Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen.

(fortsettes)

Menneskerettighetsprisen for 2012 fra Baptistenes Verdensallianse går til pastor fra El Salvador

Edgar Palacios (bildet), en av grunnleggerne av Det lutherske universitetet i El Salvador og den tidligere koordinatoren for The Permanent Comittee of The National Debate for Peace (CPDN) in El Salvador, har fått menneskerettighetsprisen for 2012 fra Baptistenes Verdens Allianse. Palacios er anerkjent for sin rolle som fredsforhandler under borgerkrigen i El Salvador i årene 1980-92. Gjennom kampen for fred, var livet til Edgar Palacios, sammen med andre pastorer og kirkeledere, i stor fare.

I 1989 tok han tilflukt i den tyske ambassaden og i et hus drevet av FN i San Salvador, landets hovestad. Da var han blitt varslet om at han og flere andre pastorer og borgerrettighetsforkjempere stod på myndighetenes dødsliste. Seks jesuittprester ble henrettet omtrent samtidig. Han har spilt en nøkkelrolle i CPDN, som er del av en sosial bevegelse i det sentralamerikanske landet, og har ledet organisasjonen gjennom en av de mest turbulente periodene av El Salvadors historie. I perioden 1989-1992 vitnet Edgar Palacios en rekke ganger for Den amerikanske kongressen og FN om situasjonen i hjemlandet. Han har også vært president for en fredskonferanse i Nederland om El Salvador.

Edgar Palacios ble ordinert som pastor i 1985, og har vært pastor for flere baptistmenigheter i El Salvador, to forsamlinger i Mexico City, og er for tiden medpastor i Calvary Baptist Church i Washington DC i USA.

Han er medstifter av Det nasjonale kirkerådet i El Salvador, og har vært representant for de historiske protestantiske kirkene i hjemlandet. Palacios har undervist ved en rekke av El Salvadors universiteter og seminarer, samt i Mexico og USA. I 1988 hjalp han til med å grunnlegge det lutherske teologiske seminaret i El Salvador.

Menneskerettighetsprisen fra Baptistenes Verdensallianse har fått sitt navn fra den forrige generalsekretæren og hans hustru, Denton og Janice Lotz, og vil bli overrakt under en høytidelighet i Santiago i Chile i juli.

Er det en kristens oppgave å gi penger til israelske soldater?

Jeg har vært en Israels-venn siden jeg ble en kristen for 40 år siden. Mitt vennskap med landet og folket bygger på Bibelen. Dermed er det også ting jeg ikke kan være med på å forsvare.

Blant alle de bladene og informasjonsskrivene jeg får fikk jeg her om dagen "Maoz Israel Report", som har mye pålitelig informasjon om det som skjer i dagens Israel. Men i siste nr finner man også en artikkel som jeg undres storligen over. Her oppfordres det til å gi en pengegave for å sørge for at israelske soldater skal få nye vester, knebeskyttere, kamuflasje til å ha på hjelmer med mer. Totale kostnader pr soldat 322 USD eller totalt sammenlagt 30.180.00 USD.

Bak Maoz står en messiansk menighet i Tel Aviv, med forgreninger til USA.

Er det virkelig en oppgave for kristne å gi penger til å utstyre soldater? Jeg finner ikke noe slikt noe sted i Det nye testamente. Tvert imot finner jeg at Jesus taler om at 'salige er de som stifter fred'. Jeg finner at man ikke skal ta andres liv, men elske sine fiender.

Det er også et spørsmål om vårt Israels-vennskap i visse sammenhenger er i ferd med å ga aldeles av støvlestaftet.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk kan du i dag lese den spennende historien om patriark Sofronius av Jerusalem, som var samtidig med Muhammed. Det er historien om teologiske stridigheter om Kristi person, og om beleiringen av Jerusalem. Se bloggen Monastisk for mer, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Veier til helhet, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jean Vanier:

Oppmuntret av den fromme presten begynte jeg å leve sammen med Raphael Simi og Philippe Seux, to menn jeg hadde møtt på et forferdelig psykiatrisk sykehus. Deres foreldre var døde. De hadde ingen som ønsket dem velkommen. Siden de var forlatt, hadde de mye sinne og tristhet i seg. De levde delvis i en drømmeverden og flyktet fra sin egen lidelse. Dypest sett ønsket de bare en ting: kjærlighet; noen som viste dem respekt og lyttet til dem, en kjærlighet som kunne gi liv og mening til livet. De ønsket en venn. De ønsket ikke først og fremst mitt bekjentskap, mine evner til å gjøre ting, men mitt hjerte, min person. Jo fattigere og mer ribbet mennesker er og ute av stand til å gjøre ting, jo mer trenger de et kjærlig fellesskap. Er det ikke også det samme som Jesus ønsker av oss: vårt hjerte mer enn vårt bejentskap og våre tjenester? Han ønsker at vi skal gi oss selv til ham, til hverandre.

Vi begynte å leve sammen. Jeg hadde ansvar for matlagingen. Maten ble deretter! Vi brukte tid til å snakke og glede oss sammen. Vi ble også uvenner! Av ren uvitenhet og mangel på erfaring gjorde jeg feil, behandlet dem for mye som barn, fortalte dem hva de skulle gjøre, uten egentlig å lyttte til dem og uten å respektere lyset skjult i deres hjerte. Etter gjentatte feilgrep begynte jeg etter hvert å forstå. Langsomt ble vi venner, tilliten vokste mellom oss. De utfordret meg mer og mer til å være en venn og leve fellesskap. Dette helbredet meg og fornyet mitt liv.

Andre kom til. Sammen tok vi imot nye mennesker, slik vokste Arken. Vi kjøpte flere hus i landsbyen. Nye fellesskap vokste fram forskjellige steder i verden. I dag er vi en stor internasjonal familie, og mennesker med funksjonshemming er kjernen i felesskapene.

Med sitt rop etter kjærlighet og tillit har de lært meg hjertet og kjærlighetens vei. Med sitt behov for fellesskap har de hjulpet meg til å forstå hva fellesskap er og hvordan vi kan leve det. De som lider, er svake og fylt av angst, har hjulpet meg til å akseptere min egen angst og svakhet. 'De gale, de svake, de foraktede' i denne verden har hjulpet meg til å oppdage Guds utvalgte, hans virkelige venner. Med sitt enkle 'ja' til Jesus, har de hjulpet meg til å si 'ja' til ham. Med sin kjælighet til nattverden, til sakramentene, har de ført meg til hjertet i kirken. Vi kan uten tvil lære av dem.

På bildet ser vi Jean Vanier (til høyre) sammen med Raphael Simi.

Teksten er hentet fra boken 'Den brutte kroppen' av Jean Vanier, Verbum forlag 2003. Anbefales på det varmeste!

28 år i bønn og stillhet

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Hl. Anastasia, som levde på 500-tallet. Keiseren ble kjær i henne, men hun valgte å følge Jesus i stedet. 28 år av sitt liv tilbrakte hun i bønn i ørkenens stilhet.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

SISTE: Massearrestasjoner av kristne i Iran

Massearrestasjoner av kristne i Iran pågår nå for fullt. Flesteparten av de som arresteres er nye kristne som nettopp har konvertert fra Islam. Politiet griper inn flere steder i landet.

I byen Esfaham - som jeg skrev om i går - er to kvinner, Shahnaz Zarifi og Maryam Del Aram og en mann, Shahram Ghaedi blitt arrestert. I følge de opplysningene vi har ble Ghaedi's hjem ransaket etter at politiet hadde stormet hans hjem, og det ble gjort beslag i en rekke gjenstander som sikkerhetspolitiet tok med seg.

Shahram Ghaedi er medlem av Hellige Paulus' kirke i Esfaham og skuespiller. Dette er en anglikansk menighet. Han har ved flere anledninger spilt rollen som Jesus ved flere teateroppsetninger ved ulike iranske teatre, og er godt kjent i landet. For øyeblikket er det ukjent hvor sikkerhetspolitiet har ført ham.

Maryam Del Aram (56) ble også dratt ut fra sitt hjem samme dag. Iransk sikkerhetspoliti ransaket hennes hjem, og gjorde flere beslag, deriblant hennes personlige Bibel. Denne kvinnen lider av en kronisk sykdom, og sikkerhetspolitiet har tatt medisinen fra henne, noe som kan forverre hennes situasjon. Gjentatte forsøk med å gi henne ny medisin når hennes datter har besøkt henne i fengselet, er blitt avvist av politiet!

Shahnaz Zarifi, er nyfrelst. Hun har to barn, og ble arrestert i forrige uke.

De siste månedene har iransk sikkerhetspoliti arrestert en rekke kristne, og nye arrestasjoner er nå på gang. Det nye er at man ikke lenger bare arresterer medlemmer av husmenigheter, men også medlemmer av de historiske kirkesamfunnene. Husk våre trossøsken denne helgen i dine bønner.

Veier til helhet, del 1

Jeg vil gjerne dele noe mer av det Jean Vanier har skrevet, med bloggens lesere i det jeg håper at flere blir oppmerksomme på ham, og blir like velsignet som jeg er blitt av å lese det han skriver:

'Min bror, min søster, du som er kalt til å følge Jesus, som fredsskaper i vår splittede verden, kan jeg gi deg noen håpets ord som hjelp på veien?

Fra jeg var ganske ung fikk jeg opplæring i krig. Jeg lærte å bruke kanoner og ødeleggelsesvåpen, bli rask og effektiv, i stand til å ødelegge fienden før han ødela oss. Så kalte Jesus meg til å forlate krigens verden til fordel for fredens. Han kalte meg til å følge seg.

Jeg kom i skole hos en from prest, begynte å be og lytte til Guds ord. Jeg studerte filosofi og teologi, underviste senere i filosofi, gjorde det i en blanding av godhjertethet og hovmod og skjulte mine sår og svakheter. Jeg hadde tillit, og selv om jeg av og til vaklet, vandret jeg med Jesus.

Jesus lot meg møte menn og kvinner med et mentalt handikap. Jeg hadde aldri møtt dem tidligere. Det første møtet gjorde et sterkt inntrykk. Fra deres brutte kropp og sinn fornemmet jeg i dem et rop: Elsker du meg? Er jeg verd å elske? Har jeg verdi? Hvorfor har du forlatt meg?

(fortsettes)

Lengselen etter den favnende Gud i dager som er tunge

Jeg sitter hjemme i stua og leser et brev fra Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av bofellesskapet L'Arche, et hjem for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Få har berørt meg så sterkt som nettopp Jean Vanier, og han gjør det nå også. Det er en spesiell tid med mye sykdom, nye utredninger på sykehuset, med både forhøyede og for lave verdier på en rekke prøver og en onkels død. Det er kanskje derfor Jean Vaniers brev fremkaller både tårer og legedom.

Jean Vanier har nettopp flyttet. Etter 36 år i det huset som har vært hans hjem, har han nå flyttet inn i en bolig som er mer tilrettelagt for en som blir 84 år 10. september. Det er et hus som ligger inne på området til L'Arche i Trosly i Frankrike, nær bondegården hvor han fremdeles leder retreater. Utenfor står fuglehuset. Jean Vanier elsker nemlig småfuglene, og legger mye av sin sjel i å sørge for at de har den mat de trenger.

'Fuglene er så vakre', skriver han, 'så lette, så lykkelige over å leve, noen ganger litt bråkete ... de synger til Guds ære og de ler med glede. Hvor skjønt skaperverket er. Det åpenbarer gleden og den uendelige kreativiteten til Gud. Jeg skjønner godt Frans av Assisi som synes å ha en spesiell gave i det å forstå fuglene og dra deres oppmerksomhet mot seg. Det er trist, men jeg har ikke den gaven. Fuglene er ikke opptatt av meg, men fuglefrøene jeg gir dem!'

Det er hva Jean Vanier skriver om sin tid nå, som berører meg. Det er jo så viktig at vi forstår betydningen av det Guds ord sier: 'Alt har sin tid', og det er 'en tid for alt..', og at vi våger å leve med i den årstiden eller åndelige sesongen vi befinner oss i. Da får vi mest ut av livet!

Jean Vanier beskriver det nye huset sitt, slik:

'Det tidligere Rameaux-huset er nå blitt som en vakker eremittbolig for meg hvor jeg kan leve de siste årene av mitt liv på en sti som fører til svekkese og som leder til det endelige og første møtet ansikt og hjerte med Gud'.

Det griper meg å lese akkurat disse ordene, som er så vàre og beskriver denne sterke Gudslengselen hos den gamle Vanier, som nå velger å leve med i sin kroppslige forandring og som venter på det øyeblikk da han skal stå ansikt - og hjerte - med Den som hans sjel elsker så høyt.

Senere i brevet, skriver han: 'I mitt hode, sjel og hjerte er det en sann lengsel etter gjenfødelse, etter hvile i Gud'. Så siterer Jean Vanier Etty Hillesum, en ung jødisk kvinne som ble henrettet i Auschwitz i 1943, og hvis etterlatte skrifter har betydd så mye for Vanier. Hun visste at hun skulle dø, sammen med alle hun hadde rundt seg. Likevel skriver hun:

'Jeg ser din verden rett i øynene, min Gud, og jeg rømmer ikke fra realitetene og tar tilflukt i en vakker drøm ... og trassig lovpriser jeg din skapelse på tross av alt... Når jeg stanser med å være på vakt ... befinner jeg meg i Guds fang og Hans armer holder meg så varsomt og så beskyttende. Og hans hjerteslag - jeg kan virkelig ikke beskrive der - sakte, så regelmessige, så varsomme, trofaste, sterke nok til aldri å opphøre og på samme tid så gode, nådefulle'.

Jeg forsøker å la disse ordene synke inn i meg. Jeg kjenner jeg lengter etter Guds favntak. Jeg ber: Kyrie eleison.

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 6

Det nye testamente bruker ulike bilder for å forklare hva menigheten er. Vi har allerede nevnt to: Et åndelig hus og kropp. Men det finnes flere:

Bruden:

Når Johannes i sine syner ser avslutningen på vår tidsalder, ser han også den brud som er blitt gjort rede for sin Brudgom:

'Og en av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru'. (Åp 21,9)

Og litt tidligere i Åpenbaringen leser vi om det som omtales som Lammets bryllup:

'Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge! La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord'. (Åp 19,6-9)

Allerede i evangeliene møter vi brudemotivet:

Når disiplene til Jesus kommer til Ham for å spørre ham om fasten, snakker Jesus om et bryllup!

'Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem, og da skal de faste'. (Matt 9,15)

Det er vel ingen tvil om hvem Jesus sikter til når Han her taler om 'brudgommen'? Det kan ikke være andre enn Ham selv. Ved flere andre anledninger bruker Jesus dette bryllupsmotivet:

Matt 22,1-14, Luk 12,36-48
Joh 3,29
Matt 25,1-14

I den apostoliske undervisningen finner vi bryllupsmotivet igjen i Ef 5,31-32:

'Derfor skal mannen forlate si far og sin mor og holde seg til sin kone, og de to skal være ett kjød. Dette mysteriet er stort - jeg taler her om Kristus og menigheten'.

Men det er ikke bare i Efeserbrevet vi finner dette, apostelen Paulus taler også om det i sitt andre brev til menigheten i Korint:

'For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med èn mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus'.

(fortsettes)

Ung anabaptistisk kirke satser på ekteskapskurs i Burkina Faso

Mer enn 100 kvinner tilhørende The Eglise Evangélique Mennonite du Burkina Faso hadde sitt livs øyeblikk da de nylig var samlet til sitt årlige kvinneseminar.

Mennonitekirken i Burkina Faso, et land i det vestlige Afrika som grenser mot Benin, Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Niger og Togo, er en liten kirke i den anabaptistiske familien. Den teller kun 315 medlemmer, men når langt flere gjennom sitt arbeid.

Kvinneseminaret satte fokus på voksenopplæring, hvordan man kan drive forretningsvirksomhet og hvordan man når nye mennesker for Guds rike. Det var også en tid for mye moro og glede.

I august i fjor ble det holdt et eget ekteskapseminar, hvor nærmere 80 kvinner kom sammen for å lytte til undervisning og dele erfaringer. I forbindelse med dette seminaret ble det lagt stor vekt på å bedre kommunikasjonen mellom ektefellene. Det ble også undervist om behovet for tilgivelse og forsoning, og om barnepsykologi.

Flere måneder senere snakker deltagerne fortsatt om hvor flott og viktig dette kurset var.

Politiet i Iran arresterer nå også medlemmer av de historiske kirkene

De islamske autoritetene i Iran synes å ha vært skremt over de mange Biblene de fant i byen Esfahan. I de tidlige morgentimene onsdag 22. februar ble pastor Hekmat Salimi arrestert i sitt hjem. Hans hjem i Foolad shahr, en forstad til Esfahan, Irans nest største by, som ligger 400 km sør for Tehran ble stormet av maskert sikkerhetspoliti. De beslagla bøker, datamaskiner, personlige eiendeler og satte håndjern på pastor Salimi og førte ham bort. Hekmat Salimi er pastor for Hellige Paulus' kirke i Esfahan.

Det som ikke har vært kjent før nå er at politiet også arresterte en 78 år gammel dame som er medlem av Hellige Lukas' kirke i samme by. Hun ble arrestert i sitt hjem på samme tidspunkt. Fru Hakipour er fra en kristen familie. Hun er en pensjonert sykepleier, og svigerdatter av den tidligere anglikanske biskopen Iraj Motahedeh, og bor alene. Hele hennes familie bor i utlandet, men fordi hun elsker sitt hjemland og ønsker å være et vitne der har hun valgt å bli boende i Esfahan i Iran.

25. februar ble hun satt fri. Ingen begrunnelse er gitt for hennes arrestasjon. Det er heller ikke klart om det vil bli reist tiltale mot henne.

Det nye er nå at ikke bare husmenighetene blir gjenstand for å bli raidet av politiet, men de går også etter medlemmer av de historiske kirkene. Samme dag ble også Shahram Ghaedi, Shahnaz Zarifi og Maryam Del-aram og tre andre ikke navngitte kristne arrestert. Samtlige har bakgrunn som tidligere muslimer.

La oss fortsette å be for våre forfulgte trossøsken i Iran.

Bøtelagte hardt prøvede baptister nektes å forlate Usbekistan

Jeg har tidligere på bloggen skrevet om at anti-terrorpolitiet i stormet et aldershjem i Akhangaran i Tashkent regionen i Usbekistan, og arresterte seks baptister som holdt gudstjeneste der. Det skjedde 22 mars i fjor. De seks baptistene ble bøtelagt med over 16.000 kroner hver. I fire år hadde de uregistrerte baptistene holdt gudstjenester i dette aldershjemmet. Boten er av en slik størrelsesorden at det er svært vanskelig for dem å kunne klare å betale den.

Nå har en av de bøtelagte, Larissa Lankina, blitt idømt en tilleggsstraff. 6.februar fikk hun beskjed om at retten i Khamza distriktet i Tashkent regionen har bestemt at Larissa Lankina ikke får lov til å forlate Usbekistan. Tilleggsdommen innebærer at Larissa Lankina ikke kan bevege seg utenfor landets grenser på tre år, om hun da ikke betaler boten.

Det hele er jo absurd. På den ene siden frykter altså de usbekiske myndighetene pasifistiske baptister som møtes på et alderhjem så mye at de må bruke anti-terror politiet på dem, for så i neste øyeblikk å nekte dem å forlate landet!

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i Uskekistan, som betaler en så høy pris for å følge Jesus.

Bildet er fra Tashkent i Usbekistan.

Takk for forbønn i en vanskelig tid

Vi opplever noen spesielle dager for tiden. I dag skal jeg forrette begravelsen etter en av mine onkler i Oslo. To ganger denne uken har jeg vært til nye utredninger ved sykehuset, og hos fastlegen og et nært familiemedlem er svært syk.

Bloggen vil bli oppdatert fortløpende i den grad det er mulig.

Vi takker for forbønn i en vanskelig tid for oss. Herren er trofast, også i dager som disse. Men det er ikke alltid like lett å forstå Hans veier. Vi sier med Emil Gustafson, som en gang ble spurt om han kunne beskrive Gud. Da svarte den hardt prøvde hellighets- og vekkelsesforkynneren: "Han heter Underlig". Det synes jeg er en god beskrivelse.

Den europeiske baptistføderasjonen oppfordrer til å be for Syria

Den europeiske baptistføderasjonen oppfordrer til bønn for Syria, og spesielt for de familiene som har opplevd at noen av sine kjære er drept og de mange tusener som er på flukt.

Den syriske baptistunionen har 13 medlemskirker med tilsammen 600 medlemmer. Den største av disse menighetene befinner seg i byen Homs, hvor de verste kamphandlingene har funnet sted. Selv om kommunikasjonen er vanskelig, er det visse ting som tyder på at denne menighetens pastor og dets medlemmer har klart å komme seg ut av Homs.

Den europeiske baptistføderasjonen er alvorlig bekymret for den kristne minoriteten i Syria, og hva som vil skje med religionsfriheten i landet, uansett hva som vil bli enden på denne konflikten. De peker spesielt på det store antall kristne som har forlatt Midt-Østen de siste årene.

'Vi ber om at det skal være mulig for kristne til fortsatt å bo i Syria og i nabolandene,' heter det i en uttalelse fra Den europeiske baptistunionen, som oppfordrer til å be om en slutt på kampene og at man finner frem til en fredelig løsning på konflikten.

'Be om at baptistene og de andre kristne kirkene som befinner seg i Syria må være i stand til å fortsette å vitne om Kristus, Han som er Fredsfyrsten'.

Chin-folkets skjebne som illegale flyktninger i India

Rundt 100.000 kristne av chin-folket har flyktet fra forfølgelse og tortur i hjemlandet Burma til den østlige staten Mizoram i India. Her utgjør de nå hele 10 prosent av befolkningen. Problemet er at de offisielt ikke eksisterer!

Dette problemet ble tatt opp i forbindelse med en panelsamtale i Washington DC i går som flere humanitære organisasjoner sto bak. Hensikten med samtalen var å øke bevisstheten om den plikten vi alle har til ikke å overse verken chin-folket eller deres skjebne. 90 prosent av chin-folket er kristne. I forbindelse med panelsamtalen ble det også holdt en pressekonferanse hvor en 134 siders rapport ble presentert. Nederst i denne artikkelen finner du en link til denne rapporten, slik at du kan lese den selv.

Chin-folket som har flyktet til Mizoram i India er fra Chin-staten i det vestlige Burma. Siden 1988 har titusener av chin-folket flyktet til Mizoram i India. De har flyktet fra etnisk, politisk og religiøs forfølgelse under det brutale militærregimet i Burma. Frem til januar 2011 hadde ingen utlendinger adgang til Mizoram. I tiden 7. april til 2.mai i fjor var en delegasjon på besøk i dette området, hvor flere av de som deltok i panelsamtalen i går, var med. Hva de fant har vært lite fremme i de internasjonale mediene: chin-folket i Mizoram representerer et flyktningeproblem hvor chin-folket ansees å være illegale fremmede og derfor lever i konstant frykt for å bli arrestert, bøtelagt og forvist. Blir de forvist tilbake til Burma venter tortur og død i mange tilfeller. Fordi de er illegale flyktninger i India har de heller ingen rettigheter, og det er svært vanskelig å skaffe arbeid. Det eneste tilbudet er underbetalt illegalt arbeid. Overgrep de utsettes for kan - fordi de er illegale flyktninger - heller ikke rapporteres til politiet.

Du kan lese mer om chin-folkets situasjon i Mizoram her:

http://chinseekingrefuge.com/report

Bildet er hentet fra pressekonferansen i Washington DC i går.

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 5

Det nye testamente beskriver både den universelle og den lokale menigheten. Det er ikke mulig å være en del av den universelle, og ikke den lokale. I dag velger enkelte kristne å holde seg hjemme, og ikke være del av noen lokal menighet. Det er et moderne fenomen. Noe slikt kan man ikke lese om i Det nye testamente. Selve ideen om menighet som kropp utelukker en slik tanke. I Det nye testamente finner du heller ikke segererte menigheter, det vil si menigheter med bare en folkegruppe eller menigheter for bestemte folkegrupper. I dag finner man såkalte 'innvandrermenigheter', det vil si menigheter spesielt for iranere, chin, karen, vietnamesere, afrikanere etc. Dette er Det nye testamente helt fremmed, og strider mot selve DNA'et i menigheten: enheten. Guds ord slår fast, tydelig for alle som kan lese:

'Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle èn i Kristus'. (Gal 3,28)

Når noen trer ut ut av den lokale menigheten, for så å danne en menighet bestående av en bestemt folkegruppe, er man med på å splitte menigheten. Hva hjelper det å øke antallet menigheter, om man ved en slik handling bidrar til den synd som en splittelse er?

Tanken om menigheten som kropp kommer mest tydelig frem i 1.Korinterbrev:

'For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus'. (1.Kor 12,12)

Og så legger han til:

'For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke'. (v.13)

De to versene understreker følgende:

1. Det er en kropp.
2. Kroppen kan ikke splittes fordi den er èn og Ånden er èn.

Når vi ble døpt ble vi døpt inn i Kristi kropp. Og her er det ingen forskjell på oss. Det spiller ingen rolle hvilket folkeslag vi kommer fra, eller hva slags posisjon i samfunnet vi har. Alle slike skiller er blitt revet ned av Kristus:

'Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to (jøder og hedninger, min tilføyelse), til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som om med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet'. (Ef 2,13-16)

Vi ser samme tanken igjen:

Èn kropp.

Ikke mange kropper, men èn.

(fortsettes)

Bildet viser en baptistmenighet på Cuba.

Er Gud en løgner? Om Abrahamspaktens gyldighet, del 2

Som jeg nevnte i forrige artikkel så handler pakten med Abraham blant annet om et landløfte. I det første løftet Abraham får, heter det at Gud vil gjøre ham 'til et stort folk' (1.Mos 12,2), mens det i 1.Mos 13,14 heter: 'Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider'. Disse to løftene gjentas så i kapitel 15. I vers 5 leser vi: 'Han (Gud) førte ham (Abraham) utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli'. Så i vers 7 sier Herren: 'Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom'.

Og løftet om Eretz Israel er ikke tidsbegrenset:

"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud'. (1.Mos 17,7-8)

Ikke noe sted noen gang har Gud gått bort fra dette løftet, eller endret det, og Han sier det jo så tydelig at ingen kan misforstå det: Landet er gitt til EVIG TID. Hvor lenge er evig?

At det handler om et konkret geografisk område, forstår vi enda bedre når Gud sier at Han vil holde dem ansvarlig som forsøker å frata jødene deres rettmessige arv:

'For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolkene og føre em ned til Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte deres land'. (Joel 3,6-7)

De ordene bør ikke glemmes når overivrige politikere vil frata jødene deres rettmessige eiendom som Gud selv har gitt dem til evig tid.

La oss se nærmere på andre sider ved det løfte Gud gav Abraham.

3. Den er et løfte om at nasjonen Israel vil eksistere så lenge stjernene eksisterer

Vi har allerede lest om det i de versene jeg har sitert fra 1.Mosebok. Vi leser om det samme hos profeten Jeremia:

'Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lovene ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste hele Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren'. (Jer 31,35-37)

Sagt med andre ord: Gud kommer aldri til å endre det Han har sagt vedrørende Israels land og folk!

Hør hva apostelen Paulus skriver:

'Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske en løgner!' (Rom 3,1-4a)

(fortsettes)

Er Gud en løgner? Om Abrahamspaktens gyldighet, del 1

Både romersk-katolske og protestantiske teologer har gjort Gud til en løgner! I sitt hovmod og forvillelse slår de fast at den pakten Gud gjorde med Abraham er opphevet. Om så var tilfelle må vi slå fast at Gud er en løgner når Han sier at Hans løfter er evige. Og det får konsekvenser for oss alle: Om det er slik at Gud har trukket tilbake de løfter Han gav Abraham og Israel så er Han ikke til å stole på. Da kan Han også nårsomhelst trekke tilbake de løftene Han har gitt til hedningene. Da er det slett ikke sikkert at løftene om et evig liv i Jesus holder! Gud kan jo skifte mening.

Men er det slik? Hva går den pakten som Gud gav til Abraham ut på?

1. Den er et løfte om et land

"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1.Mos 12,1-3)

Landet er gitt til et folk: jødene. Pakten stadfestes flere steder i Bibelen som en evig pakt:

"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud". (1.Mos 17,7-8)

"Til evig tid minnes han sin pakt, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til deg gir jeg Kana'ans land til arv og eiendom". (Salme 105,8-11)

Denne evige pakten stadfestes også i Det nye testamente:

"For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved - og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og får inn til det innerste, bak forhenget, der Jesus gikk inn som en forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis". (Hebr 6,13-20)

2. Den er et løfte om velsignelse

Ordene fra 1.Mosebok 12 handler både om et løfte om et bestemt land og et løfte om velsignelse, både til dette landets innbyggere, og til de som velsigner det. Noe større og mer djuptgripende enn Guds velsignelse finnes ikke.

Løftet Gud gir Abraham i disse to versene inneholder syv elementer, og tallet syv i Bibelen er fullkommenhetens tall, som antyder fylde og helhet. Den pakten Gud gjør med Abraham er ugjenkallelig:

a) Gud byder Abraham om å forlate hjem og sin familie og lover å gjøre ham til et stort folk.

b) Gud lover å velsigne Abraham. Denne velsignelsen handler om Guds velbehag over Abraham. Det er et løfte om en personlig velsignelse over Abraham og Sara om et langt liv uten sykdom (1.Mos 15,15 og 21,1), om rikdom og innflytelse (1.Mos 13,2)

c) At Abrahams navn vil leve lenge etter at han selv var borte, noe som i seg selv var en stor ære. Navnet Abraham er et av de mest ærede navn i historien.

d) Abraham skulle bli en velsignelse. Dette er ikke bare et løfte, men en befaling. Abraham stod jo under guddommelig ordre om å være en velsignelse for andre.

e) Gud lover å velsigne dem som velsigner Abraham og hans etterkommere, jødene.

f) Gud lover å forbanne dem som forbanner Abraham og hans etterkommer, jødene. Alle nasjoner og folk som har stått opp mot Guds plan for verdens frelse gjennom jødene, har endt opp med å lide tap og gå til grunne.

g) Alle jordens slekter vil motta velsignelse gjennom Abraham og hans ætt, det jødiske folket som stammer fra ham. Det har vi da også blant annet sett gjennom alle de vitenskapsmenn som har velsignet en hel verden gjennom deres banebrytende forskning.

(fortsettes)

Besøk på et museum førte til at en ny menighet ble plantet for å nå marginalisete i samfunnet

Selv ikke i sin villeste fantasi kunne ekteparet Karen og Steve Mascho (bildet), fra Gladewater i Texas, at de 15 måneder etter at de hadde besøkt Menno-Hof, The Amish-Mennonite information center i Shipshewana, selv skulle bli menighetsplantere!

Ekteparet har bodd i Texas i mange år, og var på en reise i Indiana, da bilen deres trengte reperasjon. De stanset ved det anabaptistiske museet og ville bruke tiden der mens bilen var på verkstedet.

"Jeg tenkte at disse folkene har trodd på det jeg selv har båret i mitt hjerte i mange år," forteller Karen Mascho.

Ekteparet som gjennom årene har tilhørt baptistmenigheter og ulike frie menighetssammenhenger gjennom årenes løp, lengtet etter å tilhøre en sammenheng hvor man også holdt sammen utenom søndagsgudstjenesten. Etter at de var kommet hjem begynte Karen å lese en bok om det historiske anabaptistiske museet i Shipshewana. Samtidig lette hun etter noe som kunne hjelpe en nevø som satt i fengsel. I boken oppdaget hun at det fantes en studiegruppe med rettferdighet som tema ved Fresno Pasific University i Fresno i California. Hun og ektemannen Steve ble inspirert til å begynne en bibelstudiegruppe i et fengsel i Houston basert på materialet fra gruppen i California. Steve, som er uføretrygdet på grunn av hjerteproblemer, var tidligere involvert i en evangeliseringstjeneste for mennesker med interesse for motorsykler.

Mens de holdt på med bibelstudieopplegget for fanger, kom Karen over en internettside drevet av Paul Williams, som er assisterende pastor i Mechanic Grove Mennonite Church i Quarryville, Pennsylvania. Gjennom denne fikk hun hjelp til å fordype sitt kjennskap til anabaptistenes tro og historie.

- Denne nettsiden var til en stor velsignelse for meg. Jeg hadde jo ingen anabaptister å snakke med, forteller Karen.

I april i fjor besøkte ekteparet Plow Creek, et mennonitisk fellesskap i Tiskilwa, Illinois. Det var der Karen bestemte seg for at hun ville bli anabaptist. Men ekteparet Moscho kunne ikke flytte til Illinois. De spurte om det ikke fantes et anabaptistisk fellesskap i nærheten av dem, som hadde en visjon om å nå ut til de marginaliserte i samfunnet. Lederen for Mennonite Church USA and Mennonite Mission Network, Mauricio Chenlo, svarte da:

"Hvis dere ønsker en menighet der, se på dere selv som menighetsplantere!"

To uker senere deltok de på et menighetsplanterseminar i Oklahoma City.

"Jeg følte en slik medlidenhet med de som var det vondt, de fortapte, de døende, de undertrykte og fattige, som jeg aldri før har følt," forteller Karen og legger til: "Gud er i ferd med å forme mitt hjerte for tjeneste".

I juni deltok de på i en bibelstudiegruppe ved et kommunalt senter som hadde ytret ønske om en slik gruppe. 18 mennesker hører til gruppen, og gjennomsnittlig er det 12 som møter opp. En annen nyplantet anabaptistisk gruppe støtter dem, og et pionerarbeid er i ferd med å bygges opp. Og det hele startet opp med et besøk på et museum!

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 4

I 1.Tim 3,15 skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus:

"Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende støtte og grunnvoll".

Vi har allerede slått fast at Guds hus ikke er en bygning, men handler om mennesker som er født på ny, og kalt ut av denne verden. Vi skal nå se på noen karakteristiske trekk ved 'Guds hus', slik det fremstår i Det nye testamente.

1. Guds hus i NT har en eier

I Apg 20,28 leser vi: 'Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod'.

Det er altså ingen hvemsomhelst som eier menigheten! De som utgjør den er dyrt kjøpt: med Kristi blod. Det er det viktig å huske. Menigheten tilhører ingen spesiell gruppe, eller familie, eller enkeltperson. Når en menighet bygges opp rundt en enkelt person eller hans tjeneste, skal vi være på vakt. Noe slikt finner man ikke eksempel på i Det nye testamente.

2. Guds hus er bygget av Jesus selv

Det er heller ikke hvem som helst som har bygget dette Guds hus. I Matt 16,18 sier Jesus: '... Jeg vil bygge Min menighet'. Legg merke til at det samme også understrekes her: Det er Kristi menighet, ingen annens, og det er Han selv som bygger den. Den kan heller ikke bygges med noe annet eller på noen annen måte enn den som Bygningsmannen selv gir instruksjoner om. I 1.Kor 3,10-11 ser vi at selve byggearbeidet overlates til de som utgjør bygget, men de må bygge i henhold til byggeforeskriftene fra Byggmesteren:

'Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus'.

3. Guds hus blir ledet

Det hus som bygges etter forskriftene fra Byggmesteren har en øverste ledelse. Kristus er blitt opphøyet av Gud over alle autoriteter og er gitt som 'hode over alle ting til menigheten'. (Ef 1,22). Noen høyere autoritet har ikke dette huset. Selv om Kristus har gitt sine tjenestegaver til dette huset, 'for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme', så finnes det ingen Kristi stedfortreder. Det er ingen som har tatt Hans plass som menighetens hode, dermed er det utelukket at en pave kan være Kirkens overhode på jord. Det strider imot alt hva Det nye testamente lærer. Den nytestamentlige menigheten er betrodd lederskap av Herren Jesus selv, i form av eldste og diakoner.

(fortsettes)

Bildet viser en del av baptistmenigheten i Tambov i Russland, som ligger 420 km sørøst for Moskva. Menigheten er samlet til dåp.

Liten menighet på avsidesliggende sted i Alaska driver verdensmisjon

De har en fantastisk utsikt fra kirken sin til et storslagent og blendende vakkert landskap, First Baptist Church i Delta Junction i Alaska. Men menigheten gjør mer enn å se på landskapet rundt seg. Menigheten, som tilhører Sørstatsbaptistene, ser bortenfor fjellene og til en verden i nød.

'Vi er en liten by i et avsidesliggende område', sier pastor Dave Becker, og legger til: 'men menigheten vår når ut globalt'.

Omlag 100 mennesker deltar på søndagsgudstjenesten i Delta Junction. I fjor gav denne menigheten 100.000 USD til misjon. Den gir også økonomisk støtte til to familier fra menigheten som driver misjonsarbeide utenfor USA, og støtter misjonsarbeid blant Athabasca indianere i den østlige delen av det sentrale Alaska. Menigheten ble startet i 1952 gjennom misjonsarbeidet som ble drevet ut fra en annen baptistmenighet, First Baptist Church of Fairbanks, 100 amerikanske miles nord for Delta Junction.

For 15 år siden bestemte menigheten seg for å slette all gjeld den hadde til kirkebygget. Når det var unnagjort bestemte medlemmene seg for å satse på misjonsarbeid. Selv om menigheten har tilholdssted i det de fleste vil kalle 'langtvekkistan' så er den opptatt av verden rundt seg, og med et brennende hjerte for at andre skal få del i det de selv har fått: evangeliet.

Det er mange gode grunner til å takke Gud for små menigheter på små steder!

Viktige jubileer for ulike forbønnsengasjementer for en verden uten Kristus

I år er det ganske nøyaktig 220 år siden William Carey (bildet), britisk baptistpastor, pionermisjonær og bibeloversetter, utgav sin banebrytende bok An Enquiry into the Obligation of Christians to Use Means for the Conversions of the Heathens.

Denne boken er den første globale undersøkelsen som noensinne er trykt, og er en visjon for å nå verden med evangeliet. Hans forfatterskap skulle inspirere mange den gangen, og i alle årene som fulgte.

År 1900 skriver en Guds mann i Sør-Afrika, Andrew Murray, en bok: "The key to the Missionary Problem" hvor han utfordrer en sovende kirke, til å holde "Weeks of Prayer for the World". Boken skulle inspirere mange kristne og skape en lengsel etter å be. Fokus ble flyttet fra å be selvsentrerte bønner, til å be om at Gud skal drive arbeidere ut i sin høst.

Men det skulle gå 62 år før "Weeks of Prayer for det World" begynte for alvor. I år kan vi altså feire 50 års jubileum. Hundrevis av slike bønneuker er blitt holdt både i Afrika og Europa.

Hva med 2012? Guds hjertesak har ikke forandret seg:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse". (1.Tim 2,4)

Måtte vi også la oss gripe av denne Guds fremste hjertesak. Min bønn er at vi må se nye forbedere reist opp som ikke bare ber for seg selv og sine, men som løfter blikket og ser at markene allerede er hvite til høst, og engasjerer seg i forbønn for verden. Er du en av dem?

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 19

I den forrige artikkelen nevnte jeg trekløveret: DeVern F. Fromke, Stephan Kaung og T.Austin Sparks (bildet), som hver på sin måte har vært viktige påvirkningskilder for meg siden jeg ble en kristen.

T.Austin Sparks eller Theodore Austin Sparks er ikke så godt kjent her i Norge. Så vidt meg bekjent er ingen av hans mange bøker oversatt til norsk. Dessverre. Han var født i London i 1888, og ble i en alder av 25 år ordinert som baptistpastor. Men bare få år etter sin ordinasjon opplevde Sparks en åndelig krise, noe som førte ham inn i en sønderknuselse. Han brøt med det kirkesamfunnet som hadde ordinert ham, og droppet tittelen "reverended".

Hans svigersønn, Angus Kinnear, som blant annet er kjent for biografien om Watchman Nee "Mot strømmen" (utgitt på norsk), skriver om TAS som T.Austin Sparks gjerne ble kalt blant mennesker som satte ham høyt:

'Helt fra tidlige år trodde han på kraften og betydningen av det talte Guds ord.'

Han ble derfor en ivrig bibelleser og bibelgransker. Men han var ikke bare opptatt av bokstavene. Han ville trenge bak dem, og få Guds ord inn bak huden, slik at det ble en del av hans levde liv. Sparks ville formidle Guds ord erfart og opplevd, slik at det kunne være med på å forvandle andre menneskers liv - slik det hadde forvandlet ham selv.

I det fellesskapet som kom sammen i Honor Oak - som ble et begrep for mange - delte han med tilhørene de skatter han dro frem av Bibelen. Hans undervisning om korsets sentralitet og betydning i den kristnes liv - både den vertikale og horisontale - er noe av det beste og viktigste jeg har lest. Slik fikk han påvirke mange. En av dem var Watchman Nee, og når Nee kom på besøk til Storbritannia så var det blant annet fellesskapet i Honor Oak han besøkte.

T.Austin Sparks undervisning gjør Jesus og Hans frelsesverk stort. Hans særs grundige bibelundervisning - som det ikke er lett å finne maken til - lodder djupt. Og som sagt: ikke bare teoretisk, men på grunn av mannens ekthet. Han levde hva han preket. Og det var til Kristi ære. Slik holdt han på helt frem til sin død i 1971. Kristne i Asia, USA og Storbritannia stod i gjeld til denne mannens undervisning. Og fremdeles er hans bøker og tidsskriftartikler en kilde til mye velsignelse, for den som vil grave og lese.

Når jeg går igjennom mine egne preken-notater ser jeg at jeg er påvirket av Sparks understrekning av korset. Og finnes det noe mer sentralt enn det? Ikke som jeg vet om. Men det er ikke så mye man hører om det i dag. I hvert fall ikke den delen som handler om selvlivets død. Det er mest forkynnelse om hvordan man kan få et bedre selvbilde. Se det - det finner man ikke i Sparks undervisning, ei heller i Det nye testamente.

(fortsettes)

Den svenske baptistbekjennelsen fra 1855

I 1855 skrev svenske baptister ned sin trosbekjennelse. Jeg synes den er så interessant at jeg har valgt å oversette den. Den gir uttrykk for det som var viktig for troende på midten av 1800-tallet, og viser en bevissthet om lærespørsmål som man dessverre ikke er like opptatt av i dag. Jeg har forsøkt å bevare litt av det gammelmodige språket.

"Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere" (1.Pet 3,15)

Vi tror at både Det gamle- og Det nye testamentes hellige skrifter (med unntak av de såkalte apokryfiske skrifter) er innåndet av Gud og utgjør den eneste og fullkomne rettesnor for vår kristne tro og liv.

Vi tror at det finnes bare en levende og sann Gud, som er en Ånd, uendelig i alle fullkommenheter, som har skapt, holder oppe og regjerer over alt og som har åpenbart seg i tre likeverdige personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Vi tror at det første menneske, Adam, var skapt hellig, etter Guds bilde, men falt gjennom frivillig overtredelse av Guds lov til en tilstand av synd og død. En følge av dette er at alle hans naturlige etterkommere har arvet hans fordervelse og savner all vilje til å omvende seg til Gud og evne til fullkomment å holde seg til Hans lov, samt at de derfor fortjener Guds vrede og evige straff.

Vi tror at vår Herre Jesus Kristus, som i sin person var sann Gud og sant menneske, har gjennom sin fullkomne lydighet for Guds lov og sin forsoningdød, åpnet for alle en vei til gjenløsning og frelse fra denne fortapte stilling, samt at hver og en som av hjertet tror på Ham, blir delaktig i denne gjenløsning og frelse uten noen egen fortjeneste eller verdighet.

Vi tror at evangeliet, det glade budskapet om den salighet som er ervervet gjennom Kristus, bør forkynnes for hele skapningen og at hver og en som hører evangeliet skylder å omvende seg, det vil si med hjertelig sorg innenfor Gud bekjenne sine synder og samtidig tro på Kristus som sin eneste alltilstrekkelige Frelser, samt at hver og en som vegrer seg for å gjøre dette derigjennom pådrar seg en desto større fordømmelse.

Vi tror at de som blir frelst har av Faderen blitt gitt til Sønnen og er i Ham utvalgt til salighet og barnekår før verdens grunnvoll ble lagt, samt at utvelgelsen, under det at det står i full overensstemmelse med menneskets frihet, omfatter alle midler i forbindelse med endemålet og at de trofast forblir i troen på Kristus er det særskilte kjennetegn som skiller dem fra overflatiske bekjennere av Kristus, samt at vi med all vår flid bør søke å få forvissning om vår egen utvelgelse.

Vi tror at den guddommelige lovens endemål er å være:

* et bissel for de ugudelige til å avholde seg fra å utøve sitt hjertes onde gjerninger

* en overvåker som skal føre syndere til Kristus, i det den advarer dem for Guds rettferdige krav og Hans vrede over synden, viser dem deres manglende evne til å oppfylle dette krav og på denne måten vekker opp behovet for nåde og syndernes forlatelse.

* En regel for de troendes måte å leve etter, og leve i tråd med Den nye pakts prinsipper, samt at Loven for å få sin rette virkning, bør innskjerpes hos alle.

Vi tror at dåpen bare bør gis til slike personer som selv har avlagt en troverdig bekjennelse av en levende tro på Kristus og at den på en passende måte bare blir forrettet ved at hele mennesket senkes ned i vann, samt at det bør skje før man trer inn som medlem av forsamlingen og tar del i Herrens nattverd.

Vi tror at en sann kristen forsamling består av troende og døpte kristne som har inngått pakt med hverandre om å holde alt hva Herren har befalt:

* holde offentlige gudstjenester

* under Den Hellige Ånds ledelse velge ut blant seg selv hyrder eller eldste og tjenere (diakoner)

* utføre dåp, Herrens nattverd og forsamlingstukt

* fremme gudsfrykt og broderlig kjærlighet

* bidra til spredningen av evangeliet

* hver forsamling er en selvstendig forsamling, frittstående i forhold til alle andre kristne forsamlinger og anerkjenner kun Kristus som sitt overhode.

Vi tror at den første dagen i uken av den apostoliske forsamlingen ble holdt hellig som Herrens dag, i stedet for den jødiske sabbaten, samt at vi på denne dag spesielt bør komme sammen til allmen gudstjeneste og øve oss i gudsfrykt.

Vi tror at den verdslige regjeringen er av Gud forordnet og vi holder oss pliktige til å hedre og be for deres embedsmenn, samt i all ting lyde deres lover, så lenge de ikke tydelig strider mot Kristi lov.

Vi tror at denne verden skal få en slutt og at vår Herre Jesus Kristus på den ytterste dagen igjen skal åpenbare seg på jorden, oppvekke de døde fra deres graver og holde en allmen dom, da alle ugudelige ugjenkallelig skal bli fordømt til evig straff, mens alle trofaste og rettferdige høytidelig skal ta i eie det rike, som var forberedt dem fra evighet av.

(Kilde: Svenska Baptistsamfundets Historia, Del 1. Av N.J. Nordström s. 178-180, 1928.)

- Patriark Kirill har tatt kirken som gissel i sin støtte til Putin

I dag går Russland til valg og man trenger ikke være profet for å si at det veldige rikets neste president heter Vladimir Putin. Det er mange ting som er betenkelig med dette valget. Blant annet den uforbeholdne støtten som den russisk-ortodokse kirke gir til Putin. Patriark Kirill kaller de 12 årene Vladimir Putin har sittet ved makten 'et mirakel fra Gud'. Det gjorde han åpenlyst i et møte i Kreml onsdag denne uken, hvor flere religiøse ledere var til stede. Han kritiserer også Putins motstandere. Vel, det er vel heller vanskelig å se at den russisk-ortodokse kirke har hatt gode kår under Putins-regime, og båndene mellom stat og kirke, slik de var under tsartiden, er blitt styrket. Det gir den russisk-ortodokse kirke en særstilling.

Dette er betenkelig av flere årsaker. For det første er det betenkelig med en sammenblanding av stat og kirke i utgangspunktet. En slik sammenblanding har ingen ting med kristen tro å gjøre. Stat og kirke er to størrelser som ikke hører sammen. Kirken kan ikke og skal ikke representere en bestemt politikk, den skal representere Guds rike, og ved å gjøre det vil den komme i konflikt med staten på flere områder. Ikke minst vil kirken måtte stille seg på parti med de fattige og lidende, som kan få sin livssituasjon ytterligere forverret under den til enhver tid sittende regjering. Kirken må være salt og lys i samfunnet, og da kan den ikke gå kompromissets vei.

For det andre er det en voksende folkelig misnøye med Putin, og Den russisk-ortodokse kirke kan komme i en situasjon som den var i før kommunistene tok over da den var et talerrør for tsarregimet. Kirken vil dermed bidra til at folket undertrykkes.

Professor i religionshistorie Boris Falikov, sier i et intervju med NTB at patriark Kirill inngik en avtale med Putin etter at patriarken tiltrådte i 2008. Han overbeviste da Putin om at kirken burde få sine konfiskerte eiendommer tilbake, i bytte mot å sørge for at folk oppfører seg moralsk riktig.

- Putin ser på kirken som en mobiliserende faktor for ham selv, sier Falikov.

Over 70 prosent av russerne regner seg som ortodokse kristne, men det er som i Norge: få av dem går regelmessig i kirken. Og hvor mange av disse 70 prosentene som har en levende tro er det vel ingen som vet. Etter selv å ha besøkt Russland en rekke ganger - både St.Petersburg og landsbygda - er det min oppfatning at mange av de jeg har samtalt med har hatt liten innsikt i hva evangeliet handler om.

Den russisk ortodokse kirke har styrket sin rolle i det veldige russiske riket siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Det gjelder også som en kuturell faktor og et historisk samlingspunkt for en nasjon som leter etter sine røtter og en felles arv de kan holde fast ved. Den russiske nasjonalismen er i blomstring.

- Staten har bidratt til å gi kirken en viktigere rolle i samfunnet, men befolkningen er ikke så veldig begeistret for dette. Folk er skeptiske og lever etter sekulære etiske regler, sier Falikov.

Religionshistorikeren mener kirken er blitt en slags ideologisk erstatning for kommunismen i Putins regjeringstid. Da demonstrasjonene begynte i desember vinglet Den russisk-ortodokse kirken, og gav ulike signaler og forsøkte vel også dels å spille en meglerrolle. Men nå fjerner patriarken en hver tvil. Den stiller seg på Putins side. Falikov tror patriark Kirill på lang sikt risikerer å støte fra seg mye ungdom.

- Kirill har tatt kirken som gisell med sin klare støtte til Putin, noe som blir et stort moralsk problem, sier Falikov, som spør om patriarken forstod hva som skjedde da massprotestene brøt ut i Russland i desember ifjor.

På bildet sees patriark Kirill sammen med Vladimir Putin. (Foto: The Daily Star)

Anabaptist dro til Nord-Korea for å bygge hus og bidra til fred

Earl Martin (bildet) er snekker og medlem av Shalom Mennonite Congregation i Harrisonburg i Virginia. Han bygger hus i Nord-Korea som et eget fredsprosjekt! Martin har arbeidet mange år i Asia for Mennonite Central Comitee, og besøkte Nord-Korea bare 10 dager før den forrige presidenten, Kim Jong-il's død. Da var han sammen med flere andre frivillige bygningsmenn fra Fuller Center for Housing i Georgia, USA. Hensikten med deres reise var å bygge hus for et skogselskap på landsbygda utenfor hovedstaden Pyongyang.

The Fuller Center har importert store bygningselementer i betong og gjenvunnet polystyrene som vil egne seg godt til å holde på varmen i kalde nord-koreanske vintre. Selv om arbeidet til The Fuller Center i hovedsak handler om å bygge hus, så er den dypere meningen bak byggeprosjektene noe langt mer. De som arbeider for The Fuller Center ønsker å bidra til å bygge fred og arbeide for forsoning mellom folkene. Virginia Mennonite Mission har støttet prosjektet i Nord-Korea med sine bønner, rådgivning og bidratt med penger.

Earl Martin forteller om en landsbygd med små ressurser til å fyre opp kalde hus. Arbeiderne kom gående i streng vinterkulde, og hadde ikke tilgang på transport. Men selv om noen av rommene de arbeidet i ikke hadde noen oppvarming, så var det mye varme å finne hos de nord-koreanske arbeiderne. De fikk mange varme smil fra dem. Det skulle vise seg at det var for kaldt å arbeide da Earl Martin og hans team var der, så de brukte tiden på å demonstrere ny teknologi for å skjære og dele betongblokkene de arbeider med.

Selv var han djupt grepet av å møte vanlige nord-koreanere og se de forholdene de lever under. Han tenkte også mye på de lidelsene som folket opplevde under Korea-krigen, og bruken av napalm og de forferdelige konsekvensene det førte til av menneskelig lidelse.

Han og teamet fra USA fikk ikke muligheten til å besøke den ene av de to protestantiske kirkene i Pyongyang som planlagt, på grunn av at deres visum var gått ut. Men deres vertskap visste at besøket og byggeprosjektet er sponset av kristne i USA og på den måten vise i praksis hva kristen tro handler om.

Det finnes et radioprogram hvor Earl Martin forteller om reisen til Nord-Korea. Det kan du lytte til her:

http://wmra.org/post/earl-martin

La oss be for fengslet pastor i Iran som er alvorlig syk

Vi vil be om forbønn for Behnam Irani (bildet), som sitter fengslet for sin kristne tro I Karaj i Iran. Han sliter med en magesykdom. Familien hans uttrykker bekymring over hans tilstand, fordi hans bror døde av magekreft.

Behnam Irani er 41 år gammel, gift med Christine, og er far til Rebecca (10) og Adriel (3). Han ble en kristen i 1992 og har vært pastor siden 2002. Behnam er opprinnelig armener.

Han ble arrestert 14. april 2010 i forbindelse med at politiet raidet en gudstjeneste i en husmenighet. Pastor Irani satt da fengslet i to måneder. Så ble han satt fri, før han ble arrestert på nytt 31. mai i fjor. Han er dømt til fire års fengsel.

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 3

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente er der for å representere Guds rike på jorden. Den forkynner evangeliet om syndernes forlatelse og fred med Gud, og skal betjene de fysiske og åndelige behov til mennesker den er satt til å tjene. Til å være et åndelig ly og et sykehus hvor mennesker finner legedom, hvile for sine sjeler og vekst i Kristus gjennom Guds ord, oppmuntring og formaning. Menigheten er det fundament hvorpå Guds rike er etablert, vokser i menneskene og manifesterer seg. Alt det menigheten gjør handler om å forkynne Kristi kors, leve ut korsets budskap og vitne om Hans seierrike oppstandelse, som frelser fra håpløshet og fortapelse.

Om denne menigheten heter det:

1. Kristus er dens hode

"Han er hodet for legemet, som er menigheten." (Kol 1,18)

2. Kristus elsker den med hele sitt liv

"Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den." (Ef 5,25)

3. Den har sitt opphav i himmelen

" til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen." (Hebr 12,23)

De som konstituerer menigheten er de som er kalt ut, slik jeg har beskrevet det i de foregående artiklene i denne serien, fra verden og som er forbundet med Hodet i himmelen, og disse er åndelig sett Kristi kropp. Det er den tysk lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, som har sagt disse radikale ordene: "Etter oppstandelsen eksistrerer Kristus som menighet" (Sanctorum Communio fra 1927)

Det er èn kirke, men mange lokale menigheter. I Ef 4,4 heter det: "èn kropp". Vi finner den samme tanken i Rom 12,5: "Vi har èn kropp ..."

Men selv om det er èn kirke, finnes det mange lokale menigheter: I Korint, i Rom, i Filippi, i Tessaloniki, Sardes, Filadelfia, etc.

I 1.Kor 11,16 leser vi om "Guds menigheter", i Rom 16,16 hilses det til "alle Kristi menigheter", i 1.Kor 14,33 skriver apostelen Paulus om " de helliges menigheter" og i Rom 16,3-4 om de "hedningekristne menighetene". Galaterbrevet er stilet til "menighetene i Galatia" (Gal 1,2), og i det samme brevet omtaler han "Kristi menigheter i Judea" (Gal 1,22). Og sendebrevene i Åpenbaringsboken er stilet til menigheter i Lille-Asia.

(fortsettes)

To dager i bønn sammen med styret i Nasjonalt bønneråd

I går og i dag er jeg på Grimerud sammen med styret i Nasjonalt bønneråd. Sammen med Alv Magnus startet jeg Nasjonalt bønneråd for noen år siden. Hensikten var å samle lederne for de ulike bønnenettverkene i Norge, for å søke Gud sammen, lytte til Ham, for så å kunne be inn i den situasjonen Norge befinner seg i med hjerter berørt av det som er på Guds bønneagenda. Det har vært spennende år siden starten, for Gud har planer for landet vårt!

Nå er vi som styre sammen for å be, samtale, være stille og lytte til det Gud har å si oss for det inneværende året. 2012 er et år hvor vi ikke arrangerer den tradisjonelle nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Vi opplevde at vi skulle ta en pause og heller gjøre noe annet. Planen er å møtes til en regional konferanse på Sørlandet til høsten i stedet. Jeg skal komme tilbake til det senere på bloggen. I går brukte vi tiden til å be for og med hverandre, søke inn til Gud sammen og alene og dele noen av de bønnebyrdene vi kjenner på.

Og det er oppmuntrende å møte de andre bederne. Fra ulike kirkelige bakgrunner, og ulike bønnenettverk. Vi er blitt en godt sammensveiset gruppe ledere som betyr noe for hverandre, med respekt for hverandres kall og tjenestegaver. Humoren sitter løst, tårene er heller ikke langt unna. Her bes det med en brennende iver for Kristi kropp, for de som gråter og lider, og man fryder seg med de glade.

Når dette skrives er det like før jeg skal finne puta - eller kanskje er det den som finner meg. Og når morgenen gryr møtes vi til måltidsfellesskap, samtaler og mer bønn. For Norge. Det landet vi elsker.

Fravær av teologisk refleksjon blant frikirkelige

Nordmannen Øyvind Tholvsen (bildet), leder for Evangeliska Frikyrkans församlingsprogram, har kastet seg inn i debatten om Sigfrid Demingers brannfakkel av en artikkel om frikirkelighetens krise i Sverige. Tholvsen har et annet utgangspunkt for sine bemerkninger, som til dels støtter Deminger, men som også er mer positiv til hva frikirkene representerer:

"Vi är inte bäst eller sämst. Vi är annorlunda. Vårt bibelstudium har gjort att vi tänker annorlunda om gudstjänstens innehåll, tänker annorlunda om helighet, vördnad, nattvard, syndabekännelse, bikt, själavård, symboler, ledarskap och vad det är att vara församling. Och det är detta bibelstudium som behöver fördjupas ytterligare och svara på hur vi troget följer Jesus i ett efterkristet samhälle.

Den stora frågan är nämligen troligtvis inte hur vi firar gudstjänst, utan hur vi gestaltar vardagsliv djupt präglat av Anden. Sekulariseringen gestaltas nog lika mycket i det offentliga rummet som i det religiösa rummet. Individualiseringen och privatiseringen av tron är också sekularisering. Därför är inte denna debatt detta årtiondes viktigaste om den bara handlar om gudstjänstform. Jag har uppfattat att det är vardagen den frikyrkliga gudstjänsten adresserar och söker Guds ledning och Guds tilltal för".

Dette er veldig interessante perspektiv, blant annet at Tholvsen vektlegger bibelstudiets betydning. En av hovedutfordringene i dag er det jeg vil kalle bibelanalfabetismen. At vi får en stadig større gruppe mennesker som ikke kjenner Bibelen, og de får heller ikke hjelp til å forstå den fordi våre gudstjenester bærer preg av mindre og mindre bibelundervisning.

Øyvind Tholvsen er nordmann, oppvokst i en luthersk sammenheng. Han skriver at han så på Sverige som et foregangsland hva frikirkeligheten angår, og ble derfor svært skuffet når han kom til vårt kjære naboland og så hvordan det egentlig så ut. Han beskriver dette på følgende måte:

"Min besvikelse blev tidvis stor. Jag upptäckte att många av dess företrädare och medlemmar saknade en trygg förankring i sin egen tolkningstradition. Många inlägg i den pågående debatten blottlägger för mig denna avsaknad av frikyrklig teologisk reflektion. Inte för att frikyrkan är bäst eller ska uppbåda en egen stolthet, utan för att hon behöver komma bort från sin självutslätande personlighet."

Her tror jeg Tholvsen rører ved mye av kjernen i problemet: den manglende forankringen i sin egen tolkningstradisjon. Og som han sier: 'avsaknad av frikyrklig teologisk reflektion'. Det er ikke annerledes i Norge. Heller tvert om. Denne debatten er ikke-eksisterende. En slik debatt pågikk jo når f.eks baptistene hevdet sitt dåpssyn, og det skapte konfrontasjoner med det rådende barnedåpsynet. Men i dag deltar svært få - om noen baptister eller pinsevenner - i en teologisk refleksjon om dåpen. Dåpen er ikke et samtaleemne. Hvorfor er det slik? Hvorfor beklager nærmest baptister for at de finnes?

Jeg vil anbefale bloggens lesere å lese Tholvsens svært interessante artikkel. Du finner den her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=300068

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 2

I den første artikkelen så vi på det greske ordet 'ekklesia', som i våre Bibler oversettes med 'forsamling' eller 'menighet'. 'Ekklesia' består egentlig av to ord som betyr 'kalt' og 'ut' eller 'fra'. En bokstavelig betydning vil da være:

'de som er kalt ut fra noe'.

Når man ser nærmere på dette ordets betydning ser man hvor feil det blir når man blander sammen stat og kirke. Det er to ulike størrelser som ikke hører sammen. Den nytestamentlige menigheten bestod ikke av alle mennesker innenfor et bestemt geografisk område, slik det ble i mange henseender etter keiser Konstantin, men av mennesker som kalles ut av verden, blir døpt og lagt til menigheten.

Det er interessant å se hva Det nye testamente beskriver som det vi er 'ek' (ut eller fra) og kaleo (kalt):

1. Vi er kalt ut fra denne verdens tankegang og system: "Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere". (Joh 15,19)

2. Vi er kalt ut fra de fortapte hedningene: "Simon har fortalt hvordan Gud far først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn". (Apg 15,14)

3. Vi er fridd ut fra den nåværende onde verden: "... han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje". (Gal 1,4)

4. Vi er fridd ut av Satans og mørkets makt: "Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike". (Kol 1,13)

5. Vi blir befalt til å komme ut av det Bibelen kaller 'det babylonske systemet': "Kom ut av henne, mitt folk, for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager!". (Åp 18,4)

Som jeg skrev i forrige artikkel er heller ikke menigheten et hus eller en bygning. Stefanus sier det rett ut: "Men Den Høyeste bor ikke i templer laget med hender ..." (Apg 7,48)

Det blir derfor feil når vi kaller kirkebygget "Guds hus".

Her er ordene som NT bruker for å beskrive Kristi menighet:

"... og bli også dere (altså de som er kalt ut/døpt) som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus" (1.Pet 25)

"menigheten, som er Hans legeme, fylden av Ham som fyller alt i alle" (Ef 1,22-23)

"I Ham (Kristus) blir også dere (de som er kalt ut/døpte) bygget sammen med de andre, til en Guds bolig i ånden". (Ef 2,22)

"Vet dere ikke at dere (de som er kalt ut/døpte) er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere". (1.Kor 3,16)

"For dem en Ånd ble vi alle (de som er kalt ut) døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere". (1.Kor 12,13)

"Nå er dere (de som er kalt ut/døpte) Kristi legeme, og hver for seg er dere lemmer på Hans legeme". (1.Kor 12,27)

(fortsettes)

Watchman Nee's siste gjenlevende medarbeider taler på konferanse

Den årlige bibelkonferansen 'Christian Family Conference' i Virgina med Stephen Kaung, Lance Lambert og Dana Congdon har i år tema: "The King and the Kingdom". Konferansen arrangeres i tiden 1.-6. juli og vil bli holdt i Farmville, nærmere bestemt ved Longwood University. Konferansen har i mange år samlet bibeltroende, ikke bare fra USA, men fra mange ulike land. Det er en begivenhet at Stephen Kaung - som nå er over 90 år - og den siste gjenlevende av Watchman Nee's medarbeidere, fremdeles er en aktiv forkynner.

Konferansens tema vil bli belyst på følgende måte:

The King of the Kingdom (Dana Congdon)
The Character of the Kingdom (Lance Lambert)
The Church and the Kingdom (Stephen Kaung)

Fem minutteres prekener? Et tegn på åndelig armod?

Mens man i land hvor vekkelsen bryter fram ikke ser på klokka, men har en hunger etter å lytte til Guds ord, diskuterer vi på hjemmebane hvor lang gudstjenesten skal være - og hvor korte prekener bør være. Er ikke det et tegn på åndelig fattigdom?

En gudstjeneste som er 15 minutter kan egentlig være alt for lang, om den er formalistisk og uten Guds nærvær, og en gudstjeneste som er to timer lang kan være alt for kort om Guds nærvær er slik til stede at man skulle ønske at den aldri tok slutt! Men vi lever i en tid hvor alt skal foregå med en viss hurtighet. Det underlige er at vi har tid til det vi virkelig er interessert i. Uken har syv dager. Forsamlingen som Kristus gav sitt liv for, avspiser vi med en time en av dagene i uken! Noen er mer aktive enn andre, og tilbringer mer tid sammen med de hellige.

I en tid som vår med så mye underlig lære, og med så mange som har liten bibelkjennskap og bibelkunnskap, er kanskje den bibelundervisningen som gis i gudstjenesten viktigere enn noensinne. Hvor skal man ellers få opplæring i den kristne tro?

Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret." (2.Tim 4,2-3)

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/biskopens-prekeregel-fem-minutter-er-nok/

Ny iransk kristen dømt til tre års fengsel for å følge Jesus

Masound Delijani (bildet), en skolelærer fra Kermansah, er dømt til tre år i fengsel av Revolusjonsrådet i den iranske byen, for å ha blitt en kristen. Han holdes nå i Deizal fengslet i Kermansah hvor han skal sone disse tre årene.

Hans kone og familie tar det svært tungt at Masound skal i fengsel. Han er ikke ved god helse. Hans kone har fått beskjed om at hun bare får besøke ham hver andre eller tredje uke, og at han da vil sitte bak en glassvegg og bare kan kommunisere via en høytaler.

Masound Delijani ble arrestert 17. mars i fjor, sammen med sin kone og ni andre kristne i forbindelse med en gudstjeneste i en husmenighet. 9. juli i fjor, etter å ha sittet 114 dager i isolat, og etter å ha utstått et kolossalt fysisk og psykisk press, ble han midlertidig løslatt etter å ha betalt nærmere 100 millioner USD i kausjon. Mens han ventet på en telefon fra retten ble han arrestert på ny to uker senere og pånytt anklaget for å ha blitt en kristen.

La oss huske Masound Delijani, hans kone, familie og menighet i bønn.

Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 1

I denne nye serien skal vi se nærmere på menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente. Jeg har skrevet om dette tema før. I denne serien går jeg djupere inn i selve tekstmaterialet som finnes enn det jeg har gjort til nå.

La oss først se på ordet det viktige ordet ekklesia som brukes i NT for menighet. Det er viktig å forstå hva dette ordet betyr, fordi det på mange måter definerer for oss hva Det nye testamente legger i ordet 'menighet'. Det består av to ord: preposisjonen ek - som betyr: ut av, og verbet kaleo - som betyr: å kalle eller sammenkalle. Dette ordet er spesielt viktig å forstå betydningen av fordi menigheten i nytestamentlig forstand er de som er kalt ut av verden, og er ikke lenger en del av den, selv om de som utgjør menigheten fremdeles er i verden. Menigheten består - som vi skal se - av de utkalte og døpte. Den kan aldri - om vi skal holde oss til NT - bestå av mennesker innenfor et bestemt geografisk område. Noe slikt som nasjonale kirker finnes ikke.

Diakonen Stefanus bruker ordet 'ekklesia' i sin forsvarstale når han refererer til Israel som 'menigheten i ørkenen ...' (Apg 7,38), folket som var blitt kalt ut av Egypt. Lukas bruker samme ordet når han skal beskrive mobben i Efesos: 'for forsamlingen var i full forvirring, og de fleste visste ikke hvorfor de var kommet sammen'. (Apg 19,32) I vers 39 i det samme kapitlet bruker han det samme ordet, men her oversettes det med 'lovlig tingmøte'.

Vi skal merke oss at ordet 'ekklesia' aldri blir brukt om en bygning i Det nye testamente. Når man bruker ordet 'Guds hus' om en kirkebygning, er det en fremmed bruk av ordet i den nytestamentlige tidshusholdningen. Det er kun i GT at en bygning gjort av mur eller tre kalles Guds hus.

Jeg skal gi noen eksempler på hvordan ordet brukes i NT:

1) 'Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem. Hils også menigheten i deres hus'. (Rom 16,3-5a)

2) 'Men Saulus herjet menigheten. Han trengte seg inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel'. (Apg 8,1)

3) 'Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galatia og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp'. (Apg 9,32)

4) 'Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia'. (Apg 11,22)

(fortsettes)