Innendørs ro, Augustin og Herrens fattigdom

Nok en kald dag hvor jeg må holde meg innendørs - litt trist når sola skinner så vakkert på åskammene som omkranser landskapet vi bor i. Jeg elsker dette landskapet. Det har en egen ro.

Denne dagen har jeg lest Augustin igjen. Jeg finner meg stadig tilbakevendende til denne biskopen av Hippo, fordi det han skriver har en egen evne til å lodde djupt i min indre verden. Som når han sier: Våre hjerter er urolige inntil det finner hvile i Deg. Augustin representerer et annet landskap - ørkenens. Jeg er blitt veldig glad i det - også. Dessuten er jeg også takknemlig for at Augustin kommer fra Afrika, og representerer noe egenartet, en førstefrukt av evangeliets forkynnelse på dette kontinentet. Augustin fargelegger med andre farger, enn de som representerer Vest- eller Østkirken. Ikonet er jeg spesielt glad i, fordi det viser Augustin slik han sansynligvis så ut. Han er ikke så vestliggjort som andre billedfremstillinger av ham.

Augustin (354-430) var født i Thagaste i Nord-Afrika. Allerede i tenårene vendte han sin mors kristne tro ryggen, og i flere tiår søkte han til filosofien og gnostisismen. På 300-tallet ble han utnevnt til professor i retorikk i Milano. Her kom han til å nærme seg den kristne tro på nytt. Dette skjer gjennom den sterke forkynnelsen til Ambrosius, og ikke minst gjennom møtet med fortellingen om livet til Antonios, selve pioneren blant ørenfedrene. Dette førte til hans dramatiske omvendelse, som er inngående beskrevet i hans Bekjennelser. Etter å ha blitt døpt vendte han tilbake til Nord-Afrika og ble biskop i byen Hippo frem til sin død.

I dag vil jeg dele med deg en av hans veldig personlige tekster:

Da jeg kom til denne verden, Herre, hadde jeg ingenting med meg, og når jeg forlater den, tar jeg ingenting med meg herfra. Så lenge jeg har litt å spise og klær og ha på meg, er jeg tilfreds. For vil man bli rik, faller man i fristelse, i tåpelige lidenskaper som løper av med en og fører til døden. Begjæret er roten til alt ondt. Mange som har traktet etter rikdom, har vendt seg bort fra troen og er blitt rammet av motgang.

Men jeg vil nærme meg Deg, Du som i sannhet er fattig. For om Du var rik, ble du fattig for min skyld. Hvem kan noensinne rett fatte Dine rikdommer? Og hvem kan forstå din fattigdom?

Hvilken fattigdom, min Herres fattigdom!

Du ble unnfanget i en jomfrus skjød, omsluttet av din mors kropp. Hvilken fattigdom! Du ble født i et trangt rom, Du ble svøpt i enkle klær og lagt en krybbe. Og videre: himmelens og jordens konge, skaperen av alt synlig og usynlig, drikker, spiser, gråter, vokser opp, avslører sin alder og skjuler sin majestet. Til sist blir Han tatt til fange, pisket, hånet, spyttet på, slått i ansiktet, kronet med torner, naglet til korset, gjennomboret av et spyd. Hvilken fattigdom!

Herre, når jeg mediterer over Din fattigdom, mister alt annet sin dragning på meg. Gi meg derfor det som er evig, skjenk meg en forsmak på evigheten.

Inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke, del 2

Finnes det noe større under enn dette at Gud blir menneske? "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."


Jeg finner samtalen mellom Justin Martyr og jøden Tryfon særdeles interessant. Justin Martyr fører skriftbevis for inkarnasjonen, for kristologiens reelle anstøt ligger jo nettopp i inkarnasjonens mysterium. Han tar utgangspunkt at Det gamle testamente kjenner til en størrelse som både kalles Gud og Herre, men som likevel er forskjellig fra Faderen. Justin Martyr tenker her på Kyrios, og dessuten Visdom og Herlighet, og en rekke andre navn som benyttes i den gammeltestamentlige tekst. (For dem som er interessert i videre studier av dette kan man lese Dialogen sidene 51-61 og 126-129)


Det neste Justin Martyr vil forsøke å gjøre er å påvise at denne størrelsen som både kalles Gud og Herre, men som altså er forskjellig fra Faderen, ble menneske i Jesus. Nå har ikke Tryfon noe problem med å akseptere det første. Tvert imot roser han Justin Martyr for hans store kunnskap i Den Hellige Skrift. Men når Justin Martyr begynner å snakke om at Gud blir menneske i Jesus, da blir det vanskelig. Han sier: "Du prøver å bevise en utrolig og umulig ting, nemlig at Gud skulle kunne bli født og bli et menneske." (Dialogen 68,1)


Her er vi selve kjernen av problemet. Og den er like aktuell i dag, både i møte med dagens jøder og hos enkelte andre. Dette at Gud trer inn i tiden i menneskelig skikkelse. Han lar seg føde som et lite barn.
En av de som tydelig og klart forsvarte det bibelske synet på Guds menneskebliven var Antiokias biskop, Ignatios. I sitt brev til trallerne skriver han:


"Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn,
som ble virkelig født,
og som spiste og drakk,
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde,
som virkelig ble reist opp fra de døde da hans Far reise ham opp." (Trall 9,1)


Til Efeserne skriver den samme Ignatios:
"Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født,
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre." (Ef 7,2)

Hvor blir pengene av?

Det er et berettiget og viktig spørsmål den 28 år gamle palestina-araberen, Ayman Idaes stiller i dagens utgave av den liberale engelske avisen The Guardian: "Palestinerne har fått milliarder av dollar, men hvor er pengene blitt av?"


Ja, hvor er pengene blitt av? Siden 1993 har palestina-araberne mottatt - hold deg fast - 550 milliarder dollar i støtte. (Kilde: Dagbladet) Men forholdene for bonden Ayman Idaes og de fleste andre palestina-arabere blir stadig verre. Og skyld nå ikke ensidig på israelerne. Det er tydelig for alle og enhver at korrupsjon i stor stil blant palestina-araberne selv har mye av skylden. Med 550 milliarder dollar skulle det være mulig å gjøre ganske mye. Og i dag får de palestinske selvstyremyndighetene tilført nye 30 milliarder dollar! Giverlandene, hvor Norge er representert, ser ikke ut til å stille mange kritiske spørsmål om hva pengene brukes til. Hva med pengene som Arafat syltet ned i utenlandske banker? Hva gjøres for å bedre den økonomiske situasjonen til fattige palestina-arabere? Jeg kjenner noen av dem personlig.

I 2004 traff jeg en palestina-araber i Jerusalem. Han arbeidet på et gjestgiveri som ble drevet av noen katolske venner. Han var en kristen. På grunn av de stadige terroraksjonene fra islamistene, var det ikke mange som besøkte Israel lenger, og vår venn tjente veldig lite med penger. Noen måneder etter at vi hadde reist fra Israel, sendte han meg et brev. Det var en inderlig bønn om hjelp. Da hadde min palesina-arabiske venn ikke råd til å betale husleien. Han og famlilien lå flere måneder etter. Han er bare en av veldig mange i samme situasjon. Penger til mat og brensel er det også vanskelig å skaffe. Men en ser stadig flere i den poltiske ledelsen som reiser rundt i flotte biler, deres hus blir stadig mer lukseriøse. Og nå åpner vesten pengeboken igjen.

Historien om Hanukkah, del 2

Gårsdagens artikkel handlet om den syvarmede lysestaken vi finner i svært mange norske hjem nå før jul. Jeg skrev også om makkabeerne og Antiokus Epifanes, som er et symbol og en forløper for den Antikrist som en dag skal komme. Med skjendingen av det hellige tempelet, var det jødiske folket i ytterste krise. Men som ofte skjer i kriser, stod noen frem for å kjempe for sannhet og rett. En jødisk familie med prestlige røtter tilbake til Aron var blant den hellige rest. Når representanten for Antiokius krevde at presten Matitiyahu skulle ofre til de greske gudene, så avviste han ikke bare dette, men han slo i hjel den første jøden som stilte seg fram for å gjøre det. Den aldrende presten og hans fem sønner: Jonathan, Eleazer, Johanan, Judah og Simon, skulle snart bli kjent som makkabeerne.


Makkabeerne ledet på mange måter det vi ville kalle en åndelig vekkelse. De kjempet imot sekulariseringen og den voksende avgudsdyrkelsen i folket, en kamp som krevde en høy pris i menneskelige liv. Vi leser følgende fra Daniels bok:


"Dem som synder mot pakten, lokker han til frafall ved glatte ord. Men de av folket som kjenner sin Gud, skal stå fast og holde ut. De forstandige i folket skal lære mengden. Og de skal falle for sverd og bål, ved fangenskap og plyndring i mange dager. Mens de ligger under, skal de få en liten hjelp, men mange vil på hyklersk vis slå seg i lag med dem. Noen av de forstandige skal undertrykkes, så de kan bli lutret og renset og gjort hvite til endens tid. For ennå dryger det med enden, til den fastsatte tiden er inne. Kongen skal gjøre som han vil. Han skal opphøye seg og heve seg over enhver gud, og mot gudenes Gud taler han forferdelige ord. Han skal ha fremgang inntil vreden er til ende. For det som er fastsatt, vil bli fullbyrdet." (Dan 11,32-36)


I de mange slagene som ble kjempet av makkabeerne, ble både Matitiyahu og alle hans sønner drept, som med tusenvis av andre jøder. Men selv om de var få i motsetning til sine fiender, vant makkabeerne slag etter slag. Til slutt satte de jødene fri fra syrisk herredømme, og i 164 f.Kr, så lyktes de med å rense templet.


Den 25 dagen i måneden Kislev (november-desember) tente de på nytt lysene i Menorahen og ofret røkelse på alteret, la skuebrødet på bordet og ofret på det nye alteret. Dermed kunne jødene det som etter på er blitt kalt høytiden Hanukkah, som egentlig betyr innvielse og gjenopprettelse av Templets ofringer for åtte dager. Disse dagene skulle de feire og gi Gud ære, de skulle fryde seg ved å sitere lovprisnings salmer og de skulle spille på sine harper.


Jesus feiret Hanukkah. Vi leser i Joh 10,22-23: "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang."


Det var først senere at man i Talmud finner historien om oljen som mirakuløst varte i åtte dager inntil frisk olje kunne innvies, slik at Menorahen kunne brenne hele tiden som denne høytiden varte. I dag er Hanukkah en vidunderlig helligdag som alle israelske barn elsker å feire. Nå blir også Hanukkah kalt Lysets festival. Som et resultat av seieren til makkabeerne kunne jødene for første gang på 400 år, være et fritt land, fri til å tilbe Israels Gud.

Historien om Hanukkah, del 1

Jeg tror nesten ikke man kan gå forbi et hus her i nabolaget, uten at man ser en syvarmet lysestake som lyser i desembermørket. Slik er det vel de fleste steder vil jeg tro. Disse syvarmede lysestakene er blitt svært populære de siste årene. Men jeg vil tro de færreste tenker på at den syvarmede lysestaken faktisk er jødisk. Merkelig at ingen har funnet på å lage boykottaksjoner mot den! Som kristne er det viktig at vi finner tilbake til røttene våre - og de er jødiske. Vår Herre Jesus sier jo selv: "for frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22) Våre jødiske venner feirer Hanukkah, og årets Hanukkah, eller Innvielsens fest, begynte på kvelden 4. desember og varte i åtte dager. Kjenner du til denne feiringen? Det hele begynner 175 år før Messias blir født i Betlehem. Israel har et tempel, og levittiske prester tjenestegjorde i helligdommen ifølge Mose lov. Det handler om historien til makkabeerne - et dynasti som influerte nasjonen Israel for århundrer, og berørte også livene til Jesus og Hans apostler. Historien om makkabeerne og om Hanukkah er både tragisk og velsignet.


På den tiden vi nå snakker om stod fremdeles det tempel som Nehemja hadde bygget opp, og prestene ofret dyr for folkets synder. Men noe hadde skjedd. De siste profetene hadde advart igjen og igjen at Herren ikke lenger hadde glede av deres ofringer. Og så - for 200 år stilnet alle profetiske røster i landet. Israel hadde falt i synd, de hadde glemt Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men ritualene fortsatte. Dette skjedde samtidig med at en fiende sto klar til å overta landet. Det dreide seg om greske etterkommere av en av Aleksander den stores fire generaler, som ønsket å videreføre Aleksanders enorme imperium etter hans mystiske død i 323 f.Kr.
Nå var alt dette profetert i Skriften. En engel hadde forutsagt nøyaktig begivenhetene som skulle inntreffe til profeten Daniel århundrer før det skjedde:


"Nå vil jeg kunngjøre sannheten for deg: Se, ennå skal det komme tre konger over Persia, og den fjerde skal samle større rikdom enn dem alle. Når han har vunnet stor makt ved sin rikdom, skal han egge alle mot Grekenlands rike. Så skal det oppstå en veldig konge, han skal herske med stor makt og gjøre som han vil. Men så snart han har stått fram, skal hans rike brytes i stykker og deles etter de fire vindretninger under himmelen. Det skal ikke tilfalle hans etterkommere og ikke være så mektig som da han hersket - for hans rike skal bli revet opp og gå over til andre enn dem." (Dan 11,2-4)


General Seleukus hadde reist østover. Han hadde satt opp sin base i Babylon, utvidet sitt herredømme over Syria, og øket sin makt uten å ta noen hensyn. Etter 150 års styre sto nå Sekeukid dynastiet for fall. I 175 f.Kr dreper Antiokus Epifanes, som er bror til den daværende kongen, sin nevø, og krever tronen. Umiddelbart dreper han ypperstepresten Onias III, som var den siste i direkte rekke av prester fra Aron, bror til Moses. Antiokus solgte så yppersteprestens kontor for penger, og satte inn en egen prest i yppersteprestens sted. Med dette ble det satt en endelig sluttstrek for den sanne ofringen i Templet.


I mellomtiden, i 171 f.Kr, bestemmer Antiokus seg for å beseire Egypt, men møter sterk motstand fra armeene til det Romerske-riket som er i ferd med å reise seg. Ifølge Josefus Flavius, den store jødiske historikeren fra det første århundre e.Kr, så spredte et rykte seg i Jerusalem at Antiokus var drept i dette slaget. Jerusalem mottok "nyheten" med stor glede, og jødene organiserte et opprør og kastet ut den falske ypperstepresten.


Men Antiokus var i høyeste grad i live. Rasende inntar han Jerusalem, og dreper 40.000 jøder, han kjemper seg vei inn i Det aller helligste i Templet, og ødelegger skriftrullene med De hellige Skriftene. Så, til jødenes store forferdelse, tar han en gris og ofrer den på det hellige alter. Blodet sprinkles rundt. Han vanhelliger det helligste, og grisekjøttet tvinger han jødene til å spise. De som nektet, fikk tungen skåret ut, hender og føtter kuttet av, og legemsdelene ble brent på alteret. Antiokus forbød feiringen av sabbaten, studiet av Bibelen, omskjæring, og alle lover som Gud hadde gitt det jødiske folk.


Antiokus Epifanes er et bilde på den Anti-Krist som en dag skal komme, og som også skal vanhellige det jødiske tempel i Jerusalem. Da må dette tempel bygges opp igjen først. Det har ennå ikke skjedd. Apostelen Paulus taler om denne vanhelligelsen av det nye templet i 2.Tess 2,3-4: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske (Antikrist) åpenbares, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud."


(fortsettes)

Palestinske jordbær og Gush Katif

Statssekretær Raymond Johansen og vår antikristne regjering viste virkelig sitt sanne ansikt på TV i går kveld. Nå har sterke krefter i den rød-grønne regjeringen tatt til orde for boykott av israelske varer ganske lenge. I går satte hylekoret igang igjen, hvor statssekretæren bar seg ille over at palestina-arabere under ledelse av terrorbevegelsen Hamas, ikke får solgt sine jordbær til blant annet Norge. Ganske interessant å se hvilken rolle Norge egentlig spiller, og på hvilket parti de befinner seg! Katta er for lengst sluppet ut av sekken! Og denne gangen også til overmål. Statssekretæren bar seg ille over lukten av råtne jordbær. Selvsagt måtte han også legge til at Israel nå må presses til å åpne grensene. Ikke et ord om de daglige kassam-rakettene som skytes inn i Israel fra stedene hvor jordbærene dyrkes. Selvsagt ikke. Det er jo Israels skyld det også må vite. Bildet er fra den gangen Gush Katif tilhørte jødiske nybyggere. Alt dette er rasert idag. Men vi glemmer aldri Gush Katif! Mange av de som bodde her har fremdeles ikke fått noe nytt sted å bo. Det er en skam.

Hva og hvem er Kirken?

Joda, jeg kan likesågodt innrømme det: Jeg er tildels misunnelig på mine lutherske venner! Især for deres gjennomtenkte teologi. I den tradisjonen jeg har stått i synes jeg det tildels har vært mangelvare. Jeg synes å merke dette på disse områdene: Synet på lov og nåde, dåpen og nattverden, og i synet på kirken. Siden jeg har arbeidet mye med synet på nettopp kirken i det siste, har jeg funnet det særdeles interessant å studere de lutherske bekjennelsesskriftene.

I Confessio Augustana møter vi for første gang i kirkehistorien en reell kirkedefinisjon:

"Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet."

Denne definisjonen går mye lenger enn den vi finner i Den nikenske trosbekjennelsen. Der heter det: "- Vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke." I de såkalte Schmalkaldiske artikler heter det: "Kirken er … de hellige og troende lam som hører Hyrdens røst." (Art. Schm. III,XII) Og som om dette ikke var nok skriver Martin Luther i sin Grosse Bekenntnis fra 1528: "Jeg tror at det er én hellig kirke på jorden, det er fellesskapet eller antallet eller forsamlingen av alle kristne i hele verden, Kristi ene brud og hans åndelige legeme med Ham som hode." I det samme verket, skriver Luther: "I denne kristne kirke, hvor den enn befinner seg, finnes syndenes forlatelse, det er nådens og tilgivelsens rike. For i dette rike finnes evangeliet, dåpen og alterets sakrament, der syndsforlatelse blir tilbudt, skaffet til veie og mottatt. Dessuten, Kristus og hans Ånd er der. Utenfor denne kristne kirke er det ingen frelse eller syndsforlatelse, men evig død og fordømmelse. " (LW 37, 368)

Sterke ord. Men de holder. Fordi de er bygget på Guds ord.

Jeg skal i noen artikler fremover se nærmere på kirkens synlighet og usynlighet, og kirken som lokal størrelse. Så følg med!

(fortsettes)

Kirkemøtet på Lillehammer

I siste nr av Mot Målet, som er organ for Ungdom i Oppdrag, skriver min gode venn Alv Johan Magnus en leder om kirkemøtet på Lillehammer. Jeg deler fullt ut synspunktene til Magnus i hans leder, og synes det han skriver er så viktig at jeg bringer lederen her. Lederen for Ungdom i Oppdrag bekrefter bare de synspunktene jeg selv har gitt uttrykk for på denne bloggen:


Det øverste organ for Den norske kirke vedtok på Lillehammer nylig at homofile og lesbiske som lever i parforhold skal ha rett til å vigsles som prester.


Mine tanker går i den forbindelse til det lille brevet Judas skrev, han som presenterer seg som Jakobs bror. Han sier at han hadde satt seg fore å skrive noe oppbyggelig om frelsen, men at han i stedet fant grunn til å skrive formanende om å "stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige."


Her skal vi merke oss at troen ikke er en diffus og utydelig tro som hver enkelt kan komponere etter eget forgodtbefinnende. Avisen Vårt Land har en fast spalt kalt Min tro. Der presenteres ulike personers tro, som oftest en blanding av ulike ingredienser i en høyst subjektiv tro. Siden ateisme er en håpløs posisjon, vil de fleste i dag smykke seg med en eller annen form for egenskapt tro. Ingen synges å sjenere seg over å presentere sin tro om den er aldri så merkverdig. Slik sett er man i pakt med tidens nyreligiøse stemninger og nyter anerkjennelse når man erklærer sin uavhengighet av nedarvede sannheter.


Men Judas peker i stedet på at den tro som frelser et menneske fra dets synder er en overlevert tro. Og det èn gang for alle. Det er altså ikke fritt frem å manipulere med innholdet av den troen. Tvert imot skal den tas imot hel og uforfalsket. Og siden den er mektig til å frelse, er den hellig og umistelig. Og siden den er så dyrebar, vil den møte motstand fra Guds fiender. Derfor oppfordrer Judas sine lyttere til å stride for den. Det greske ordet for å stride, agonizomai, innebærer smerte. Det å stride for den overleverte tro mot forførere i menigheten er smertefullt.


Problemet som har oppstått er at noen mennesker har "sneket" seg inn i menighetene og derfra søker å utbre sitt syn. Judas beskriver dem slik: "De er ugudelige og forvender vår Guds nåde til skamløshet." De sto for en nådeforkynnelse som var falsk. Siden Gud var nådig, ville Han se med overbærenhet på at mennesker levde ut sine lyster og tilbøyeligheter. Disse som hevder slikt er ugudelige, sier Judas. Det vil si at de har ikke sans for det som hører Gud til. De har ingen respekt for Guds vilje. De elsker sine lyster høyere enn Gud. De bryr seg ikke om de krenker Ham med sine ord eller sin oppførsel.


Ordet skamløshet, aselgeia, er det styggeste ordet i Det nye testamentes synderegister, sier en fortolker. En annen fortolker uttrykker det slik: En mann kan være uren, og likevel ville skjule sin synd, men den mann som er aselges, sjokkerer offentlig anstendighet. Hos slike mennesker er samvittigheten kvalt og skammen jaget på flukt. Judas refererer til folket i Sodoma som eksempler på denne villfarelse. Profeten Jesaja gjorde også det og sa om dem at "de talte åpent om sin synd." (Jes 3,9). Slik er aselgeia en betegnelse på den åpne og skamløse synd. Den forferdelige dom som rammet menneskene i Sodoma viser med all tydelighet hvor provosert Gud ble av deres oppførsel.
Nå vi så i dag konfronteres av mennesker som ikke bare krever å få leve ut sine lyster og samtidig beholde sin plass i menigheten, men som til og med krever rett til å bli hyrder for Guds folk. da er frekkheten uten sidestykke. Bibelen kaller aldri homofil livsstil for kjærlighet, men kaller det skammelig utukt og skjendige lidenskaper. Slike mennesker har Gud overgitt. Å være overgitt av Gud, er allerede en dom. Det er en skremmende situasjon å befinne seg i. Hvordan skal så disse kunne betros ansvaret for å formane og forkynne Guds vilje? Hvordan skulle de sanne troende kunne tillitsfullt overlate seg til disse som hyrder?


Nå har et flertall av kirkemøtets delgater gitt aksept for at det går an. Men dermed har de umyndiggjort seg selv som kirkens "eldsteråd". De har gjort seg medskyldig i villfarelsen. De har ikke gjort som Skriften formaner til: De har gitt opp å stride. De har heller valgt side med dem som vil forvrenge troen. I siste instans går de ærend for Guds motstander.


Ett spørsmål melder seg: Hvordan har dette kunnet skje?


Et så klart brudd med den kristne tro på etikkens område kunne ikke skje hvis det ikke hadde vært en prosess som har pågått over lang tid. Kirkens ledere har ikke villet ta omkostningene ved å være tydelige på Bibelens standarder når det gjelder sex og samliv. Samboerforhold og skilsmisse og gjengifte er snart like alminnelige i kirken som utenfor. Man flykter fra slike frontavsnitt til andre og "ufarlige" temaer der man kan være på parti med flertallskulturen. Men det er der kampen raser at soldatenes lojalitet blir testet, sa Luther. Russlands store dikter Aleksander Solsjenitsyn sier: Vi lever ikke i villfarelse fordi det er vanskelig å finne sannheten. Vi lever i villfarelse fordi det er mer bekvemt for oss. Det er de mange år med kompromisser når det gjelder sannhetens kilde, som gjør at man ikke lenger har noe ståsted å kjempe fra.

Inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke, del 1

Dialogen med Tryfon, et skrift fra ca 160 e.Kr, burde vekke interesse hos mange av de som idag er opptatt av debatten rundt Loven. Dialogen med Tryfon er nemlig en gjengivelse av en samtale som antagelig faktisk har funnet sted. Tryfon var jøde, og diskuterer med Justin Martyr om hvorvidt Jesus er Messias, og om Loven fortsatt er forpliktende. Justin Martyr var født og oppvokst i det som nå er Nablus, og var antagelig sønn av en romersk embetsmann. I voksen alder ble han en kristen. Ca 150 e.Kr skrev han blant annet Apologien, hvor siste halvpart av dette forsvarsskriftet for kristne, inneholder en utføring påvisning av at Jesus er den Messias som er blitt profetert om i Det gamle testamente.I det første av de brevene apostelen Paulus skrev til forsamlingen i Korint, skriver han om reaksjonene hos jødene og grekerne på evangeliet. "For jøder krever tegn og grekerne søker visdom." (1.Kor 1,22) Jødene krever tegn, sier Paulus. De ventet en sterk Messias, og tar derfor anstøt av den korsfestedes svakhet. Grekerne søker visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som nettopp dårskap - den fullstendige galskap. Vi finner samsvar med det Paulus skriver i reaksjonen hos Tryfon i det denne skriver følgende til Justin Martyr:

"Slike og lignende skriftsteder (Dan 7,13 etc) leder oss til å vente en Messias som er stor og herlig, og som overtar det evige rike - som en menneskesønn - fra Den gamle av dager. Men denne deres såkalte Messias var uten ære og herlighet i den grad at han tilmed hjemfalt til den ytterste forbannelse i Guds lov - han ble jo korsfestet." (Dialogen 31,1 gjengitt i E.J. Goodspeed: Die ältesten Apologeten. Göttingen 1984)Det er interessant å se denne uttalelsen til Tryfon i sammenheng med hva Paulus skriver om seg selv, som fariseer. "Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet...." (Apgj 26,9-11)For jødene var en korsfestet Messias det store anstøtet. Derfor blir også inkarnasjonen et anstøt.

Det finnes enkelte som mener at man tidlig i menighetens historie så det som et problem for kristologien å klargjøre hvordan troen på en guddommelig Jesus, Guds egen Sønn, kunne forenes med den jødiske monoteismen. Men var det slik? Penroblemstilling har likevel fått fornyet aktualitet i møte med den nye messianske bevegelsen, hvor deler av den avviser tanken på at Jesus er guddommelig. Men finner vi spor av dette problem i det tidlige kristne kildematerialet?Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, svarer kategorisk nei på dette spørsmålet. "Ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen tematisert som et problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud, heller ikke der vi skulle forvente å finne det, som i Johannes-prologen. (Joh 1,1-18) Heller ikke i 1.Kor 8,6, der Paulus med stort ettertrykk sier at vi tror på èn Gud, Faderen, og èn Herre, Jesus Kristus. Det ser ut som om Paulus nesten ikke er seg bevisst at han på tross av det betone tallord èn faktisk bekjenner seg til en dobbel Gud og Herre, Faderen og Sønnen. Litt tilspisset sagt: Bekjenner ikke Paulus seg til to Guder og to Herrer?"Skarsaune legger til: "Den samme tilsynelatende fullstendige ubekymrethet gjør seg også gjeldende hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller "De apostoliske fedre". Ignatius (110 e.Kr) kan kalle Kristus Gud uten å skjelve det minste på pennen. Han synes helt uvitende om at dette skulle representere noe problem vis-a-vis den bibelske monoteisme. Og når monoteismeproblemet omsider kommer på dagsordenen som sådant hos Apologetene (ca 150-180 e.Kr), er det forholdet mellom Gud og avgudene som behandles, ikke forholdet mellom Faderen og Sønnen." (Oskar Skarsaune: Inkarnasjonen - myte eller faktum? Lunde forlag 1988, side 42)Vi skal i neste artikkel se litt nærmere på kristologiens reelle anstøt, nemlig inkarnasjonen.

(fortsettes)

Pedofili hylles i sang fra Moldova

Så er enda en grense flyttet. Nå hylles pedofili åpent i en sang som skal synges i sangkonkurransen som skal kåre Moldovas bidrag til neste års Melodi Grand Prix. Dette er ikke overraskende, for det var bare et tidsspørsmål om hvem som var de første til å gjøre det. Men det er ekstra tragisk at det er i Moldova det skjer, et land hvor nettopp trafficing er et kjempeproblem. Sangen hyller pedofili. Vokalist Alexandru Bognibovs synger: "I love the girls of thirteen years old. Thirteen years old and nothing else, me baby. I love the girls of thirteen years old. Thirteen years old and nothing else, me baby. All they have got is a boy like me. All they have got is a boy like me. They put their arms around me and I'm going down down. Now I say they want that now I know they like that. All that I can feel their body set me free. All I understand my dreams will never end. I'm everlasting [evt. 'everlusting'?] boy everlasting boy» For en tid tilbake brukte det meget anerkjente bandet A-ha nekrofili som tema i en av sine låter. Det vil bli spennende å se om sangen vinner konkurrasen i Moldova, og i tilfelle om Moldova da blir nektet å delta med denne sangen, eller om de får lov til å fremføre den. Debatten raser i Europa for tiden, men er mer eller mindre fraværende i Norge. Pedofili forsøkes å gjøres stuerent flere steder i Europa, ved at politiske partier setter det på dagsorden. Og med den samme argumentasjonen som er brukt i homofilidebatten: Hvem er vi som kan nekte noen annen kjærlighet? Så gjenstår det å se om det finnes noen som vil heve sin røst mot dette i Norge? Er dette virkelig akseptabelt?

9 kjennetegn på en bibelsk menighet

I USA finnes det en organisasjon som kaller seg "9 marks". De arbeider med å spre en bibelsk visjon av menigheten, og mener at det finnes ni kjennetegn for en bibelsk menighet. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i at disse ni kjennetegnene er særdeles viktige, men jeg ville nok også ha plusset på noen til. Blant annet savner jeg en forståelse av betydningen av dåp og nattverd, det kristne fellesskapet, det alminnelige prestedømme. Men her følger de ni kjennetegnene, så kan du bedømme selv:


Utleggende bibelforkynnelse. Det er her snakk om om en forkynnelse som utlegger og forklarer hva Skriften sier i bestemte avsnitt, og som viser hvilken anvendelse dette har for menigheten. Bak står en vilje til å lyde Guds ord og å se hvor sentralt Guds ord er når det gjelder vår tilbedelse.


Bibelsk teologi.
Paulus gir Titus i oppdrag å tale "slik det sømmer seg for den sunne lære." (Tit 2,1) Vi bør ikke bare være opptatt av hvordan vi blir undervist, men hva vi blir undervist. Bibelsk teologi er en vilje til å kjenne Bibelens Gud slik som han har åpenbart seg selv i Skriften.


Bibelsk forståelse av De gode nyhetene. Men de gode nyhetene er ikke at Gud ønsker å møte folks følte behov eller hjelpe dem til å utvikle et bedre selvbilde. Vi har gjort opprør mot vår Skaper og Dommer. Til tross for dette har han på grunn av sin nåde sendt sin Sønn for å dø den døden vi har fortjent på grunn av vår synd og de som omvender seg og tror på Jesus død og oppstandelse blir tilregnet Kristi rettferdighet. Dette er de gode nyhetene.


Bibelsk forståelse av omvendelsen. Den åndelige forandringen hvert menneske trenger er så radikal at bare Gud kan gjøre det. Det er Gud som må omvende oss. Omvendelsen behøver ikke være en sterk følelsesmessig opplevelse, men den må vise seg i gudelige frukter dersom den er hva Bibelen betrakter som en sann omvendelse.


Bibelsk forståelse av evangelisering. Hvordan evangeliet blir delt med andre henger nøye sammen med hvordan det blir forstått. Å presentere evangeliet som et tillegg som gir ikke-kristne noe de naturlig ønsker er å presentere en halvsannhet. Sannheten er at vårt dypeste behov er åndelig liv, og at dette livet får vi bare ved å angre våre synder og tro på Jesus. Vi presenterer evangeliet åpent, og overlater til Gud å gi omvendelse.


Bibelsk forståelse av medlemskap. Medlemskap bør gjenspeile en forpliktelse til en lokal menighet ved oppmøte, givertjeneste, bønn og tjeneste. Hvis ikke, er medlemskap meningsløst, verdiløst og farlig. Vi bør ikke tillate foolk å beholde deres medlemsskap av sentimentale grunner eller mangel på interesse. Å være en medlem er å være seg bevisst at vi er på reise som fremmede i denne verden på vei mot vårt himmelske hjem.


Bibelsk disiplin. Bibelsk disiplin eller kirketukt setter visse standarder for medlemsskapet. Tanken virker negativ for mennesker i dag. Men dersom vi ikke kan si hvordan en kristen ikke skal leve, hvordan kan vi da si hvordan han eller henne ikke skal leve? Hver lokal menighet har et bibelsk ansvar i å bedømme liv og lære til sine ledere og endog sine medlemmer slik at ikke menighetens vitnesbyrd om evangeliet blir kompromittert.


Vektlegging av kristent disippelskap og vekst. Det eksisterer en stor interesse for menighetsvekst i dag, ikke bare tallmessig vekst men også medlemmens vekst i troen. Selv om mange troende måler andre ting er det eneste sikre tegn på vekst et liv med økende grad av hellighet rotfestet i kristen selvfornektelse. Dette er begreper som er tilnærmet fraværende i kirken i dag. Å gjenoppdage sant disippelskap vil bygge menigheten og bidra til å gi verden etter klarere vitnesbyrd.


Bibelsk forståelse av lederskap. Flere eldste er ikke bare bibelsk, men også praktisk fordi det sørger for å utfylle pastorens gaver slik at menigheten får den hyrdeomsorg den trenger.
Bildet viser forfulgte kristne et sted i Asia som samler seg for kristent fellesskap.

Et kommunitetsløfte

Enkelte av de nye kommunitetene som har oppstått de siste årene, har laget egne løfter som avlegges når man trer inn i kommuniteten og blir en del av fellesskapets liv og virksomhet. Kommunitetsløftet som gjengis på bloggen i dag er derimot av eldre dato, helt tilbake til Jesusvekkelsens tid på 1970-tallet og er hentet fra et fellesskap som eksisterte i Philadelphia, USA. Jeg har tatt det med for å vise hva slike løfter kan inneholde og innebære. Selvsagt er det ikke disse løftene som bygger fellesskapet, men jeg tror ikke det skader at vårt menighetsliv blir noe mer forpliktende enn det praktiseres i mange sammenhenger i dag. Leser vi Apostlenes gjerninger leser vi om felles-liv og en samhørighet som ikke eksisterer så mange steder.


Kommunitetsløfte
Jeg slutter meg til denne gruppen og tror, at vi er kalt av Gud til å være et synlig fellesskap av kristne som vil følge Gud, slik vi har lært å kjenne Ham gjennom Jesus Kristus. Jeg har ransaket mitt liv og tror, at det ikke finnes noe i min fortid eller i nåtid, som skulle hindre meg fra en fullstendig overgivelse til Gud og til mine brødre og søstre.
Sammen bekrefter vi vår overgivelse til:


Gud
Vi lærer å kjenne Guds vilje gjennom Bibelen, bønnen, samtalen med andre troende og åpenhet for Den Hellige Ånd. Vi erkjenner Jesus Kristus som den oppstandne Herre, som nærværende leder og som underviser oss. Vi vil lyde Gud i alle områder av våre liv, uansett hvilke omkostninger vi da vil bære.


Hverandre
Vi vil regelmessig samles til gudstjeneste og fellesskap, og for sammen å utforme våre liv og være et samstemmig vitnesbyrd. Vi skal støtte hverandre, ta i mot og gi formaning, for å kunne leve et liv i lydighet mot Gud. Vi skal hjelpe hver og en til å bruke sine gaver og utvikle sin personlighet. Vi skal fatte samstemmige beslutninger og uten press respektere hvert enkelt individ.


Verden
Vi skal ta vare på Guds skaperverk.
Vi skal være et eksempel på kristent liv.
Vi skal la våre omgivelser høre det glade budskapet, vi vil arbeide for fred og rettferdighet og ta stilling mot det onde. Vi vil forsøke å tilgodese menneskenes behov rundt oss, og bistå de fattige og undertrykte. Vi vil gå hvorsomhelst med evangeliet.

Guds trofasthet i sykdom

Gårsdagen ble ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Med 15 minusgrader er det best for meg å holde meg innendørs, og fyre i peisen. Problemene med hjertet blir verre når kulda setter inn. Formiddagen tilbrakte jeg på hjertelab'en på sykehuset her i byen. En avbestilt time gjorde at jeg fikk tatt en ny belastningsekg. Dessverre var resultatet dårlige enn ved forrige prøve. En kardiolog har foreskrevet nye medisiner. Jeg skal gradvis trappe ned på det jeg har gått på en stund, for så å øke mengden av den nye medisinen. Kan ikke si at jeg ser frem til å prøve ut nye medisiner. Da jeg kom hjem fikk jeg en kraftig føling, og på kvelden problemer med smerter i hjerteregionen. Akkurat nå kjenner jeg meg bare veldig sliten, og har avlyst alle avtaler for denne helgen. Det gode med det kalde været er at jeg alltid har likt å sitte foran peisovnen vår, og høre det sprake i veden som brenner. Dessuten gir det meg god anledning til å lese. Livet må leves deretter, og jeg ber om styrke til å klare dagene slik de oppleves nå. I de siste årene er jeg spesielt blitt glad i ordene fra 5.Mos 33,25b: "Som dine dager er, skal din styrke være."

Ramin Osmundsen bryter med sin kirkes lære

Det er flere ting som tyder på at likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen er på kollisjonskurs med Den romersk katolske kirke. Troskongrasjonen i 2003 slår fast i innledningen til avsnittet som handler om "overveielser rundt forslag om rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv" at kirkens biskoper skal "beskytte og fremme ekteskapets verdighet, familiens grunnlag og samfunnets stabilitet. Ekteskapet er nemlig et konstituerende element i samfunnet."

Det interessante er at Troskongrasjonen uttaler seg spesielt om katolske politikeres rolle. Hør bare:

“10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.
Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.”

Det er dypt beklagelig og samtidig oppsiktsvekkende at en person som er medlem av Den romersk katolske kirke, skal være den som fronter en lov som så til de grader bryter med Guds ord, og med Kirkens tro og lære siden dens grunnleggelse.

Vårt største behov: Himmelsendt vekkelse!

Det er ingen som helst tvil om at det største behovet Norge har for øyeblikket, er en himmelsendt vekkelse! Med en mer og mer antikristen regjering, som gjør alt den kan for å utslette alt som har med den kristne tro å gjøre, og med stadig større utglidninger fra sann bibelsk lære i flere kirkesamfunn og menigheter, er vi i desperat behov av vekkelse. En av de som virkelig fikk erfare hva sann, bibelsk vekkelse innebærer, var Charles G. Finney, 1792-1875,(bildet). I sin bok "Lectures on Revival", skriver Finney at det er behov for vekkelse når:

1. En verdslig ånd hersker i menigheten. 2. Menigheten ser at dens medlemmer faller i store og skammelige lyster. 3. Onde mennesker seirer over menigheten og håner de troende. 4. Syndere er likegyldige og slappe og ikke ser hvilke konsekvenser synden har.

Det trengs ikke særskilte profetiske gaver for å se at dette er situasjonen i Norge idag. Hva er så en vekkelse? I følge Finney handler vekkelsen om "en fornyelse av de kristnes første kjærlighet med det resultat at syndere blir vakt og omvendt." Og så legger han til: "I vanlig betydning består en vekkelse i at den mer eller mindre frafalne menighet blir vekket opp, får liv og vinner tilbake det tapte... Den forutsetter at menigheten har sunket ned i en frafallen tilstand, og en vekkelse består i at menigheten vender seg fra sitt frafall og at syndere blir omvendt. En vekkelse fører bestandig med set at menigheten blir overbevist om sin synd. At frafalne kristne blir brakt til omvendelse. En vekkelse er ikke noe anne enn en ny begynnelse i lydighet mot Gud. En vekkelse bryter verdens og syndens makt over de kristne, og når menighetene så er blitt vekket opp og forandret, vil synderes omvendelse og frelse følge etter."

Min oppfordring til bønnefolket er at vi setter vekkelse som 1. prioritet på vår bønneliste. Det er dette vi trenger - mer enn noe annet!

Katolikk fremmer homolov

I følge avisen Vårt Land har nå likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen (bildet) og talspersoner for den antikristne rødgrønne regjeringen hovedpunktene i den nye ekteskapsloven klar. Det er ekstra spesielt at det er en katolikk, som i kraft av å være landets likestillingsminister, som fremmer denne loven som bryter med Bibelens lære om ekteskapet. Det skal bli interessant å se hvordan Oslo katolske biskop vil reagere på dette, og om det vil få følger for Manuela Ramin Osmundsens deltagelse i nattverden og i andre kirkelige handlinger. Ut fra Romerkirkens strenge kirketukt vil det være underlig om dette ikke får noen konsekvenser for henne. Den romersk katolske kirke har vært veldig tydelig i å avvise den nye loven. I lovforslaget som ble presentert onsdag, går det frem at man innfører en rett, men ikke en plikt til å vie homofile. Dette kan vise seg å være taktisk lurt av regjeringen, fordi når regjeringen nå lar være å regulere Den norske kirke og andre trossamfunn mot deres vilje, blir det lettere for Venstre og Høyre å stemme for. Og det er tydelig at Senterpartiets ledelse er villig til å ofre mange kristne velgere, for å fortsette å styre sammen med Ap og SV. Skjer det ikke et under, vil loven bli godkjent til våren. Det vil være intet mindre enn en tragedie for de verdiene kjernefamilien har stått for frem til nå, og det vil være et sterkt brudd med Guds ord og arven som den kristne tro representerer.

Er egne kirkebygninger ubibelsk?

Norges eldste kristne blad, Misjonsblad for Israel, etablert i 1827, bringer i sitt siste nr en artikkel av Norges fremste kirkehistoriker, dr.theol Oskar Skarsaune. Skarsaune er også spesialist når det gjelder den jødiske innflytelsen på den tidlige kirken. Artikkelen er så interessant med tanke på den nye fokus på husmenigheter, at jeg tillater meg å gjengi artikkelen her på denne bloggen. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å anbefale et abonnement på dette meget interessante tidsskriftet. Det utkommer med seks nr i året, og det er ingen abonnementsavgift. Bladet kan bestilles via epost: post@israelsmisjonen.no eller via websiden: http://www.israelsmisjonen.no/ Her følger Oskar Skarsaunes artikkel:

De første jødekristne og hedningekristne møttes i sine hjem. Også i moderne tid er husmenigheter blitt en trend i flere land. Er vår bruk av kirker og bedehus ubibelsk? Burde vi heller møtes i hjemmene?

Noen vil kanskje mene at svaret på dette spørsmålet er ganske opplagt: Selvsagt står vi fritt til å samles som kristne i den type rom eller bygning som er best egnet til formålet. Til mindre samlinger er private hjem utmerket, til samlinger av stormenigheten er et kirkerom den ideelle ramme.

Likevel tror jeg det kan være god grunn til å tenke litt mer over spørsmålet. Først bør vi da danne oss et klart bilde av hvordan de første kristne ordnet seg med sine gudstjenestelige samvær. I Apostlenes gjerninger leser vi om urmenigheten i Jerusalem at de samlet seg to steder: dels i templet, dels i sine private hjem. Det kan være grunn til tro at det var litt forskjellige ting som foregikk i de to sammenhengene. Samlingene i templet var vel først og fremst preget av deltagelse i offentlig, felles bønn.

Men templet var sikkert også stedet for menighetens offentlige forkynnelse og undervisning. Det er altså ikke uten videre riktig at urmenigheten forlot templet og isteden bare samlet seg i private hjem. Men de gjorde det siste også, og da var det nok nattverdmåltidet som var hovedsaken. Man bør antagelig ikke legge for mye teologi i dette. I stor grad var slike ting bestemt av praktiske og ganske jordnære hensyn.

På andre steder, der templet ikke var innen rekkevidde, kan man godt forestille seg at jødekristne fortsatt oppsøkte synagogene og der deltok i bønn, skriftlesning og preken. En indirekte antydning om at dette var tilfelle har vi i rabbinske tekster som foreskriver tiltak som skulle få jødiske Jesus-troende til å trekke seg vekk fra synagogegudstjenesten.

Det er slett ikke usannsynlig at noen hedningekristne i den første tid også oppsøkte synagogenes gudstjenester. Det gjorde de fordi de var vant til å gjøre det før de ble kristne. De fleste synagogene utenfor Israels land hadde nemlig en "gråsone" rundt den jødiske menigheten som bestod av interesserte og sympatiserende ikke-jøder. Mye tyder på at kirkens første misjon hadde dem som sin primære målgruppe. Les særlig Apgj 13.

Man har gjerne sagt at det først var under og etter keiser Konstantin på begynnelsen av 300-tallet at man begynte å bygge egne kirkehus. Til da hadde menighetene utelukkende brukt store private rom i rikfolks villaer som ramme om den kristne gudstjenesten. Ting kan tyde på at dette bildet er en liten forenkling. Ikke minst det nye kirkefunnet ved Megiddo i Israel kan tyde på at egne kirkehus ble bygget også før Konstantin. Og noen av de kirkerommene som vi finner som del av store villaer er så store og spesialiserte at de kan være bygget eller ombygget til gudstjenesteformål.

Så langt er det ikke mye teologi å finne her. Likevel tror jeg at byggingen av de store konstantinske kirkene fra 300-tallet av ikke ble uten teologiske konsekvenser. Da tenker jeg på det forhold at all tale om "tempel", "helligdom", "Guds hus", "kirke" eller lignende i Det nye testamente utelukkende er brukt om mennesker, om menigheten, ikke om rom eller bygninger. Menigheten er hellig, ikke stedet der den samles.

Men når man under og etter Konstantin begynner å bygge store bygninger som nesten nærmet seg templet i dimensjoner, var det en betydelig fare for at den nytestamentlige tale om menigheten som bygning, tempel, osv, bel avsvekket fordi disse ordene igjen ble flyttet tilbake til bygningene. I våre dager er mange mye mer fascinert av kirkerommet enn av menigheten som samles der.

I Det nye testamente og i den eldste kristne litteratur er det aldeles motsatt. Og da kan det være grunn til å spørre om ikke noe viktig i nytestamentlig tenkning om menigheten har gått tapt.

Hva gjør vi når Gud er taus? Del 1

Noen og enhver av oss opplever rådvillhet. Hva er Guds vilje? Skal jeg gå til høyre, eller venstre? Hvorfor svarer ikke Gud? Et godt råd jeg har fått i slike situasjoner er: Skift emne! Istedet for å være opptatt med sitt eget, så konsentrer deg om andre! Spør Jesus om en venn av deg, ta for deg situasjonen i den forsamlingen du tilhører, eller situasjonen til et familiemedlem. Be for en annen, enn deg selv, og ditt eget behov, og se om ikke Gud svarer!


Hva mener jeg med å si dette? At vi trenger å endre måten vi tenker på, fra en vestlig moderne tenkemåte, preget som denne tankegangen er av humanisme, rasjonalisme og individualisme til en hebraisk/bibelsk måte å se tingene på, som også preget den tidlige kirken.


La oss se litt nærmere på forskjellen:


1) I vestlig/moderne tankegang legges det stor vekt på kunnskap. Vi ønsker et klart svar så vi kan gjøre konkrete ting. Visdom er å vite hvordan vi skal benytte den kunnskapen vi har ervervet oss. I hebraisk/bibelsk tankegang er visdom definert slik: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10) I Ord 1,6 ser vi at visdommen Gud formilder gjennom gudsfrykten og kjennskapet til seg, blant annet skjer gjennom "ordspråk og billedtale, vismenns ord og deres gåter." Guds ord er jo fullt av dette, ikke minst ser vi det i Jesu egen undervisning. Drømmer, visjoner, og lignelser er en viktig del av Guds språk. Denne slags symbolspråk har en hensikt: Det prøver mitt hjerte. Ønsker du bare et svar, eller ønsker du å tilbringe tid med Gud og ha fellesskap med Ham, inntil Han åpenbarer svaret for din ånd? I 1.Kor 2,9-10 leser vi: "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Er vi moderne/vestlig orientert er det veldig vanskelig å tillate seg selv å ta den tiden det tar å søke etter Herrens svar. Men som kristne skulle vi leve etter ordene fra Jer 29,13: "Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte."


2) Prosess i motsetning til informasjon. I vår vestlige/moderne tenkemåte er vi opptatt av å ha kunnskap slik at vi kan samle informasjon. Informasjon til å vite hva vi kan gjøre med våre liv, hvor vi skal leve, hvem vi skal gifte oss med. Kunnskap er viktig fordi den tillater oss å samle informasjon slik at vi vet hva vi skal gjøre. I dette systemet er det viktig at VI vet hva som skal gjøres.


I hebraisk tenkemåte så handler det ikke om kunnskap eller informasjon, men om en prosess, om å bli forvandlet over tid, det handler om en reise, og om veien dit. Faktum er jo at det var på denne måten den nytestamentlige menigheten ble født. Les Apostlenes gjerninger kapitel 10, om Peter og Kornelius, så vil du se at det var lite kunnskap og informasjon som ble gitt til Peter, for hvordan han skulle utføre den oppgaven han ble kalt til. Han ble gitt en symbolsk visjon, som han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han ble ikke fortalt hva han skulle si til Kornelius og hans hus. For Peters vedkommende handlet det om en prosess, selv om den var forholdsvis kort, han måtte tenke seg om, og så legge ut på en reise mot ukjent mål. Han ante lite om hva som møtte ham.


Et annet eksempel på dette er jo Israels vandring i ørkenen. En og en halv uke kunne reisen ha tatt. Hvorfor den uendelig lange reisen? Det er blitt sagt: Gud kunne ta Israel ut av Egypt, menså måtte han ta Egypt ut av Israel. Ørkenoppholdet handlet om en prosess for å forvandle Israel. Hadde Han gjort som folket ville, å sende dem tilbake til Egypt, så ville de ha vært slaver for resten av livet, både i liv og tenkemåte. Gud kunne heller ikke sende dem til Det lovede land, fordi de stolte ikke på Herren, de var vantro. Derfor måtte de gjennom en lang prosess, før de var der at Gud kunne bevege dem framover.


(fortsettes)

Gud taler gjennom drømmer, del 2

Symboler har alltid fengslet meg. Måten Gud vever symboler og forutanelser sammen gjennom profetiske ord, drømmer, visjoner, billeder - ja hvordan Han bruker den menneskelige historie er forbløffende. Gud skriver historien på samme måte som Han skriver annen form for åpenbaring, idet Han bruker symbolspråk og kraftfulle metaforer for å danne vår forståelse av seg. Gjennom hele Den Hellige Skrift, finner vi mange eksempler på hvordan Gud taler gjennom et symbolspråk. I 4.Mos 12,6 kan vi lese: "Og han sa: Hør nå hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som der, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer."


La meg gi deg noen konkrete eksempler på hvordan Gud har talt gjennom drømmer, som samtidig var med på å forandre historiens gang:


Gud talte til Farao i en drøm som bare Josef kunne tyde. Det samme skjedde med kong Nebukadnesar og Daniel. Josef hadde også en drøm om sin trolovede, Maria, og gjennom denne drømmen talte engelen til ham: "Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg." (Matt 1,20) Drømmen fikk Josef på andre tanker, for forut for denne drømmen, var han i tvil om han skulle gifte seg med Maria.


De vise menn fra Østerland, ble advart i en drøm om kong Herodes, og Josef opplevde enda en gang at Gud talte til ham gjennom drømmer, da han gjennom en drøm ble advart mot den samme kong Herodes. I drømmen fikk han beskjed om å ta med seg Maria og Jesus og flykte til Egypt. Alle disse drømmene var praktiske, profetiske drømmer som inneholdt virkelig åndelig kraft og forvandlet menneskeliv.


En av de store forandringene vi står overfor i dag, er at New Age har "stjålet" fra oss mye av det bibelske symbolsspråket. Vi trenger å ta det tilbake! Og vi trenger også åpenbaring for å se at Gud handler i nåtiden, i vår egen historie. Dagens nyhetshendelser burde få oss til å våkne, slik at vi kan be for våre byer, områder og land og deres regjeringer. Vi trenger åndelig syn, så vi kan se hvordan Gud beveger seg, slik at vi kan leve så nært Ham at vi kan bli Hans medarbeidere. Å kjenne Guds vilje vil få oss til virkelig å be, om at Han skal etablere sitt rike her på jord.


Å lære å lytte til Guds stemme - også gjennom våre drømmer og syner, kan bare læres ved at vi tilbringer tid sammen med Gud. Når vi gir Ham våre drømmer, visjoner og profetiske inntrykk, så vil Gud videreutvikle våre evne til å se Ham utføre sitt arbeid på steder og i situasjoner vi ikke trodde ville være mulig.


I neste artikkel vil vi se litt nærmere på hva vi bør gjøre med våre drømmer.
(fortsettes)

Forbederen Rowland Evans - bad 5 år i strekk

Jeg hørte navnet Rowland Evans, for aller første gang, på et bønnesenter utenfor den franske byen Lille, for noen år siden. Siden da har jeg vært veldig interessert i å få vite mer om ham. Sammen med noen ungdommer var vi på vei tvers gjennom Europa, med bestemmelsessted det sørlige Spania. Der skulle vi holde en evangeliseringskampanje. Bønnesenteret holdt til i et gammelt middelalderslott, med vollgrav og det hele. Waliseren Rowland Evans var mannen bak forbønns- og misjonsorganisasjonen "World Horizons", og som eide dette slottet. I går var jeg så heldig å finne ut mer om hvem Rowland Evans er, og det jeg fant ut, gjør at jeg er ennå mer oppsatt på å møte ham.

Den delen av Rowland Evans historie som jeg er mest interessert i begynner på slutten av 1950 årene. En ung soldat ligger svært syk på et sykehus i Malaysia. Der, i sykesengen, gjør han den store oppdagelsen at Gud virkelig elsker ham. På mirakuløst vis frisker han til, og begynner å oppdage hva det nye livet i Kristus innebærer. Og han opplever samtidig at Gud legger ned i ham en brennende lengsel etter å dele troen på Jesus med andre.

Etter å ha gjort seg ferdig med sin tid i hæren, vender han hjem til sitt fødested i Wales, men Rowland Evans kan ikke glemme stedet hvor han ble født på ny. Han lengtet tilbake, spesielt til å arbeide blant de malaysiske muslimene. Men alle dører så ut til å være stengt. Mens han ventet på at anledningen til å reise tilbake til Malaysia, dannet Rowland Evans evangeliseringsteam som dro ut i områdene rundt Swansea. Det var i denne tiden han møtte Ann, som han giftet seg med. Sammen drev de mye med evangelisering blant de fattigste av de fattige i engelske byer.

På slutten av 1960 og på begynnelsen av 1970 tallet, var Rowland Evans svært etterspurt som bibellærer. Den Hellige Ånd beveget seg i mange ulike sammenhenger, og lik den første menighet, samlet de seg i hjemmene. Dette førte til dannelsen av bønnegrupper, og nye menigheter.

Men plutselig skjer det noe i Rowland Evans liv. Til tross for at han stadig fikk mange henvendelser til å preke og undervise i Guds ord, følte han at Den Hellige Ånd, drev han til å tre inn i en forbønnstjeneste, som ville innebære at han levde avsondret og utilgjengelig for mennesker. Bare noen ytterst få av hans venner forsto dette, og han møtte mye motstand. Rowland Evans lød derimot Åndens stemme og konkrete ledelse, og gav seg selv til bønn og forbønn. En eller to var sammen med ham i begynnelsen, men etter hvert som bønnebyrden og intensiteten i Rowland Evans bønneliv vokste, brukte han dager og netter i Herrens nærvær i bønnekamp.

Han hadde ingen som helst forestilling om hvor lang denne perioden ville vare, men han hadde nok ikke forventet at den sterke bønnebyrden skulle vare ved uke etter uke, måned etter måned, år etter år. I fem år bar han denne sterke bønnebyrden. Selv sier han at hele denne perioden kan summeres opp i en eneste setning:

Herre, gi meg Ditt arbeid å gjøre!

Etter fem år, løste Gud ham fra denne sterke bønnebyrden, selv om Rowland Evans har gått inn i nye i årene som fulgte. Når Gud lettet den fem år lange bønnebyrden, følte han seg fri til å være ute blant folk igjen, skrive brev og ta telefoner!

Tenk - slik kan Gud kalle oss inn i forbønnens og bønnens tjeneste. Til et skjult liv, skjult i Gud. Når Rowland Evans nå begynte å tjene Gud igjen i det offentlige rom, så stadfestet også Gud sitt hellige ord på en ny måte. Evans sine ord var jo blitt født i bønn, og badet i bønn, og mange mennesker kom til tro ved denne mannens tjeneste. Så ledet Gud Rowland Evans til å starte to nye misjonsorganisasjoner: World Horizons og Nations. Men mer om det i en annen artikkel.

Bildet viser en del av området Llanelli i Sør-Wales hvor Rowland Evans fortsatt bor, sammen med sin kjære Ann. Han er fremdeles aktiv i forbønnens og misjonens tjeneste. Særlig ligger Kina, Tibet, Nepal og Sentral-Asia tungt på hans hjerte.