4) Det fjerde vi merker oss med Simeon et at Den Hellige Ånd var over ham. Merk deg hvor viktig Den Hellige Ånd var i denne gamle mannens liv. Vers 25 forteller oss at 'Den Hellige Ånd var over ham'. I det neste verset leser vi at Den Hellige Ånd hadde gitt ham åpenbaringer, og det så konkret at han visste at han ikke kom til å dø før han hadde sett 'Herrens Messias', og i vers 27 ser vi at Simeon kom til Tempelet i Jerusalem 'drevet av Den Hellige Ånd'.
Av disse versene forstår vi at Simeon var en helt overgitt mann. Han levde for Gud. Og han var åpen for det overnaturlige livet. Det vil si det som er normalt for en troende som er overgitt til Gud. Det normale hos oss er at det overnaturlige er unormalt. Men ikke for gamle Simeon. Han levde med underets Gud. Derfor lot han seg villig 'drive av Den Hellige Ånd'. Det er det tryggeste! Simeon levde med de profetiske ordene han hadde fått. Disse løftene påvirket ham. Han levde med forventning. Kanskje han slet med sykdom og tenkte at snart er alt over. Men han visste: Sykdom til tross, jeg skal ikke dø, før de løftene Gud har gitt har gått i oppfyllelse.
Og hvilken fred han fylles med når løftet går i oppfyllelse! Når han står der med Jesusbarnet i sine armer og bryter ut i lovprisning. Jeg ser det hele for meg: Den gamle mannen som står der og holder Jesusbarnet i sine armer og priser Den Allmektige. For Frelseren. Den frelse som ikke bare gjelder for jødene, 'men som Gud har beredt for alles åsyn'. Denne frelsen sier den gamle Simeon: 'er et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!'
En av anledningene til at dette ordet går bokstavelig falt i oppfyllelse finner sted i synagogen i Antiokia i Pisidia. Historikeren Lukas gjengir det i Apg 13. I denne synagogen holder apostelen Paulus en tale som vekker sterke reaksjoner. Nå Paulus taler ved neste sabbat er reaksjonen enda sterkere:
Apg 13,45-49
Den gamle Simeon er en profet. Mens han står der med Jesusbarnet i sine armer, kommer han med et profetisk budskap til Maria: 'Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt'.
Det er ingen tvil om at denne profetien går i oppfyllelse. Simeons profeti understreker at ingen vil kunne stå nøytral i forhold til Jesus. Noen vil falle, andre skal reise seg som et resultat av et møte med Jesus. Både Det gamle- og Det nye testamente forteller oss nemlig at Jesus er en snublestein. Apostelen Peter gjengir det slik: 'For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme! Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet'. (1.Pet 2,6-8)
Men profetien gjelder ikke bare Jesus, den gjelder også Maria:
'men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjertes tanker skal bli åpenbare'.
Vi klarer nok ikke helt å sette oss inn i hva Maria gjennomlevde når hun er vitne til Jesu lidelse. Marias hjerte ble gjennomstunget når Jesus ble forkastet og korsfestet. Jo, høyere privilegium, jo djupere sår. Jo, nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.
Det greske ordet for 'sverd' er 'romfaia'. Det er et uttrykk som brukes om de store og brede sverdene som barbarerne brukte. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, er det samme ord brukt om sverdet til Goliat.
Maria forsto nok ikke disse profetiske ordene når hun fikk dem. Det gjør heller ikke vi når vi mottar profetiske ord. Ikke før en tid har gått. Slik også med Maria. Ved korset skulle hun forstå rekkevidden av det Simeon profeterte.
Anna - Fanuels datter
Men det var ikke bare Simeon som ventet. Det gjorde også Anna, Fanuels datter. Hvem denne Fanuel var, forteller ikke Lukas oss. Han var sikkert kjent i sin samtid. Livene til Simeon og Anna vitner om at det å vente ikke er noe passivt. Disse to ventet aktivt!
Anna var et profetisk oppmuntrer! Det står mot slutten av vers 38 at hun 'talte til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Hva talte hun til dem om? Det står også i vers 38: OM HAM! Om Ham som skulle komme! Om Frelseren! Forløseren! Israels trøst!
Anna talte til andre som ventet, og gav dem håp! Disse som ventet var de som profeten Sefanja profeterte om:
'Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyd og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre urett. De skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og leve i ro og ingen skal forferde dem'. (Sef 3,12-13)
Dette var mennesker som hadde forstått betydningen av å vente. Mennesker som venter har mottatt et løfte som tillater dem å vente. De har mottatt noe som arbeider i dem, lik et såkorn som har begynt å spire. Dette er det så viktig at vi forstår: Vi kan egentlig ikke vente hvis det vi venter på ikke allerede har begynt å spire i oss. Det å vente handler ikke om en bevegelse fra ingenting til noe. Det er alltid en bevegelse fra noe til noe mer.
For det andre: Det å vente er noe aktivt. Mange oss tenker vel at det å vente er noe veldig passivt. En håpløs stilling som er bestemt av noen utenfor vår kontroll. Men det finnes ingen slik passivitet i Skriften! Der et venting noe aktivt. De som venter i Bibelen er mennesker som vet at det de venter på vokser ut av det jordsmonnet der de står. Ordet 'tålmodighet' betyr: 'en som er villig til å bli der vi er og levde i den situasjonen helt og holdent i den tro at noe er skjult som vil bli åpenbart'.
Anna, Fanuels datter, hadde levd med håpet lenge, samtidig med at hun virkelig hadde fått prøvd det livet har å by på. Hun var enke. Hadde kjent sorgen tett innpå livet, men hadde ikke endt opp som et bittert menneske. Sorg kan enten gjøre oss bite eller mildere og mjukere. Sorg kan røve troen fra oss, eller den kan grunnfeste troen enda djupere.
Tenk det! Anna var 84 år gammel, men hun hadde aldri sluttet å håpe! Aldringen kan ta fra oss blomstringen og styrken i kroppen vår, men den kan gjøre noe enda verre: Den kan ta livet ut av hjertene våre, slik at alt håp dør.
Men slik var det ikke med Anna. Hva var hennes hemmelighet:
1) Hun holdt aldri opp med å tilbe
2) Hun oppholdt seg i Guds hus med Guds folk. Der ble hun velsignet
3) Hun holdt aldri opp med å be.
Anna holdt kontakten levende med Han som er kilden til all vår styrke. Du verden hvor vi trenger slik Simon'er og Anna'er i Kristi forsamling!
La oss runde dette av med ordene fra Jes 46,3-4.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar