Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.

Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)

Jesu mor og korset

I dag har jeg i mine bønner dvelt mye med hvordan Maria, Jesu mor, måtte ha opplevd denne dramatiske dagen. Det må ha vært en forferdelig dag for henne. All lidelsen. I vår tid ville vi vel snakke om at hun pådro seg et traume. Korsfestelsen var en grusom henrettelsesmetode romerne benyttet seg av, og han som døde, var attpåtil han hun hadde båret under kjolelivet: Guds Sønn.

Forstod hun noe av det som skjedde, rekkevidden, eller så hun bare Sønnen som led så forferdelig, der Han i djup angst er spikret fast til et kors?  Jeg vet ikke.

Nå hadde hun få tt et profetisk ord fra gamle Simeon, bederen, i templet. Henvendt til Maria, sier den gamle: '...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd...' (Luk 2,35) Den profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse denne dagen. Smerten over å se barnet hun bar frem, lide og dø på denne måten, måtte ha vært som å få et sverd stukket i hjertet og vridd om. Men Maria døde ikke der og da. Hun led.

Lidelsen er et mysterium. Mange har prøvd å finne svaret på dens gåte. Forgjeves.

Etter at jeg selv ble alvorlig syk klarer jeg i mindre grad enn før å se filmer hvor mennesker eller dyr, for den saks skyld, lider. Inntrykkene blir for sterke. Jeg må ta skritt for å beskytte meg selv. Slik også med Jesu død på korset. Jeg klarer ikke lenger å dvele ved Hans lidelse. Det blir for sterkt.

I stedet takker jeg Ham for at Han var villig til å dø for meg. I mitt sted.

Gud står ikke ved siden av lidelsen og betrakter den, og sympatiserer med den som lider. Den korsfestede Kristus - Gud kommet i kjød - blir selv en som lider. Han blir med rette kalt  'smertenes mann '. Guds svar på lidelsen er å sørge. Lide med.

Hvorfor er 'apostler' og 'profeter' så tause under koronakrisen?

"Et av de spørsmålene jeg får oftest av troende i ulike deler av Kristi kropp akkurat nå er hvorfor så mange 'apostler' og 'profeter' er så tause under koronakrisen? En telefon jeg fikk her om dagen kan kanskje gi oss en forklaring.

Stemmen hans skalv og han gråt. Han som ringte er en velkjent forkynner. Jeg spurte: 'Hva er i veien, broder?' Han svarte: 'Koronakrisen har fratatt meg hele tjenesten min.' Jeg sa: 'Vel, kjære broder, det er ikke mye reisevirksomhet nå og heller ikke mange offentlige møter.' Mannen skrek tilbake til meg: 'Nei! Du forstår meg ikke, Jeremiah. Under denne pandemien har jeg kommet til den erkjennelsen at det budskapet og det evangelium jeg har forkynt ikke er det virkelige evangeliet. Det virker ikke midt oppe i lidelsene. Jeg kan ikke gi løfte om velsignelse og fremgang til alle. All oppgraderingen, alle forfremmelsene og alle budskapene som er sentrert rundt mennesker er ikke det ekte evangeliet og jeg har vært totalt forblindet for dette.'

Jeg forholdt meg stille i den andre enden av telefonen. Jeg var målløs. Hovedsakelig fordi denne mannen er anerkjent i mange sammenhenger som en velkjent apostel og profet. Hundrevis av mennesker kommer til møtene hans for å bli velsignet og få den neste oppgraderingen. Han brøt stillheten med en profetisk advarsel:

'Jeremiah,' sa han, 'Legg merke til at iløpet av de neste 30 til 60 dagene vil mange av disse apostlene og profetene som ikke har kommet med noe sant ord fra Herren under denne krisen falle tilbake til sine gamle taktikker og triks. De vil gå tilbake til et menneskesentrert evangelium og få folk til komme med sine hyllingsrop. Kollektene og triksene kommer til å eksplodere.'

Jeg takket ham for hans ærlighet og vi ba sammen. En sann omvendelse fant sted. Selv opplevde jeg en ærefrykt for Herren på en virkelig djup måte.

Kan det være slik at enkelte apostler og profeter er tause nå fordi de hviler og lader batteriene på en sunn måte? Ja! Kan denne rystende bekjennelsen og profetiske advarselen fra denne velkjente forkynneren også være sann? Det kan du vedde på at den er!

- Jeremiah Johnson (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

80 år siden i dag: la oss be for Norge

9.april er en særdeles mørk dag i norsk historie. For ganske nøyaktig 80 år i dag siden ble Norge hærtatt av soldater, som representerte det despotiske nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland. Under normale omstendigheter ville denne dagen blitt markert over hele landet, men koronakrisen setter grenser for det.

9.april 1940 innledet fem tunge, lidelsesfylte år med tap av menneskeliv, frihet og demokrati. I den siste tiden har jeg tenkt mye på den frykten som de som opplevde denne dagen og disse årene kjente på. Vi kjenner på frykten for et usynlig virus, mens de måtte se en synlig fiende i øynene som begrenset og tok fra dem deres frihet, dehumaniserte menneskeverdet, skapte uro og redsel, og brå død.

Jeg tenker på de mange modige kvinner og mennsom gjorde motstand mot nazismen, enten stillferdig eller i det offentlige rom, de mange som ble fengslet, torturert og drept, på soldatene, livredde som mange av dem måtte ha vært. Alle disse som var villige til å forsvare konge og fedreland.

I dag kjenner jeg på djup takknemlighet.

'Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så deet gjelder!'

Det er lett å si når det er fred ogv fordragelighet. Mye vanskeligere når du står midt oppe i det med begge beina, og ikke har noen fluktmuligheter. Men generasjonene før oss gjorde det: de kjempet for alt de hadde kjært.

I sin avskjedtale, like før sin egen lidelse og død, sier Jesus:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.'

Mange ofret sine liv for sine venner i årene 1940-1940. Vi hedrer deres minne i dag.

Aldri mer, sier vi, og mener det.

La oss på denne dagen løfte vårt kjære fedreland frem i våre bønner. I dag ber vi for kongen og hans hus, stortinget og regjeringen og alle i offentlige stillinger.

Brødsbrytelsen

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling.

I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som øses ut. Han gir sin sønderbrutte kropp og sitt utøste blod. Guds lam er slaktoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utøs meg i din kalk som vin som øses ut. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stykker av deg. Utslett mine synder, hele mitt jeg, i ditt blod. Siden jeg er et lem på din kropp, Herre, så bring meg som et offer til Gud. - Gi meg til de andre sammen med din egen kropp og ditt eget blod.

Det er først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke adskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva denne handlingen i Emmaus betydde. Var det bare en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brødet enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi kropps og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen.' Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød.' Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Livets brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

- Lev Gillet, også kjent som 'En munk fra Østkirken.'

Også jeg kan bli en Judas

'Det kommer ikke til å skje med meg,' sier vel de fleste av oss. 'Jeg kommer aldri til å svikte Jesus, aldri forråde Ham. Jesus kan regne med meg.'

Likevel - gitt bestemte omstendigheter tror jeg vi alle har potensiale i oss til å bli en Judas. Om vi ikke tror at vi kan falle i synd, har vi allerede falt, på grunn av vårt hovmod. Peter, som skråsikkert sa at han aldri kom til å fornekte Jesus, gjorde det tre ganger. Og opp gjennom kirkens historie kan vi lese om menn og kvinner, som på grunn av forfølgelse og svære lidelser ble forrædere. Jeg laster dem ikke. Noen ganger kan presset og lidelse bli for mye.

Denne dagen, denne onsdagen i den stille uken, minnes vi Judas, en av Jesu disipler. Han endte opp som selve svikeren, foræderen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg lar det ligge for denne gang. Det som jeg vil frem til er at vi alle er brutte mennesker, i stand til det meste. Gitt omstendighetene. Nei, dette er ingen forsvarstale for Judas, men bare noen ord om at vi alle kan falle.

'Den som tror at han står, se til at han ikke faller,' sier Skriften.

Hvor sant det er! Å erkjenne at jeg også kan falle, svikte, oppgi troen, er ikke bare å være ærlig. Det er sann ydmykhet.

Behovet for å 'se' Guds lam.

Denne påsken har jeg et personlig bønneemne: At Den Hellige Ånd må vise meg enda mer av djupene i disse ordene: 'Se, Guds Lam som bærer bort verdens synd.' (Jooh 1,29)

Det er slik med bibelske sannheter at de inneholder lag på lag med sannheter.Vi kan tilegne oss dem rent intelektuelt, og på den måten få kunnskap, men det er noe helt annet når Den Hellige Ånd åpenbarer for oss bibelske sannheter. Da ser vi ikke bare meed våre fysiske øyne, men med vårt indre blikk. Dessuten er det slik at noe kan bli så selbfølgelig for oss, at det blir for selvfølgelig! Det kan nok sies om akkurat dette verset. Derfor er det min bønn at Ånden skal la meg få betrakte Guds Lam denne påsken!

Jeg fester meg ved ordene til evangelisten Johannes: 'Se!'

I den gamle bibeloversettelsen sto der: 'Se der Guds lam.'

Det er det det handler om: å SE!

Ser du, Guds Lam?

Endelig!

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å rope 'halleluja' for å få time hos tannlegen, men i dag ble det slik! Som flere av dere vet, og har stått sammen med oss i bønn for, så måtte jeg til tannlegen før jeg kunne få min hjerteoperasjon. Det skyldes en betennelse i en tann. På grunn av koronasituasjonen var det ikke så lett å få dette til. Jeg må nemlig til en spesialtannlege, som har smittvernutstyr så jeg ikke blir smittet.

Tirsdag over påske skjer det hos en spesialist i Oslo.

I dag har jeg også begynt med nye blodtrykksmedisiner, etter en lang tid med svært høyt blodtrykk. Det er særlig plagsomt på nettene, og de siste nettene har vært svært tøffe. Nå ber jeg om at de nye medisinene skal hjelpe.

Dette betyr også at hjerteoperasjonen nærmer seg. Det har jeg et veldig ambivalent forhold til, for å være helt ærlig.

Profetisk: Be for den katastrofale mangelen på beredskapslagre

Norske medier har ennå ikke for alvor sett nærmere på avviklingen av norske beredskapslagre. I Sverige er man derimot i ferd med våkne av tornerosesøvnen. Den kristne avisen Världen idag skriver i sin nettutgave at både den svenske Riksdagen og regjering, både borgerlige som sosialdemokrater har presset på for en avvikling av de svenske beredskapslagrene. De mest gjennomgripende forandringene skjedde derimot etter at Sverige ble medlem av EU og ble intensivert da sosialdemokrten Göran Persson var statsminister.

Forandringen som har funnet sted i Sverige er dramatisk, og det står ikke noe bedre til i Norge. Sverige var for noen tiår siden ledende i verden når det gjelder beredskap og lagring av av såvel militære ressurser og materiell, som lager av matvarer, medisiner for mennesker og dyr, beredskapsvarer for landbruket, korn. Det fantes lagre av dette spredt ut over hele landet fra Ystad i sør til Kiruna i nord og på Gotland i øst.

Nå er situasjonen en helt annen: Siden 1990-tallet savner Sverige beredskapslagre, både når det gjelder mat og brensel. Dette skjer samtidig som antallet bønder har minsket drastisk.

År med fred i nærområdene og europa og medlemsskap i EU førte til at beredskapslagrene ble faset ut. Dette har også ført til at selvforsyningsgraden i Sverige også sunket. Motiveringen for dette har vært todelt: man ville spare penger. Det er dyrt å opprettholde beredskapslagre.  Men det kan vise seg å være en katastrofal og svært kortsiktig beslutning. Det andre man har tenkt er at medlemsskapet i EU vil sørge for at Sverige får det de trenger.

Som jeg har skrevet i tidligere artikler produserte svenske bønder 75 prosent av landets matvarwer. I dag er selvforsyningsgraden 50 prosent. I Norge er den 40 prosent, mens den i Finland er på 80 prosent. I en alvorlig krise i Sverige ville særlig Norrland og Stockholmsområdet være utsatt. Den kristne bonden Herbert Nyman sier det rett ut: Det produseres ikke nok til de som bor der. I Norrland har vi mat nok tilat folk bare kan spise hver tredje dag.

Jeg vil så instendig jeg kan oppforde norske og svenske forbedere til å sette dette nøyt oppe på bønneagendaen, og gjøre denne alvorlige situasjonen for både vårt eget land og nabolandet Sverige til et viktig samtaleemne. Og husk at det snart er valg.

I Guds gode hender

Disse linjene skrives rett før jeg skal gå til sengs for natta. De siste dagene har jeg grunnet på noen ord fra en salme som Hans-Olav Mørk skrev i 1998:

'Og natten sakte vender mot en dag gir vi oss over til din nåde.'

Så vakkert! Og så sant! Noe tryggere enn dette kan vi ikke gjøre. Jeg øver meg stadig i å be ordene fra Salme 31: 'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofasre Gud.' Denne bønnen ber jeg når natten kommer.

Profetisk: Om Aliyah og store forandringer

I forbindelse med en konferanse arrangert av Ebenezer Emergency Fund i Jerusalem i 2016 bar Paul Clarke - en av de ansatte i Ebenezers avdeling i Storbritannia frem følgende profetiske budskap:

'Ta Mine trofaste tjenere og salv dem for arbeidet med aliyah. Tiden er kort og det er mye som skal gjøres. I løpet av 48 måneder vil verden være forandret. I denne nådeperioden er det nødvendig at menigheten Min får høre at Jeg kaller den til å hjelpe til med en massiv aliyah som er i horisonten. De må høre løftene Jeg ga profetene. Dere må være talerøret Mitt.

Be daglig om at dekket blir tatt bort fra øynene til menigheten Min. Proklamer ordet Mitt og Jeg vil berøre hjertene deres når dere spør dem om å være med i arbeidet for aliyah og gi.

Om fire år er det nye som ser annerledes ut og menigheten Min må høre om aliyah. Utvid plassen for deres telt, fortell menigheten at tiden vi lever i er en kritisk tid. Jeg vil gjøre dette gjennom dere, Ebenezer Operation Exodus, - dersom dere fortsetter å lyde kallet.

Menigheten Min må være forberedt og når de hører, vil det være mange hundre tusener som vil gi rikelig, og mange - både gamle og unge - vil rulle opp ermene og bli involvert.

Forløs og salv Mine trofaste tjenere, inspirer dem for det kommer til å bli store utfordringer, men Min nåde vil være nok. Jeg er lidenskapelig opptatt av menigheten Min og Jeg vil åpne døren til menighetens hjerte for de som kommer til å bringe Mine utvalgte hjem.'

(Videreformidlet av Jon Olav Østhus som er nasjonal koordinator i Ebenezer Emergency Fund Norge. Østhus var selv tilstede på konferansen og hørte det profetiske budskapet til Clarke. Gjengitt i Karmel Israel Nytt, nr 4/2020)

Kjøp kristen litteratur

Jeg vil slå et slag for den kristne romanen! Selv leser jeg for tiden denne: Moses - Israelsfolkets befrier av Gilbert Morris. Det passer vel bra til påske, ikke sant? Dessuten er det bra for oss å lære våre jødiske røtter å kjenne.

Det finnes veldig mye bra profan litteratur. Jeg har hatt stor utbytte og glede av å lese mange av klassikerne og moderne forfattere, og vil fortsette med det. Men i en tid hvor den kristne littteraturen er truet, med stadig flere kristne bokhandlere som må gi seg, og forlagene sliter, bør vi lese mer kristen litteratur! Oppsøk en kristen bokhandel, enten rent fysisk eller via en nettside, det vil bli til stor velsignelse og oppmuntring for de som driver den og for deg som skal lese!

Gilbert Morris skriver drivende godt. Boken jeg leser er en del av en bokserie under navnet 'Løvene av Juda', og utgitt på Hermon forlag. Jeg har skaffet meg hele serien. Morris, som døde i februar 2016, var pastor i 10 år før han ble professor i engelsk ved Ouachita Baptist University i Arkansas. Alt i alt har han skrevet mer enn 175 bøker! Serien jeg har begynt på handler om Noah, Josef, Jakob og Rahab - foruten romanen om Moses. Når du skriver så mange bøker, blir nok kvaliteten varierende, men denne var i hvert fall veldig godt skrevet.

Hva 'sløser' du på Jesus

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Jødehatet i Italia lever i beste velgående

Det stereotype jødehatet lever i beste velgående i Italia. I forrige uke, midt under koronaepidemien, offentliggjorde den italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri som handler om et påstøtt jødisk ritualmord: St.Simon av Trents martyrium. Giovanni Gasparro er ingen hvemsomhelst i Italia. Hans malerier med bibelske og kristne motiver finnes i en rekke katolske kirker. Tidspunktet for offentliggjøringen er kanskje ikke tilfeldig? Det florerer med konspirasjonsteorier på nettet om at det er jødene som står bak koronaviruset, blant annet for å ødelegge verdensøkonomien. Den løgnen lever også videre.

Motivet til dette antisemittiske maleriet bygger på en løgn. Vi må tilbake til 1475, til Trento i Italia. En to-tre år gammel gutt ble funnet drept.  Byens jøder ble anklaget. 15 jødiske menn ble torturert til tilståelse for noe de ikke hadde gjort, dømt til døden og brent på bålet. Den drepte gutten ble helgenkåret av Den romersk-katolske kirken, og fikk plass i den katolke martyrkalenderen. 24. mars er hans minnedag, og det er på nettopp dennne dagen Giovanni Gasparro offentliggjør sitt antisemittiske maleri.

Maleriet viser den lille gutten omgitt av av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han ligner på Jesus på korset, og tapper blodet av ham.

Til tross for at Den romersk-katolke kirke fjernet St.Simon av Trent fra deres martyrkatalog i 1965, lever jødehatet i Italia videre. Det er det all grunn til å ta skarp avstand fra.

Det er nok heller ikke tilfeldig at dette maleriet presenteres nå. Påsken er i mange land brukt til å anklage jødene for å være 'Kristus-mordere', en påstand deler av kirken har stor skyld i får leve videre.

Guds ord midt i en krisetid

Det er stille på Øvre Strømstad, som er eiendommen hvor Kristi himmelfartskapellet ligger, hva angår våre ukentlige gudstjenester. Kommer du hit kan du likevel nyte fuglesangen og Gudsnærværet inne i skogen. Og det kommer mennesker hit, bare av den grunn. De er så flott. I disse vanskelige tidene søker folk stillheten her inne. Vi har flere eksemplar på det. Noen tar med seg mat, og setter seg på stabburstrappa, andre ved bordet i Stillhetens hage.  Et ektepar feiret gudstjeneste på trappa utenfor kapellet.

For å nå disse med Guds ord, har Hans Gjesdal, en av kapellets venner, laget denne flotte traktatkassen. I den kan forbipasserende og de som stanser opp få med seg et bibelord og en CD med gode evangeliske sanger, sunget av Eva og Hans Gjesdal, aldeles gratis. Vil du være med på å be om at mange blir nådd med evangeliet på denne måten disse dagene?

En annen av kapellets venner kommer til bønnehagen vår hver morgen, som ligger rett utenfor Kristi himmelfartskapellet, for å be. Så selv om det ikke er gudstjenestefeiring i kapellet vårt for tiden, bes det. Det gleder jeg meg veldig over. Takk til alle dere som husker på Kristi himmelfartskapellet i deres bønner.

Eselets hemmelighet

Når Jesus nærmer seg Jerusalem, oppfordres vi til å skynde oss i møte med ham med glede: 'Fryd deg, vær glad. datter Sion! For se, jeg komme og tar bolig hos deg.'

Jesus kommer som konge, ikke bare som vår lærer og mester. Han kommer til hver enkelt av oss personlig - 'din konge kommer til deg' - for å sette seg på vårt hjertes trone. Han forventer at vi legger alt vårt ned for hans føtter og lar ham regjere i livet vårt. Klærne som folket brer ut foran Jesus representerer våre eiendeler, vår trygghet, alle våre ideer, ønsker og tanker. Alt i livet vårt - ja, nettopp alt - også det vi er glad i, får vi lov til å legge ned foran Jesus og overlate til ham, så han kan være konge i livet vårt.

Hva er han for slags konge? Jesu inntog i Jerusalem er totalt annerledes enn andre herskeres entre. 'Ydmyk er han og rir på et esel.' Det hele har en skjult mening. Mens samtidens keisere og konger gjorde sine inntog i vogner dratt av praktfulle hester, ankommer denne kongen ridende på et esel, symbolet på ydmykhet, fred og tjeneste. 'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.'

Eselet som bærer Jesus inn i Jerusalem vitner om Jesu utslettelse, det som er veien til sann storhet i Guds rike.

- Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Daglige lesninger. Luther 2013, side 94.

Ny Labour-leder gift med jødisk kvinne og er sionist

De fleste politiske kommentatorene forutså det, men det er likevel oppsiktsvekkende at det britiske Arbeiderpartiet i dag har valgt 57 årige Keir Starmer som sin nye leder etter Jeremy Corbyn. Keir Starmer, som er advokat, er i følge The Times of Israel sionist og gift med en jødisk kvinne, som har slektninger i Tel Aviv.

Det første han gjorde etter at valgresultatet ble kjent, var å be det jødiske samfunnet om unnskyldning for antisemittismen innen Labours rekker.

'På vegne av Labour, sier jeg at jeg er oppriktig lei meg . Jeg har sett hvilken sorg antisemittismen har påført så mange jødiske samfunn.'

Mangre av de første jødiske bosetterne som slo seg ned i Israel i tiden  før og etter 1948 var sosialister.

Foto: Wikipedia.

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Paraguays president mektig imponert over kristent gårdsbruk

Presidenten i Paraguay, Mario Abdo Benitez besøkte nylig en bomullsfarm som drives av mennoniter i Chaco, som ligger i den vestlige delen av landet. Han var sammen med visepresidenten, Hugo Velazquez, og en rekke andre høytstående politikere, blant annet ministeren for landbruk Rodolfo Friedman og helseministeren Julio Mazzoleni.

Delegasjonen ble mektig imponert over hva mennonitene har fått til i landsbyen Virgen del Fatima. Bondegården med navnet Ganadera Esperanza - som på norsk kan oversetters med 'Håps-gården' - er på 4000 hektar og utvides hvert eneste år.

Delegasjonen besøkte også selskapet Neuhof som driver en bondegård eid av familien til Herbert Hiebert. De driver nybrottsarbeid, blant annet med bomull- og løkproduksjon. Arbeidet startet opp i august i fjor og tre brønner sørger for at åkrene får den fuktigheten som trengs gjennom et eget drypprislingsanlegg.

Utfordringen ligger i ustabil ekektrisitetsforsyning. Dette ble tatt opp med den politiske delegasjonen. Mennonitene i Paraguay sørger for sårt tiltrengte arbeidsplasser og det arbeidet de gjør holder svært høy kvalitet.