Jesus kjenner virkelig ditt navn

Det skjedde for mange år siden: etter å ha dvelt i Hans nærvær, fordi jeg var så overveldet av det faktum at Jesus faktisk kjenner mitt navn, at jeg er spesiell for Ham - gråt jeg i over en time. Ingen utenfor det lille samfunnet jeg lever i kjenner nok ikke mitt navn, men Skaperen av himmel og jord gjør det!

Det spiller ingen rolle hvor uverdig og liten du føler deg, Gud kjenner ditt navn også. Det finnes milliarder av mennesker på jorda, men Jesus kjenner deg personlig, og du er spesiell for Ham. Uansett hvilken kamp du står midt opp i dag, Han kjenner navnet ditt og vet hvor du bor.

- Steve Porter.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Karismatikeren Esekiel, del 2

Esekiel fikk sin oppvekst i Juda. Antageligvis har han fått sterke inntrykk av den profetiske forkynnelsen til Jeremia og den josianske reformasjonen. Han er prestesønn, og får sin presteutdannelse. Boken hans begynner slik: 'Det var i det trettiende året, på den femte dagen i den fjerde måneden, mens jeg var blant de bortførte ved Kebar-elven, at himmelen åpnet seg.' Mange bibelforskere mener at 'det trettiende året', indikerer at Esekiel var 30 år gammel da han begynte å få profetiske syner fra Gud. Det var nemlig på den tiden en prestetjeneste tok til. Hans profettjeneste varte i minst 22 år. Prester ble innsatt i tjenesten i det året de fylte 30, jfr 4.Mos 4,3 og versene 23,30,39 og 43.

Esekiel blir bortført til Babylon i år 597 f.Kr. Det skjer samtidig med at kong Jojakin blir bortført. Sitt profetkall får Esekiel først fem år etter dette.

Det er en nyanseforskjell i de norske bibeloversettelsene av Esekiels kallsvisjon som jeg har merket meg. Både Norsk Bibel 88/07 og Bibelen Guds Ord, forteller oss at 'himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.' I Bibeloversettelsen vi fikk i 2011 heter det: ''Jeg så syn av Gud.' Begge deler er rett, men oversettelsen fra 2011 gir oss en tydeligere innsikt i hva dette innledende profetiske synet Esekiel får handler om: Guds herlighet.

Jeg skal ikke gå inn på beskrivelsene Esekiel gir av det han så, men jeg merker meg at det synet Esekiel har av Guds tronsal minner mye om det synet profeten Jesaja har, slik det gjengis i Jes 6, og det syn som apostelen og den profetiske seeren Johannes har i Åp 4.

GUDS HERLIGHET - SHECHINAH

I det første kapitlet av Esekiel, beskriver profeten en forunderlig erfaring han gjør seg: 'himmelen åpnet seg. Jeg så syn av Gud.'

Jeg kjenner jeg blir begeistret og svært grepet når jeg leser dette! Jesus taler om 'åpne himler' til disisplene sine: 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og ned over Menneskesønnen.' (Joh 1,51)

Vi kan altså forvente at himmelen åpner seg, og vi kan se syn av Gud. Det er en naturlig konsekvens at vi lever i Åndens tid, hvor Gud øser ut sin Ånd over alle mennesker:

'Deres sønner og deres døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk. Jeg setter varsler oppe på himmeln og tegn nede på jorden, blod og ild og røykskyer...' (Apg 2,17-19)

fortsettes

Bønn, tilgivelse og enhet

'Hver gang vi velger å be for andre kristne i stedet for å kritisere dem, blir vi et svar på Jesu bønn om enhet (Joh 17).

Hver gang vi tilgir dem som har såret oss, gjør vi Kristi glede større. .

Når vi forenes i kjærlighet og fellesskap med andre gjenfødte forsamlinger på tvers av rasemessige eller kirkesamfunns linjer, øker vi fryden i vår Fars hjerte.'

- Francis Frangipane (bildet) i boken: A House United. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hold deg hjemme fra gudstjenesten i morgen!

I morgen bør du holde deg borte fra gudstjenesten! I hvert fall om du går i en kirke som følger kirkeårets tekster, med mindre du er villig til å eksponere deg for radikale bibeltekster om hvordan vi skal ta oss av de fremmede (flyktningene) i blant oss, de marginaliserte og fattige. Det kan hende du må endre syn i flyktningepolitikken!

Om du vil smugtitte på tekstene som leses allerede dagen før, så finner du dem her:

3.Mos 19,1-2, versene 16-18 og 33-34
Jak 2,1-9
Luk 10,25-27

Om du går går du på eget ansvar.
Du vil måtte forholde deg til et bibelsk radikalt budskap.
Det kan hende denne gudstjenesten vil endre ditt liv.

Den europeiske skjendselsnatten

Natten mellom 9.-10 november 1938 er en v de beksvarte i europeisk historie. For 71 år siden ble jødiske forretninger og synagoger angrepet en rekke steder i Tyskland. 30.000 jøder ble satt i forvaring, og de ble senere sendt til konsentrasjonsleire og den visse død. 1400 synagoger ble brent ned til grunnen og 7500 forretninger vandalisert. Dette er kjent som Krystallnatten og danner opptakten til de grusomme jødeforfølgelsene og Holocaust.

Dette var ikke tilfeldig. Den djevelske planen var nøye gjennomtenkt og planlagt. I et forsøk på å knne forstå det som skjedde denne skjendselnatten, må vi se på noe som skjedde fire måneder før. Vi må til Frankrike, til den lille byen Evian. USAs president Franlin D. Roseveldt hadde innkalt til en konferanse i Evian i tiden 6.-15 juni. Hensikten med konferansen var å diskutere et økende antall jøder som var på flukt fra nazistenes forfølgelser. 32 nasjoner var samlet, og ikke mindre enn 200 journalister var der for å dekke begivenheten.

Konklusjonen: Ingen av landene - heller ikke Norge - var villige til å ta imot jødene og gi dem et tilfluktssted. Det var bare et unntak: Den Dominikanske republikk. Alle de andre nasjonene, Norge medregnet, ofret jødene.

Budskapet fra Evian konferansen var klart: Hitler hadde grønt lys for sitt jødehat. Ingen kom til å bry seg om hva som skjedde med jødene.

Det er verd å merke seg at noe av det første som skjedde da Adolf Hitler tok over makten i Tyskland i januar 1933 var at jødiske forretninger ble boikottet. Det er sterke krefter - også i det norske samfunnet - som roper om boikott av Israel og jødiske varer i dag. Akkurat på samme måte som i Tyskland i 1933. Og akkurat som i førkrigstidens Tyskland angripes jødiske forretninger og synagoger i Europa, og jødene frykter for sine liv. Det skjer også i Norge.

La oss denne lørdagskvelden, når mørket senker seg, og den jødiske sabbaten er over, tenne et lys for alle de jøder som er skremt over antisemittismen og det utilslørte jødehatet - også i Norge - og be for og velsigne dem. En praktisk velsignelse er å kjøpe de varene som blir produsert i Israel.

Karismatikeren Esekiel, del 1

Jeg leser profeten Esekiel for tiden. Det er en forunderlig bok. Esekiel var både profet og prest, ja, selve navnet hans: Yechezkel på hebraisk, betyr: 'Gud styrker'. Og det kunne virkelig Esekiel trenge. Han måtte virkelig stole på Guds styrke. Han vokste opp i Jerusalem og sin utdannelse fikk han mens kong Jojakim regjerte, men ble deportert til Babylon i år 597 f.Kr. Han slo seg ned i Tel Abib ved elven Kebar i nærheten av Nippur. Elven Kebar er en av kanalene til Eufrat.

Esekiel fikk sitt kall i år 597 f.Kr, i det som er det femte året av kong Jojakims regjeringstid. Den siste dateringen som gis for hans profetiske budskap, i Esek 29,17, er muligens år 571. Stemmer det varer hans profettid i 20 år. Esekiel var gift, og ble tidlig enkemann, jfr Esek 24,1 og v.15-17. Hans kone døde med andre ord på den tiden da Jerusalem ble ødelagt. Selv blir Esekiel ført i eksil under den andre beleiringen av Jerusalem, og skrev til dem som ennå befant seg i Jerusalem om det som var i ferd med å skje.

Esekiel var en av profetene som virket blant jødene i det babylonske fangenskapet, og hans profettjeneste overlapper en kort tid profeten Jeremias tjeneste.

Han oppholder seg i Babylon i tiden da Jerusalem og Tempelet lå i ruiner. Gud brukte ham til å advare om en forestående undergang, kalle folket til omvendelse og etter at Jerusalem var lagt øde, bringe ord om trøst og fremtidshåp til det jødiske folk i eksilet.

Ordene fra Salme 137 gir oss et lite innblikk i de følelsene jødene slet med under eksilet:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!' (Salme 137, 1-5)

I min lesning av profeten Esekiel er det tre ting jeg har merket meg:

1. Vektleggingen av Guds herlighet.
2. Esekiel er opptatt av Guds hellige navn.
3. Guds lengsel er at Israel og nasjonene skal kjenne Gud.

Vi skal se nærmere på disse tre punktene i kommende artikler. Slå gjerne følge med meg i dagene som kommer.

fortsettes

Peregrinatio

Mange har gått disse veiene før oss.
De samme svingene.
De samme bakkene.
Det har gått
nedoverbakke,
og oppoverbakke.
De har vært slitne.
De har svettet.
De har grått
og de har gledet seg
på høydene
- over blåne på blåne.

I århundrer har de gått
under det samme
stjernestrødde himmelhvelvet.

De har etterlatt seg spor.
Av levd liv.
Av hemmelighetsfulle tegn
- som bare den som er var nok ser.

Jeg kviler på en stein.
En pust i brattbakken.
Og ånder fred.

For mitt indre øye ser jeg dem
- de helliges pilegrimstog.

De er så nær.
Det er bare en hinne mellom
meg og Deg
- og evigheten.

Gjøvik 8.november 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Francis Chan blir misjonær i Myanmar

Den velkjente bibellæreren, pastoren og konferansetaleren Francis Chan (bildet) tar med seg familien sin og flytter til Myanmar! For å vinne mennesker for Jesus.

Chan kunngjorde dette onsdag denne uken mens han talte på et stort studentmøte i Azuza Pacific University.

Det var mens han var på besøk i Myanmar, tidligere Burma, og gikk fra hytte til hytte for å fortelle om Jesus, at Chan fikk kallet om å bryte opp og bli misjonær i dette landet. Etter planen flytter Francis Chan til Myanmar i februar neste år.

I sin tale til studentene sammenlignet Chan det han har holdt på med de siste årene, som å stå på samme sted å fiske. Etter hvert har det kommet nye til som står ved siden av Chan for å fiske etter den samme fisken, og de står så tett at snørene deres blir sammenklistret. Met det finnes andre vann, hvor det er mye fisk, men ingen eller få fiskere.

Syndene på havets bunn

Å omvende seg fra sine synder er lik steiner som kastes i Guds nådes bunnløse hav. Bare de som ønsker å gå fortapt går fortapt.

- Igumen Nikon (Vorobiev)

'Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.'

-Profeten Mika 7,18-19

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er ha trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

-Johannes i 1.Joh.1,9

Den usynlige

Du vandrer fortsatt ved vår side, Herre, når  morgenlyset berører så mildt det våknende landskapet og svøper det i gull.

Jeg har satt av plass til deg,
ved frokostbordet - og ser deg bryte brødet
og si: Ta, spis! Det er min kropp!

Du er der gjennom dagen
med et hellig nærvær, som berører,
så stillferdig - så fylt av fred!

Du er der når kvelden kommer.
Jeg har satt en stol ved siden av senga.
Er jeg urolig,
hender det jeg legger hodet på stolen,
som om jeg lå i fanget ditt.

Så ber jeg:

'Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg.
Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.'

Gjøvik en novemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

Gjemt unna for Gud, del 2

For mange er det vel lettest å måle åndelighet i synlige aktiviteter. Men hva med en tjeneste som bare er synlig for Gud? Jesus sa noe om dette i Bergprekenen: 'Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til Gud din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.' (Matt 6,6)

Har du hørt om Johannes den tause? Eller Johannes Hescykhasten? Ikke? Han levde i taushet i 76 år og hans hovedoppgave var å be!

Johannes ble født i Nicopolis i Armenia år 454 e.Kr. Han kom fra en familie av generaler og guvenører. Foreldrene hans døde da Johannes var 18. Dødsfallet førte til at Johannes valgte en monastisk vei. Han bygget et kloster og under hans ledelse vokste det frem en kommunitet bestående av 10 munker.

På grunn av lederegenskapene til Johannes valgte erkebiskopen av Sebaste å konsekrere ham som biskop av Colonia i Armenia. Men Johannes, som da var blitt 28 år, hadde ikke noe ønske om å bli biskop. Men lydig som han var holdt han ut i dette embetet i ni år. Da ville han trekke seg tilbake og leve i avsondrethet. Usikker på hvor veien bar videre dro han til Jerusalem.

En natt Johannes ba, så han et lysende kors på himmelen og han hørte en stemme som sa:

'Hvis du ønsker å bli frelst, følg dette lyset!'

Han så at lyset beveget seg og stanset ved Hellige Sabas kloster. 38 år gammel ble han en del av dette klosteret, som hadde 150 munker. Etter en stund gikk klosterets abbed med på at Johannes kunne få trekke seg tilbake og leve i et eget hermitage. Her levde han i bønn, stillhet og faste gjennom hele uken frem til lørdag og søndag. De dagene tilbrakte han i klosterfellesskapet. Etter å ha levd på denne måten i tre år, ble han klosterets forvalter.

Johannes var taus om sin fortid. Ingen i klosteret visste at han hadde vært biskop. Johannes ville leve i stillhet og bønn. En dag tenkte den hellige Sabas at Johannes måtte være en verdig kandidat for å bli viet til prest og presenterte ham for patriark Elias av Jerusalem. Johannes ba da om en personlig samtale med patriarken. I samtalen la Johannes vekt på at han ikke var verdig til å være prest, og at han var en stor synder. Det eneste Johannes ville var å leve i ørkenen og vente på at Herren skulle gjeste ham.

Det ble ingen prestevigsel. Johannes ble i sin celle i klosteret i fire år. Han snakket ikke med noen, uten med munken som kom med mat til ham.

I år 504 oppstod det en strid i klosteret. Hellige Sabas ble tvunget til å forlate klosteret, og Johannes benyttet anledningen til å flytte til ødemarkene i nærheten av klosteret. Han snakket bare med Gud. Etter en tid returnerte han til klosteret. Det skjedde etter at hellige Sabas hadde kommet tilbake og levde i sin celle i i 40 år.

Johannes den tause døde i 558 e.Kr. Han ble 104 år. I 78 av dem hadde han levd i stillhet og inderlig bønn til Gud.

----
Første del av denne serien ble publisert torsdag 12.september 2019.

Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

Ny CD-perm til salgs

Nå er den nye CD-permen fra bibelhelgen i Sannhetens Ord bibelsenter klar. CD permen inneholder 4 CD'er med følgende tittler:

1. Henrykkelsens tid
2. Herreveldet er på Hans skulder
3. Hindene på høydene
4. De helliges bønner

CD-permen koster 100 kroner pluss porto.
Bestilll ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Det nødvendige

"For å komme til tro, må vi komme til oss selv. Vi lever så langt borte fra oss selv. Vi arbeider, vi går, vi løper, men vi husker ikke oss selv.

Vi må vende tilbake til oss selv, kjenne stillheten i oss selv, erkjenne viktigheten av vår ånd... Hvor er vår stillhet? Alt buldrer konstant i oss.

Derfor, om vi skal finne noe av virkelig åndelig verdi, så er det nødvendig å skape øyer av stillhet, øyer med åndelig konsentrasjon."

- Arkimandrite Victor (Mamontov)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi trenger oppmuntringer

Poirot, hunden vår, trenger oppmuntringer! Han fyller 13 år i januar, og det er ofte utfordringer med å klare å komme seg opp trappa til stua vår. Han står nede i gangen og kvier seg. Det hjelper ikke å rope på ham, da står han bare å bjeffer. Vi må plystre på ham. Det er noe med plystringen som er uimotståelig. Da får han mot.

Vi trenger alle oppmuntringer. Særlig om vi opplever tøffe tider, hvor det kreves mot for å møte hverdagene med dens utfordringer. Vi trenger ikke så mye formaninger, som vi trenger heiarop! Vi trenger medvandrere. Og vi trenger bekreftelser. Vi trenger at noen ser oss.

Derfor er det så trist når kristne baksnakker eller snakker nedsettende om andre kristne. Vi trenger kristne som fremsnakker. 'Kjærligheten,' sier Guds ord, 'skjuler en mengde synder'.

La oss heie på hverandre! Oppmuntre hverandre! La oss fremsnakke hverandre!

Takk til alle som oppmuntrer meg og heier på meg. Det trengs når dagene er onde, skjelvingen er stor og kroppen smerter.

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

Når himmel og jord møtes

Denne dagen, Allehelgensdag, ser jeg fram til med stor glede hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg, skal leve om han enn dør.' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.' (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Men i dag minnes vi de som har gått foran. Vi er takknemlige for deres liv og deres eksempel. Allehelgens søndag er en dag hvor vi feirer sammen med hele den himmelske festforsamling. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.