Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 10

2. Den verbale bekjennelsen

Tro er personlig. Det er ikke mulig å tro på vegne av en annen.. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus:

"Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse... Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?" (Rom 10,8-10 og v.13-14)

Vi ser her både den personlige og den verbale siden ved troen. Man må bekjenne med sin munn, at man tror. Dette er ikke noe man holder for seg selv. Avhengig av hvem vi er, og hvor vi befinner oss, så kan det være store omkostninger forbundet med dette.

Nylig møtte jeg noen iranere som var blitt kristne. Jeg lyttet til deres sterke vitnesbyrd. De visste hva dette ville kunne bety av negative ting for dem, om de måtte reise tilbake til hjemlandet. Men for dem betydde vissheten om å være frelst alt. Når de så også tok steget å la seg døpe, var det ingen vei tilbake.

Det er veldig radikale og sterke ord Jesus kommer med, slik de er gjengitt i Matt 10,32-33:

"Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen."

En offentlig bekjennelse av at man hører Jesus til kreves om man skal snakke om frelse i Nytestamentlig betydning. Så kan det gjøres på mange forskjellige måter.

(fortsettes)