Jeg liker så godt Misjonsforbundets motto: "Guds barns enhet og synderes frelse." Den setningen setter grunnen ord på hele min tjeneste, og den setter ord på min djupeste lengsel.
En toneangivende skikkelse i det som nå er Misjonskirken, var vekkelsesevangelisten Fredrik Franson (bildet). I 1883 begynte han å holde vekkelsesmøter i Norge. Franson ivret etter en sterkere enhet og sammenslutning av frimenighetene her til lands. Året etter blir Det Norske Misjonsforbund stiftet av nettopp representanter for frie menigheter og misjonsforeninger, og som motto valgte grunnleggerne: Guds barns enhet og synderes frelse.
Glimrende!
Siden den gang har det skjedd mye - på godt og på vondt - når det gjelder enhetsarbeidet. De siste årene har blant annet liberal teologi, som har sneket seg inn mange steder, ført til at Guds folk fra ulike arbeidslag av Guds rike, har funnet inn til hverandre og møtt hverandre over skillelinjene. Men det har skjedd noe på en positive siden også: som årene går har man funnet ut av man ligner ganske mye på sine andre søsken, og en dag skal vi tilbringe evigheten sammen. Hvorfor ikke begynne her og nå? Jeg tror noen og enhver av oss vil bli overrasket over hvem vi vil treffe på i himmelen.
Og mange bærer på en djup lengsel etter å oppleve at Jesu bønn går i oppfyllelse: "... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)
I flere år nå har jeg hatt gleden av å bygge gode relasjoner til kristne i de aller fleste kirkesamfunn, og det har vært en Guds nåde å bli invitert til å tale i så mange ulike sammenhenger. Det har vært veldig berikende og jeg har lært mye. Så mange flotte mennesker. Når man er trygg i sin tro og overbevisning er det ikke farlig å møte andre deler av slekten, og man oppdager at man har mye å lære. Å være sammen med andre kristne, har jeg funnet ut, gjør deg til en mer åpen, inkluderende og spørrende person. Det betyr ikke at man mister sin identitet. Tvert om - man ser at man har noe å bidra med.
Men ikke alt går fremover. For kort tid siden fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket i en viss sammenheng. Årsaken var åpenbar. Til tross for at jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, som er felleseie for de aller fleste kristne, og til tross for at jeg bekjenner meg til både Lausanne-deklarasjonen og Cape Town erklæringen, hvilket borger for at jeg står på grunn evangelisk grunn, kunne jeg ikke delta i denne sammenhengen. Årsaken er nok at jeg har møtt katolikker og ortodokse, og det er nok til at man i visse sammenhenger stemples som farlig. Da hjelper det lite at noen av de som takker nei til meg kjenner meg godt og har samarbeidet med meg i årevis. Jeg kan ikke dele noen av de teologiske standpunktene som mine katolske eller ortodokse venner forfekter, men vet du, jeg har funnet mange Kristushengivende mennesker blant dem. Mennesker som elsker Jesus, og noen av dem, har større kjærlighet til ham enn mange andre jeg har møtt.
Men det var underlig dette. Noen dager før jeg fikk beskjed om at jeg var uønsket fortalte Herren meg det. Så når svaret kom ble jeg ikke så overrasket.
Men jeg lærte noe: Enhetsarbeid koster. Jeg har likevel ikke tenkt til å gi meg med å pleide vennskap med kristne i andre sammenhenger enn min egen. Våren 2017 skal jeg tale hos både statskirkelige og frikirkelige lutheranere, i Misjonssambandet, blant frie venner, pinsevenner, misjonsforbundere og baptister. Jeg skal tale på tverrkirkelige bønneuker, og ha seminarer i byer hvor flere menigheter går sammen. Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst gleder jeg meg over å treffe trossøsken fra andre sammenhenger. Jeg finner stadig ut at vi er mer lik hverandre enn vi er forskjellige. Jeg finner igjen en ting alle steder: Lengselen etter mer av Jesus. Det holder for meg.
