Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdype vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

-  Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å lide urett i evighetsperspektiv

Alt blir annerledes når man begynner å se ting i et evighetsperspektiv. 'Da blir det smått det som før syntes stortt. Da blir det lite alt det jeg har gjort...' Og da blir det annerledes om man må lide urett for i tiden. 

Det er et ord Paulus ytrer i forbindelse med situasjonen som pågår i menigheten i Korint, hvor noen kristne går til rettssak mot en annen kristen bror. Da er det at apostelen Paulus kommer med følgende hjertesukk: "Hvorfor lider dere heller ikke urett?" (1.Kor 6,7)

Den som vil gå Jesu vei går en annerledes vei. Han eller hun er villig til å lide urett. Paulus måtte tåle å leve med dårlig rykte, urett ble gjort mot ham, også av kristne, men Paulus så sitt liv i evighetsperspektiv, og hva betyr vel da at mennesker baktaler deg, setter ut rykter om deg, taler ondt om deg? Ikke mye.

Apostelen Peter vil at vi skal rette blikket på Jesus:

"Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." ((1.Pet 2,21 flg)

Den virkelige Lucia

 Opprømte barn, lussekatter og stressede foreldre. Det er Luciadagen i et nøtteskall for mange. Få, om noen kanskje, tenker på at dette er en av kirkens martyrdager. En dag om troens heltemot, lidelse og død. Det er liten sammenheng mellom Luciafeiringen, som er svært sekularisert, og den virkelige Lucia.                                  

For alle som er opptatt av martyrkirken og dens betydning for troende i dag - og kanskje enda mer i fremtiden, når presset mot kirken vil øke - burde historien om Lucia og andre martyrer hentes frem igjen. Deres historier kan hjelpe oss til å holde ut og forbli trofaste mot den Herre Jesus: Lucia, hennes navn betyr lys, var en kristen kvinne fra Syrakus som ble martyr under de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian på begynnelsen på 300-tallet. Siracusa eller Syrakus er den historiske hovedstaden på Sicilia.                             

Legendematerialet om Lucia er stort og omfattende, og jeg skal ikke dvele ved det, bare stanse ved den historiske fellesnevneren: Lucia hadde mot til å stå opp for sin kristne tro på tross av tortur og død. Det lyset hun bar på i sitt indre lyser fremdeles. La det lyset inspirere oss til å være modige og holde fast ved troen på den Herre Jesus, selv om det koster. Kanskje vi kunne bruke denne spesielle martyrdagen til å tenne et lys og be for den lidende kirke.

Sann hvile

 "Er dere trøtte? Slitne? Utbrente av forsøkene på å leve opp til ulike åndelige krav? Kom til meg. Vandre med meg, så skal dere få livet tilbake. Jeg skal vise dere hvordan dere kan få hvile ut. Kom med meg og vær sammen med meg - se hvordan jeg gjør det. Kjenn nådens utvugne rytme."

 - Jesus gjengitt i Matt 11,28 ifølge parafrasen The Message/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen .

Profetisk perspektiv på en varslet krise

Verden er avhengig av kornleveranser fra Svartehavsområdene - også Norge. Bondevik-2 regjeringen sørget for avvikle beredskapslagring av korn her i landet, og vi er blitt svært sårbare i en eventuell krise. Blant de største kornprodusentene er Russland og Ukraina. Nå skjer det urovekkende ting mellom disse to landene. Spenningsnivået er høyt. Hvordan vil en krig mellom Russland og Ukraina påvirke oss og tilgangen til korn?

I flere år har jeg oppfordret forbederne i Norge til å be for norsk kornproduksjon og behovet for kornlagre. Det har jeg gjort på bakgrunn av et kall fra Gud. Det kommer vanskelige tider! I går meldte media at prisen på hvetekorn skyter i været. Vi opplever det som kalles 'en perfekt storm'. Er dette forvarslene på en mye større kommende krise? Bibelen tar om en fremtid som karakteriseres av en dyrtid når det gjelder hvete: "... Et mål hvete for en denar, og tre mål bygg for en denar..." (Åp 6,6) En denar tilsvarte en dagslønn på den tiden dette ble skrevet, og dyrtiden på hvete settes i sammennheng med en av rytterne av de fire apokalyptiske hestene som nevnes i Åpenbaringen. 

For første gang koster det nå over tre kroner pr kilo å importere mathvete til Norge. Årsaken skal være avlingsproblemer og uro i finansmarkedene. Dessuten bidrar en svak krone ytterligere til den voldsomme prisveksten. I slutten av november var prisen 3,13 pr.kilo . Til sammenligning var gjennomsnittsprisen i perioden 2013-2019 1,70 pr.kilo. 

Det er Andreas Myklebust Moksnes, som er rådgiver i Landbruksdirektoratet som opplyser dette til Nettavisen.

Ifølge Myklebust Moksnes har prisene på hvete økt med 160 prosent siden starten av 2020, og med 34 prosent kun det siste året.

Hva betyr dette for Norge? Fordi vi ikke har egne kornlagre er vi helt avhengig av import for å dekke forbruket av matkorn i Norge. Fortsatt ifølge rådgiveren i Landbruksdiretoratet har norske matmelmøller importert rundt 140.000 mathvete i året, hvilket tilsvarer 50 prosent av det vi bruker. 

Siden høsten 2020 er også kostnadene på å frakte korn mer enn doblet.

Det er stor etterspørsel etter korn for tiden, og prisene på gjødsel har også steget kraftig. Det sammen med at andelen matkvalitet på hveten er mindre enn normalt. 

Landbruksdiretoratet understreker også at tilgangen på hvete, både nå, og inn i det nye året vil være begrenset. Årsaken som oppgis er værutfordringer i viktige produksjonsland som USA, Canada og Russland.                                                                                                                                                      

I tillegg kommer den økte militære spenningen mellom Russland og Ukraina.

For å si det mildt: Det er ikke blitt mindre aktuelt å be for norsk matvareproduksjon, og for at det etableres kornlagre i Norge.

Å være den minste av alle

"Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds  og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft." (1.Kor 2,3-5)

Hvis livet til vår Herre skal sees gjennom våre liv, er det en reduksjon av alle menneskelige evner som først må finne sted.

"Han fremsatte en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i greinene." (Matt 13,31-32)

Siden det er det "minste" av alle frø, er dette sennepsfrøet, som sammenlignes med Himmelriket, så lite at det naturlige øyet knapt kan se det. At Guds rike er som det minste frø, forteller oss at det ikke er "hvor mye" vi har som er viktig, men snarere hva vi "gjør" med det vi har.

"Men den som blir sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, og en gir hundre foll, en seksti foll, en tretti foll." (Matt 13, 23)

Dette "frøet" som er sådd i oss er vårt potensial, eller det vi er i stand til å bli (god jord). Alt Herren ser etter og trenger er vår «villighet» eller hjertelydighet.

"Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting." (Jes 1,19)

Når dette sennepsfrøet dyrkes, blir det det største blant urter. Denne urten er "medisinsk" og verdien mottas først etter at den er knust eller malt. Dette gjelder de "gode gjerningene" i Efeserne 2:10. Disse "gode gjerningene" refererer til metoden, eller prosessen som Herren bruker for å redusere vårt selvliv til null, og produsere i oss det han kan bruke til sine formål.

Å bli "medisinsk" betyr at vi har kommet til slutten av all søken etter selvtilfredshet og tilfredsstillelse. I stedet har vi underkastet oss Herrens vilje og hensikter, og vi lever til fordel for andre. Det er ikke lett for noen av oss å gi fra oss retten til egen livserfaring – å kunne gå og gjøre som vi ønsker. For at dette skal skje, må vi gå gjennom alvorlige omganger, akkurat som denne "urten" males og kokes for å bli medisinsk.

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Å være "hans utførelse" (produktet som han produserer) betyr at vi har gitt Herren rett og tillatelse til å produsere i oss evnen til å frigjøre åndelig liv til en annen, gjennom salvet formidling. Akkurat som Jesus ga seg selv for oss, skal vi også gi oss selv for andre.

"Når det vokser, er det den største blant urter, og blir et tre." En urt er en busk. Gjennom guddommelig inngripen har denne urten nå blitt et tre. Å bli endret fra en urt til et tre er en "mutasjon", en transformasjon fra ett rike av å være til et høyere rike av åndelig liv. Bare Herren kan gjøre dette. En mutasjon fra ett rike til et annet har aldri skjedd i naturen. For eksempel, en stein som blir et levende tre, eller en kristen som blir en del av hans brud.

Denne transformasjonen fra å være en urt til å være et tre er resultatet av de "gode gjerningene" - tingene (verktøyene) som Herren vil bruke for å oppnå sin hensikt i oss. Vi trenger ganske enkelt å legge oss selv i Herrens hender og gi ham tillatelse til å gjøre det som måtte være nødvendig for å få oss til å bli det han ønsker (hans brud). For en person som er underkastet og forpliktet, er det ikke noe som heter sekulær eller åndelig. Alt i livene våre blir viktig og har en hensikt.

Som verdien av en urt er et resultat av at den blir malt eller pulverisert, slik blir vi også reist opp til å herske gjennom Hans handlinger og prosesser. Derfor må det være overgangsavtaler for å fjerne alt som er relatert til vårt selvliv. Først da kan manifestasjonen av Guds regjering sees gjennom oss som en rettferdig regjering. Det vil kreve disse "gode gjerningene" for å forvandle "urten" (oss) til dette endetidsvitnet.

Hvis vi har blitt dette treet, vil vi bli plantet ved Livets elv med direkte kontakt med Jesus, Livets tre. Vi vil ha all slags frukt for helbredelse av nasjonene, og det vil være i oss en stabilitet og styrke som andre kan stole på og stole på.

Her vil vi motta fra ham, og vi vil ha "liv" (guddommelig substans) å gi til andre. Når vi blir dette treet, vil andre (fugler) komme og overnatte i grenene av vår erfaring (vårt personlige forhold og vandring med Herren). De åndelig unge, de trengende, de redde, alle de som trenger helbredelse – disse vil alle komme og overnatte i grenene av vår åndelige livserfaring, fordi de føler at vi har noe å gi.

På dette nåværende tidspunkt har Herren intensivert prosessen med å gjøre et folk klart. Når "urten" - som vi nå er, har blitt et "livets tre" (Hans liv blir åpenbart gjennom våre liv), vil vi ha blitt det som Herren ønsket at vi skulle være.

Det er blitt sagt at hvis vi har "godene" (Guds substans i oss), vil andre finne oss og komme for å bo i grenene av vår erfaring.

«Jeg elsker dem som elsker Meg; og de som søker Meg, skal finne Meg... derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller forrådmmene deres.» Ordspråkene 8:17, 21

Denne "substansen" er selve livet til vår Herre gitt til våre liv, og deretter gjennom oss inn i andres liv.

«Han gir kraft (stoff) til de svake; og for dem som ikke har makt, øker han styrke. Selv ungdommene skal bli trette og trette, og de unge mennene skal falle helt. Men de som venter på Herren, skal få ny styrke. de skal stige opp med vinger som ørner; de skal løpe og ikke bli trette; og de skal gå og ikke trette." Jesaja 40:29-31

Vi kan ikke gi det vi ikke har.

For å motta, må vi tilbringe tid i hans nærhet og la «frøet» til hans evige hensikt plantes i oss.

- Wade Taylor (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Norskættet amerikaner bønnevandret Amerika for fjerde gang

Norskættede John og kona Sandy Halvorsen (bildet) fortsetter å 'bønnevandre' Amerika. I dag, lørdag 11.desember fullfører de sin fjerde bønnevandring tvers over Amerika, og er fortsatt på vandring! Wow! Dette står det respekt av. Forbederen Dutch Sheets forteller om dem i sin siste oppdatering, her i min oversettelse:

"Gud leder noen ganger enkeltpersoner til å gjøre ekstraordinære ting som åndelige tegn og forbønnshandlinger. Moses strakte staven sin over Rødehavet og fikk det til å trekke seg tilbake; Elisja slo Jordanelven med Elias kappe, og fikk den til å rulle tilbake på samme måte. Og i morgen fullfører John Halversen sin fjerde vandring over Amerika! Hans kone, Sandy, deler noen av Johns fantastiske historie:

«Den 11. desember i Seattle fullfører pastor John Halvorsen sin fjerde bønnevandring over Amerika. 

Han begynte å ta turer i bønn tidlig i sitt kristne liv fordi han fant seg selv i å døse når han satte seg ned for å be i en behagelig stol. Snart begynte Herren å utfordre ham til å utvide områdene han gikk gjennom, inntil han gikk på tvers av hele nasjoner og kontinenter som 'profetiske handlinger', og forkynte at 'GUD VIL HA TILBAKE SIN VERDEN!'

«Prayer Walk America #1 ble født i 1996, mens vi var misjonærer i Irland. Guds kraft kom så sterkt over John mens han var ute for å ta en kopp kaffe, at den fysiske skjelvingen han opplevde sendte ham inn på herretoalettet hvor han ropte til Gud: «Send meg tilbake til Amerika!» Tilbake i Minnesota, mens han gikk og ba ble 1. Mosebok 13:17 et bokstavelig ord fra Herren for Johannes: 'Stå opp, gå gjennom landet, i lengden og bredden av det, for jeg vil gi deg det.' Som med all uvanlig guddommelig veiledning, tok John dette opp med sin pålitelige mentor, venner og familie, og fikk grønt lys, og har til i dag ikke fått beskjed om å stoppe!

Johns første vandring begynte på den første dagen av det jødiske nyttåret, Rosh Hashanah, 21. september 1998, med en sterk profetisk salvelse til å forkynne at en "Season of Trouble" (Prøvelsens stund) kom til Amerika. Han gikk fra den kanadiske grensen i Minnesota til Mexicogulfen, langs US-61, Great River Road, og fulgte løpet av Mississippi-elven. Budskapet hans ble kringkastet gjennom sekulære og kristne medier over hele Amerika, «Vanskelige tider kommer, vi må omvende oss og be som aldri før.» Siden Mississippi-elven først ble kalt «Rio De Espiritu Santo», «Den Hellige Ånds elv» ', og det ble kjempet hardt under den amerikanske borgerkrigen, var den intense bønnekampen som fulgte med denne vandringen over 'Den Hellige Ånds frie flyt' gjennom kirken.

Den andre amerikanske bønnevandringen ble snart født. Herren sa ganske enkelt: «Du vet at du ikke er ferdig.» John visste at en rute vest til øst, det motsatte av utforskningsrutene, var Guds plan, så på påskedagen 1999 begynte han å gå i Newport, Oregon , og avsluttet i november på 'Rehoboth' Beach, Delaware. Selv om Clinton-æraen med "Fred og velstand" var i full gang, fortsatte John å forkynne behovet for fornyet bønn og omvendelse og at "vanskelige tider" kom. Bønnefokuset var også på gjenåpningen av tidligere vekkelsesbrønner som i 1. Mosebok 26:18-22, som endte med seier ved Rehoboth-brønnen.

«'Tumultuous Times' kom virkelig til Amerika, 11. september 2001. Vi opplevde 9/11-angrepene og USAs 'Season of Trouble' hadde begynt.

Mens han fløy over Europa tidlig i 2008 og stirret ned mot Pyreneene, visste John at han måtte gå igjen, denne gangen de eldgamle «Crusader»- og «Silk Road»-rutene, fra Portugal til Kina. Å organisere alle detaljene for den to år lange vandringen skjedde raskt, og i november '08 var vi på vei til Cabo da Roca, Portugal for å begynne den lange bønnereisen, som endte 6000 miles senere i Almaty, Kasakhstan, nær den kinesiske grensen. Mange historier kan fortelles om utfordringene og den åndelige krigføringen som ble møtt på vandringen gjennom Portugal, Spania, Frankrike, Italia, Slovenia, Kroatia, Bosnia, Serbia, Bulgaria, Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, og deretter togreisen gjennom Kina til Shanghai. Johns profetiske sans var at herlighetens Herre kommer til å bryte gjennom de rustne, boltede portene til disse post-kristne, kommunistiske og muslimske kulturene, og bringe en "slutt på eldgammel fiendtlighet" til evangeliet, i en enestående vekkelse!                                                 

I 2015 ba Herren John om å «ta «Appell to Heaven»-flagget til Nordpolen og så komme seg til Sydpolen så snart som mulig». Han oppdaget at det å bli med på en ekspedisjon til hver pol var den eneste måten å komme dit på, at Nordpolen ville kreve $35 000 og Sydpolen 50 000 dollar! På mirakuløst vis kom pengene inn for hver tur i siste øyeblikk, slik det ofte er når det gjelder Guds måte å gjøre tingene på, gjennom å «appellere til himmelen», ikke «appellere til mennesker». Gud betaler for det Han bestiller!

En russisk atomdrevet isbryter brukte en uke på å knekke seg gjennom polarisen for å komme til Nordpolen i juni 2016. Så i november 2017 tok et russisk transportfly ham til Antarktis, og et lite støttefly til selve Sydpolen . I begge tilfeller foldet han ut flagget «Appeal to Heaven» og forkynte evangeliet, som et vitne om at de gode nyhetene har nådd de ekstreme «Ends of the Earth», og for å appellere til himmelen for global oppvåkning.

I begynnelsen av 2018 talte Herren: 'Er du villig til å bønnevandre Amerika igjen?'

"Hvorfor Herre? Jeg har allerede gjort det to ganger!"

"Fordi Amerika trenger en tredje oppvåkning!" kom svaret. John visste at denne gangen ville han gå en diagonal langs Route 66 og Lincoln Highway, fra LA til NYC, med start på Halloween 2018. Hvorfor? For å snu forbannelsen i vår nasjon. Han fornemmet at selv om Amerika fortjener dom, trakk han i barmhjertighetssnoren og at Gud ville gi barmhjertighet hvis hans folk ville gå inn i djup omvendelse og bønn.

«Mens han besøkte Israel etter denne tredje profetiske vandringen over hele nasjonen, kjørte en varebil forbi, utsmykket med ordene: «Johnny Walker, fortsett å gå.» Det var slagordet Herren ofte hadde brukt for å fortelle John at han hadde et nytt oppdrag. . «Går jeg til Israel neste gang?» undret han. Men det ble snart klart at Miami til Seattle var det Herren hadde i tankene, en annen diagonal rute som fullførte en X over nasjonen. Så 5. februar 2021 begynte denne vandringen i Miami og vil avsluttes 11. desember [i morgen] i Seattle. John har kjempet mot ekstrem åndelig krigføring på denne vandringen mens han kjemper for å vekke opp Amerika, og kjenner igjen at han trekker i barmhjertighetens snor. Men denne gangen tror han at på slutten av turen vil ledningen kobles til et strømuttak og Guds oppvåkningskraft vil flyte.John føler at alle disse profetiske vandringene henger sammen. Den 'frie flyt av Den Hellige Ånd' gjennom kirken ... åpningen av tidligere vekkelsesbrønner ... overvinne fiendtlighet mot evangeliet ... reversere forbannelsen ... frigjøringen av Guds barmhjertighet og hans strømledning plugget inn Johannes tror at vi er i ferd med å se den største utgytelsen av Den Hellige Ånd som noen gang har vært vitne til over hele verden og til jordens ytterste ender!

«Hans neste bønnevandring? Johannes spør Herren om Israel.

«GUD VIL TA TILBAKE SIN VERDEN, og VI PROKLAMERER AT HAN VIL FÅ DEN! I JESU MEKTIGE NAVN!!"

Den skjulte veien

Det er vanskelig å tro at Gud ville åpenbare sitt guddommelige nærvær for oss på den selvuttømmende, ydmyke måten til mannen fra Nasaret. Så mye i meg søker innflytelse, makt, suksess og popularitet. Men Jesu vei er veien til et liv i det skjulte, maktesløshet og litenhet. Det virker ikke som en veldig tiltalende måte. Men når jeg går inn i et sant, djupt fellesskap med Jesus, vil jeg oppdage at det er denne lille veien som fører til ekte fred og glede.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når tjenesten blir en avgud

 Jeg kan få litt pepper for dette, men noen trenger å høre det:

Tjenesten er IKKE målet. Jeg skal bare kalle det som det er et øyeblikk. Hvis "Ministry" har blitt målet ditt, har du erstattet din første kjærlighet, og det er faktisk blitt en avgud. Tjenesten bør aldri være målet. Tjenesten er et overløp, men det er ikke målet. Lydighet og å være ved Jesu føtter er målet – uansett hvordan det ser ut. Vi lever i en verden hvor tjeneste og pastorer har blitt forgudet, og jeg tror helhjertet Herren river det ned. Det er på tide at vi vender tilbake til vår første kjærlighet. Der Han er det eneste som betyr noe og hva våre hjerter krever mer enn noe annet er å elske Ham og ren lydighet. Motiver betyr noe. Tilstanden til våre hjerter betyr noe. Herren leter etter mennesker som vil tjene ham mer enn han ser etter et folk til å tjene for ham.

- Victoria Osborne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ilden fra den moravianske vekkelsen

En av de største utøselser av Den Hellige Ånd siden apostlenes dager skjedde onsdag morgen 13. august 1727 blant de moraviske brødrene i Herrnhut, Tyskland, på eiendommen til grev Zinzendorf i Sachsen.

I århundrer hadde tilhengerne av John Huss (1373-1415), den martyrdøde bøhmiske reformatoren, tålt forfølgelse og død. På flukt fra fengsel og tortur fant de til slutt et tilfluktssted i Tyskland hvor grev Zinzendorf, en ung kristen adelsmann, tilbød dem asyl på eiendommene hans.

Zinzendorf var bare fire år gammel da han skrev og undertegnet følgende pakt: "Kjære Frelser, vær du min, og jeg vil være din." En dag sto han i Düsseldorf Gallery foran et bilde av Kristus. Under sto ordene:

"Dette har jeg gjort for deg,

      Hva gjør du for meg?"

Han vendte seg bort fra de glitrende tillokkelsene i Paris, og ga seg der og da fullstendig til Kristus, og adopterte som sitt motto:

     "Jeg har én lidenskap; det er Jesus, kun Jesus."

Når vi snakker om det som skjedde den minneverdige trettende dagen i august, forteller historikere at de som forlot Guds hus "neppe visste om de tilhørte jorden eller allerede hadde dratt til himmelen." Zinzendorf sier i sin beskrivelse av det: "Frelseren tillot å komme over oss med sin Ånd som vi hittil ikke hadde hatt noen erfaring eller kunnskap om. Hittil hadde VI vært ledere og hjelpere. Nå tok Den Hellige Ånd selv full kontroll over alt og alle."

Alle er enige om at det var en bestemt, umiskjennelig utøselse av Den Hellige Ånd over hele menigheten, så fantastisk at det var helt ubeskrivelig. Brødrene hadde dømt hverandre; læremessige stridigheter var vanlige; heftige argumenter som truet splittelse og splid var dagens orden. I stedet for kjærlighet, bitterhet. I stedet for broderlig enhet, strid.

"Når Gud har til hensikt å vise stor barmhjertighet mot sitt folk," sier Matthew Henry, "er det første han gjør å be dem be." Og slik var det på Herrnhut. De mer åndelige blant dem, som var fullstendig misfornøyde med seg selv, begynte å rope mektig til Gud om hjelp. At bønnen deres ble besvart, er det rikelig med bevis på. James Montgomery, deres største salmeforfatter, gir følgende realistiske beskrivelse:

"De vandret med Gud i fred og kjærlighet,

         Men mislyktes med hverandre;

     Mens de strevde strengt for troen,

         Bror falt sammen med bror;

     Men han som de setter sin lit til,

     Som visste at rammene deres var støv,

         Synd og helbredet deres svakhet.

     Han fant dem i sitt bedehus,

Med en akkord samlet;

    Og så åpenbarte hans nærvær der,

        De gråt av glede og skalv:

    En kopp drakk de, ett brød bryter de,

    Én dåp delt, ett språk talte,

        Tilgivende og tilgitt.

    Så gikk de ut med flammende tunger

        I en salighet;

    Jesu kjærlighet og hans navn,

        Guds barn forener seg alle;

    Som fortsatt elsker vårt motto og løsenordet vårt,

    Loven om kjærlighet må vi oppfylle,

        Og elsk som vi er elsket."

FRELSE VED TRO

Den første erfaringen som de gjenopplivede brødrene stadig la vekt på og som ble gitt videre gjennom Wesley til metodistene, var en klar kunnskap om frelse ved tro på Kristus alene. De oppdaget at Kirken ikke kunne redde dem; at det ikke var noen frelse i dens trosbekjennelser, læresetninger eller dogmer; at gode gjerninger, moralsk levesett, det å holde budene, bønn og bibellesning, ikke kunne hjelpe; mye mindre kultur, karakter eller oppførsel. De fant ut at Kristus alene kunne frelse; at han var villig og i stand til å ta imot syndere med et øyeblikks varsel; at rettferdiggjørelse, syndenes forlatelse, den nye fødselen osv. var øyeblikkelige opplevelser mottatt i samme øyeblikk som en synder trodde på Kristus; at frelsen kom ved nåde og ved tro, uten lovens gjerninger; at når et menneske blir frelst, har han fred med Gud, og at han mottar forsikringen om frelse ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte.        

Den andre opplevelsen som kom til brødrene var en personlig salvelse av Den Hellige Ånd for liv og tjeneste. I kraften til denne salvelsen gikk de frem og utførte umulige oppgaver.

RESULTATENE AV UTØSELSEN AV ÅNDEN

Det første av de to flotte resultatene var salmer og åndelige sanger. Ingen kirke, sammenlignet med dens antall, har noen gang produsert så mange salmer som den moraviske. I godt over to århundrer nå har vi sunget deres salmer. De fleste av salmene deres er bønner til Kristus. Mange av dem er uttrykk for glede og takknemlighet for det han har gjort. I dem skildrer de hans lidelser for syndere på korset. Hans utgytte blod er det sentrale temaet i sangene deres. Praktisk talt alle deres salmer er salmer om deres egne personlige opplevelser av frelse og åndelig velsignelse. Og hva er vel mer naturlig enn at hjertet bryter ut i glad ros og kjærlighet til Han som hadde gjort så mye!

Det andre enestående resultatet av den moraviske vekkelsen ved Herrnhut var en visjon om verdensomspennende oppdrag.

"Denne lille kirken kalte på tjue år," sier Dr. Warneck, "flere misjonærer enn hele den evangeliske kirke hadde gjort på to århundrer." At denne store misjonærgløden var et direkte resultat av den mektige utstrømningen ved Herrnhut, og at en ny og uslukkelig lidenskap styrte hele bevegelsen, er mest slående fremsatt av grev Zinzendorf selv:

"Tilskyndet av kjærlighet, til hver nasjon

         Av den falne menneskeslekten,

     Vi vil forkynne Kristi frelse,

         Og forkynn hans blodkjøpte nåde;

     Å vise Ham og skildre Ham,

     I sin døende form og skjønnhet,

     Det være seg vårt mål og gledelige plikt."

Igjen gir deres hengivne leder, grev Zinzendorf, til dem sin visjon med følgende ord:

    "Jeg er bestemt av Herren til å forkynne budskapet om Jesu død og blod, ikke med menneskelig visdom, men med guddommelig kraft, uten å være optatt av personlige konsekvenser for meg selv." Men det er i Zinzendorfs siste ord talt på dødsleiet at vi får den virkelige ånden til moravianismen:

    "Jeg går til min Frelser. Jeg er klar. Det er ingenting som hindrer meg nå. Jeg kan ikke si hvor mye jeg elsker dere alle. Hvem ville ha trodd at Kristi bønn, 'at de alle må være ett' (Joh. 17:11), kunne vært så slående oppfylt blant oss! Jeg ba bare om førstegrøden blant hedningene, og tusener er gitt meg. Er vi ikke som i himmelen! Lever vi ikke sammen som engler! Herren og Hans tjenere forstår hverandre. Jeg er klar." Han døde i en alder av seksti og ble gravlagt på Herrnhut, mer enn fire tusen fra alle deler av verden fulgte kroppen hans til graven.

I Vest-India, blant de nordamerikanske indianerne, på Grønlands kalde, dystre kyster, langt borte i det mørke Afrika, så vel som i Sør-Amerika, og praktisk talt alle land i Europa og Asia, plantet moraverne korset og vant tusenvis av sjeler til Jesus Kristus. Og alt dette, la det bli husket, var rundt femti år før den moderne misjonsbevegelsen ble lansert av William Carey, som igjen fikk sin inspirasjon fra moraverne.

Slik som i den tidlige kirkes dager, falt Den Hellige Ånd over dem, og umiddelbart "gikk de overalt og forkynte Ordet" (Apg 8:4) – vitner om Kristus. Og fordi de, sammen med Paulus, var fast bestemt på å ikke vite noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet, var de utmerkede vellykkede. De forkynte om blodet til de mest ville stammene, og mengder ble overbevist og omvendt. Det var ånden uttrykt i deres leders store motto som inspirerte dem: "Jeg har én lidenskap," utbrøt Zinzendorf, "det er Jesus, kun Jesus."

Hva med oss?

Men nå oppstår spørsmålet: Hva med oss? Trenger vi en vekkelse? Hva er Kirkens største behov i vår tid? Menn, maskineri, penger, organisasjon? Nei. Timenes høyeste behov er en mektig utøselse av Den hellige ånd. Åh, at det måtte komme over oss en bønnens ånd som kom over brødrene i Herrnhut for over to århundrer siden, at vi også, både individuelt og som kirke, kan oppleve en salvelse av Den Hellige Ånd som ville få verden til å lurer på "skiltene som følger!" Gud gi at det kan være slik!

    – Utdrag fra The Spirit At Work av Oswald J.Smith/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

SISTE: Israelsk kvinne knivstukket i terrorangrep i Øst-Jerusalem

En jødisk kvinne ble knivstukket i morgentimene i dag nær inngangen til Sheikh Jarrah-området og ble ført til Hadassah-University Medical Center. Dette er et altoverveiende palestinsk-arabisk nabolag i den østlige delen av Jerusalem.  

Hamas kommenterte hendelsen og sa at «de heroiske handlingene på Vestbredden og Jerusalem, hvorav den siste var knivstikkingen av en nybygger i Sheikh Jarrah, beviser storheten til vårt folk hvis motstand ikke kan brytes», rapporterte Ynet.

'Den mistenkte ble arrestert senere onsdag morgen på en skole i nabolaget øst i Jerusalem, rapporterte israelske medier.

Politiet mistenker at angriperen ble hjulpet av skolen, sa nestleder Shimon Marziano, ifølge Kan. "Vi ville ha forventet mer samarbeid [fra skolen]," sa Marziano, "dette var en unormal hendelse."

Den mistenkte er en tenåring hvis familie er en av dem som er truet med utkastelse fra hjemmene sine i Sheikh Jarrah og er aktiv i kampen mot utkastelsen, rapporterte Walla.

Kvinnen, som israelske medier rapporterte som Moriah Cohen, ble behandlet på stedet før hun ble ført til Hadassah-University Medical Center. Hun var ved bevissthet og i god tilstand, sa en talsperson for Hadassah onsdag.

Kilde: The Jerusalem Post/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Håp

Når vi lever med håp, floker vi oss ikke inn i bekymringer for hvordan våre ønsker skal oppfylles. Så er heller ikke våre bønner rettet mot gaven, men mot giveren. Til syvende og sist er det ikke et spørsmål om å få et ønske oppfylt, men om å uttrykke en ubegrenset tro på giveren av alle gode ting. . . Håp er basert på premisset om at den andre gir bare det som er godt. Håp inkluderer en åpenhet der du venter på at løftet skal innfris, selv om du aldri vet når, hvor eller hvordan dette kan skje.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Orienter deg etter Guds ord

Det er de siste timene av natten. Du kjører ned en motorvei mot øst. Etter et stopp for å fylle drivstoff er du tilbake på motorveien, men nå føles det som om du skal vestover. Motorveiskiltet forsikrer deg om at du fortsatt skal østover. Du sjekker navigasjonsskjermen og den sier også at du skal østover. Men det føles feil.

Hva gjør du? Du går etter fakta, ikke følelser. Du stoler på motorveiskiltene og GPS-en selv når noe inni hodet ditt er snudd helt rundt.

Senere begynner de første tegnene til daggry å lyse opp den østlige himmelen. Når solen begynner å stå opp, slutter det å være et spørsmål om veiskilt. Nå vet du. Solen som stiger opp i øst gir hjernen din en ny, perfekt orienteringssans. Du skal østover. Det er ingen spørsmål. Du begynner å lure på hvordan du noen gang hadde følt deg så forvirret.

Følelser kan noen ganger føre oss på villspor. Vi må orientere våre veier mot det vi vet er sant.

I følge National Transportation Safety Board kom John F. Kennedy Jrs flyulykke i 1999 som et resultat av «romlig desorientering». Encyclopaedia Britannica definerer "romlig desorientering" som "manglende evne til en person til å bestemme sin sanne kroppsposisjon, bevegelse og høyde i forhold til jorden eller omgivelsene."

Den unge Kennedy ble bare sertifisert til å fly under visuelle flyregler. Han var ikke instrumentvurdert. Han måtte gå ved synet. Vi blir desorienterte når vi ikke har noe å orientere oss etter, eller når vi prøver å orientere oss etter noe falskt.

Og det er der verden er akkurat nå. I tidligere generasjoner holdt de fleste av selv ikke-kristne seg til visse sannheter. Men i denne generasjonen blir alt snudd på hodet. Romerne 1:18 snakker om dem «som undertrykker sannheten i urettferdighet». [NASB] Det skjer akkurat nå.

Ordspråkene 22:28 sier: «Fjern ikke det eldgamle landemerket som dine fedre har satt.» [NKJV] Det verset omhandler først og fremst eiendomsrett. Ikke flytt eiendomslinjemarkøren. Men den snakker også om dem som fjerner Guds moralske standarder som vi kan orientere våre liv etter. Å fjerne standardene er spesielt grusomt mot barn.

I Jeremia 6:16 sier Herren: «Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og gå på den! Da vil dere finne hvile for deres sjeler.» [NKJV] Det er vanskelig å finne den gode stien når det gamle landemerket er fjernet.

Noen ganger må vi som kristne fly på instrumenter. Ikke gå etter følelser, men etter Guds ord. Gjør det som er rett selv når du ikke har lyst.

Det store for Herrens etterfølgere er at vi har mer enn instrumenter og landemerker. Vi har Jesus. Han kalte seg selv «den gode hyrde». En hyrde går med sauene sine, leder dem og holder dem trygge.

Så, i disse urolige og vanskelige tider, hold fast ved Guds ord og gå nær den gode hyrde.

- Hal Lindsay (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lovsangen som ikke fikk oppmersomhet i himmelen

Corrie ten Boom pleide å fortelle en historie om en gammel munk som sang en julesang hver julaften for brødrene sine i klosteret, og for besøkende som kom fra landsbyen for de spesielle gudstjenestene. Stemmen hans var ikke akkurat vakker, men han elsket Herren og sang fra hjertet. Ett år sa abbeden for klosteret: «Jeg beklager, bror Don, vi vil ikke trenge deg denne julen. Vi har en ny munk som har en vakker stemme.»

Mannen sang vakkert, og alle var fornøyde. Men den natten kom en engel til abbeden og sa: "Hvorfor sang dere ikke en julekveldssang?"

Abbeden ble veldig overrasket. "Vi hadde en vakker sang," svarte han. "Hørte du det ikke?"

Engelen ristet trist på hodet. "Det kan ha vært inspirerende for deg, men vi hørte det ikke i himmelen."

«Du skjønner,» ville Corrie si, «den gamle munken med den raspete stemmen hadde et personlig forhold til Herren Jesus, men den unge munken sang for sin egen fordel, ikke for Herrens.»

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Menorahens hemmelighet

 Av Asher Intrater og Ron Cantor/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelen snakker om menorahen, eller lysestaken, på tre nivåer: ett i Torahen, ett i profetene og ett i den nye pakt. Moses ble befalt å bygge en syv-armet gyllen lysestake og plassere den i Tabernaklets hellige sted (2Mo 25:31-40).

Prestene ble pålagt å ta seg av lysestaken, men det var ingen klar lære om den åndelige betydningen av menorahen. Når det ikke er noen klar lære om noe i Torahen – slik som Basunhøytiden – så er det ofte fordi det bare kan forstås i lys av den nye pakt.

I Hanukkah-historien beseiret jødene, ledet av Juda Makkabeeren og hans lille hær, den syriske kongen, Antiochus Epiphanies. Det ble ansett som et mirakel at denne lille hæren av jøder kunne beseire den massive syriske styrken. Antiochus Epiphanies «ødela Jerusalem i 168 fvt, besudlet tempelet, ofret en gris på alteret, reiste et alter for Jupiter, forbød tempeltilbedelse [ofre], forbød omskjæring på grunn av dødssmerter, solgte tusenvis av jødiske familier til slaveri, ødela alle kopier av Skriften som kunne bli funnet, og slaktet alle som ble oppdaget i besittelse av slike kopier, og tok i bruk all tenkelig tortur for å tvinge jøder til å gi avkall på sin religion."

Menorahen

Etter den overraskende jødiske seieren ble tempelet, inkludert menorahen, gjeninnviet av makkabeerne da de feiret den nye høytiden Hanukkah. (Hanukkah betyr "innvielse.") Lysestaken ved Hanukkah kalles på hebraisk en Hanukkiah. Den har ni lys som representerer de åtte dagene menorahen i templet forble tent, til tross for at den bare hadde nok olje til én dag (ifølge tradisjonen) og et ekstra lys, kalt shamash, som brukes til å tenne de andre. Selv om de fleste amerikanske jøder kaller dette en menorah, er det ikke en kopi av tabernaklet menorah. Ikke desto mindre var det klart ment å representere tempelmenorahen i jødisk religiøs tradisjon, ettersom den minnes miraklet med den syvgrenede menoraen under tempelets gjeninnvielse.

Et tegn på restaurering

På det andre nivået så profeten Sakarja et syn av en mystisk menorah med to oliventrær – ett på hver side. Dette symboliserte at Herren gjenopprettet Sion og templet ved kraften av Hans nåde og Ånd (Sak. 4:1-10). Denne visjonen ble grunnlaget for symbolet og seglet til den moderne staten Israel.

Messias' kropp

Det tredje nivået finnes i Åpenbaringens bok, der Johannes har en overnaturlig visjon av Yeshua i en herliggjort form, stående midt mellom syv lysestaker. Det er mer sannsynlig, hvis vi skal være i samsvar med Skriften, at det enten var en menorah som Johannes så, med syv grener, eller syv menorahs med totalt 49 lys. Ordet for lysestake i De hebraiske skrifter er nesten alltid menorah, en syv-grenet kandelaber. I den greske oversettelsen av Det gamle testamente brukes det samme ordet for menorah som Johannes brukte for lysestake i Åpenbaringen. I det hebraiske nye testamente er lysestake oversatt som menorah. Videre er menoraen(e) i Åpenbaringen laget av gull, akkurat som Gud sa til Moses (2. Mos. 25).

Hver gren av menorahen (eller hver menorah) representerte de syv kirkene eller menighetene i Lilleasia (Åp. 1:12, 20), som er symbolske for alle typer og strømmer som utgjør den internasjonale ekklesia, eller kroppen av troende. Og la oss ikke glemme – alt i templet var en jordisk skygge av en himmelsk virkelighet (Hebr. 8:5). Menorahen representerer den verdensomspennende gruppen av troende.

Ettersom den mosaiske lysestaken kom til uttrykk i jødisk religiøs tradisjon, kom Sakarja's profetiske visjon til uttrykk i moderne sionisme, og Johannes' syn viser at mennesker fra hver stamme, tungemål og nasjon blir herliggjort av Guds kraft.

Enhet bringer Guds ild

Vi vet at menorahen i templet måtte bygges etter mønsteret Gud ga Moses. ("Sørg for å lage dem etter planene du ble vist på fjellet" [2Mo 25:40].) Så hvis Johannes' visjon om en syv-grenet menorah var representativ for den forente troende, så må ild har også mening.

Uten menorahen kan du ikke ha ild - absolutt ikke en innesluttet, administrert, fokusert ild. Når menorahen var bygget, kunne den tennes. På samme måte, da de troende samlet seg på Shavuot (pinse) i enhet – med ett formål og fokus, mens de ventet på Den Hellige Ånd – ble de den åndelige menoraen som kunne tennes, og Ånden kom som ildtunger. Faktisk er bildet av de 120 med ildflammer på dem et bilde av en menorah med mange grener. Hver gren er i brann og gjør Guds vilje.

Med menoragen på plass – akkurat som Yeshua instruerte (“Men bli i [Jerusalem] til du har blitt ikledd kraft fra det høye” [Lukas 24:49]) – kunne ilden eller Den Hellige Ånd ikke bare falle på, men fungerer også gjennom hver troende Frukten var at 3000 menn, pluss kvinner og barn, ble født på nytt den dagen.

Lærdommen er at i likhet med menorahen, må Messias' kropp bygges etter det himmelske mønsteret. Yeshua forteller oss i Johannes 17 at hans dype ønske er for enhet. Bare når kroppen er i enhet kan Ånden strømme slik Han ønsker (Apg 2). Sladder, baksnakking, uenighet, sjalusi og lignende jobber for å hindre Guds autentiske ild.

Bare tjeneren kan tenne lysene

Det er interessant at i jødisk tradisjon er det det ene spesielle lyset, shamashen, som forlater Hans spesielle posisjon over de andre lysene for å komme ned og gi lys til de andre uopplyste. Shamash betyr «tjener». Når shamashen har brakt lys til de andre lysene, inntar han sin plass, nok en gang, over de andre. Ukjent for de fleste religiøse jøder, spilles dette ut i Filipperne 2:6-10:

"Han som i sin natur ikke anså likhet med Gud som noe som skulle brukes til sin egen fordel; snarere skapte han seg selv til ingenting ved å ta selve naturen til en tjener [Shamash!], som ble skapt i menneskelig likhet. Og da han i utseende ble funnet som en mann, ydmyket han seg selv ved å bli lydig til døden – ja, døden på korset! Derfor opphøyet Gud ham til det høyeste og ga ham navnet som er over hvert navn, for at i Jeshuas navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge erkjenne at Jeshua Messias er Herre, til Gud Faders ære."

La ditt lys skinne!

En ting til. I følge jødisk tradisjon skal vi ta den tente Hanukkiah og plassere den i et vindu for å erklære Hanukkah-miraklet til alle som vil se det. Tenkte Yeshua på dette (selv om tradisjonen kom senere) da Han sa: «Du er verdens lys. En by bygget på en høyde kan ikke skjules. Folk tenner heller ikke en lampe og setter den under en skål. I stedet satte de den på stativet, og den gir lys til alle i huset. På samme måte, la ditt lys skinne for andre, så de kan se dine gode gjerninger og prise din Far i himmelen» (Matt. 5,14-16)?

Eller: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal aldri vandre i mørket, men ha livets lys» (Johannes 8:12)?

Det kan også hende at du vil finne det interessant å vite at Yeshua selv feiret Hanukkah. I Johannes 10:22 taler det om at han er i Jerusalem for innvielsesfesten (Hanukkah). Hva er lærdommen?

1. Streb etter enhet (Fil. 1:7).

2. Forvent Den Hellige Ånd (Apg 2:1-4).

3. La ditt lys skinne (Matt 5:14-16)

SISTE: Stor eksplosjon i Irans kjernefysiske anlegg

Amir Tsarfati melder at det har vært en stor eksplosjon i Iran for bare noen timer siden. Eksplosjonen har skjedd i kjernekraftverket i Irans sentrale Isfahan-provins. Landsbyer i nærheten skal ha blitt evakuert. Iranske myndigheter skal ha kommet med en rekke ulike forklaringer.                                

En drone skal ha blitt skutt ned, melder flere medier.

IRNA, et iransk nyhetsbyrå, sa at eksplosjonen ble hørt så langt som 12 mil unna atomanlegget.

Et vitne fortalte IRNA: «Badroud-innbyggere hørte støyen og så et lys som viste at en gjenstand nettopp hadde eksplodert i himmelrommet over byen.

New York Times rapporterer, med henvisning til en navngitt etterretningstjenestemann i Midtøsten, at Natanz-eksplosjonen var forårsaket av en "eksplosiv enhet plantet inne i anlegget". Rapporten ble fulgt av det kuwaitiske avisen al-Jarida som siterte en ikke navngitt "senior" kilde som sa at eksplosjonen var Israels verk.

Natanz-anlegget er fortsatt den islamske republikkens primære uranbehandlingsanlegg, hvor Teheran angivelig installerte nye kaskader av avanserte sentrifuger i november 2019 som gjengjeldelse for Washingtons tidligere ensidige uttreden av atomavtalen med Iran fra 2015, også kjent som Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA).

Det fant også sted en eksplosjon ved atomanlegget Natanz i Iran i begynnelsen av juli,

Israelske myndigheter er klinkende klare på at de ikke vil tolerere at Iran får atomvåpen, da det vil true hele Israels eksistens.

Sorg, glede og forventning

2.søndag i adventstiden 2021/Prekentekst: John 16,21-24

Jeg har hatt gleden av å bli far to ganger. To fødsler har jeg vært med på. Det har vært overveldende! Hvilken glede! Men det har også vært et strev. Ikke minst for May Sissel. Rier er ikke til å spøke med. Det har vært tøft å se på. Men smerten til tross: Gleden over å bli mor og far overgår alt annet. 

Det er dette høydepunktet i et ekteskap Jesus tar oss med på når Han eksemplifiserer hvordan sorg og glede vandrer i hope i menneskenes liv. Thomas Kingo er opphavet til dette begrepet. I 1674 skriver han: 

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.

Disiplene går gjennom kanskje sitt livs vanskeligste fase akkurat nå når Jesus taler til dem om hvordan gleden og sorgen hører sammen. Flere ganger hadde Han forsøkt å forberede dem på at Han skulle lide og dø. Men disiplene ville ikke høre på det øret. Det er interessant å merke seg at hver gang Jesus talte om sin lidelse og død, førte de samtalen over på noe annet. Det må ha vakt en sorg i Jesu hjerte. Han hadde ingen å dele disse tankene med som virkelig ville lytte til Ham. 

Nok en gang forbereder Han sine følgesvenner på lidelse. Han skal forlate dem. Det er ikke så vanskelig å forestille seg hva som raste gjennom sinnene til disiplene: en følelse av fortvilelse, oppgitthet, redsel. De hadde gått 'all in for Jesus'. Hva skulle det bli av dem?

Håpet ligger i disse ordene: "Men jeg skal se dere igjen..." (v.22)

Dette er også det store gledesemne: "... og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere." 

Jesu gjenkomst er det salige håp, og skjuler en enorm glede. 

Han som kom, kommer!

Kanskje er disse ordene selve inspirasjonskilden til de ordene apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessaloniki, når han skriver til dem om Jesu gjenkomst? "Trøst da hverandre med disse ord." (1.Tess 4,18)

Dette håpet om Jesu gjenkomst knytter evangelisten Johannes sammen med Jesu undervisning om bønnens betydning. Bønnen er bindeleddet mellom Jesu himmelfart, hvor Sønnen setter seg på æresplassen ved Faderens høyre hånd og går i forbønn for oss, og gjenkomsten! Det er i bønnen vi pleier det intime forholdet mellom Treenigheten og oss, det er i bønnen vi også våker og venter og fyller våre lamper med olje som kan antennes og brenne.

De skjulte årene med Herren

Jeg har tenkt mye på Evan Roberts (bildet) den siste tiden. Han var Guds spesielle redskap i den mektige walisiske vekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet, som ikke bare rystet Wales, men hvis vekkelsesild spredte seg til flere land, blant annet til Korea og Kina og berørte vår egen Marie Monsen. Det er mye som kan sies om Evan Roberts, men jeg har vært spesielt opptatt av de seks årene av hans liv - fra 1931 til 1937 - som betegnende har vært kalt 'de skjulte årene' eller 'de tilbaketrukne årene' - hvor han trakk seg tilbake fra det offentlige rom og sin offentlige tjeneste. Enkelte mener at dette var mest 'bortkastede' år, hvor en så viktig person i Guds rike 'forsømte' sin tjeneste og gravde ned sitt pund.

Evan Roberts selv så dette helt annerledes. I følge sin biograf, Brynmor Pierce Johns, sa Even Roberts dette ved begynnelsen av disse stille årene, her i min oversettelse: 

"Mitt arbeid er nå begrenset til bønnen og det er til den jeg har hengitt meg i 25 år. Når jeg preker kan jeg nå noen få, ved bønnen kan jeg nå en hel verden, men folk flest forstår ikke dette."

Jeg pleier å si det slik at "Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine."

Det skjer mye i det skjulte livet i Gud. Lønnkammeret er vårt viktigste rom.

Høsten har nesten umerkelig sklidd over i vinter. Her viser gradestokken 14-15 minus. Dette er en årstid da naturen går i dvale, til ro. Hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye. Vi trenger slike tider. Også vårt åndelige liv opplever årstidenes, sesongenes, skiftninger. Det er avgjørende viktig fort vårt åndelige og vel at vi lever med i disse årstidene, og våger å stanse opp og forbli der Gud vil vi skaal være.

Adventstiden er en del av denne åndelige sesongen. Av en ventetid. En tid for å slå ned på tempoet, roe ned, hvile og våke! Det er definitivt ikke en tid for hastverk, for masse aktiviteter. I koronatiden har det gått ut et tydelig ord fra Herren om å trekke seg tilbake, lytte til Herren. Men så raskt samfunnet åpner opp igjen durer vi avgårde, setter opp igjen tempoet - når skal vi endelig lære? Herren kaller oss ikke tilbake til 'normalen', slik det var før koronaen, men til større intimitet med Ham. Hører du den stille, vare stemmen? 

FN forsøker å utslette jødisk historie

 FN's hovedforsamling godkjente onsdag en resolusjon 129-11 som avviser jødiske bånd til Tempelhøyden og kalte den utelukkende ved dets muslimske navn al-Haram al-Sharif. Teksten, referert til som "Jerusalem-resolusjonen", er en del av et press fra de palestinske myndighetene og de arabiske statene på tvers av FN-systemet for å omgjøre jødedommens helligste sted til et eksklusivt islamsk sted.

USA, som motsatte seg teksten, sa at utelatelsen av inkluderende terminologi for stedet som er hellig for tre trosretninger, var av «reell og alvorlig bekymring».

Beliggende i hjertet av Jerusalems gamleby, er det der det gamle jødiske tempelet sto for 2000 år siden, og det er hjemmet til al-Aksa-moskeen, som er islams tredje helligste sted.

"Det er moralsk, historisk og politisk galt av medlemmer av dette organet å støtte språk som benekter" både de jødiske og kristne forbindelsene til Tempelhøyden og al-Haram al-Sharif, sa den amerikanske utsendingen til UNGA.

USA har ikke vært det eneste landet som har gitt uttrykk for bekymring over mangelen på inkluderende språk. I et forsøk på å sikre støtte til resolusjonen, hadde forfatterne gjort noen små endringer siden generalforsamlingen sist godkjente resolusjonen i 2018 med 148-11. Den teksten refererte til al-Haram al-Sharif to ganger, en gang i handlingsdelen av resolusjonen og en gang i introduksjonen.

Denne gangen ble uttrykket al-Haram al-Sharif bare nevnt én gang i innledningen. Til tross for dette skiftet falt støtten for resolusjonen, og antallet land som avsto mer enn doblet seg fra 14 til 31.

For tre år siden støttet alle de europeiske landene teksten; i år endret en rekke av dem stemmene sine.

Ungarn og Tsjekkia motsatte seg resolusjonen, mens Østerrike, Bulgaria, Danmark, Tyskland, Litauen, Nederland, Romania, Slovakia og Slovenia avsto.

En britisk utsending sa at «resolusjonen som ble vedtatt i dag, refererer til de hellige stedene i Jerusalem i rent islamske termer uten å anerkjenne den jødiske terminologien på Tempelhøyden.

"Storbritannia har gjort det klart i mange år at vi er uenige i denne tilnærmingen - og selv om vi ønsker fjerning av flertallet av disse referansene velkommen, er vi skuffet over at vi ikke klarte å finne en løsning på den endelige referansen," sa utsendingen.

"Storbritannia har derfor flyttet vår stemme i dag fra et "ja" til en "avholdenhet." Hvis den ubalanserte referansen hadde blitt fjernet, ville Storbritannia vært klar og villig til å stemme "ja," sa han.

"Dette skal ikke misforstås som en refleksjon av en endring i Storbritannias politikk overfor Jerusalem. I stedet er det et viktig signal om vår forpliktelse til å anerkjenne Jerusalems historie til de tre monoteistiske religionene.»

Israels FN-ambassadør Gilad Erdan anklaget palestinerne for å forsøke å slette jødisk historie.

"Hykleriet i disse resolusjonene er virkelig opprørende. En resolusjon om Jerusalem som ikke refererer til dets gamle jødiske røtter er ikke en uvitende feil, men et forsøk på å forvrenge og omskrive historien!» utbrøt Erdan i en tale til UNGA i forkant av avstemningen.

Han beskrev hvor sentralt Jerusalem er for jødiske religiøse feiringer.

"Ved hver jødisk bryllupsseremoni står det nygifte paret under bryllupshimlingen og lover å aldri glemme deres dype jødiske tilknytning til Jerusalem: 'Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd glemme meg," sa Erdan.

Avstemningen fant sted på den fjerde dagen av Hanukkah-festivalen, der jøder over hele verden feirer Makkabeer-krigernes seier over grekerne og deres gjenvinning av det gamle jødiske tempelet i 164 

Kilde: Et utdrag av en artikkel publisert i The Jerusalem Post torsdag denne uken, oversatt av Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Jøder på Tempelhøyden onsdag. Foto: TEMPLE MOUNT ADMINISTRATION

Mot, fasthet og styrke i en tid som vår

 'Andrizomai' - er ordet. Det oversettes med 'mandige' i den bibeloversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/Rev 07. Bibelverset det handler om er Rom 16,13: "Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!" 'Andrizomai' oversettes bokstavelig: 'å vise seg som en mann'. Bibelselskapet oversetter dette verset slik: "vær modige". Jeg har ikke noen problemer med det inkluderende språket og kjønnsnøytraliteten, men det var nå en gang slik at mandighet var synonymt med å være modig. Kanskje er det ikke slik lenger? 

Det interessante er derimot hvordan apostelen Paulus setter disse ordene sammen: Å våke, være våken og det å stå fast, holde fast ved noe og holde det for sant, handler om mot og styrke. Det kan man gjøre om man er kvinne eller mann. Det er en pris å betale for enhver som prøver seg på det, spesielt i en tid som vår hvor så mange heller velger kompromissets vei. 

Dette er et ord som absolutt hørr adventstiden til! Hvor hovedbudskapet er: 'Han som kom, kommer!'

Dette er en tid for å holde seg våken og våke!

En tid for å være åndelig følsomme og våkne til enhver tid.

En tid for å dykke djupere i Guds ord, og for å oppholde seg mer i lønnkammeret, stedet for intimitet og fellesskap.

En tid for konsentrasjon, ikke distraksjon.

En tid for mot, ikke motløshet.

Dette ordet kommer for meg:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål." (Hab 2,1)