32 arabere døpt i Jordan-eleven

Lørdag 29. september i år ble 32 arabere døpt i Jordan-eleven! Mer enn 2oo personer fra hele Galilea-området deltok. 19 av de døpte kom fra Kufur Yaseef og 13 fra Eilaboun. Begge disse baptistmenighetene er fram til idag vært ledet av pastor Khaled Dally, men som du vil se av bloggposten nedenfor, så har den lille baptistmenigheten i Eilaboun fått ny leder. Det spesielle ved denne dåpshøytideligheten var at hele familier ble døpt samtidig, og alle de døpte kommer fra små landsbyer i Israel. Det skjer altså akkurat på samme måte som i urkirken. Det er all god grunn til å takke Gud for det som skjer i dagens Israel. Slike nyheter står ikke å lese i dagens sekulære aviser, som stort sett bare bringer de dårlige nyhetene fra Bibelens land. På denne bloggen kommer vi vil å rapportere fra det store Guds verk som skjer både blant arabere og jøder, så følg med!

Eilaboun baptistkirke i Galilea får nye ledere

15. oktober ble Hanna Eid (bildet) innsatt som eldste i baptistkirken i Eilaboun, en liten landsby beliggende i Galilea med ca 4000 innbyggere. Eilaboun er en av de få stedene i Israel hvor majoriteten av de som bor der er kristne. Den lille baptismenigheten holder til i kjelleren i huset til Abu William Shoufani, den første baptisten i landsbyen. Ved samme anledning ble William Shoufani og hans kone Badera, og søster Abir Srour innsatt som diakoner. Hanna Eid er av yrke sivilingeniør, og medlem av Eilaboun baptistkirke. Sammen med sin kone Lina har han lenge følt Guds kall til å gå inn i tjenesten i Guds rike, og delte sammen med de tilstedeværende sin gripende historie om deres felles kall. Han talte også om tre rollemodeller i hans liv: Pastor Suhail Ramadan, Abu William Shoufani og Khaled Dally. Hanna Eid studerer nå ved Senter for kristne studier i Nasaret, og tar sikte på en Bachelor in Divinity som en forberedelse for en livslang tjeneste. Det var pastor Suhail Ramadan som startet opp kristen virksomhet i Eilaboun for 20 år siden. Hanna Eid, hans kone og diakonene ble innsatt som menighetens ledere ved Guds ord og bønn.

Arabere og jøder forenet i Kristus

Her kommer en gladmelding fra Midt-Østen! En nyhetsmelding norske aviser ikke skriver om. Over 700 troende samlet seg i Lavi skogen i Israel, den 19.oktober til den årlige "En flokk" samlingen av arabisk kristne og messiansk jødiske forsamlinger. Pastor Hatem Jeryis fra Marananta Baptistkirke i Rama var møteleder, og begynte gudstjenesten med å sitere Ef.2,13: "Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod." Deretter ledet to i bønn, Anis Barhoum fra "Lysets hus" i Shafamer og Daniel Yahav, som er ledende eldste i Paniel messianske forsamling i Tiberias. Dagens preken ble holdt av Daniel Sebbag, som ble tolket av Azar Ajaj. Sebbag talte om Gideon og hentet teksten sin fra Dom 6. Etter talen, ba de sammen i små grupper. Spesielt ble det bedt for familien til den kristne martyren i Gaza, Rami Ayyad som tilhørte Gaza baptistkirke.

Det ble også bedt for to messianske forsamlinger i Arad og Beersheva. Disse to forsamlingene opplever å bli forfulgt og trakassert av religiøse jødiske grupper. Dette har skjedd over en lengre tid nå.

Rolly Washington fra USA delte erfaringer han har gjort i sitt arbeid med å forsone sorte og hvite i sitt hjemland, og kallet han nå har mottatt med å arbeide for forsoning mellom jøder og hedninger.

Mot slutten av møtet samlet alle lederne seg for å be for de fremmøtte, som responderte med å be om at lederne måtte få visdom i sin tjeneste. Etterpå delte man maten man hadde brakt til samlingen, og det var mange gode samtaler mellom jøder og arabere som har funnet hverandre i Kristus.

Fortsatt ingen mistenkte i kirkebrann i Jerusalem

Som vi skrev for noen få dager siden, ble baptistkirken i Narkis Street i Jerusalem forsøkt påtent. Bilder fra brannen som nylig er offentliggjort, viser ødeleggelsene. Det har først og fremst gått ut over inventaret. Heldigvis ble brannen slukket før det begynte å brenne i selve kirkesalen. Men kirken er røykskadet. Foruten å huse Narkis Street Baptist Congregation, som er en av Jerusalems baptistkirker, så huser kirkebygget også en messiansk jødisk forsamling og en russisktalende. Saken etterforskes av israelsk politi, som en kriminalsak. Det er ikke fremkommet noen opplysninger om man har noen mistenkte saken. La oss fortsette å be for våre søsken i denne forsamlingen i Jerusalem.

Skjebnedager for Den norske kirke

I dag starter kirkemøtet behandlingen av den såkalte homofilisaken. Det er knyttet stor spenning til utfallet. Mange ber til Gud om at kirken skal holde seg til "de gamle stiene", og ikke forlate den tro som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse. Om nå det skulle skje at Den norske kirke presses av den politiske korrektheten, og det skulle bli et flertall for å vigsle homofile som lever i partnerskap til prester, fremstår det en løgnkirke. En slik kirke vil ikke kunne tale Guds ord klart og rent, og kalle til omvendelse og tro. Det vil bli en folkemeningenes kirke, en kirke som ikke lenger har Guds ord som sin autoritet, men som mer og mer fremstår som en kirke som skal betjene det norske folk når de har behov for barnedåp, en vigsel, en begravelse. Jeg har valgt å stå sammen med mine venner i Den norske kirke, for å støtte dem i deres bønnekamp. Konsekvensene ved et eventuelt ja på kirkemøtet, vil nemlig ikke bare få konsekvenser for Den norske kirke, men for alle de som tror at Bibelen er Guds ord, gyldig til evig tid. La oss be!

Bønnesvar

I dag setter to venner av meg kursen for Israel for aller første gang. Jeg skulle ha vært med, men på grunn av mine hjerteproblemer måtte jeg takke nei. I forrige uke var jeg fortvilet. Jeg skulle lede den lille gruppen, som da besto av i alt fem personer, på denne reisen, og når jeg måtte trekke meg, ble det ikke noen tur på de andre. Gjennom ulike kontakter jeg har, forsøkte jeg likevel å få til en alternativ reise, uten at vi lykkes med dette på så kort varsel. Jeg kjente på fortvilelsen over å måtte skuffe gode venner, og spesielt disse to som aldri hadde vært i Israel før, men med de utfordringene jeg har med mitt hjerte, lot dette seg ikke gjøre. Mange bønner steg mot himmelen, og i går ettermiddag fikk jeg bønnesvaret! I løpet av dagen i dag sitter to menn på fly til Ben Gurion flyplass, for å oppleve Israels land for første gang. Sent i går kveld gikk vi igjennom noen få detaljer med dem, og nå ber jeg om at de skal få en veldig fin tur dit. Kanskje du vil være med å be for Eivind og Tom? At reisen må gå greit, og at de må få møte Herren gjennom møtet med landet. I dag er jeg blitt minnet om ordene fra Salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (v.1-4)

Baptistkirke i Moldova har sendt ut 80 misjonærer

I et av Europas fattigste land, kanskje det fattigste av dem alle, Moldova, finnes det en baptistmenighet som har sendt ut 80 av sine medlemmer som misjonærer siden 1987! Det er svært oppsiktsvekkende, og bør få noen og enhver av oss til å tenke igjennom våre egne prioriteringer.

Betania baptistkirke i den lille byen Bali, har sendt sine misjonærer til Ukraina, Russland og selvsagt til andre deler av Moldova. Menigheten som ikke har noen mulighet til å lønne sine misjonærer, har ikke opplevd at fattigdommen i landet har vært en brems for å sende ut nye misjonærer. Heller tvert imot. Og de opplever at Gud har gitt dem en fordel. På grunn av den sovjetiske okkupasjonen av landet snakker de russisk, og kan dermed nå andre slaviske folkeslag, uten at de behøver å lære seg et nytt språk!

"Det er et stort behov for evangeliet i de tidligere Sovjetrepublikkene," sier Eugeni Munteanu, bønnepastor i Betania baptistkirke, " så brødrene her forlot sine hus og leiligheter og dro til ørkenen i disse landene."

10 år etter at menigheten hadde startet opp sitt misjonsarbeid, tok barnearbeider Andreij Malanciuc, og misjonspastor Vasilij Sazikin (bildet), initiativet til å starte opp en bønnegruppe for å støtte menighetens misjonærer. Idag er 13 familier involvert i et ukentlig bønnemøte for å be konkret for det misjonsarbeidet som forsamlingen i Bali driver. Da møtes de i et hjem, og de ber knelende og inderlig til Gud.

Malanciuc understreker at bønn er selve fundamentet for menighetens misjonsarbeid.

"Det er som et isberg," sier Malanciuc, "du kan ikke se den støste delen av det, for det ligger under vann. Vi kjenner ikke til alle detaljene i det som skjer blant våre misjonærer, og vi kan ikke alltid se resultatet av våre bønner. Men vi tror og vi ber. Og vi vet at denne tjenesten holdes oppe gjennom våre bønner."

Misjonspastoren i menigheten, Vasilij Sazikin, sier at det er hovedårsaken til at denne menigheten er så involvert i misjon er at Gud har lagt ned i deres hjerter en stor kjærlighet for andre mennesker, og de ser også det store behovet for andres frelse.

I 1977 ble den første av i alt tre misjonskonferanser holdt i menighetens regi. Siktemålet med disse misjonskonferansene er tosidig. For det første er det snakk om å bruke konferansen til å utdanne nye misjonærer, og for det andre å gi menighetens utsendte misjonærer en mulighet til å komme hjem for å få litt fellesskap og oppmuntring. Mange nye har også fått kall til å reise ut som misjonærer etter disse konferansene.

For oppmuntring trengs virkelig! Mange av misjonærene til Betania baptistkirke holder til i områder av det tidligere sovjetunionen hvor andelen evangeliske forkynnere er svært liten, om de i det hele tatt finnes. Det er lett å bli mismodige. Derfor sender menigheten ut team, som gjerne er borte i 10 dager ad gangen, for å oppmuntre misjonærene og hjelpe dem med evangeliseringsarbeidet.

En av de som nylig har fått besøk er Pavel Yatsko, misjonær for Betania baptistkirke i Ivanovo i Russland. Han ble svært oppmuntret da 18 av menighetens medlemmer dukket opp for å hjelpe ham. Det var i år 2000 at Pavel og hans lille familie, solgte sin forretningsvirksomhet og flyttet til Ivanovo, hvor det er mindre enn 0,1 prosent troende.

For meg er medlemmene av Betania baptistkirke dagens virkelige troshelter. Til tross for sin dype fattigdom gir de alt for å nå andre med evangeliet. De er lik de kristne vi leser om i 2.Kor 8: "De har vært hårdt prøvet i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet. For de gav etter evne, ja det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift. De bad oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. Og de gav ikke bare slik vi hadde håpet, men de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje." (v.2-5)

Vår misjon, White Fields Mission, vil nå se på hva som kan gjøres for å hjelpe våre moldoviske venner med dette arbeidet. Vil du være med, så ta kontakt. Eventuelle gaver kan gis til vår misjonskonto: 1604.04.04345. Merk giroen med Moldova.

Vær tro inntil døden

Til forsamlingen i Smyrna i Lille-Asia skriver Jesus: "Vær tro inntil døden, og Jeg skal gi deg livets krone." (Åp 2,10) Disse ordene hadde den kinesiske husmenighetslederen Allen Yuan hengende på veggen på et sentralt sted, så alle kunne se det, i den knøttlille leiligheten han og kona eide. Selv satt han 21 år og åtte måneder i fengsel for sin tros skyld.

Det gjør et sterkt inntrykk å lese lidelseshistoriene til de forfulgte kristne i Kina, som jeg har gjort de siste dagene. Trosstyrkende er det også. Og ikke minst utfordrende. Jeg tror bestemt at vi må forberede oss på vanskelige tider for de kristne i Norge også. Vi må være forberedt på å gå inn i trengselstider. De som vil følge den Herre Jesus helt og fulgt, og ikke gå på kompromiss med Guds ord, må regne med å bli forfulgt. Guds ord sier ikke at vi kanskje kommer til å bli forfulgt. "Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12) Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus: "så sant vi lider med Ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med Ham." (Rom 8,17)

Men det var dette ordet fra Åpenbaringen. Det handler om troskap. Troskap mot Ham som kalte oss. Troskap i lidelse og savn, i nød og fattigdom. Forsamlingen i Smyrna beskrives i Åpenbaringen som en fattig menighet. Vi lever i velstand. Også her kreves det troskap og trofasthet, utholdenhet. Skal vi vinne livets krone, må vi holde oss på den smale veien. Bare den fører fram.

Kunne denne misjonssangen vært skrevet idag?

Sangen du nå skal få lese teksten til sto i den gamle sangboken til den norske pinsebevegelsen. Dessverre tror jeg det er sant at en slik sang ikke kunne ha vært skrevet idag. Når jeg tenker etter har jeg ikke hørt en ny misjonssang på årtider. Under Jesusvekkelsen på 1970-tallet fantes det noen sanger som handlet om å gå ut med evangeliet. Men så ble det stille. Urovekkende stille. Og det er også et tydelig tegn på at misjonens sak ikke står så høyt i folks bevissthet. Det er enda mer tragisk. Sangen heter Nød for Kina. Ta deg god tid til å la teksten synke dypt inn!

Se, Kinas folk de vinker meg, fra mørk og fremmed strand. Å komme dit med livets bud, ja tenne troens brand. Å Kina kjær, jeg elsker deg, du blods og tårers land, jeg går avsted å gi mitt liv, å rekke deg min hånd.

Kor: Se Jesus kaller meg, han kaller også deg. Han spør så ømt og kjærlig: Si vil du gå for meg? Mitt svar: O Gud send meg.

O Kinas folk, du ødens land, du blods og tårers land. Hvor millioner lider kval, er fast i syndens bånd. Jeg hører ditt rop jeg ser din nød, jeg skynde vil til deg og føre folk fra blodfylt veg, til lysets rene sti.

Å Kina nu som synker ned i kval og ve, ditt angstrop har nådd min sjel, jeg kommer snart avsted. Med livets ord, med frelsens bud, de som gir håp og liv, og frelser ut av kval og ve, oppreiser nedbrutt siv.

Hør, Kinaropet lyder enn: Vi lider, dør. O, skynd deg kom, kom hit med lys, led oss fra dødens gru. Hvor kan jeg drøye når du dør, i synden synker hen, og vrides i fortvilelse, o hør du det min venn.

O du som lytter til min sang, vil du ei være med? Å rekk din hånd til hedningland, det snart kan bli for sent. Å la oss gi oss ganske hen, til Ham som Frelse kan. Å gi vårt offer, gi oss selv, for Jesu skyld min venn.

Da skal vi sammen lønnen få, engang i herlighet. Og lønnen er kinesere, som frelste er, ja se. Vi gav vår kraft, vi ga vår tid, et offer til det land. Der får vi gå i staden inn, med hedning hånd i hånd.

Sangen kan synges til meloden av: En hjemløs konge og Hin time i Getsemane.

Så kan vi spørre oss hvorfor det ikke lages slike sanger i dag, og hvorfor vi ikke synger flere sanger om misjonens sak i våre forsamlinger. Det kunne vært interessant å høre fra bloggens lesere om hva de tenker om dette.

Bildet er fra en bibelskole i Kina.

Paulus: En fange for Jesus

I går kveld leste jeg noen ord av apostelen Paulus som jeg ikke har tenkt på før. Ordene er hentet fra det brevet han skriver til Filemon, hvor han presenterer seg på følgende måte: "Paulus, Jesu Kristi fange...." Ikke keiserens fange, men han er Jesu Kristi fange. Paulus presenterer seg på samme måte i andre sammenhenger. Til forsamlingen i Efesos skriver han: "Av denne grunn er jeg, Paulus, Jesu Kristi fange for dere hedninger..." (Ef 3,1)

Brevet til Filemon er skrevet under hans første fengselsopphold i Rom, rundt år 61 e.Kr. Det ville jo vært mest naturlig å si at han var keiserens fange, og at han led på grunn av sin tro. Men apostelen understreker virkelig at han ikke er keiserens fange, men Jesu Kristi fange. Jeg ble sittende å grunne på dette lenge. Hvorfor skriver apostelen slik?

Jeg kom til at dette hadde med apostelens selvforståelse å gjøre, og vi må forstå hans ord i lys av det han skriver til Rom 14,7-8: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til."

For apostelen Paulus var Jesus alt. Han sier det så tydelig når han skriver til forsamlingene i Galatia-området: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,20)

En logisk og naturlig konsekvens av dette, er jo at når han sitter fengslet, så er han Jesu Kristi fange. Han presenterer jo seg selv i mange av brevene som Jesu Kristi tjener. Ordet som er brukt på gresk betyr slave eller livegen. Det er det Paulus er: Jesu Kristi slave. Jesus er Herre i hans liv, og kan gjøre med ham hva Han vil. Om det så er for å gå i fengsel. Det er også en del av Guds plan for Paulus.

Det vi snakker om er den totale overgivelsen. Uansett hva som skjer, hvor det skjer og når det skjer: Paulus hører den Herre Jesus til. Han bærer Kristi åk, og hans lenker er bundet til Kristus. Ikke noe kan skje som ikke Herren har tillatt skjer.

Dette ble veldig sterkt for meg i går. Jeg tenkte: Jeg må overgi mitt liv på ny til min gode Herre og venn, og bli Hans slave. Bundet til Ham for alltid.

Maleriet av apostelen Paulus er malt av Rembrandt.

Usbekisk baptistpastor for retten tirsdag 13 november

Vi har nettopp fått vite (12.nov kl.2050) at baptistpastoren Nikolai Zufikarov skal stilles for retten i Uzbekistan i morgen tidlig. Han er anklaget etter den kriminelle loven "for å ha undervist religiøs lære uten spesiell religiøs utdannelse og uten tillatelse fra noe religiøst sentralt administrativt organ i noen religiøs organisasjon, og for å ha undervist i religion privat." Han kan staffes med høye bøter eller inntil tre års fengsel.

Nikolai Zufikarov er pastor for en liten baptistmenighet som holder til hjemme i hans hus, i Khalkabad nær Pap i den østlige Namangan-regionen. Menigheten består bare av fem medlemmer, tilhører en sammenslutning av baptistforsamlinger, som nekter å la seg registrere. Det gjelder alle de tidligere Sovjetrepublikkene hvor disse fribaptistene arbeider. Jeg er noe usikker på hvilken sammenslutning dette dreier seg om, da det er flere sammenslutninger av frie baptistforsamlinger i det som en gang var Sovjetunionen. Forsamlingen i Khalkabad har lenge vært utsatt for trakasseringer fra myndighetene. To ganger er menighetens gudstjenester forstyrret av politiet. Det skjedde 29.juli og 5. august.

Lokale baptister, som foretrekker ikke å bli identifisert, kan fortelle at representanter for myndighetene jevnlig har besøkt deres gudstjenester, og har konfiskert Bibler, ordbøker, kristne bøker og brosjyrer og menighetens sangbøker.

Dessverre finnes det ikke noe bilde av Nikolai Zufikarov. Vi kjenner heller ikke noe til hans familiesituasjon, om han har kone eller barn.

Vi vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å huske Nikolai i sine bønner, spesielt nå under rettssaken, og for den lille menigheten i dette muslimske landet. Om du har tilgang til epostadresser til troende venner, vær snill å send en link til denne siden: www.bjornolav.blogspot.com og be dem sende det videre, slik at vi kan bli riktig mange som løfter Nikolai Zufikarov frem for Gud i bønn.

Vi kommer tilbake med mer informasjon så snart vi vet noe mer. Kilde er FORUM 18

Husk på den lidende menighet

I går ble et ord fra Hebreerbrevet så levende for meg. "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3) Gårsdagen ble over hele verden markert som de forfulgte kristnes søndag. Jeg føler jeg har sviktet når det gjelder å huske på mine trossøsken i bønn, som lider for Jesu navns skyld, enten det er i dagens Kina, Nord-Korea, de muslimske land, i Sør-Amerika. Gårsdagen ble en veldig påminnelse, og jeg skulle ønske at riktig mange opplevde denne søndagen på samme måte!

For noen år siden hadde vi George Chen på besøk hjemme hos oss. Han hadde da nettopp kommet ut av Kina. I flere år satt han i kinesiske fangeleire. Arbeidsoppgaven hans der var å spa menneskelig møkk. Chen sto til knes i avføring og sang lovsanger! Han sov i rommet ved siden av vårt soverom. Klokka 0400 om morgenen var han oppe, og det første han gjorde var å heve sin røst i lovsang til Gud, og så fortsette i bønn i noen timer. Jeg kommer aldri til å glemme det.

I fem år arbeidet jeg for Norsk Misjon i Øst (tidl. Misjon bak Jernteppet), som redaktør for deres tidsskrift Ropet fra Øst. Jeg fikk møte mange, som hadde sittet i fangeleire i det tidligere Sovjetunionen, noen hadde jeg gleden av å tolke. Det var sterke opplevelser, som har festet seg i meg.

I går fortsatte jeg å lese om Wang Ming Dao, en av de fremste husmenighetslederne i Kina, som nå er død. Min venn, Broder David, beskriver sitt første møte med ham. Det skjedde i mars 1980. Da hadde Wang Ming Dao vært en "fri" mann i tre måneder, etter ha tilbrakt 22 år og 10 måneder i fengsel på grunn av sin tro! La oss lytte til broder Davids fortelling, oversatt fra boken: Walking the hard road:

Omtrent klokka tre på ettermiddagen hørte vi at noen beveget seg utenfor. Pastoren (Wang Ming Dao) og hans kone hadde ankommet. Våre øyne vendte seg mot døra. Og jeg kommer aldri til å glemme synet av disse to trofaste pilegrimene. Det synes som om to skinnende lysstråler plutselig brøt inn i rommet. Deres ansikter skinte bokstavelig talt som om Herrens herlighet synes å stråle fram fra deres blotte tilstedeværelse. Den gamle mannens ansikt brøt ut i et smil. Visdommen som var preget inn i hans ansikt synes for meg å ligne den ærbødig gammel ugle. Nåde og fred synes å omslutte ham. Herre, tenkte jeg for meg selv, jeg føler som om jeg er i nærværet av Dine engler.

Lidelsene våre forfulgte venner utholder gjør at de har noe med seg, som bare lidelser for Jesu navn skyld skaper: de bærer med seg Herrens nærvær. Vi oppdager at disse menneskene har med Jesus å gjøre!

De sanne likhetstrekk med den tidlige kirken, med selve urkirken, tror jeg vi finner først og fremst blant våre dagers martyrkirke, i Kina, Nord Korea og de muslimske land. Hos disse har vi virkelig noe å lære -langt mer enn av mennesker i vesten, som ofte er opptatt av materialisme og fremgangsteologi.

Søndag for de forfulgte

I dag markeres den internasjonale solidaritetsdagen for verdens forfulgte kristne. Tusenvis av kristne forfølges, mishandles og drepes daglig i mange deler av verden. Nære familiemedlemmer rammes hardt, ikke minst barna. Dagen i dag vil jeg bruke til å be for noen av de jeg kjenner navnene på, og for de mange ukjente, som bare Gud kjenner til. Og jeg vil lese ferdig beretningen om Wang Ming-Dao, en av Kinas mest markante kristenledere. En venn av meg, Doug Sutphen eller mer kjent som Broder David, har skrevet en bok om ham: "Walking the hard road" (Marshall - Pickering 1989), som er både gripende og rystende lesning. Wang Ming Dao (1900-1991) ble kalt for "den store ildprofeten" eller "Kinas Døperen Johannes". Den svenske misjonslederen Wilgot Fritzon, besøkte Wang Ming Dao i 1980, og gjorde det første intervjuet med ham etter at han var blitt satt fri etter over 20 år i fengsel for sin tros skyld. Wilgot Fritzon kunne fortelle etter dette møtet med Wang Ming Dao: "Han er en fysisk nedbrutt mann, nesten døv, halvt blind, nesten tannløs og med et verkende magesår. Men åndelig er han sterk som en ung løve." Når den kinesiske husmenighetslederen fikk spørsmål om sin tid i kinesisk fangenskap, unnvek han å beskrive de lidelser han hadde gjennomgått. Men han fortalte at han hadde levd fullstendig isolert fra familien. Ikke et eneste brev hadde han kunnet ta imot. Han så ikke en eneste Bibel. Når man kom inn på de som hadde forårsaket hans lidelser, svarte han:

"Når Gud har tilgitt meg så mye, hvorfor skulle ikke jeg tilgi dem som har gjort meg så ille?" Han oppsumerte de 23 fangeårene med ordene: "De mange fengselsårene har vært som et universitet for meg. Gjennom lidelser og prøvelser er jeg blitt mer moden. De 23 årene har vært som hvetebrødsdager med Jesus."

Flere av de som besøkte Wang Ming Dao hørte ham synge: Hele veien går Han med. Det brukte han nemlig å gjøre. Det var som en signaturmelodi for ham.

Du verden hvor mye jeg har å lære av mennesker som Wang Ming Dao. Han og tusenvis av andre lever så radikalt for Jesus, at de er villige til å gi sine liv for Ham.

Jeg har ikke funnet noen norsk tekst på sangen som Wang Ming Dao sang, men her er den svenske teksten:

Hela vägen går han med mig, vad kan jag väl önska mer? Kan jag tvivla på hans godhet när jag här hans ledning ser? Himmelsk frid, gudomlig trygghet uti honom har min själ. Ty jag vet, vad än mig möter, gör dock Jesus allting väl, Ty jag vet, vad än mig möter, gör dock Jesus allting väl

Hela vägen går han med mig, hjälper mig och är mitt stöd, ger mig kraft i varje prövning, mättar mig med livets bröd. Och om hjärtat skulle törsta, vägen kännas tung och lång. Glädjekällor då ur klippan springer fram som förr en gång, Glädjekällor då ur klippan springer fram som förr en gång.

Hela vägen går han med mig. Vilken kärlek hög och rik! Och till sist en evig vila ger han mig i himmelrik. När jag där får fri, förklarad, inför honom falla ned, Skall med glädje jag det minnas: Hela vägen gick han med. Skall med glädje jag det minnas: Hela vägen gick han med.

- Den Svenska Psalmboken, Nr 252, text: Fanny Crosby, 1875, musik: Robert Lowry 1875 -

Vellykket bønnemarsj på Lillehammer

I iskald novembervind lørdag ettermiddag, marsjerte i overkant av 100 mennesker gjennom Lillehammers gater, i en bønnemarsj som førte fram til Stortorget, hvor jeg holdt en appell. Det var gripende å møte mennesker som hadde reist veldig langt for å være med på denne stille markeringen foran årets kirkemøte. Alt gikk for seg i rolige og verdige former. NRK var tilstede og sendte fra bønnemarsjen både i Dagsrevyen og Kveldsnytt. Ellers var både lokalpresse og den kristne dagspressen til stede, så marsjen er blitt lagt merke til. Dette var ikke, slik enkelte ville fremstille det, en protestmarsj, men en bønnemarsj. Derfor ble det også bedt utenfor Lillehammer kirke, der hvor starten gikk, og på Stortorget. Det ble sunget bønne- og lovprisningssanger. Vi er nå i en skjebnetid for vårt land. Det er nå striden står, og stride gjør vi først og fremst i bønn.

Den første menighets indre forhold, del 3

Den gammeltestamentlige praksis med alter (thysiasterion), prest (hierevs) eller tempel (hieron) finner vi ikke noe eksempel på i den tidlige kristne forsamling. De kristne forsamlingers gudstjenesteliv hadde meget enkle kår i aposteltiden. De kom enten sammen i noens hjem eller i offentlige møtesaler. Dette fortsatte også i den etterapostliske tiden. Det er først på slutten av 200-tallet, og på begynnelsen av 300-tallet at vi finner eksempler på kirkebygg. Først da finner vi også eksempel på at man bygget alter. Barnabasbrevet polemiserer mot de som henger fast ved tempelbygget i Jerusalem, som om det var Guds hus. Vi ser at dette synet også var apostelen Paulus sitt syn. I Apgj 17,24, i forbindelse med sin tale på Areopagos, sier han: "Gud, som gjorde verden og alt som er i den, bor ikke i templer gjort med hender, siden Han er Herre over himmel og jord."

I et skrift, av en viss Minucius Felix som kalles Dialogen Octavius, skrevet på begynnelsen av 200-tallet, spør den hedenske motstanderen Caecilius, hvorfor de kristne ikke har alter og tempel. Spørsmålet er veldig interessant fordi det sier noe om de første kristnes enkle gudstjenesteform, så sent som omkring år 200 etter Kristus. Disse gudstjenestene var ikke offentlige, de fant sted avsondret for de utenforstående, noe som fikk hedningene til å tro at de drev med noe mystisk, for ikke å si skammelige ting. Octavius svarer at selv om de ikke har templer eller alter, legger de likevel ikke skjul på hvem de tilber. Det heter i dette skriftet: "Er det ikke bedre å bygge et tempel for Ham i vår sjel, å hellige Ham en plass i vårt hjerte?"

De første kristnes sammenkomster lignet jødenes synagogegudstjeneste. Her forekom skriftlesning, bønn, kjærlighetsmåltid og brødsbrytelse. Dette vet vi både fra Det nye testamentes skrifter, og fra en hedensk stattholder som skrev ned en beskrivelse av disse sammenkomstene. Det var Plinius i Bithynia, som etter en undersøkelse blant de kristne, rapporterer til keiser Trajan (98-117): "De forsikret at hele deres skyld og villfarelse besto i at de brukte å samles på en bestemt dag før soloppgang for å synge med hverandre en sang til Kristus som til en gud og ved ed forpliktet seg til ikke å ta del i noen forbrytelse, ikke gjøre seg skyldig i tyveri eller ekteskapsbrudd, ikke bryte et gitt løfte, ikke vegre seg for å levere tilbake ting de var blitt betrodd når de ble anmodet om det."

Den bestemte dag Plinius henviser til er søndagen. De første kristne hadde frigjort seg fra de jødiske skikkene og hadde valgt den første dag i uken, som er Herrens oppstandelsesdag, til den dagen de feiret gudstjeneste. Dette kommer veldig tydelig frem i flere av samtidens skrifter. Det gjelder både Barnabas-brevet og Ignatios sitt brev til Magnesia-forsamlingen, hvor han skriver om dem som ikke lenger lever etter de gamle sedvaner, men som har fått et nytt håp "idet de ikke mer holder sabbaten, men innretter sitt liv med tanke på Herrens dag."

Hos Didache heter det: "Når dere er forsamlet på Herrens dag så bryt brødet og takk Gud etter at dere har bekjent alle overtredelser." Vi finner det samme hos Justin Martyr, fra 150 tallet i Rom: "På den dag som kalles søndagen, samler både de som bor i byen og stedene eller landsbygda seg, og da leser de apostlenes beretninger (evangeliene) eller profetenes skrifter. Når den som leser slutter, gir forstanderen en formaning og oppfordrer alle til å legge vinn på å gjøre det gode de har hørt. Så reiser vi oss alle og sender opp bønner." Etter dette feirer de nattverden.

I det brevet Ignatios skriver til Polykarp finnes det en karakteristisk formaning: "Samværene bør forekomme oftere; få rede på alle, navn for navn." Med andre ord, man hadde god oversikt over hvem som tilhørte forsamlingen, og fulgte dem opp, om de unnlot å komme til menighetens samlinger. Kun de døpte fikk del i nattverden. Dette sies klart i Didache: "Ingen får ete og drikke av eukaristin, som ikke er døpt til Herrens navn." Det samme sier Justin: "Ingen andre får delta enn den som tror på vår læres sannhet og har mottatt badet til syndernes forlatelse og gjenfødelse og som lever etter Kristi bud."

Bildet viser våre anabaptistiske venner i USA.

Baptistkirke forsøkt nedbrent i Jerusalem

Da jeg var i Jerusalem første gang, hadde jeg gleden av å besøke baptistmenigheten i Narkis Street. Det var en sterk opplevelse. En levende forsamling, med hengitte mennesker i tilbedelse og med en grundig bibelundervisning. Nå leser jeg på internettportalen baptistene.no at noen har forsøkt å brenne ned denne kirken! Heldigvis oppdaget naboene til kirken det som skjedde, og fikk varslet brannvesenet. Da brant det inne i kirken. Flere vinduer var knust, og flammene hadde ødelagt ca 40 stoler. Selve kirkebygget har røykskader. Hvem som står bak ugjerningen er uklart, men saken etterforskes av israelske myndigheter.

Baptistmenigheten, som ligger på hjørnet mellom Narkis Street og Hagidem Street, i sentrum av Jerusalem, har vært et sentrum for kristen aktivitet siden begynnelsen på 1920 årene. Menigheten i Narkis Street heter: Bønnehuset for alle nasjoner. I 1989 vokste en hebraisk talende menighet ut av denne forsamlingen, og samles til gudstjenester i samme kirkebygg. Jeg har også vært med på en gudstjeneste her, med etterfølgende grillselskap i hagen! En opplevelse jeg ser tilbake på med stor glede. Denne forsamlingen heter El Roii, og ledes av Ofer Amitai, en av lederne for den nasjonale bønnebevegelsen i Israel, som vår bønnetjeneste samarbeider med. Kirkebygget huser også en russisktalende baptistmenighet, Even Israel.

La oss be for våre venner i Israel, som frimodig bekjenner Jesus. Det er ikke populært, verken blant enkelte jøder eller muslimer. Jeg skulle gjerne ha vært sammen med mine venner i denne forsamlingen når de nå opplever vanskelige tider. Fredag til uken skulle jeg ha vært på vei til Jerusalem, men sykdom setter en effektiv stopper for denne turen.

Den første menighets indre forhold, del 2

I den tidlige kirkens historie ser vi at det ble holdt særskilte sammenkomster. Vi leser om dette i 1.Kor 11,18: "Først av alt, når dere kommer sammen som menighet.." Allerede i forsamlingen i Jerusalem, merker vi oss at fellesskapet mellom de troende gav seg uttrykk i både samlinger i husene, og i menighetsmøter. Vi vet, både fra det bibelske materialet vi har i Det nye testamentes skrifter, og i annet skriftelig materiale fra samme tid, at de kristnes sammenkomster innebar en atskillelse fra andre religionsformer og fra den utenforstående omverdenen. Brødsbrytelsen var kun for de som hadde omvendt seg, og som var døpte medlemmer av menigheten. Det ville ha vært helt utenkelig, slik jeg opplevde det for noen år siden i Oslo, at noen kristne ville stå på gaten for å dele ut brød og vin til tilfeldig forbipasserende, slik Kirkens Bymisjon gjør. Brødsbrytelsen var for de troende døpte medlemmene av forsamlingen.

I sammenfattet form forteller 1.Kor 14 oss om hva som fant sted i disse menighetsmøtene, ved siden av at brødet ble brutt. Det er også tydelig at medlemmene tok aktivt del i disse sammenkomstene, noe blant annet Ef 5,18-21 viser oss: "Og bli ikke fulle av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud vår Far for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn og underordner dere hverandre i Guds frykt." Vi ser det samme i det apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ: "La Kristi Ord bo rikelig i dere i all visdom, slik at dere underviser og formaner hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og ved nåden synger i deres hjerter for Herren. Og alt hva dere enn gjør i ord eller gjerning gjør alt i Herren Jesu navn, og takk Gud vår Far ved Ham." (Kol 3,16-17)

Det er veldig interessant å merke seg det Hebreerbrevets forfatter skriver i Hebr 10,25. "Og la oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen pleier å gjøre, men la oss formane hverandre og det så mye mer som dere ser Dagen nærmer seg." På gresk står det her: mè enkataleipontes tèn episynagogen, som ordrett betyr: ikke forlatende samlingen. Sansynligvis siktes det her til mennesker som forlater menighetens samling, til fordel for samlingene i jødenes synagoge. De vendte altså tilbake til sitt gamle liv, og det skjedde ved at de holdt seg borte fra de samlingene som menigheten holdt. Det er verd å merke seg også i vår tid.

Den første kristne menighet bestod av døpte medlemmer. Menigheten var ikke en åpen folkekirke, hvor man kunne være en del av fellesskapet, og fortsatt leve i synd eller fornekte grunnleggende trossannheter. Ved to særpregede gudstjenester i den tidlige kirken opprettholdt en lenge grensen mellom hvem som var kristen og hvem som var ikke-kristen, det vil si ikke-døpte. For i den første menighet gjaldt menighetdisiplin. Det gjaldt å være på vakt, for en kunne komme til å falle. Eksempler på denne menighetsdisiplinen ser vi i betningen om Ananias og Safira som lyver for Den Hellige Ånd, (Apgj 5,1flg) og av 1.Kor 5,1 flg.)

Apostelen Paulus formaner menigheten til å ta avstand fra de hedenske omgivelsenes vesen. De ser vi tydelig når vi leser 2.Kor 6,14-18. Dette innebar at menigheten måtte holdes ren for slike som vek av fra kristen tro og kristen livsførsel. Den første menighet utførte menighetstukt i følge Jesu egne ord i Matt 18,17: "Og hvis han (den som synder) nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg."

Det er interessant å merke seg at når anabaptismen vokser frem på 1500-tallet, som den radikale grenen av reformasjonen, så er disse kristne tydelige på å praktisere menighetstukten og holde menighetens samlinger for de døpte troende medlemmene.

Både den første menighet og anabaptistene var aktive i evangeliseringsarbeidet, men menigheten var for de døpte.

Viselige ord om medlemsskap i en menighet

En av Arbeiderpartiets veteraner, Reiulf Steen (73), er blitt intervjuet av nettavisen Fri Tanke.no som finansieres av Human-Etisk Forbund. Steen uttaler seg om Den norske kirke og selvutnevnt erkebiskop Trond Giske. Steen kaller Giske for reaksjonær fordi Giske "forsvarer statskirkeordningen", og "ikke har et klart standpunkt for fullt skille, så mener jeg dette er i strid med et humanistisk grunnsyn og menneskerettighetsserklæringens krav om religionsfrihet og likestilling mellom religioner og livssyn. Det er også i strid med Aps tradisjoner. Ap har alltid vært skeptisk til det kirkelige hierarki. Alle de gamle kjempene i Arbeiderpartiet var utmeldt av statskirken og motstandere av statskirkeordningen."

Dette er forsåvidt interessant i seg selv, men det er noe annet Steen sier i dette intervjuet som er enda mer interessant. Jeg synes faktisk Steen er mer klarsynt og har større innsikt, enn mange andre som nå ser på Den norske kirke som statens religionsvesen. Hør bare:

"Kirken har blitt en ufarlig leverandør av seremonier som ikke krever noe tilbake, for en befolkning som tror stadig mindre på Gud."

I intervjuet henviser også Steen til noe nåværende statsråd Bård Vegard Solhjell uttalte i et intervju tidligere i år, da han ble valgt til SV's nestleder. I dette intervjuet sier Solhjell at han nærmest er for agnostiker å regne, selv om han er medlem av Statskirken. Til dette sier Steen:

"Jeg synes dette er uforståelig. Hvorfor i all verden skal man være medlem av kirken hvis man ikke tror? Det kan vel ikke være fundamentalistisk å kreve at man må tro på Gud hvis man skal være medlem av kirken? Hvis man slutter å kreve det, slutter jo statskirken å være en kristen kirke."

For meg virker det som om Reiulf Steen har forstått mer om hva den kristne tro og medlemskap i en kristen forsamling dreier seg om, enn det mange som kjemper for den såkalt "åpne folkekirken" snakker om!

Foto: Harry Wad/Wikipedia

Den første menighets indre forhold, del 1

Det nye åndelige fellesskapet Jesus kaller oss til, var for den tidlige kirken en reell faktor. Forsamlingen i Jerusalem møttes både i hjemmene, og i Salomos buegang i Templet. Selv når de var i Templet, dannet de en egen krets. Dette fellesskap (koinonia) skilte dem ut fra det gamle, og det var dåpen som markerte grensen. De var blitt døpt til Hans død. I dåpen var de blitt begravd med Ham, og de hadde stått opp til et nytt liv med nye verdier, de var vokst sammen med Ham og med hverandre, for å leve med Ham. Apostelen Paulus skriver om dette til forsamlingen i Rom: "Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv. For hvis vi er blitt forenet med Ham, i likhet med Hans død, da skal vi også bli det ved oppstandelsen. For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndekroppen skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med Ham.." (Rom 6,1-8)

Dette var det nye, det hellige søskenfellesskapet som ved dåpen til Kristus skilte seg ut fra de andre. Det ligger mye mer i dåpen enn i selve dåpsformen, dåpen er ikke bare en bekjennelseshandling, men det skjer ting i selve dåpen. Apostelen Paulus sier også at de kristne ved den ene og sanne ånd i dåpen er sammenføyd til ett legeme: "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13) I dåpen ikler vi oss Kristus: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Gal 3,27) Vi ser tydelig fra disse skriftstedene at ved Ånden og dåpen var menighetens medlemmer blitt en organisk enhet.

Så det første og grunnleggende fellesskaps-stiftende middel i menigheten var altså dåpen. Med uttrykkene "til syndenes tilgivelse" (Apgj 2,38), "få vasket bort syndene dine" (Apgj 16,22) og "renset den (menigheten) i vannbadet i Ordet" (Ef 5,26), vitner det om at man i den tidlige kirken, den urkristne menighet, regnet med store åndelige realiteter i dåpshandlingen. Ingen menighet ble til i den tidlige kirkens historie, uten dåpshandlinger. Dåpen fulgte omvendelsen. Man ble døpt til Kristus, og lagt til menigheten.

Dåpen gav også den kristne muligheten til å ta del i brødsbrytelsen. Selve menighetssamfunnet ble styrket og fordypet i det som ble kalt "Herrens måltid", som dels skjedde i hjemmene hvor de kristne møttes, og del i særskilte menighetsmøter. Vi ser dette klart i to skriftsteder, det ene fra Apgj 2,42-47: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." I det andre skrifstedet ser vi at den første menighet kom sammen i særskilte menighetsmøter, hvor de også feiret brødsbrytelsen: "Først av alt, når dere kommer sammen som menighet .... når dere kommer sammen på ett sted er det ikke Herrens nattverd dere eter..." (se 1.Kor 11,18-20)

Det åndelige, organiske fellesskapet - koinonia - med den oppstandne og opphøyde Kristus, sammen med alle de hellige søsken, de som var blitt frelst og døpt og tillagt menigheten, hadde sitt sentrum nettopp i brødsbrytelsen. Det er veldig interessant å lese 1.Kor 10,16 for der er ordet koinonia direkte forbundet med brødsbrytelsen: "Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn (koinonia) med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn (koinonia) med Kristi kropp?"

"Ved denne sentrale, hellige handling i menigheten vil Paulus uttrykke det mysteriøse, uforklarlige fellesskap i Kristus til menighetens oppbyggelse. Om dåpen skapte fellesskapet og innpodet den troende i et fast Kristus-fellesskap, ble nattverden et middel til å opprettholde og styrke livsforbindelsen med Kristus og det kristne fellesskapet," skriver Gunnar Westin, professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet og forfatter av Frikirkenes Historie, som i sin tid ble utgitt av Norsk Litteraturselskap, Det Norske Baptistsamfunns forlag)

For meg personlig blir det mer og mer unaturlig at vi kommer sammen som søsken i Herren, uten at vi bryter brødet sammen. Det er en merkelig, og helt ubibelsk skikk, dette at vi feirer nattverd bare en søndag i måneden. Det finnes ikke noe bibelsk belegg for denne praksisen, heller tvert imot. Ut fra Det nye testamentes skrifter går det tydelig frem at de første kristne feiret nattverd hver eneste gang de kom sammen, både i hjemmene og i de særskilte menighetssammenkomstene. Mitt forslag er at vi vender oss vekk fra den ubibelske praksisen, og begynner å leve etter den nytestamentlige menighetspraksisen.

Les Bibelen!

En god venn av meg, Odd Elvesveen, er en mann med en ekte bibelglede. Han sier til meg om dagen: Vi må lese mer i Bibelen! Denne entusiasmen for å lese Bibelen har smittet meg. I Joh 6,63 sier Jesus selv: "Det er Ånden som gir liv. Menneskenaturen gagner ingenting. De Ord som Jeg taler til dere, er ånd og liv." Det blir mindre og mindre bibelkunnskap blant folk, også blant de kristne. Og konsekvensene av det, ser vi. Det heter om Bibelen at "hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at det Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,16-17) Hebreerbrevets forfatter skriver at: "Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12)

Vi skulle være mer lik de kristne i Berøa: "De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik." (Apgj 17,11)

Jeg tror og bekjenner at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, evig gyldige, guddommelig inspirerte, autoritative Ord. Det er dette ordet jeg bøyer meg for. Alt må måles med Guds ords standard. Jeg har funnet ut at ordene fra Ordspråkene som beskriver Guds ord, er sanne: "Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

Anabaptistene holdt Bibelen meget høyt, og betalte en meget høy pris for det de fant av bibelske sannheter og som de satte ut i handling. Slik har det alltid vært med menn og kvinner og barn som har valgt å følge Guds ord. Det har medført grusomme forfølgelser, piner og plager, og voldsom død. Men her har de dog funnet livets vann og sannhetens kilde.

Les Bibelen! Den oppfordringen gir jeg gjerne videre. Og ikke bare et lite vers i ny og ne. Les sammenhengene, gjør dypdykk i teksten.

Det finnes ulike bibelutgaver på norsk å velge mellom. Selv holder jeg meg til den utgaven som heter Bibelen Guds Ord, utgitt av Bibelforlaget. Nå etterat den ble gjennomgått ennå en gang med hensyn til språket, og etter at den kom i en såkalt "ultra-tynn" utgave, så er det den jeg har med meg overalt, og som jeg leser i daglig.

Viktige valg

Så er dagene sammen med David Pawson over, for denne gang. Det har vært rike dager, med gedigen undervisning i Guds ord, men også utfordrende. David Pawson er en uredd mann, som setter Guds ord først og som forkynner Guds ord uforfalsket. Det er sjelden man hører en slik forkynnelse som denne - og det sier ikke så rent lite, om den tid vi lever i, som er frafallets tid.

Davids undervisning har utfordret May Sissel og meg, til å våge å ta noen nye steg i tro, i forhold til det vi opplever at Gud har lagt på oss med hensyn til Kristi forsamling. Ikke minst dette å stå for de bibelske prinsippene for den nytestamentlige forsamlingen, i det 21 århundre, en tid svært lik de første kristnes.

Som bloggens lesere vet, holder jeg på med å skrive et bokmanus om anabaptistenes historie. Noen uttalelser fra tre representanter for dette som er blitt kalt reformasjonens radikale vinge, har blitt spesielt levende for meg mens jeg har lyttet til David Pawson. Jeg snakket forøvrig med han i går, og sa: "Du høres jo akkurat ut som om du skulle komme rett ut fra 1500-tallets anabaptistiske bevegelse," sa jeg og da smilte David Pawson hjertelig, og sa: "Du har helt rett. Jeg identifiserer meg med dem fullt og helt." Men det var disse tre uttalelsene. La meg begynne med Hans Denk først, som døde i 1527: "Tro betyr lydighet mot Guds ord enten det blir til liv eller død."

Den andre uttalelsen kommer fra Jakob Huter: "Vi våger ikke å sette Guds befaling til side for å lyde et menneskes befaling, selv om det skulle koste oss alt vi eier og selve livet."

Den siste uttalelsen stammer fra Balthasar Hübmaier: "Alt som ikke er klart befalt oss i De hellige skrifter, er forbudt, når det gjelder det som angår Guds ære og sjelers frelse."

David Pawson fortalte at han en dag måtte gjøre et for ham konkret valg. Da var han Metodistprest, og hadde lenge kjent seg ukomfortabel med å døpe små barn. Han leste igjennom Det nye testamente, og studerte særlig de 31 skriftstedene som omhandler dåp, og fant ikke noe belegg for å døpe barn. Han gikk til sitt kirkesamfunns ledelse og sa til dem at han ikke lenger kunne døpe i henhold til Metodistkirkens syn. Ledelsen, som ikke ville gi slipp på David Pawson, tilbød ham da å kunne få en medarbeider som kunne døpe, mens han selv utførte en prests arbeidsoppgaver. Men dette kunne ikke Pawson gjøre. Han var blitt overbevist om et annet syn. Han gikk til kona si og sa: Jeg har ingen ting å tilby deg. I morgen står jeg uten jobb, uten penger og vi har ikke lenger noe sted å bo, siden vi bor i en prestebolig. Da svarte hans kone: Jeg vil ha en mann som står for sannheten.

"Vi har aldri angret den beslutningen," sa David Pawson, og la til: "Siden den dagen tok Herren ansvaret for oss, og vi har ikke manglet noen ting."

Det viktigste vi kan gjøre er å bygge på riktig grunnmur!

Karl V's lov mot anabaptistene

Det er både interessant, skremmende og utfordrende å lese Karl V's (bildet) lov mot anabaptistene av 23. april 1529. Denne loven viser også klart konsekvensene av den vanhellige alliansen mellom stat og kirke. Karl V var, slik han presenterte seg selv, var «ved Guds nåde utvalgt til romersk keiser, til alle tider utvider av riket, i Tyskland, Spania, de to Sicilier, Jerusalem, Ungarn, Dalmatia, Kroatia, konge, erkehertug av Østerrike, hurtug av Burgund, greve av Flandern og Tyrol...»
I 1529 stiller han seg bak en lov mot anabaptistene, hvor det blant annet heter: «Ved alminnelig lov er fastsatt og bestemt at ingen som er blitt døpt en gang etter kristen skikk skal la seg døpe om igjen en annen gang, eller selv døpe en annen på en sådan måte, og i de keiserlige lover er en slik handling forbudt under dødsstraff. I begynnelsen av det siste foregående tjueåttende (1528), befalte vi som romersk keiser, øverste herre og beskytter av vår hellige kristne tro uttrykkelig at dere i trofasthet og oppriktighet må minne, oppfordre og rettlede og advare deres undersåtter og enhver som er under deres kommando og ellers fra prekestolene av lærde kristne forkynnere imot den sist oppstått vranglære, anabaptistenes sekt, og den samme villfarende og opprivende, fremgangsmåte, og også om lovens straff i slike tilfeller, og spesielt Guds straffedom som sådanne kan vente seg. Sådanne som ble grepet i å følge anabaptistenes vranglære skal straffes etter loven etter som enhver fortjener det. Dere må ikke være unnlatende, så slik ondskap ikke straffes, da ellers ytterligere vanskeligheter kan oppstå av dette. Til tross for dette finner vi daglig i strid med loven og vår egen befaling ay den gamle anabaptistiske sekt, som ble fordømt og forbudt for mange hundre år siden, mer og mer går fram og utbrer seg. En slik ondskap og hva som kan komme fra en sådann, er farer for freden og enheten i det hellige keiserdømme, og det stanser enhver disputt og tvil om de straffer som bør følge gjendåp.»

Videre heter det: «Derfor fornyervi de foregående keiserlige lover, også vårt ovenfor nebnte og framsatte mandat, som fulgte disse, og gir ordre til, framsetter og gjør kjent og erklærer etter vår keiserlige makt og sanne kjennskap og vilje at hver eneste anabaptist og gjendøpt mann eller kvinne i ansvarlig alder skal gripes og henrettes ved ild, sverd eller annet, alt ettersom personens stand er, uten noen foregående inkvisisjon av de åndelige dommere. Og de samme predikanter, ledere, omreisende forkynnere og oppviglere for den velkjente gjendøperbevegelsen, både de som står fast i denne lære og de som bukker under for annen gang, skal ikke på noen måte vises barmhjertighet. De skal etter vår konstitusjon og vårt dekret straffes strengt. Slike personer som av seg selv eller etter opplæring og formaning straks erkjenner sine feil og angrer de samme, er rede til å gjøre bot og få sin straff for dem og ber om nåde, skal behandles av sine dommere etter sin stilling, grad, ungdom eller andre omstendigheter. Vi vil også at alle skal la sine barn døpe etter kristen ordning, skikk og bruk. Men enhver som unnlater dette og ikke vil gjøre det, i den tro at barnedåpen ikke betyr noe, en sådan skal, om han våger å forbli i en slik mening, underkastes vår ovenfor nevnte konstitusjon....»

Loven fikk den følge at tusenvis av anabaptister nå ble martyrer. Men den sanne menighet vokste under disse grufulle kår. Det er mye som tyder på at vi i Europa vil stå overfor en lignende forfølgelse mot de som vil ha Bibelen som sin autoritet, og som vil leve radikalt med Jesus, uten å kompromisse, men holde seg til det Guds ord sier. Er vi rede for å kjempe for sannheten?

Hvem er en kristen? Del 4

I tre dager, fra i går kveld og frem til onsdag denne uken, har jeg den utsøkte gleden av å sitte under talerstolen til den engelske bibellæreren David Pawson. Det er vel få pastorer og teologer som jeg er så enig med som han. Det gjelder synet på Israel og endetiden, på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord, på fortapelsen, som synet på frelsen og det evige liv. Det var spesielt interessant i går kveld å høre Pawson tale om frelsen som en prosess, siden det er dette jeg skriver om på bloggen min akkurat nå. David Pawson aksepterer den fundamentale sannheten at vi blir frelst ved tro, men omvendelse fra våre synder kommer aller først. Pawson beskrev omvendelse som det å kutte ut det Jesus ikke liker. Vi omvendes til tro på Gud, og til å følge Jesus. I denne sammenhengen siterte Pawson Apgj 26,19-20 hvor apostelen Paulus skriver: "Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ugyldig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judea-området og så for hedningene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig."

"Rettferdige blir vi på et øyeblikk, men frelsen er en prosess som varer livet ut. Jeg er ikke frelst. Det er noe jeg på vei til å bli," sa David Pawson i går kveld, og la til: "Ordet frelse er et ord som bruke både i fortid, nåtid og fremtid, og flest ganger om fremtiden. Apostelen Paulus sier i Rom 13,11: 'Og dette må dere gjøre, da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er oss nærmere nå enn da vi kom til troen."

David Pawson, som de siste 15 årene har vært en omreisende bibellærer med hele verden som virkefelt, advarte sterkt mot den såkalte "engang frelst, alltid frelst-læren." Han sa blant annet: "Det er en meget farlig lære, som kan føre deg i fortapelsen. Det finnes 80 skriftsteder i Det nye testamente som advarer mot et slikt syn, og som sier tydelig: Ikke mist det du har fått!"

David Pawson har vært baptistpastor i Guildford i England, og har skrevet en rekke bøker. Kun en av dem er oversatt til norsk, så vidt jeg vet, og er nylig utgitt på Hermon forlag. Boken heter: Når Jesus kommer, og er en gjennomgang av Johannes Åpenbaring. Her tar han blant annet oppgjør med de som hevder at menigheten skal rykkes bort før trengselstiden setter inn. Jeg deler også Pawsons oppgjør med dette synet, og mener i likhet med ham, at menigheten må forberede seg på å gå inn i tøffe tider, og i det ligger det også det å forberede seg på forfølgelse og martyrium.

Siden hjerteproblemene mine er virkelig plagsomme for tiden, takker jeg alle de som ber for meg.

Hvem er en kristen? Del 3

La oss snu litt på spørsmålet vårt, og spørre: Hvem var en kristen? Når ble navnet brukt første gang? Det skjedde i Antiokia, leser vi i Apgj 11,26. Navnet brukes første gang i sammenheng med at Barnabas og Paulus oppholdt seg i den kristne forsamlingen som fantes i denne byen, et helt år, for å ”undervise et stort antall mennesker.” Dette var mennesker som var ”vunnet for Herren.” Alt dette står å lese på slutten av 11 kapitlet i Apostlenes gjerninger. Det er derfor naturlig å spørre om hva de første kristne lærte om frelsen. Svaret på det spørsmålet vil kanskje overraske en del. For er det en enkelt læresetning som man skulle forvente å finne som en del av det som kalles Apostlenes lære, så er det vel læresetningen om frelse ved troen alene. Det er jo selve diamanten fra Reformasjonstiden, mener mange.

Historien som vanligvis fortelles er denne: De første kristne lærte at vi blir frelst ved tro alene. Det var først etter keiser Konstantin, da kirken ikke lenger lærte i tråd med den tidlige kirken, at kirken begynte å lære at gjerninger også spiller en rolle når det gjelder vår frelse. Men stemmer dette med historiske fakta? Neppe. Den sjokkerende opplysningen, for enkelte, er at de første kristne lærte at gjerninger, i form av lydighet, spiller en avgjørende rolle når det gjelder vår frelse. Jesus sier jo selv veldig tydelig: ”Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i Himlenes rike, men DEN SOM GJØR Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere: Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! Derfor, hver den som hører Mine ord OG GJØR ETTER DEM, ham vil jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell…” (Matt 7,21-24)

Med andre ord: En sann Jesu etterfølger er den som GJØR ETTER det Guds ord sier. Han lever altså ikke lovløst, i den forstand at Han lever som han eller hun vil, men vedkommende har gjort Jesus til Herre i sine liv, og lever etter det Jesus har sagt dem.

Det er helt korrekt at vi frelses ved tro alene, i den forstand at det ikke er våre gode gjerninger, som frelser oss. Om dette taler Guds ord tydelig: ”For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.” (Ef 2,8) Men troen på Jesus, får konsekvenser for det livet vi lever etter at vi ble en kristen. ”For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem.” (Ef 2,9) Vi er kalt til å leve hellige liv, og vi er kalt til å arbeide på vår frelse. ”arbeid på deres egen frelse med frykt og beven.” (Kol 2,12) Jakob er tydelig når det gjelder dette: ”Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn. Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro.” (Jak 2,22-24)

Klemens av Roma, som var samtidig med apostelen Paulus, og biskop eller tilsynsmann for den kristne forsamlingen i Rom, skrev: ”Det er derfor nødvendig, at vi er raske til å gjøre gode gjerninger. For Han advarer oss på forhånd: Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.” (Åp 22,12) La oss derfor ivrig streve etter å bli funnet blant de som venter på Ham, slik at vi kan få del i den belønning Han har lovet oss. Men hvordan skal vi, kjære, gjøre dette? Ved å rette våre tanker oppmerksomt på Ham i tro. Ved ivrig å gjøre alt det som behager Ham og som er akseptabelt for Ham. Ved å gjøre de tingene som er i harmoni ved Hans lyteløse vilje. Og ved å følge sannhetens vei, i det vi kvitter oss med all urettferdighet og synd.” Dagens bloggbilde er hentet fra den anabaptitstiske kommuniteten i Australia.

Hvem er en kristen? Del 2

Måten man blir en kristen på, sier en god del om hvem som er en kristen. I følge Det nye testamente beskrives frelsesveien slik:

1. Vi må omvende oss. Jesus sier: "Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten." (Luk 13,3) Det er ikke noe håp om at vi skal bli frelst, hvis vi ikke er villige til å gi opp vår synd. Det har ingen hensikt å benekte vår syndighet, ved å forsøke å dekke den til. I Ord 28,13 står det skrevet: "Den som skjuler sine overtredelser, skal det ikke gå godt, men den som bekjenner og vender seg fra dem, skal få barmhjertighet.

2.Tro! "Tro på Herren Jesus Kristus, og du skal bli frelst, du og ditt husfolk." (Apgj 16,31) Gud sendte sin Sønn, for å dø på korset for våre synder, Han sto opp igjen fra de døde, og er fullt i stand til å frelse alle de som kommer til Ham. Det er bare frelse i dette ene navnet. "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)

3. Vi må påkalle Herrens navn. Det er bare Jesus som kan frelse oss, fordi det bare er gjennom Jesus at vi kommer til Gud, vår himmelske Far. Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten ved Meg." (Joh 14,6) "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom 10,13) "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd, frelser Han." (Salme 34,19)

4. Bli døpt! "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse." (Apgj 2,38) ".. det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av syndenaturens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,21) "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst." (Mark 16,16)

5. Bekjenn Jesus som din Herre! "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." (Rom 10,9) Bekjenn Jesu navn offentlig. Ikke skam deg over at Han nå er din Herre.

6. Adlyd Jesus i alt! "Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje." (Matt 7,21)

Amazing Grace fra Den røde plass i Moskva

Russland er ikke hva det en gang var. I går kveld slo jeg på TV, og ble dypt grepet av hva jeg så. En stor gruppe med skotter, i ført kilt og med sine sekkepiper, spilte de Amazing Grace på Den røde plass i Moskva! Jeg lot tårene renne i dyp takknemlighet til Gud. Det er ikke så mange år siden kristne ble fengslet for sin tros skyld i Russland, og Den røde plass sto som selve symbolet på den kommunistiske undertrykkelsen. Nå fylte tonene fra denne fantastiske sangen, som var min mors favorittsalme, de siste årene av hennes liv, plassen foran Lenins mausoleum! All ære til Gud for dette store under. Det ble også ekstra sterkt for meg, fordi de siste tre dagene har vært veldig vanskelige med hensyn til min helse. Jeg har vært så sliten, og slitt med mine hjerteproblemer, at jeg ikke har visst verken ut eller inn. Særlig nettene har vært vanskelige. Derfor var det godt å høre disse sekkepipene, og jeg kunne nynne med, med tårene rennende nedover kinnene mine: "Å nåde stor som frelste meg! Jeg ser det mer og mer! Jeg var fortapt, nå trygg jeg er, var blind, men nå jeg ser."

De kommunistiske myndighetene var virkelig forblindet. Samme dagen som ortodokse kristne skulle feire 300 års jubileet for byggingen av Kazan-katedralen (bildet), startet rivingen av denne storslagne kirken. Det skulle vise kommunismens seier over kristendommen. På tomten ble det senere laget et offentlig toalett.

Nøyaktig på dagen i går, 4.november 1936 blir Kazan-katedralen plyndret og jevnet med jorden av kommunistene. Den var bygget i 1636 for å feire seieren over Polen. 4. november 1990 samlet ortodokse kristne seg på Den røde plass i Moskva for å feire gjenoppbyggingen av katedralen, og i går ble 4. november feiret første gang som Russlands nye nasjonale helligdag: Folkets enhetsdag.

På denne dagen tonet altså Amazing Grace over hele Den røde plass. I det fjerde verset heter det:

"Når vi i himlen sunget har Hans pris i tusen år, da er vår jubel like stor, den aldri ende får.

En Jesu slave

Disse ordene av Oswald Chambers utfordrer meg veldig:

"Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Gal 2,20

Disse ord betyr at jeg med mine egne hender bryter min uavhengighet og gir meg over til Jesu Kristi herredømme. Ingen kan gjøre dette for meg, jeg må gjøre det selv. Gud kan føre meg fram til et avgjørende punkt trehundreogsekstifem ganger i året, men Han kan ikke føre meg gjennom det. Det betyr å knekke skallet på min personlige uavhengighet av Gud og å frigjøre min personlighet til enhet med Ham, ikke for mine egne planer, men til absolutt lojalitet mot Jesus. Det er ikke noen mulighet for innvendinger når jeg engang er kommet dit. Meget få av oss vet noe om lojalitet mot Kristus: "For min skyld." Det er den lojalitet som skaper en jernpansret helgen. Er dette bruddet kommet? Alt annet er fromt bedrag. Det eneste punkt som skal avgjøres er: Vil jeg gi opp, vil jeg gi meg over til Jesus Kristus og ikke sette noen som helst betingelser om hvorledes bruddet skal komme? Jeg må bli revet løs fra min selvhevdelse. Og i samme øyeblikk det punkt er nådd, blir det til virkelighet at jeg på en overnaturlig måte blir til ett med Kristus, og Guds Ånds vitnesbyrd blir umiskjennelig: Jeg er korsfestet med Kristus.

Den kristnes lidenskap er at jeg med full overlegg fraskriver meg mine egne rettigheter og blir en slave under Jesus Kristus. Før jeg gjør det, begynner jeg ikke å bli en hellig.

Hvem er en kristen? Del 1

Er du en kristen? Intet spørsmål er viktigere enn dette? Men hvem er en kristen? Er man en kristen fordi man har Jesus som sitt forbilde? Man er tiltrukket av Hans personlighet, av Hans undervisning, og ønsker å leve etter de etiske prinsippene denne undervisningen består av. Er man en kristen da? Er man en kristen fordi man er døpt og konfirmert, og bor i et såkalt kristent land? Holder det at man tror på Gud? At Gud er til? Vi skal i en serie artikler se nærmere på de bibelske definisjonene på det som ligger i dette ordet "kristen".

Men la oss aller først se på det argumentet mange bruker i dag: Jeg tror på Gud, eller: Jeg tror at det finnes en høyere makt. Er det ensbetydende med at man har en kristen bekjennelse? Til det må vi svare nei. I Jak 2,19-20 kan vi lese at selv djevelen tror: "Du tror at Gud er Èn. Du tror rett. Også demonene tror - og skjelver! Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død?" Å tro på Gud, i den forstand at man tror på Hans eksistens, er ingen frelsende tro. Men om vi sier: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Er jeg en kristen da? Til det må vi også svare nei. Demonene på Jesu tid trodde det samme: "Og hver gang de urene åndene så Ham, falt de ned for Ham og ropte og sa: Du er Guds Sønn!" (Mark 3,11) Det er interessant å legge merke til at demonene på Kristi tid trodde mer enn det liberale teologer tror i dag, men til tross for det så forble de demoner. Men er man en kristen om man gjør så godt man kan, og gjør gode gjerninger? Er man ikke da en kristen? Til det må vi også svare nei. Jesus sier: "Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min Himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet." (Matt 7,21-23)

Men hva så med argumentet om at man har Jesus som sitt store forbilde? Er man ikke en kristen da? Apostelen Paulus skriver: "Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik." (2.Kor 5,16) Levende kristentro er ikke et menneskelig forsøk på å bli god og form og rettferdig.

Så hvem er da en kristen?
(fortsettes)

Johannes 3,16

En av mine favorittforfattere av oppbyggelig litteratur, Max Lucado, har lansert en ny evangeliseringside. Han snakker om å bruke Johannes 3,16, eller Den lille Bibel, i alle slags sammenhenger vi kommer i, for på den måten å spre evangeliet. Johannes 3,16 er jo evangeliet i et nøtteskall, eller i konsentrert form om du vil:

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Her snakkes det om Gud som gir sin Sønn, om evig liv og om fortapelsens mulighet, og om Jesus som gir oss mulighet til å få del i det evige liv. Kunne det bli bedre? Finnes det et bedre budskap å gi videre? Max Lucado ber oss om å bruke fantasien. Hvordan kan vi gi dette ordet videre? Kanskje vi kunne signere hver eneste epost vi sender med Joh 3,16? Hva med å trykke små visitkort og gi dem bort? Hva med å sende en blomsterbukett til en nabo, en som ligger syk, bor på et aldershjem med Joh 3,16 som hilsen? Hva med å danne en samtalegruppe med Joh 3,16 som utgangspunkt? Enten hjemme hos oss, eller bruke et forum på Internett? Og på denne måten spre Guds ord ut. Mulighetene er mange. La oss benytte dem, og samtidig be Gud om å vise oss måter å gjøre det på. Om bare en eneste ble frelst, så er det verd det alt sammen!


Max Lucado er hovedpastor i frimenigheten Oak Hills Church i San Antonio, Texas. Det har han vært de siste 20 årene. Han er også en av verdens mest leste kristne forfattere, mange av hans bøker er oversatt til norsk, og utgitt enten av Lunde eller Hermon forlag. Han har også utgitt flotte barnebøker. På en særegen enkel skrivemåte måte evner han å nå mennesker med evangeliet, og maler virkelig Kristus korsfestet for sine leseres øyne. Har du ikke lest noe av Max Lucado ennå, bør du unne deg den utsøkte gleden. Hans bøker vil definitivt inspirere deg.


La oss ta imot utfordringen om å bruke Johannes 3,16 som en mulighet til å spre De gode nyhetene i vårt nabolag, blant våre venner og arbeidskollegaer og til mennesker vi støter på, enten det er på gata, på bussen eller skolen.

Folkemøte og bønnemarsj på Lillehammer

I forbindelse med kirkemøtet som starter mandag 12. november arrangerer vi bønnemarsj og folkemøte for troskap mot Bibelens ord.

Bønnemarsj fra Lillehammer kirke,
lørdag 10. november kl 14.00.
Vi går fra kirken til folkemøte på Stortorvet.
Lovsang. Bønn. Appell v/Bjørn Olav Hansen

Våre slagord:
Ja, til en kirke som følger Bibelens ord. Ja, til en kirke som lærer rett om veien til det evige liv. Ja, til respekt for kirken og kirkens Herre. Vi bøyer oss bare for GUD.
Vårt mål: Vi ønsker en glad, levende, bibeltro og Åndsfylt kirke som vil alle vel!

Ta med refleksvest og gjerne norske flagg.

Møt opp, fra alle kirkesamfunn, fra fjern og nær!

Mer informasjon, eller meld interesse for buss t/r Lillehammer kr 250,-
Gudskirke@start.no. Se også: http://www.gudskirke.no/

Avtal kjøring sammen med venner og familie!

Disse støtter aksjonen: Jo Hedberg (initiativtaker), Linda Austnes (grasrotinspirator), Kåre Skråmestø (prost Dnk), Gunnar Brudeli (bønneleder i Østfold), Alv Magnus (Ungdom i Oppdrag), Jørgen Aass (bønnekoordinator Oslo), Frank Henning Holm (leder Pinse for alle), Randi Filtvet Johansen (bønneleder Pinse for alle), Åse Spikkeland (Aglow International Norge), Arne Borgersen (Bønnetjenesten for Norge), Håkon Fagervik (evangelist), Svein Slettevold (prest Dnk, bussjåfør), Edvard Grimstad (bønne-evangeliseringsarbeidet), Åge Thingbø (forsamlingsleder NLM Gjøvik og Lillehammer), Tor Arne Isene (regionleder Normisjon), Ola Tulluan (gen.sekr. NLM), Espen Ottesen (informasjonssekr, NLM), Bjørn Olav Hansen (pastor, bønneleder), Olav Andreas Dovland (tidl. Sokneprest Dnk),

På jakt etter den tidlige kirkens røtter

Det var litt julaften hjemme hos meg i går ettermiddag. Da kunne jeg hente en bokpakke fra Scroll Publishing, med noen bøker jeg har bestilt om de føsrte kristnes og anabaptistenes historie. To av dem skrevet av en for meg inntil nylig ukjent forfatter, David W. Bercot. Den ene heter: "Will the real heretics please stand up", og den andre: "The Kingdom that turned the world upside down." Den første boken er en analyse av vår tids evangeliske kirke sett i lys av den tidlige kirkens historie. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på lesningen.

Jeg har underveis funnet ut at forfatteren og jeg har noen tilknytningspunkter. Jeg sier noen, for det er slett ikke alle som samstemmer. David W. Bercot er født i 1950, og er dermed åtte år eldre enn meg. Han er advokat av yrke, og er etterhvert blitt en autoritet på den tidlige kirkens historie. Bercot kommer fra et hjem hvor foreldrene var Jehoavs Vitner, og han var selv en del av dette trossamfunnet. Han forlot Jehovas vitner fordi han fant ut at deres lære ikke stemte overens med Bibelen. En periode luktet han på liberal protestantisme, men fant raskt ut at det de stod for ikke stemte noe mer med Bibelen enn Jehovas vitner. Men han var tiltrukket av pasifismen hos Jehovas vitner. Bercott hadde tilgang til biblioteket til Dallas teologiske seminar, og han begynte å studere kirkehistorie, og da særlig den tidlige kirkens historie. Han studerte også kirkefedrenes skrifter. Det er disse studiene som er bakgrunnen for boken han har skrevet. Boken ble utgitt på eget forlag, og det var stor etterspørsel etter den fra dag en av. Den utgaven jeg har skaffet meg er tredje opplag. Bercott merket seg at de som særlig var interessert i hans bok var ulike anabaptistiske grupper, som konservative mennonitter, German Baptists og amish. De fant i Bercotts bok et sterkt forsvar for deres egen tro og overbevisning: dåp av troende, et ikkevolds standpunkt, adskillelse fra verden. Bercott ble interessert i å finne ut om dagens anabaptistiske grupper levde som den første menighet gjorde. Sammen med noen venner startet de Tyler Early Christian Fellowship, men fellesskapet opphørte etter kort tid. Bercott fortsatte sin vandring. Han var innom assyrisk ortodokse kirke, men fikk problemer med deres syn på Jomfru Maria. I Den anglikanske kirke fant så Bercott et åndelig hjem, og startet så The Society of The Good Shephard. Han ble anglikansk prest, men det skulle ikke gå så lenge før han fant ut at han ikke passet i denne sammenhengen. Problemet skyldes to ting: Den anglikanske kirkes ærbødighet for jomfru Maria, som han nok ikke var klar over lå så tett opp til det romersk-katolske synet, og deres forståelse av begrepet "rettferdig krig".

I dag har David W. Bercot sluttet seg til et anabaptistisk fellesskap bestående av mennesker blant de konservative mennonittene. Han sier selv at dette er det nærmeste han kommer den opprinnelige kristne forsamlingen, slik den er beskrevet i Apostlenes gjerninger.

Så var det dette med likhetspunktene da. Vi har begge en stor interesse for den tidlige kirkens historie, og begge er vi på søken etter det opprinnelige og ekte. I likhet med Bercot tror jeg at anabaptistene fant tilbake til den tidlige kirkens lære og praksis, og jeg tror at vi har veldig mye å lære ved å gå tilbake til disse røttene. I likhet med Bercot håper jeg en dag å finne et fellesskap hvor det er mulig å leve etter de samme prinsippene som den tidlige kirken gjorde. Jeg tror jeg er på vei til å gjøre det. Det er i hvertfall min bønn og min dype lengsel.

En vitnehær med Åndens sverd

Jeg skulle ønske du tok deg god tid til å se på dette bildet! Klikker du på det vil du få se det i et større format. Det er hentet fra det årlige pastorseminaret til Temple Baptist Church i år. Jeg kjenner jeg både blir glad og takknemlig til Gud, for alle disse Herrens vitner som er trofaste mot sin Herre og Hans ord og forkynner evangeliet klart og rent. Disse pastorene viker ikke unna, men forkynner sannheten. At det finnes en himmel og vinne, og et helvete å unnslippe. At det finnes bare en Frelser, og en vei som fører til Gud: den Herre Jesus Kristus. De forkynner at vi må bli født på ny, om vi skal komme til himmelen. De forkynner at frelsen får den konsekvens at vi vil leve hellige liv, og vi skal ikke skikke oss lik denne verden. Hvert eneste år holder Temple Baptist Church, som er en uavhengig baptistkirke i Powell, som ligger litt nord for Knoxville i Tennesse, USA. I presentasjonen fra menigheten heter det: "Vi ber ikke om unnskyldning for at vi lærer og underviser det som står i Bibelen." Og pastoren for menigheten, Clarence Sexton sier: "Vi ber ikke om unnskyldning for sterk forkynnelse, sunn lære og hengivelse til Herren Jesus og Hans Ord." Jeg blir grepet av å se så mange pastorer frimodig holde Bibelen tett inntil seg, og vise at det er den de bygger sine liv på. Jeg skulle ønske at vi alle var frimodige til å ta med Bibelen vår på møtene, og at vi også leste i den daglig.

Argumenter mot evangelisering

I en kommentar til forrige bloggpost om evangelisering, skriver jeg om to argumenter som jeg ofte har hørt i ulike sammenhenger. Det ene argumentet er at det er viktig at vi tar vare på de medlemmene vi allerede har. Jeg har til en viss grad forståelse for dette argumentet. Det handler om å hjelpe mennesker til å leve i, og ta vare på det de har fått. Og mange menigheter har begrensede ressurser. Men - og det er et stort men i denne sammenhengen. Jesus forteller lignelsen om den bortkomne sønnen. "Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer og mister en av dem, vil ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den ene som er mistet, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var tapt! Jeg sier dere at på samme måte skal det være større glede i Himmelen over en synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke har bruk for omvendelse." (Luk 15,4-7) Jeg tror at det er viktig at man ikke setter det ene opp mot det andre. Vi må gjøre begge deler. Vi må forkynne evangeliet og vi må trene disipler.


Det andre argumentet jeg har hørt for ikke å involvere seg i utadrettet evangelisering, er at vi ikke er legt nok, og at vi dermed ikke er klare for å ta imot nye mennesker. Vi må altså bli helbredet for våre indre sår, og satt fri fra alt som tynger oss, før vi kan gå ut for å forkynne evangeliet. Er dette bibelsk? Jeg mener definitivt nei. Det strider faktisk mot Guds ord! I Jes 58 kan vi lese følgende: "Er ikke dette den fasten Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å la den undertrykte slippe fri, så dere bryter hvert et åk? Er det ikke dette å dele brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjøtt og blod. Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, din legedom skal snart springe ut, og din rettferdighet skal gå framfor ditt ansikt. Herrens herlighet skal følge etter deg." (Jes 58,6-8) Med andre ord: Når du handler på Guds ord, og gjør disse tingene, skal vi få del i vår legedom. Det skjer mens vi gjør Herrens gjerning.