Fremmet Jesus fattigdom som et grunnlag for velsignelse? Handler dette om det samme som Jesus underviser om i lignelsen om den rike unge mannen, som måtte selge alt han eide for å følge Jesus?
Frans av Assisi tok disse ordene bokstavelig. Skulle vi gjøre det også?
Eller handler dette om noe rent åndelig? En hjertes holdning, og ikke bokstavelig, materiell fattigdom?
Utfordringen vi står overfor når det gjelder disse radikale ordene av Jesus er at vi her i vest er preget av en gresk tankegang, hvor vi skiller det åndelige fra det materielle. De som hørte Jesus tale denne dagen der oppe på Saligprisningsberget, så disse to aspektene som et hele. De var jøder og tenkte ikke på gresk, men på hebraisk!
Når Jesu disipler lyttet til disse ordene så erindret nok mange av dem tekster fra det vi kaller Det gamle testamente som de hadde lyttet til i synagogene og i Templet.
For eksempel: ansikt til ansikt med sine fiender, erkjente jødene fullt og helt sin avhengighet av Gud. Mange ulike erfaringer hadde gjort dem ydmyke på dette punktet:
'Pris Herrens storhet sammen med meg, la oss sammen opphøye Hans navn! Jeg søkte Herren, og Han svarte meg; Han fridde meg ut av alt jeg frykter for. De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet ikke av skam'.
'Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig (ringe) folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn'. (Sef 3,12)
Skriftene til profetene, slik som Jes 66,2, uttrykker klart Guds forventning om folkets ydmykhet og omvendelse:
'For alt dette har Min hånd gjort, slik er det alt dette ble til, sier Herren. Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for Mitt Ord'.
I King James oversettelsen - som også er oversatt til norsk (må ikke forveksles med oversettelsen Bibelen Guds Ord fra Bibelforlaget) - er dette verset oversatt slik:
'Men Jeg vil se til denne mannen, nemlig til ham som er fattig og av en sønderknust ånd ...'
Men vante som de var med slike ord som dette fra Det gamle testamente, så kom nok ordene om at 'åndelig fattigdom' var knyttet til det å arve Guds rike som et sjokk!
Jesus kom med et annet perspektiv! Istedet for å komme ut av deres fangenskap og inn i deres arv, deklarerte Han at midt i deres fattigdom arvet de Hans rike!
Med andre ord: befrielse fra det romerske tyranniet de levde under, synes ikke å stå på Jesu agenda sånn med det første. Og som om ikke dette var nok: Jesus synes å mene at man kunne erfare dette Riket her og nå, selv under et gudløst imperium.
Ja, Jesus snakket altså om et Rike hvor det svake og beseirede var en velsignet arv. De som var de sanne arvingene av Guds rike var altså ikke fariseerne eller sadukeerne, disse selverklærte rettferdige som ikke akkurat var preget av ydmykhet og sønderknustelse.
Jesu ord i Matt 5,3: 'Salige er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres', blir utdypet noe senere i Jesu tjeneste, når Han sier:
'Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener, og dem som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange'. (Matt 20,25-28)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar