Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 4

Den Hellige Ånd er uløselig knyttet til Bibelen. Den Hellige Ånd var ikke bare aktiv den gangen Bibelens forfattere skrev de ulike bibel-bøkene. Han er også tilstede hos den som leser Bibelen og det er bare Åndens nærvær som gjør at Bibelens ord blir åndefylt og evig aktuelt.

Den Hellige Ånd som er forfatteren av Bibelen, overlater oss ikke til oss selv, men vil åpenbare for oss de skattene Han har skjult i ordet. For lesningen av Den Hellige Skrift handler ikke om å tilegne oss intellektuell kunnskap, men lesningen handler om å lære Den treenige Gud å kjenne.

Det er William av St.Thierry som har sagt:

"Skriften må leses i lyset av samme Ånd som den ble skrevet i, og gjennom den må Bibelen forstås."

Derfor sier Enzo Bianchi, grunnleggeren og den tidlige prior for Monastero di Bose, følgende:

"Ved hver lesning av Skriften kreves en påkallelse av Den Hellige Ånd. Guds ord blir levende kun gjennom Ånden som ligger nedlagt i Ordet og som finnes i oss og hviler over Ordet, på samme måte som den hvilte over Sønnen ved Hans dåp. Når vi leser Bibelen må vi gjøre det med en åndelig dimensjon - en dimensjon der vi møter Kristi kropp - kirken og tradisjonen - i hvilken Guds ord taler."

Den siste delen av dette utsagnet vil nok virke fremmed for mange evangelikale kristne. Vi har hevdet reformasjonens "Skriften alene", og jeg hører til de som tror at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære, men dette må forstås rett. Bibelen kan ikke løsrives fra den menigheten som har gitt oss den. Skriften tilhører kirken. Den første menighet hadde tilgang til de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente, Så, med Den Hellige Ånds plan og inspirasjon, så evangeliene og de apostoliske skriftene dagens lys. Under den samme hellige Ånds ledelse ble så Den Hellige Skrift samlet. Den ble til i kirken og for kirken. Ikke først og fremst for den enkelte kristne, til fri tolkning. Derfor må Skriften leses i den sammenheng den er gitt.

I den tradisjonen jeg selv tilhører har det personlige bibelstudiet stått sterkt, men selv blant baptister står ikke lesningen av Skriften løsrevet fra det kristne fellesskapet. Bibelen er blitt lest sammen med andre, og tolket sammen. Det er mye underlig lære som blir til i dag fordi Bibelen tolkes av så mange individualister, som har sine særegne oppfatninger av Bibelen. Man har ingen andre enn seg selv som korrigerende målestokk.

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap." (Ef 3,18-19)

Det er en ting som er blitt borte i mange frikirkelige sammenhenger, og det er 'opplesningen av Skriften'. I mange frikirkelige sammenhenger får ikke de ordene som leses fra Den Hellige Skrift stå alene, uten at de kommenteres og legges ut. Dermed kommer ofte mine tanker frem. Ordet får ikke stå alene. Det er ikke Skriften alene, men Skriften +.

Apostelen Paulus oppfordrer sin unge medarbeider Timoteus med dette:

"Legg vinn på opplesningen av Skriften ...." (1.Tim 4,13/Norsk Bibel 88/07)

Det har vi holdt på med i snart seks år i Kristi himmelfartskapellet. I forbindelse med gudstjenesten hver uke leses det fra Det Gamle Testamente, fra brevene og fra evangeliet. Uten at det kommenteres. Det fungerer aldeles utmerket og er til stor velsignelse.

(fortsettes)