Mot avslutningen av Ordets del heter det: Vær oppmerksomme! Og så reiser vi oss og evangelieteksten leses. Det er det all grunn til. Vi bør vise stor ærbødighet overfor evangeliene, og vi bør være oppmerksomme!
Jeg har oversatt denne artikkelen av prioren for det økumenisk-monastiske fellesskapet Bose i Italia, Enzo Bianchi (bildet), hvor han betoner betydningen av nettopp oppmerksomheten:
'I den kristne tradisjonen har ordet 'prosochè' - oppmerksomhet. blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', en 'at man strekker seg mot noe i vårt indre' og 'å fokusere sitt mot noe'. Det greske ordet har en dynamisk nyanse, på samme måte som de latinske ordene 'attentio' og 'attendere', og gir uttrykk for en oppmerksom person som 'strekker seg etter noe'. Oppmerksomheten kommer ikke av en særskilt menneskelig evne men en indre bevegelse som berører hele vår kropp og sjel. Når vi har oppdaget vårt livs mening, sentrum og mål sammenfattes alt hva vi gjør i lyset av dette mål, i vår djupe hengivelse til dette sentrum.
Å utvikle evnen til å være oppmerksomme innebærer å vokse som menneske.
Begrepet 'oppmerksomhet' er vel kjent i orientalske meditasjonsteknikker og ulike asketiske retninger. I følge buddhismen er det gjennom oppmerksomhet at man kan nå frem til et gjennomtrengende syn på virkeligheten, det som ørkenfedrene og den kristne tradisjonen kaller for 'diorasi', det vil si en djupere måte å se på som ser bortenfor det ytre og det man kan se med det blotte øye. I den kristne tro henledes ordet 'prosochè' fra det hebraiske ordet 'kawwanah'.
'Prosochè' innebærer at vi i vårt sinn og i vårt hjerte, skal være våken og oppmerksom i vår relasjon til Gud. Vi skal med hele vårt jeg samtykke med Skriftens og bønnens ord og framfor alt, gjennom disse, med Guds nærvær. Derfor har oppmerksomheten en viktig rolle i den kristne tradisjonen og er særskilt viktig i forbindelse med feiringen av liturgien (opus dei) og bibellesningen (Lectio divina).
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar