På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.
De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.
Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.
Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.
Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.
Men det var ingen penger.
Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.
Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.
Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.
Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar