Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 5

Her fortsetter serien om gudstjenesten og disippellivet i de første kristne forsamlingene. Forrige artikkel ble publisert 14.februar, og i de foregående artiklene har vi sett på hvordan de første kristne feiret Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet.

Et annet særtrekk ved menigheten i Jerusalem var at dens medlemmer hadde alt felles:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse". (Apg 2,42-47)

"Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte". (Apg 4,32-35)

Unikt fellesskap
Det er ting ting å si om dette: Menighetsfellesskapet i Jerusalem var unikt. Ordet menighet, som er en oversettelse av det greske ordet "ekklesia" og betegner 'et folk som er uttatt, innvidd og tilhørende Herren". I Jerusalem gav dette seg uttrykk blant annet i at menighetens medlemmer 'hadde alt felles'. Det fantes en bemerkelsesverdig radikalitet og overgivelse til Jesus. Han var Herre også over deres eiendeler.

Menigheten i Jerusalem fikk en eksplosjonsartet vekst. Den begynte med 120 personer, for så å vokse til 3000 og så til 5000. Det skaper utfordringer! Ikke minst med logistikken! Hvor skal alle disse folkene bo? Hva skal de gjøre for livets opphold? For mange av dens medlemmer kom jo ikke bare fra byen Jerusalem. Det var pinsefestens dag og fromme jøder fra hele Israel og fra en rekke land var tilstede for å feire høytiden.   Om ikke 3000 nye medlemmer hadde skapt utfordringer for de 120, så ble det ikke mindre utfordringer av at 2000 nye kom til tro!

Det trengtes husrom, det trenges mat. Det trengtes organisering. Blant disse 5120 medlemmene fantes det også fattige mennesker. Og det fantes enker. Dem hadde man i følge jødisk tradisjon et spesielt ansvar for. Dette ansvaret tok også den første menigheten på seg.

For å dekke noen av de presserende utfordringene den sto ovenfor begynte menigheten i Jerusalem med suppekjøkken: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". (Agj 6,1)

Unikt menighetsfellesskap i 40 år
Det unike menighetsfellesskapet i Jerusalem varte i nærmere 40 år. I år 70 invaderes byen og både jøder og kristne fordrives. Før dette skjer leser vi i Apostlenes gjerninger også om en forfølgelse i etterkant av drapet på diakonen Stefanus: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria" (Apg 8,1). Men dette var bare for en tid. De kom tilbake til Jerusalem, og det unike fellesskapet der varte frem til år 70.

Når så Jerusalem blir re-etablert som en hedensk by i år 135 e.Kr gjenopprettes også menigheten i Jerusalem. Om dette skriver F.F Bruce, en meget anerkjent professor i Det nye testamente: "Men denne menigheten bestod utelukkende av medlemmer av hedensk opprinnelse og hadde ingen kontinuitet med menigheten i Jerusalem på aposteltiden". (The Church in Jerusalem. Christian Brethren Research Fellowship Journal no 4. April 1964, side 5)

Hva skjedde så med det unike menighetsfellesskapet som man hadde i Jerusalem? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)