Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 7

 Jeg liker så godt ordet 'gjenopprettelse'. Endens tid er også gjenopprettelsens tid: "...og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apg 3, 20-21) Det er viktig å løfte fram dette perspektivet i en mørk tid som vår. Midt i kaoset har Herren lovet tider med fornyelse og trøst, og det skjer i den tiden som går forut for Jesu gjenkomst. 

Profeten Elia hadde gjenopprettelsens tjeneste, og om ham sier Jesus: "Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand." (Matt 17,11) Gjenopprettelsens tider finner sted som en forberedelse på Jesu gjenkomst. Jeg tror at Elia er en mennesketype, som vil fremstå som en motvekt mot den antikristelige mennesketype - lovløshetens menneske, fortapelsens sønn: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn." (2.Tess 2,3)

For å bedre kunne forstå behovet for gjenopprettelse, må vi forstå hvordan den onde opererer. Apostelen Paulus avslørte den ondes planer på følgende måte: "Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal dere aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?" (Apg 13,10) Om Herrens veier heter det hos profeten Hosea: "Hvem er vis, så han skjønner dette, forstandig, så han merker seg det? For Herrens veier er rette. De rettferdige ferdes på dem, men overtrederne snubler der." (Hos 14,10) Djevelen er en mester i å forvrenge Herrens rette veier. Når apostelen Peter taler til den store forsamlingen på pinsedagen, sier han: "La dere frelse fra denne vrange slekt." (Apg 2,40) Dette ordet kan også oversettes 'vrangsnudde slekt'. 

Fra begynnelsen av var veien rett. Gud har en rett vei for alle mennesker. Vi er alle skapt i Guds bilde, men det varte ikke lenge, før Satan forvridde Guds avbilde til ugjenkjennelighet. Gud hadde også en rett vei for familien og slekten, men tenk hvordan Satan har lykkes med å forvrenge det som Gud hadde opprinnelig tenkt for familien. Satan har også forvrengt Guds rette veier for forsamlingen. Det begynte så bra på pinsedagen, men når de kommer til de syv forsamlingene i Lille-Asia, er det bare to, som får helt godkjent. I to forsamlinger, Sardes og Laodikea, hadde den onde lykkes med å forvrenge det meste.

Elia-tjenesten er gjenopprettelsens tjeneste. Dette ser vi klart og tydelig hos profeten Jesaja: "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens håns har fått dobbelt for alle sine synder. Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal sammen se at Herrens munn har talt." (Jes 40,1-5) Dette ordet brukes om døperen Johannes, som gjorde en Elia-tjeneste. Han gjorde Herrens veier rette gjennom sin sterke hellighets-og omvendelsesforkynnelse, før Jesus trådte fram første gangen.

Nå, ved Jesu gjenkomst, har vi behov for en tjeneste, som oppfyller ordene til profeten Jesaja om å bane veien for Jesu gjenkomst. Gjenopprettelse er å gjøre rett det som er kroket, og føre tilbake det som trenger gjenopprettelse tilbake til Guds opprinnelige plan.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 6

 I sitt siste brev, det brevet apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Om dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider..." (2.Tim 3,1) I andre oversettelser står det: 'vanskelige tider'. Den siste tiden før Jesu gjenkomst kommer til å bli så vanskelig for dem som har stilt seg utenfor det antikristelige økonomiske systemet at de må hente lærdom fra profeten Elia for å kunne stå seirende. Hva er det så profeten Elia kan lære oss? Jeg har funnet tre ting: 

1. Elia var i harmoni med skapelsen. For ham ble skaperverket en del av hans beskyttelse. Herren ga Elia befaling om å gå og gjemme seg ved bekken Krit. Der sørget Herren for ferskvann under tørketiden, og der kom ravner med brød og kjøtt til ham: "Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken." (1.Kong 17,2-6) 

Johannes døperen, som også var et Elia-menneske, var i harmoni med skaperverket. Han levde i ørkenen men fikk likevel alt han trengte. Han gjorde klær av kamelhår og levde av gresshopper og vill honning. Om Jesus heter det: "Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham." (Mark 1,13) 

2. Elia fikk leve med Herrens ubegrensede ressurser. Hos enken i Sarepta fikk han være med i et pågående bespisningsunder over lang tid, der Gud velsignet oljen og melet så det ikke tok slutt. Kanskje dreide det seg om en tid på tre år da han levde sammen med denne enken og fikk oppleve Guds under ved hvert måltid. Dette kan du lese om i 1.Kong 17,8-16.

Jesus levde i sin Fars overflod, og fikk øse av Guds ubegrensede ressurser slik at hans egne daglige behov ble tilgodesett og han kunne ta seg av andres behov. 

3. Elia ble betjent av engler. I forbindelse med flukten fra den falske profetinnen Jesabel, som sto ham etter livet, ble Elia to ganger vekket av en engel, som betjente ham med mat og drikke: "Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det sto en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. Da sto han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb." (1.Kong 19, 4-8) 

Jesus ble betjent av engler og Elisja, som var tjeneren til Elia, var omsluttet av en englehær, da fienden omringet ham. 

Tiden før Jesu gjenkomst vil være preget av økt engleaktivitet. Vi skal ikke lese lenge i Bibelen før vi ser det. Englene kommer til å spille avgjørende roller i endetidsdramaet. Derfor kan vi også forvente hjelp fra dem: "Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild...Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,7 og v. 14)

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 5

 Har du noen gang undret deg over hvordan Herren trener sine tjenere for de harde og tøffe oppgavene som ligger foran dem? Det kan synes som om Guds profeter trer plutselig fram på scenen, men det er bare tilsynelatende. Bak profetrøster som Amos, Jesaja og Elia, ligger det år av forberedelser. Vi finner et godt eksempel på dette i livet til profeten Elia: "Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med..." (1.Kong 17,1) Elia hadde tilbragt år av forberedelse i Herrens fortrolige råd. Det er den skjulte treningstiden som gjelder, før man trer fram med det budskapet Herren har gitt oss. Vi må først høre Gud tale, før vi åpner vår munn. Innen profetene i Det gamle testamente trådte fram, hørte de Herren brøle som en løve: "Herren skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem." (Amos 1,2) Kjell Sjöberg forteller om en hollandsk forkynner, som i en åpenbaring hørte Herren si: 'Min Ånd brøler etter profeten Elia.' I dag ser Gud etter følgende: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." (Esek 22,30)  

Profeten Elia står foran den onde kongen Akab. De er motpoler. Kong Akab var en mann, som har gjort mer for å påkalle Herrens vrede, enn noen annen før ham, 1.Kong 16,30-34 og 21,25. Vi kan gjerne kalle ham et 'anti-gudsmenneske'. som har gitt seg helt i avgudenes tjeneste. Akab er frafallets menneske. Elia er det gjenopprettede gudsmenneske.

Når det frafallne anti-gudsmennesket trer fram, strever hele skapningen etter likevekt, etter at det gjnopprettede gudsmennesket skal stå fram. Det er derfor Elia trer fram i den aller mørkeste tiden, en antikristelig tid.

Gjenopprettelse som begrep i Bibelen, betyr å tilbakeføre alt til sin opprinnelige skikk, slik som Gud hadde gjort det fra begynnelsen av. 

1. Elia har et gjenopprettet gudsforhold. Han vet, at han er Herrens tjener. Han kjenner Herren og hans vilje. 

2. Elia opptrer som Herrens representant. Han har fått autoritet fra Herrem.

3. Elia råder over skapelsen gjennom bønn. Han ber og regnet stanser opp. Han ber igjen, og det regner. Denne rettighet ga også Gud til det første mennesket: "Og Gud velsignet det og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden." (1.Mos 1,28)

4. Elia har et gjenopprettet bønneliv. Han uttaler i sin bønn det som Herren senere utfører. Når han ber, så er Herrens ord i hans munn, 1.Kong 17,21-24. Elia gikk inn i et ansvar for sin nasjon i sin bønn. Når han ba om at det ikke skulle regne på tre år og seks måneder, så var det en bønn, som gjaldt hele nasjonen. Han utfordret hele den antikristelig staten med et gudstegn for å føre folket fram til det avgjørende veiskillet.

5. Elia var utrustet med åndelige gaver. Han har kraftgjerningenes gave og den profetiske gaven. Som gjenopprettede mennesker er vi et tempel for Den Hellige Ånd, og Åndens gaver skal virke gjennom oss.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 4

 Den siste tiden før Jesu gjenkomst kommer til å bli vanskelig. Det er fødselsveenes tid, da alt kommer til å bli rystet og være i oppløsning. Mørket blir mørkere. Dette er samtidig gjenopprettelsens tider: "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, han som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apg 3,19-21)

Det gamle testamente avsluttes med profetien om at Herren skal sende profeten Elia "før Herrens dag kommer, den store og forferdelige." (Mal 4,5) Profeten Elia skal gjenopprette følgende: "Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene..." (v.6) Jesus bekrfter denne profetien på følgende måte: "Disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? Han svarte: Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, og gjorde med ham som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem." (Matt 17,10-13) 

Profeten Elia kom tilbake gjennom døperen Johannes. Om døperen Johannes heter det: "Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerte til ham og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren." (Luk 1,17) 

På samme måte som Elia og døperen Johannes var forløpere for noe som skulle komme, lever profeten Elia sin ånd gjennom de som ber. Vi leser følgende om Elia: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jak 5,17-18) 

Våre trossøsken, jødene, har en sterk Elia forventning. Hver gang de feirer påske i sitt hjem, setter de fram en stol ekstra. Den er forbeholdt profeten Elia, om han plutselig skulle dukke opp som gjest i deres hjem. 

Det er min overbevisning at den siste tids forsamling vil bli preget av den profetiske tjenesten til profeten Elia. Og at Elia tjenesten er høyaktuell for å beskrive forsamlingens rolle i endens tid.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 3

Den kristne forsamlingen skal være tro mot evangeliet og den profetiske rollen den spiller i verden. Forsamlingen er profetisk når den i sannhet blir det kristne fellesskapet, som åpenbarer Guds rikes natur og Jesu Kristi sinnelag. Når den fortsetter å gjøre Jesu gjerninger, fullfører den Rikets oppgaver. Daniels bok gir oss et godt eksempel, på hvordan en liten jødisk koloni i Babylon ble formet gjennom profeten Daniel og hans tre venner. Det var et sammenvevd fellesskap. De representerte en annen livsstil. De levde i et bønnefellesskap, hvor ulike gaver vokste fram: visdommens gave, tydningens gave. Daniel tydet drømmer. Daniel fikk en profets tjeneste, og hans venner støttet ham i forbønnstjenesten.

Vi kan si at Daniel og hans venner var himmelrikets motkultur i Babylon. Takket være sitt fellesskap og Guds beskyttelse kunne de overleve fangenskapsperioden som seiersvinnere. 

Profeten Daniels bok består av 12 kapitler, og hele Nordens 'bønne-apostel', Kjell Sjöberg, forsøkte i sin tid å finne nøkkelord for hvert av disse kapitlene, ett ord som beskriver denne verdens rike. Så satte han opp det bibelske motstykke:

Kap.1: I stedet for indoktrinering i denne tidsalders vesen tror vi på et åndelig fellesskap, som fostrer oss til åndelig modenhet.

Kap.2: I stedet for oppløsning skal vi leve i gjenopprettelse.

Kap.3: I stedet for avgudsdyrkelse skal vi tilbe den eneste sanne Gud.

Kap.4: I stedet for stolthet skal vår personlighet preges av ydmykhet.

Kap.5: I stedet for bespottelse holder vi Gud for hellig.

Kap.6: I stedet for misunnelse og intriger består Guds rike av kjærlighet og oppmuntring.

Kap.7: I stedet for Villdyrets natur preges Guds rike av Lammets natur.

Kap.8: I stedet for opprør er Guds rike et rike av lydighet og underordning.

Kap.9: I stedet for Guds forbannelse har Guds rike en forbønnstjeneste.

Kap.10: I stedet for åndefyrster i mørkets rike får vi samarbeide med engler i lysets rike.

Kap.11: I stedet for kaosmaktene får vi leve i fredsriket.

Kap.12: I stedet for undergang tror vi på oppstandelse.

fortsettes
 

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Valamo, del 3

 Det må ha vært litt av et skue, og en forunderlig opplevelse! Å lytte til de blendende vakre påskesalmene og se den bedende fader Johannes av Valamo omgitt av et strålende lys og i hellig skrud. 

Men først og fremst var fader Johannes en enkel munk. 'Skriftefar og sjelesørger', er ord som den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander bruker om fader Johannes av Valamo. I russisk-ortodoks tradisjon kalles en skriftefar og sjelesørger for starets. Ordet kan oversettes med 'gammel', ikke nødvendigvis gammel i år og alder, men heller erfaren. Det kan være en prest eller en munk, eller en helt alminnelig person. Starets tradisjonen går tilbake til de egyptiske ørkenfedrene; og er av stor betydning i russisk fromhetsliv. 

En starets er ingenting man blir, fordi man strever etter det, ingen trappestige i det kirkelige hierarkiret. En starets er en sjelesørger, en åndelig veileder som har gjort seg egne, dyrekjøpte åndelige erfaringer og menneskekjennskap og som har fått evnen til å veilede andre ut fra Bibelen og tradisjonen, både munker og legfolk og som lever et liv i bønn. I et kloster er det staretsen som har ansvaret for å veilede novisene. Fader Johannes hadde både enkeltsamtaler med enkeltkonfidenter, men drev også et utstrakt sjelesorgsarbeid gjennom brev. Og brevene nådde langt. Det var selvsagt mest fra Finland, men det kom også brev fra USA, fra Belgia, Frankrike og Sverige. Det var rop om hjelp, bønn om råd i vanskelige livsspørsmål. Og fader Johannes svarte. I et av brevene svarer han: "...så sier de hellige fedrene, selv vet jeg lite..."

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo, del 2

 Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap. 

Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."

I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse: 

"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."

Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.

På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.

Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.

fortsettes

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo del 1

Mot slutten av 1980-tallet vakte en liten bok, utgitt på det lille klosterforlaget, Hl.Trifon, min oppmerksomhet. Den var skrevet av den finsk-svenske forfatteren Tito Coliander (bildet), hvis forfatterskap knapt er kjent i Norge. Boken ble min introduksjon til gresk-ortodoks tro og lære. På slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet publiserte Coliander sin selvbiografi i syv deler. Den kom også i en ny utgave i 2014. I disse bøkene beskrives på et stillferdig og meditativt språk en delvis dramatisk livsreise fra barndommens Petrograd til alderdommens Helsinki. Her beskriver han også sitt forhold til sin skriftefar og sjelesørger, fader Johannes av Nye Valamo.

Fader Johannes av Nye Valamo - et ortodoks kloster som befinner seg i Finland, Gamle Valamo befinner seg i Russland - har fascinert meg siden jeg ble introdusert for Colianders lille bok.

Jeg har spurt meg selv hvordan den kosmopolitisk erfarne og beleste forfatteren med sin aristokratiske bakgrunn kunne ha den i ytterste mening helt uskolerte fader Johannes som sin sjelesørger. 

Men med årene har jeg kommet fram til den erkjennelsen at det er ikke alt man kan lese seg til. Noe må erfares, og det gjelder særlig den kristne tro. Den er noe mye mer enn en lære skrevet med penn på papir. Kristendom, er ifølge fader Sofrony, som skrev om den uskolerte russiske munken Siluan, liv. Den handler om en person, den oppstandne Kristus. 

Det finnes en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og ble hyllet for sin store lærdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake til ørkenen og ble disippel av en uskolert asket. En av hans tidligere bekjente ble forundret over dette og spurte ham hvordan han kunne finne på noe slik? Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke klarer å legge sammen." 

fortsettes
 

Bekymringsløsheten

 Rondane har vært mitt fjell. De runde formene, det åpne landskapet som strekker seg fra parkeringsplassen på Mysusæter til Rondvassbu, innbyr til ro og refleksjon. Her har jeg vært blottenes alene eller sammen med kona mi, barna våre, familie og venner. De sterkeste opplevelsene har jeg hatt alene med Gud. Særlig i tider da mitt indre liv har gått gjennom djuptgående prosesser. Her har jeg også kjempet med Gud.

Men det er også noe annet Rondane har invitert til: bekymringsløshet!

En hellig likegyldighet. Her har jeg latt vinden ruske i håret, latt humla suse og ikke tenkt på noen verdens ting. Vi trenger slike dager. Bare gledet meg over å få være i live.

I det Martin Lönnebo fingret med bekymringsløs blå perle i Kristuskransen, pleide han å si: "Er vi på rett vei så vil veien bære oss."

Billedtekst: Fra en tur i Rondane. Bildet er tatt for noen år siden.

Nå trenger vi praktisk hjelp!

 Er det noen som har mulighet til å hjelpe oss? May Sissel er alene om å grave grøfter til drenering for hånd. Det har blitt veldig tungt for henne. Arbeidet har kommet langt, men nå skorter det på kreftene. Hvis du har krefter, mulighet og lyst til å hjelpe henne, ta kontakt på tlf. 99 62 12 81

En pilegrims betroelser

En uro, som sitter i kroppen, fysisk og psykisk, er en del av det å ha en sykdom som parkinson. Å bli redd er en del av hverdagen, og sykdommen. Parkinson eter opp deg, sakte men sikkert.

Jeg kjenner meg igjen i disippelflokken i dagene etter korsfestelsen. De var redde. Det var ingen troshelter blant dem. Bare vanlige mennesker.

I mine hverdager er det å leve i påskemorgenens strålende og milde lys selve bærebjelken. Kristus er oppstanden!

I lys av den strålene påskedagen, himmelfarten og pinsen, lever jeg i forvissningen om at jeg er elsket som den jeg er: skrøpelig, skjelvende - både i bokstavelig som i overført betydning - og redd. Som et sant menneske. Jeg lever i bønnens gode rytme, og går til Gud med alt. Også med sukkene og tårene mine. De er også bønn.

"Er det slik å være pilegrim," spør Ylva Eggehorn, "at man gang på gang går ut av seg selv, for så å finne seg selv igjen og stige inn i en ny verden?"

 

Johannes av Korset og sjelens mørke natt

Jeg har alltid satt pris på Johannes av Korset på grunn av boken hans: «Sjelens mørke natt». Denne boken har vært nyttig for meg når jeg har følt meg deprimert eller holder på å gi opp. Boken er en fengslende tolkning av Høysangen, kapittel 2 og 3. I dette bibelske avsnittet skildrer Salomo den "elskedes" oppvåkning, men finner sin elsker fraværende. Den elskede, fylt med en følelse av at det haster, legger ut på en søken til hun gjenforenes med ham. Johannes av Korset tolker denne bibelske historien som en allegori for å fremme kristen modenhet, Johannes av Korset sier at de to første kapitlene i Høysangen representerer ung kjærlighet. Dette er en kjærlighet som virker som ingenting kan gå galt. Kapittel tre sier han, presenterer tiden i livet ditt da alt går galt. Her trekker brudgommen seg tilsynelatende unna for å se hva hans elskede vil gjøre. Det er en test. Hvis hun bare var der for de gode følelsene, ville hun gi opp og gå. Men hvis hun virkelig elsker ham, vil hun løpe og søke kjæresten sin med alt hun har. Budskapet er at når Gud virker fjern, ikke gi opp. Løp og finn ham. Når du finner Ham, ikke slipp. Les Salomos høysang kapittel 3 igjen med det i tankene. 

- Dean Taylor, anabaptist/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 2

Metodisten, professor emeritus Howard Snyders, har i sin bok 'Community of the King' gitt oss fire kjennetegn på den profetiske forsamlingen. 

1. Forsamlingen er profetisk, når den skaper og opprettholder en forsonet og forsonende fellesskap av troende: 2.Kor 5,16-21; Kol 2,1-23 og Ef 2,1-22.

All splittelse må ses på som synd og verdslighet, jfr. 1.Kor 3,3-4. I den lokale forsamlingen må forsoningen være mer enn en teori og en usynlig, åndelig foreteelse. Forsoningen må være virkelig og synlig ved at alle kløfter mellom mennesker avhengig av etnisitet, økonomi og elitetenkning blir utfordret bibelsk. Forsamlingen skal hjelpe til med å forsone ektefeller, barn og foreldre, ansatte og sjefer hvor som helst det er disharmoni i relasjoner. Men først og fremst skal forsamlingen være en demonstrasjon av forsoning i sitt eget fellesskap.

2. Forsamlingen er profetisk når den gjenkjenner og utpeker den virkelige fienden: Matt 10,28; Luk 12,4-5; Ef 6,12; Rom 8,38-39; 1.Kor 15,26 og Åp 20,2.

Forsamlingen har selv gått seg vill ved å ta stilling i konflikter uten å gjenkjenne hvem som er den virkelige fienden. Om forsamlingen aksepterer satans falske definisjoner av fienden, så aksepterer den også satans taktikk. Forsamlingen må definere den virkelige fienden i åndeverdenen, som ligger bakom den synlige fienden.

3. Forsamlingen er profetisk, når den fornekter verdens definisjon av makt og utøvelse av makt: Matt 20,20-28; Matt 23,1-12; Mark 9,35-37; Luk 9,46-48; Luk 22,24-27; Joh 13,12-17; Fil 2, 1-11 og 1.Kor 1,18-31.

I forsamlingen får ikke makt være et spørsmål om posisjon, hierarki eller høye titler, men i stedet er det et spørsmål om funksjon og tjeneste. Storheten hos en kristen har ingenting med status, grader eller rykte å gjøre, men hvordan han eller hun fungerer som tjenere. 

4. Forsamlingen er profetisk når den arbeider for rettferdighet i samfunnet: Salme 82,1-4; Amos 5,21-24; Luk 3,10-14; Luk 4,18-21; Matt 11,4-6 og Ef 5,11.

Kristne har et særskilt ansvar for de fattige og undertrykte. Hvordan man behandler de fattige, de undertrykte og de utslåtte og de som ikke har noen sosial og politisk makt er en test på hvor rettferdig et samfunn eller et politisk system er. Derfor er det også en test på forsamlingens rettferdighetsbegrep.

fortsettes
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 1

 Den siste tiden har jeg tenkt så mye på han som ble kalt, 'Gutteprofeten' fra Kara Kala i den russiske delen av Armenia. Det er Demos Shakarian, grunnleggeren av Full Gospel Businessmen International, som forteller om ham. Han var bare en liten gutt da Herren begynte å fortelle ham om en forfølgelse som skulle komme mot de kristne i hjembyen hans, Kara Kala. Gutteprofeten forutså en tragedie, da hundretusentalls skulle bli drept. Gutteprofeten oppfordret dem til å gjøre seg rede til å flykte en dag. I et syn hadde han sett et kart som viste flyktruten - den sluttet på østkysten av USA. Men de skulle fortsette til det nye landets vestkyst. Der skulle Gud velsigne dem og gi dem framgang.

Femti år senere fikk gutteprofeten, som nå var blitt voksen tilkjennegi, at nå var tiden inne, da synet han hadde sett skulle gå i oppfyllelse. Armenerne fikk beskjed: "Flykt til Amerika! Alle som blir igjen vil bli drept." En gruppe pinsevenn-familier lyttet til den profetiske tiltalen, og valgte å handle på den. Året 1914 begynte en forferdelig skrekkperiode for det armenske folket, da to tredjedeler ble drept. Over en millionmennesker ble drept, deriblant alle kristne fra byen Kara Kala. De hadde fått den profetiske advarselen, men valgte å overse den. Demos Shakarians farfar solgte gården sin i 1905. Han valgte å lytte til det profetiske budskapet, og på den måten reddet han familien sin. 

Åndens tid, som er nå, kommer til å være profetisk, fordi så mye av profetiske i Guds ord kommer til å gå i oppfyllelse. Derfor må Guds forsamling i endens tid bli profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. I oppbruddstider blir profetrøstene ekstra viktige, og i den profetiske forsamlingen ligger Guds plan for å overleve i vanskelige tider. 

Når det gjelder Krist sanne forsamling, den forsamlingen som holder fast ved Guds ord, har Jesus gitt et løfte:..."Jeg vil bygge min menighet, OG DØDSRIKETS PORTER SKAL IKKE FÅ MAKT OVER DEN." (Matt 16,18)

Derfor tror jeg på en gjenopprettet og seirende forsamling i endens tid, og jeg tror på profettjenestens gjenopprettelse. 

"Den profetiske forsamlingen studerer og gransker det profetiske ordet for å kunne orientere seg i den dystre villmarken, som den nå værende tidsalder utgjør, og for å ha målet om Guds rike klart i sikte," sier hele Nordens 'bønneapostel', Kjell Sjöberg. Og apostelen Peter skriver: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter." (2.Pet 1,19)

fortsettes

Gud forherder hjertene til verdens statsledere

 Jeg hører Herrens Ånd si: "Jeg forherder faraoenes hjerter i nasjonene."

I morges klokken 03.00 hørte jeg Guds Ånd si: "Jeg forherder faraoenes hjerter i nasjonene, for at jeg kan dømme dem og bringe utfrielse til mitt folk Israel."

Jeg visste at han refererte til verdens ledere som er opptatt av Israels ødeleggelse. Herren ga dem tid til å omvende seg, men gang på gang valgte de å forherde sine hjerter slik Farao gjorde. Herren tillater deres hjerter å bli fullstendig forherdet så de ikke skal omvende seg, slik at han kan handle med dem, og at det vil bli en stor utvandring for nasjonen Israel og nasjonene på jorden, og en mektig utfrielse for Israels folk og hele Guds folk. Det slo meg at grunnen til at ting må bli verre før de blir bedre er at faraoenes hjerter må være fullstendig forherdet før Guds handling kan komme, før utfrielse kan komme.

Så brakte Herren mitt sinn til Egypts 10. plage, den siste plagen som førte til Israels utfrielse. Så slo det meg at jeg nettopp hadde gått inn på den 10. dagen av et 10-dagers globalt bønneinitiativ jeg har deltatt i, kalt "10 dager med global bønn for Israel." Jeg hørte Herren si: "10 dager for 10 plager." Jeg innså at de siste 10 dagene har handlet om å frigi dommen over faraoene i nasjonene slik at det skulle komme en utfrielse for Israel.

Jeg tror det verste er i vente for nasjonen Israel. Vi vil se verdensledere mer fiendtlige enn de er nå. Men vi må huske at Gud forherder faraoenes hjerter, og utfrielsen er på den andre siden. Jeg tror dette også gjelder individer som har et kall fra Gud, men omstendighetene har hindret dem i å være i stand til å adlyde Herren fullt ut i sitt kall. Når du ser dine egne forhold bli verre, husk at Gud forherder din farao, slik at din utfrielse kan komme.

Frank Sui/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den radikale Jesus

 Jeg leser for tiden opp igjen Oskar Skarsaune: "Etterlyst: Bergprekenens Jesus", og lar meg igjen utforde av radikaliteten i Skarsaunes ord. Skarsaune er professor emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet. Han er i innledning av boken opptatt av de ulike Jesus-bilder vi lever med, og skriver følgende:

"Jeg har undret meg over det bildet av Jesus som jeg ofte møter blant folk: En grei, tolerant, overbærende mann, som gikk rundt og bekreftet folk på at de var gode nok som de var alle sammen...Da undres jeg på: I hvilket av evangeliene har de funnet dette bildet? Har du i det hele tatt lest ett eneste av dem i sammenheng? Jeg tror det forholder seg stikk motsatt: Det bildet av Jesus som folk holder opp mot kirkens Jesus-bilde, stammer ikke fra evangeliene, men paradoksalt nok nettopp fra dagens forkynnelse i den moderniserte folkekirken."

Skarsaune siterer også Bjørn Stærk, som skriver om noe han kaller for Jesus-butikken: "Et litt avsides sted, der det tilbys et rikt utvalg av Jesuser. De fleste vil ha en moderne, oppdatert Jesus, et stykke moderne Jesus, takk, slik han kanskje ville ha vært hvis han levde i dag...Jeg vil ha en Jesus som er litt som meg og ikke liker de jeg ikke liker. En slik Jesus er å få kjøpt i Jesus-butikken."

Skarsaune nevner for øvrig det såkalte Jesus-seminaret i USA, som er en gruppe forskere, som har fjernet all endetidsforkynnelse fra den historiske Jesus. Deres Jesus ligner påfallende på en moderne, progressiv, lett liberal amerikansk universitetsprofessor - som de selv er, de fleste av dem.  

Gå djupere

 DYPERE

I går ba jeg Gud om å hjelpe meg å forstå alt som skjer: mørket og forvirringen som så mange av Hans dyrebare folk opplever: hva er Hans perspektiv, Hans hensikt?

Som svar fikk jeg et enkelt ord og et tilhørende bilde.   Begge var veldig tydelige, så selv om jeg ikke tror de sa noe nytt, var det en trøst å bli minnet på at alt er i Ham.

Jeg hørte ordet "Deeper", og så et bilde/visjon av en brønn.   Denne brønnen er en som jeg har sett før i et bilde som Gud ga meg for en profet jeg kjenner, og det er viktig fordi jeg tror at mange av menneskene som opplever den djupeste forvirringen og kampen for øyeblikket er hans profeter: de som har fulgt oppfordringen om å være pionerer inn i det ukjente Nye og som har nektet å vende tilbake til den gamle religiøse orden. Å leve i det ukjente er for vanskelig for de fleste, og mange har vendt tilbake til de gamle vinsekkene, men profetene kan ikke ignorere kallet, så de forblir omgitt av uformet kaos.  Men det er en tilsidesettelse - jeg tror ikke dette ordet bare er for profeter, bare at mange av dem vil forholde seg sterkt.

På bildet/synet var det en bøtte som ble senket ned i brønnen som for å trekke fra det krystallklare vannet den inneholdt.   Men etter hvert som bøtta nådde bunnen av brønnen fortsatte den å gå, gjennom et lag med forstyrret grunn: silt, gjørme og steiner, og fortsatte videre nedover til den nådde et lag med magma (glødende smeltet stein).   Og bøtta som tidligere hadde blitt brukt til å trekke opp vann til vasking og drikke, ble nå brukt til å trekke opp ild for innvielse og renhet, og flytende stein som skal brukes til etablering, når de først har størknet.   Og de som deltar vil bli innviet og gitt i oppdrag - for alltid merket, som Jesaja da det brennende kullet rørte ved hans lepper (Jes 6:1-10), og som disiplene som ble forvandlet av Den Hellige Ånds flamme (Apg 2:3-4), forvandlet fra de som desperat trenger forfriskning, til de som løper og tar Guds ild over hele verden.

Det viste meg at denne sesongen med forstyrrelser, forstyrrelser, rystelser og forskyvning av jorden i bunnen av brønnene våre (som representerer stedene i livene våre der vi setter vår lit til Gud), er å bryte opp hardheten i våre hjerter som pleide å sette våre grenser, slik at vi er i stand til å gå djupere i Ånden. Det er slik at vi kan trekke ikke bare vann for å tilfredsstille vår egen tørst, men presse oss gjennom smerten for å trekke ild for å tilfredsstille GUDs tørst etter vekkelse. Og det er ikke bare vekkelse som stikkordet som alle ser ut til å snakke om akkurat nå, men sann vekkelse som begynner med den dypt personlige innvielsen og renselsen av individet, langt borte fra andres blikk.

Magma – eller lava som det kalles når den først bryter gjennom til jordoverflaten – endrer landskapet. Det brenner opp det gamle og danner ny grunn, full av rike næringsstoffer for å støtte nye avlinger. Men den er ikke høflig og tar ikke hensyn til strukturer som prøver å stå imot den. Det som kommer er veldig bra, men det vil se destruktivt ut. Gud leter etter representanter på jorden som allerede har blitt innviet ved å underkaste seg og standhaftig tilbe Ham gjennom forstyrrelsen og den rene gjørmete av en forvirrende og til tider hjerteskjærende sesong. Det er hans profeter og ledere og de som vil gi hans ild videre til de rundt og berolige de som er redde for endringen. For de har blitt kalt så mye DJUPERE enn før. Det føles ikke hyggelig eller behagelig i det hele tatt, men det er BRA.

Herre, takk for at du tar oss djupere, og for at du holder oss standhaftige mens vi setter vår lit til deg. Takk, for alt du gjør er bra. Amen.

Rachel Yarworth/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk bønnekonferanse i Sverige

 Tirsdag samlet forbedere seg i den lille Brevik kirke utenfor Karlsborg for å be over profetien som Birger Skoglund fikk fra en arabisk mann i Jordan i 1995 (han kunne ikke svensk – men formidlet budskapet på perfekt svensk): «Så sier Herren. gå hjem til ditt land og hils hele mitt folk at jeg, Herren, har tent en ild som brenner fra Smygehuk i sør til Treriksröset i nord. Fra Gøteborg i vest til Stockholm i øst. Du må ikke lenger si som du har sagt før at en ny tid kommer. Denne nye tidsalderen har allerede begynt.»

Plasseringen ble valgt fordi den ligger midt mellom Stockholm og Gøteborg – skjæringspunktet mellom de fire stedene nevnt i profetien. Interessant er også at Karlsborg ble etablert som reservehovedstad i løpet av 1800-tallet og fungerer fortsatt i dag som en viktig del av landets forsvar, bl.a. som sentrum for fallskjermjegerne.

Dagen var preget av ydmykhet og bønnenød: «Vekkelsen begynner med oss». Initiativtaker var Johnny Foglander og han delte hvordan Gud arbeidet og at han opplevde at Gud fortalte ham at de siste Åndens utøselser i Sverige ikke var blitt mottatt i stor grad: "Så hvorfor skulle jeg sende en til?" Vi ba derfor Gud om tilgivelse og undersøkte oss selv. 

Med utgangspunkt i Esekiel 37 ba vi om at Ånden skulle blåse over de fire kardinalpunktene og representanter fra disse ba for hverandre og forskjellige deler av landet. Johnny avsluttet med å dele et oppmuntrende ord: "Gud sier at han vil åpne landet på en ny måte og tegnet på det er at flere mennesker vil bli frelst under sommerkonferansene". Den Hellige Ånd blåser over Sverige og la oss frimodig forkynne Jesu evangelium hvor enn vi går!

"Da sa han til meg: "Profeter til Ånden, ja, profetér, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren, Gud: Kom, du Ånd fra de fire retninger, og blås på disse drepte, så de kan leve." Esekiel 37:9

Christer Dahlberg, Sverigebönen/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Det må bli åpenbart for oss

 Når jeg leser denne søndagens evangelietekst og prekentekst, fra Luk 10,21-24, kom jeg til å tenke på en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og var en mann som ble beæret for sin visdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake og ble lærling eller disippel til en uskolert asket.

"Hvordan kan du underordne deg et slikt ulærd menneske?" utbrøt en av hans tidligere bekjente. Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke enda kan sette sammen".

Det er ikke alt vi kan lese oss til når det gjelder den kristne tro. Det må bli åpenbart for oss av Den Hellige Ånd. Før det skjer er det som det ligger et slør foran våre øyne. Vi kan lese og lese og likevel ikke forstå. Men plutselig er det som et lys går opp for oss, og vi ser noe vi aldri har sett før. Det har vært der hele tiden, men vi har manglet åpenbaring. Du husker sikkert beretningen om Peters bekjennelse, slik den gjengis hos Matteus 16,13-20. I området rundt Cæsarea Filippi er det at Peter avlegger den gode bekjennelsen: "Du er Messias, den levende Guds sønn." Da er det at Jesus sier: "Salig er du, Simon, sønn av Jona: For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen." Den uskolerte munken forsto noe som den hellige Arsenius ikke gjorde. Det var blitt åpenbart for ham av Den Hellige Ånd.

Jeg tror det er dette Jesus mener når han fryder seg i Den Hellige Ånd og sier: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små." (Luk 10,21) 

Vi må ikke glemme apostelens ord fra 1.Kor 1,16-19: "Se på dere selv, søsken dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud."

Foto: munken Atanasios 

Ett er nødvendig

 Herren møter meg med disse ordene, etter at jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet på Steffensrud, i går ettermiddag: "...men ett er nødvendig." Hvor går veien videre nå? Av og til, og oftere enn man tror, er det viktig å stille det spørsmålet. Vi lever i ulike åndelige årstider, og er inne i ulike faser av livet. Likevel er det aller viktigste for en Kristi disippel å følge Herren der han er.

Jeg er nå i gang med nye parkinsonmedisiner. Riktig nok ikke i den styrken jeg hadde håpet på, men vil øke på etter hvert som kroppen tillater det. Jeg har også fått hjelp til egentrening, noe som vil komme godt med for å bremse utviklingen av parkinson. Den spiser stadig mer av livet mitt. Derfor spør jeg: hvor går veien videre nå?

En ting er sikkert: tjenesten fortsetter så langt kroppen tillater det. Men det aller viktigste for meg nå, er å leve nært Herren slik Maria fikk beskjed om. Vi kalles til å søke Herren for hans egen skyld. Maria valgte den gode del, og den skal ikke tas fra henne, sa Jesus. Den veien ønsker også jeg å gå, så hjelpe meg Gud.

Bønnens betydning

 Få har lært meg så mye om bønn som den koptiske munken, Matteus den fattige eller Matta L-Miskeen (bildet). Han ble født 20.september 1919 og døde 8.juni 2006. Denne munken, som var en beder som tilbragte hele netter i bønn, er en av mine åndelige veiledere.

Om sin erfaring med bønn skrev han, her i min oversettelse:

"Når sulten knuger, fant jeg min tilfredstillelse i bønnen. Når vinterens bitende kulde var uvennlig mot meg, fant jeg min varme i bønnen. Når mennesker var harde mot meg - og deres hardhet var virkelig streng - fant jeg min trøst i bønnen. Kort fortalt: bønnen har blitt min mat og min drikk, min kledning og min rustning, enten ved natt eller dag."

"

Se, brudgommen kommer midt på natten

~Se, brudgommen kommer midt på natten; og velsignet er den tjener som han finner våken. Uverdig er tjeneren som han vil finne å være lat. Vokt deg, min sjel, la deg ikke overvinne av søvnen, så du ikke blir overgitt til døden og utestengt fra Riket. Kom til fornuft og rop høyt: Hellig, hellig, hellig er du vår Gud. Frels oss ​​ved kraften av ditt kors.~

Troparion/Hymne fra Brudgom Orthros/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Samtale med den gamle Svetogorec

 Her følger en kort samtale med den gamle åndelige serbiske veilederen Svetogorec. Den er full av underfundig og djup åndelig visdom:

"Jeg spør deg, gamle mann, er den vanskelige tiden forbi?" Den gamle Svetogorec svarer: "Harde tider ligger bak oss, men det verste ligger foran oss!" "Hva vil du råde meg til å gjøre da, gamle mann?" Svetogorec svarer: "Spis maten din med en liten skje." "Hvorfor det om jeg tør spørre? Handler det om å bli sunn?" "Nei, for å bli vant til sult, min velsignede." "Gamle mann, kan du ikke komme med noe mer optimistisk?" "Vil du ha sannheten eller en løgn?" "Sannhet!" Svetogorec svarer: "Kristus er oppstanden! Det finnes ingen annen sannhet! Så lenge folk vender ryggen til Kristus får kaoset i sjelene deres en tragisk dimensjon. Det blir mer ondskap!"

Oversatt fra: Min venn Goran Zorica Zivic's Facebookside av Bjørn Olav Hansen

Lys i den beksvarte natta

 Jeg ble djupt grepet over noe Joel Rosenborg, fortalte i en preken han holdt i den messianske forsamlingen Kohilat HaCarmel 18.mai 2024. Der fortalte Rosenborg, som selv er messiansk jøde, om et besøk nylig i Khan Junis på Gazastripen. Han var der i forbindelse med at vestlige journalister var invitert av den israelske hæren til å se med egne øyne noen av terrortunellene til Hamas. Han var der sammen med Chris Mitchell, som leder avdelingskontoret for CBN News i Jerusalem.

I en av disse terrortunellene hadde noen av de bortførte jødiske gislene oppholdt seg ganske nylig. Joel Rosenborg og Chris Mitchell fikk anledning til å be der nede i det sinnrike terrornettverket, og da er det at Chris Mitchell utbryter: "Kan vi feire Herrens måltid sammen?" Det viste seg at Chris Mitchell hadde tatt med seg litt brød og litt vin på reisen inn til Khan Junis.

Der, bokstavelig talt i dette åndelige beksvarte mørket, ba de to og brøt de sataniske festningsverkene over Gaza. De to ba at Herren måtte bringe forløsning til enhver israeler og palestiner i Yeshuas navn. Så tok de nattverd sammen.

Gripende!

Kristi herlighet

 "Vannkilder tørker ut, fjell forvitrer og smuldrer opp, bare Kristi herlighet er evig!"

- Hl. Gabriel (Urgebadze)/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Noen tanker 1.pinsedag 2024

 Den apostoliske trosbekjennelse inneholder ti setninger om Jesu person og verk, men bare en om Den Hellige Ånd. Forholdet en til ti er betegnende for interessen for Den Hellige Ånd i den kristne kirkes historie. Ingen lære angående den kristne tro har blitt så forsømt. Prekener og sanger er påfallende fattige på dette område. Dette er meget merkelig, ettersom Den Hellige Ånd er åpenbaringens ytterste grunn og gjenløsningens særegne kraft.

Ingen annen religion har noe som tilsvarer den kristne læren om Ånden, og i den kristne tro er det ikke noe annet som er så betydningsfullt, så gjennomtrengende og så effektivt. John Owen taler om den som troens prøvesten, den artikkel som menigheten står eller faller med. Thomas Arnold sier at den er "det viktigste av alt". Vi lever nå i Åndens tidsalder, Gud åpenbarer seg på denne måte for sitt folk. Den som ikke kjenner Den Hellige Ånd, kan ikke kjenne Gud.

Den hellige skrift fremstiller han som åpenbarer all sannhet, som den aktive kraft i forsoningsverket og først og sist som nådens redskap i frelseserfaringen. I ham og ved ham meddeles den kraft som frelser. Opplysning og overbevisning,  omvendelse og gjenfødelse, visshet og helliggjørelse, er alt sammen et verk av Gud, den evige Ånd. For menigheten er han visdommens og kraftens kilde og strøm. Menigheten er Kristi kropp, men Den Hellige Ånd skal bo i menigheten og kontrollere den. Han leder, inspirerer og kontrollerer. Denne tidsalder er først og fremst Åndens tidsalder.

- Samuel Chadwick: Pinseliv og pinsekraft, Filadelfiaforlaget 1971, side 7-8

Tanker en pinseaften 2024

 

"Menigheten er hjelpeløs uten Åndens nærvær og kraft. Menigheten har aldri tidligere talt så mye om seg selv og sine problemer. Dette er alltid et dårlig tegn. Lysten til å snakke om virksomheten tiltar i samme grad som kraften avtar. Det blir flere konferanser og diskusjoner når virksomheten mislykkes. Problemene kommer av at man mislykkes.

Man har ikke noe behov av å diskutere problemet så lenge man når dem. Det er ikke noe problem med tomme kirker så lenge kirkene er fulle. Man har ingen bønnemøteproblemer så lenge bønnemøtene pulserer av liv og tilfredsstiller hjertets og livets mange behov. Om selve tiltrekningskraften savnes, er det ingenting som trekker. Det er ingen ide å innby til middag om det ikke er noe å spise...

Menigheten har mistet autoritetens kjennetegn, visdommens hemmelighet og kraftens gave på grunn av at en hardnakket har forsømt og tilsidesatt Den Hellige Ånd. Kraftløshet og nederlag er uunngåelig fakta når men søker å erstatte Guds Ånds nærvær og kraft med verdslig visdom og verdslige resultater."

- Samuel Chadwick: Pinseliv og pinsekraft. Filadelfiaforlaget 1971, side 10-11

Nasjonaldagen og en ny generasjon forbedere

På Norges nasjonaldag avsluttes bønneaksjonen bønnekvinnen Benedicte Mella tok initiativet til: jegernorge. Den blir avsluttet i dag med en tre dagers Ester-faste, initiert av Eirik N.Helgøy.

Det er ingen tvil om at dette var et profetisk og strategisk bønneinitiativ. Jeg kjenner på en djup takknemlighet og glede, over at Gud har reist opp en ny generasjon forbedere og bønnekrigere. Det gir håp for Norges framtid. Jeg minnes ordene fra Salme 127,1: "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves."

Den største gaven Norge kan få er en ny generasjon forbedere.

I den siste tiden har mange forbedere snakket om betydningen av å be for Norges grenser. Det er av avgjørende betydning. Jeg husker for noen år siden at den kristne dagspressen problematiserte at noen kristne følte et sterkt kall til å be for Norges grense mot Russland. Da ble det advart mot å spre krigsfrykt og det hele ble sett på som konspirasjonstenkning. Men så kom Ukraina-krigen og det ble plutselig stuerent og svært aktuelt å be for Norges grenser. Det skyldes ikke minst trusselbildet fra PST. 

Som kristne som er kalt til å stå på murene for landet vårt, er ikke Norges frihet og selvstendighet en selvfølgelighet. Våre oljeinstallasjoner, våre grenser, vår infrastruktur, har en ytre fiende. Onde åndsmakter er også en realitet. Økt kriminalitet skaper frykt og usikkerhet. Midt i alt dette mørket som brer seg reiser Gud opp menn og kvinner med kall til å be for Norge, og flere steder i landet innvies nye bønnehus og bønnealtere. Det er et stort takkeemne.

I dag takker vi Gud for vårt korsmerkede flagg. Gud signe vårt dyre fedreland.

Gratulerer med dagen!
 

William Booth: Jeg vil kjempe til siste slutt

"Så lenge kvinner gråter, vil jeg kjempe, så lenge barn går sultne, som de gjør nå, vil jeg kjempe, så lenge mennesker må i fengsel, inn og ut, inn og ut, som de gjør nå, vil jeg kjempe, så lenge det finnes en dranker igjen; så lenge det finnes fattige bortkomne jenter på gata, så lenge det finnes svarte sjeler, uten Guds lys, vil jeg kjempe, jeg vil kjempe helt til siste slutt."

- William Booth (bildet), Frelsesarmeens grunnlegger, gjengitt i Jonathan Wilson-Hartgrove: The Awakening of Hope, Zondervan side 14. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
 

Kristi sinnelag

"De forfølger oss gjennom undertrykkelse, og vi konfronterer dem gjennom tilgivelse. De styrer oss ved dominans, og vi viser ydmykhet. Vår tro vet at undertrykkelse forsvinner, men tilgivelse varer evig. Den første er en illusjon og den andre er livet, og dør aldri."

- Metropolitt Paul (Yazigi), kidnappet og fortsatt savnet i Syria siden 2013 (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
 

Det kommer en dag da Løven av Juda skal brøle

Dette bildet - med denne teksten - har talt til meg over en tid nå: 'Jeg vender tilbake, men ikke som et lam'. Jesus kommer tilbake som Løven av Juda, som brølende løve! Og den brølende løven høres allerede gjennom den stormen og de rystelsene som går over verden. Det har de siste månedene vokst fram, ikke bare en lengsel hos meg, men en sterk forventning om Jesu gjenkomst. Om Hans snarlige gjenkomst.

Åpenbaringsboken har vært og er fremdeles min daglige lesning i lang tid nå. Har du tenkt over hvor mange ganger kongene på jorden omtales i den boken? Det er ikke rent få. Det kommer en dag da Løven av Juda skal stå fram som "herskeren over kongene på jorden" (Åp 1,5). For: "Kongedømmet over denne verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet" (Åp 11,15). Johannes ser også i sine syner noen "djevleånder som gjør tegn". "De går ut til kongene i hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag" (Åp 16,14). Det er djevleånder som slippes løs, og disse vil i nær framtid gå til kongene i hele verden og samle dem til krig mot Israel og Jerusalem. Da vil Løven av Juda brøle på nytt og kongene på jorden vil tape den kampen.

I det påfølgende verset leser vi følgende: "Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam." (Åp 16,15). 

Det er dette som brenner i mitt hjerte nå: at vi må våkne for tiden er nær da Løven av Juda skal brøle, Jesus kommer tilbake. Derfor gjelder det at vi våker og ber og vasker klærne våre i Jesu blod.
 

En drøm om Vladimir Putin

Natt til 13.mai 2024 drømmer jeg at jeg er innkalt til en pressekonferanse. Når jeg ankommer stedet der pressekonferansen finner sted er det overraskende ingen andre deltagere. Jeg er også ukjent med hva pressekonferansen handler om. Plutselig er jeg alene med Vladimir Putin! Han virket veldig liten. Selv er jeg ganske omtumlet. Jeg er alene med Russlands eneveldige hersker. En moderne tsar. Det utveksles ingen ord. Vi befinner oss av alle steder i Oslo. 

Møtet mellom oss er raskt over. Jeg går ut av rommet. Hvem vil tro meg, når jeg sier at jeg har møtt selveste Putin? Ingen!

Jeg tar toget hjemover. Der, i en av togkupeene sitter han: Vladimir Putin. Ingen synes å bry seg. Ser de ham ikke? Etter en tids reise går han av toget og jeg bestemmer meg for å følge etter. Han forsvinner ned i en kjeller. Jeg venter. Jeg tenker at jeg må få tatt en selfie som bevis, for ellers vil ingen tro at jeg har møtt Putin. Jeg banker på, døren er åpen og jeg går inn. Putin ligger i en seng, jeg går bort til ham, og i det han forsøker å reise seg opp, legger jeg hendene mine på brystet hans og begynner å be. Putins kropp rister. Det er som om bønnen treffer ham. Det neste jeg ser er en liten gutt. Halve ansiktet hans er dekket av et blødende sår. Gutten gråter og er utrøstelig.
 

I går hendte det noe

I går publiserte jeg på bloggen og Facebook et av de aller viktigste innleggene jeg har gjort noensinne: 'Nødsbønn for Norge'. Umiddelbart etterpå fikk jeg et kraftig angina-anfall, og de kraftige smertene satt i kroppen langt utover dagen. Det var nok ikke tilfeldig. Er det noe den onde ikke vil så er det å se Guds folk forenet på kne i bønn til Gud, og særlig i en tid som vår. Dette er definitivt ikke tiden for å sove, men for å vekkes opp for å våke og be.

Det heter om barna til Issakar: "Av Issakars barn kom det noen menn som forsto seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre." (1.Krøn 12,32) Det gjelder som aldri før å kjenne tiden vi lever i for å kunne be rett inn i den. I går opplevde jeg at Herren ledet meg til å lese fra 1.Mos 49,14-15, hvor vi leser følgende om Issakar: "Issakar er et sterktbygd esel som legger seg ned mellom innhengningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell."

Dette hadde jeg ikke lagt merke til før, men dette er en god beskrivelse av en forbeders tjeneste: "Da bøyde han sin rygg for å bære..." Dette er vårt kall akkurat nå: å be for det fagre landet vårt, om vekkelse, omvendelse og beskyttelse

Jeg vil gjerne  oppmuntre deg som ber til å bli medlem av og følge de viktige bønneinitiativene til Benedicte Mella: www.jegernorge.no og til Else Resaland Wiik og Nils-Petter Wiik: Bønnedugnad for Norge og landets kommuner.

NØDSBØNN FOR NORGE

Jeg har sjelden følt en slik nød for å be for Norge som i disse dager, og jeg fikk ytterligere bønnenød etter å ha lest det Benedicte Mella og Ragnhild Helena Aadland Høen  skriver på nettstedet jegernorge 

Dag 16: Kampen om Norge

Basunen som lyder (eller med det engelske uttrykket 'Clarion Call') handler om å kalle til en høyst nødvendig og umiddelbar handling.

Vi opplever at det som er høyst nødvendig for oss som Guds folk i Norge akkurat nå, er å søke Gud i nødsbønn for landet vårt. Det innebærer noe vi har fokusert gjennomgående på, omvendelse.

Det er imidlertid en annen side ved basunens funksjon. Ikke en motsetning, men noe som hører med og henger sammen: basunen lyder for å varsle og kalle på folket, til å samles og rustes opp for krigstider.

KAMPEN OM NORGE

Tekst: Ragnhild H. Aadland Høen, Oslo.

Den kristne forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i filmatiseringen inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen, Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har bare 2000 soldater, og er omgitt av 200 000 fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå under, og det fort.

Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune* og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp.

Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – så kom folket i Rohan dem til unnsetning.

«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som må skje i kongeriket Norge nå.

Jeg er Norge-bønnen setter fyr i baunene, så vi skjønner hvilken alvorlig situasjon vi er i, slik at vi samles fra nord og sør, fra øst og vest, og søker Herren sammen, i bønnekamp og i håp for Norge.

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).

Det er håp for Norge, og håp for Europa! Hvis Norge, et av verdens mest sekulariserte land, vender om, så vil det kunne skje hvor som helst i Europa.

Dette vet jeg: Den virkelige, dypeste kampen om Norge er allerede i gang. Den foregår i det åndelige. Nå.

Dette føler jeg meg så sikker på at jeg tør å si det til deg som er med på Jeg er Norge: Din plass er i første rekke. Nå. Det haster. Finn din plass! Gå i fylking!

Vi lever i en tid med stort alvor og stort håp.

«Jeg er ikke redd. Jeg ble skapt for dette», sa St. Jeanne d'Arc. Du ble skapt for en tid som dette.

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26)
Så be på dine knær for Norges omvendelse! Be på vegne av Norge! Du er Norge!

* Vete, vedvarde eller ildvarde (norrønt viti, «tegn, merke, varde», nynorsk vite) eller baun og baune (etter dansk bavn) er et signal- eller varselbål som inngår i et varslingssystem basert på lyssignaler.

Himmelen på jord

 "Selvfølgelig må du begjære himmelen, men før himmelen blir gitt befaler Kristus oss å realisere himmelen på jorden, å oppføre o9ss på jorden som om vi var i himmelen og å bære hele verdens bønner."

-Hl.Johannes Chrysostomos/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Stedbunden

 Å være stedbunden i en tid og i et samfunn som vårt med en så stor grad av mobilitet, kan lett oppfattes som noe antikvert og negativt. For meg er det annerledes. Av mange gode grunner. Ikke et vondt ord om reiselyst og oppdagertrang. Det har absolutt sine velsignelser.

Men man behøver ikke å reise langt i fysisk forstand for å oppleve mye.

Disse linjene skrives mens jeg ser ut mot noen for meg kjente åser. Det er et landskap med ro og øynene finner hvile i å dvele ved dem. Her har jeg flesteparten av mine hverdager.

I en tid preget av så mye rastløshet er det godt å finne ro og fred i det hverdagslige. Jeg kjenner til mennesker som har bodd hele livet sitt på et sted, som aldri har reist mer enn noen få kilometer, men som har reist lenger inn i Guds dybder enn de som har reist til langtvekkistan! Som apostelen Paulus skriver i Rom 11,33: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."