Jakunin, som ble født inn i en kristen familie i Moskva, 4.mars 1934, ble en av Sovjetunionens mest markante menneskerettighetsforkjempere. Hans far var musiker i et symfoniorkester, moren arbeidet ved en postkontor. Gleb mistet troen mens han 15 år gammel studerte biologi i Irkutsk, Sibir. Takket være en av sin samtids fremste teologer og radikale Kristus-etterfølgere, Aleksander Men, som senere skulle dø som martyr for sin tro, fant Gleb Jakunin tilbake til troen.
Fader Gleb Jakunin tok tidlig et tydelig oppgjør med det undertrykkende sovjetiske regimet. Han bemerket seg med å skrive under på Helsinki-erklæringen i 1975, som satte menneskerettigheter og trosfrihet på den internasjonale agendaen. På denne tiden holdt sovjetregimet systematisk på med å arrestere mennesker som kjempet for demokrati. Dette førte til at Jakunin svarte med å etablere 'Den kristne komiteen for forsvar av de troendes rettigheter'.
Han sendte en appell til den femte generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd som ble holdt i Nairobi og tryglet det økumeniske fellesskapet om å handle på vegne av den forfulgte kirke. De afrikanske redaktører av forsamlingens dagsavis unngikk sensuren som de russiske delegatene hadde krevd og forårsaket en furore ved å offentliggjøre teksten til Jakunin. Men den russiske delegasjonen var sterk. Under press fra Moskva patriarkatet fikk ikke Jakunin noe gjennomslag for sin henvendelse.
Men Gleb Jakunin gir ikke opp. Han øker derimot sin innsats, og klarer å samle inn 400 underskrifter fra nesten alle kirkesamfunn i Sovjetunionen. Han kjemper ikke bare for de kristnes rettigheter, men for jødene og muslimene. Det var mer enn de sovjetiske myndighetene kunne tåle, og 1.november 1979 ble han arrestert. Han ble dømt til å sone 10 år, første halvdel i en arbeidsleir og den andre i eksil. Så kom Gorbatsjov til makten, og Gleb Jakunin satt fri, to år før tiden.
I 1988 kunne russerne feire 1000 års jubileet for kristningen av slaverne. Gleb Jakunin skulle markere dette på sin helt spesielle måte: Sammen med sin kone, Iraida, som han hadde giftet seg med i 1961, holdt de åpent hus for religiøse dissidenter. De sørget også for å invitere utenlandske kristne ledere. Hensikten var å fortelle den usminkede historien om Sovjetunionens forfølgelse av de kristne de siste 60 årene, og ikke den pyntede versjonen som Moskva-patriarkatet presenterte. Det fortelles at atmosfæren i leiligheten til Jakunin var elektrisk, da en rekke ofre for forfølgelsen fortalte sine gripende historier.
For den russisk-ortodokse kirke har Gleb Jakunin hele tiden vært et hår i suppa. Han ble valgt inn i Dumaen, som representant for det demokratiske Russlands-partiet. I denne tiden hadde han en kort tid tilgang til statsarkivene. Her fant han registreringer av Rådet for religiøse anliggender - de som hadde kontrollert livet i de ulike kirkene under kommunisttiden. Og det han fant var ikke overraskende, men svært avslørende: uomtvistelige bevis for det tette samarbeidet med de russiske kirkelederne og KGB, en av dem er nåværende patriark Alekseij II.
Han fikk ikke lov til å ta fotokopier, men skrev av det han fant, og sendte dette til Jane Ellis, en forsker ved Keston College, Kent, som publiserte som publiserte dem i sitt magasin, 'Religion in Communist Countries'. Dette ble for mye for Moskva-patriarkatet. Etter hvert som Moskva-patriarkatet gjenvant sin ledende posisjon i det russiske samfunnet, ble Jakunins posisjon svekket. Han ble prest i Den uavhengige Ukrainsk-ortodokse kirken, som hadde sin opprinnelse som 'katakombe-kirken' på 1930-tallet. Helt frem til sin død fortsatte Jakunin å kjempe for tros- og samvittighetsfrihet.
Nå er han hjemme hos Gud. I Putins Russland hadde det fremdeles vært stort behov for ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar