Herre, se i nåde til meg!

Jeg har skrevet om dette bildet ved en anledning tidligere, men det vil ikke slippe tak i meg. Stadig dras jeg mot det. Jeg vet ikke hvem den gamle munken er. Jeg ser en mann, ikke bare preget av å ha levd en stund, men som bærer med seg det viktigste av alt: ydmykhet.

Sann ydmykhet kommer bare gjennom et sønderknust hjerte.

Da må man bli berørt av Gud. Peter fikk en slik berøring. Lukas forteller oss at Simon Peter, 'kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.' (Luk 5,8)

Mennesker som ikke er blitt berørt av Gud, ser ikke sin synd. De kan se andres, men ikke sin egen. Berøres man av Gud, vil man alltid kaste seg ned i støvet. Man vil alltid bøye sitt hode.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den eldgamle 'Jesusbønnen', og som jeg ber mange ganger om dagen.

Med årene kjenner man seg mer og mer igjen i Herrens ord gitt gjennom profeten Jeremia:

'Hjertet er svikefullt mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren ransaker hjertet '. (Jer 17,9-10)

Det er en erkjennelse.

Og så lærer man seg å be med Jeremia:

'Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst.' (v.14)

Det man sitter igjen med til slutt, er dette: Evig varer Guds nåde. Den får det siste ordet.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.' (Jak 4,6)