Eneste tyskspråklige publikasjon i Nord-Amerika feirer 40 års jubileum og dobler antall abonnenter

Die Mennonitische Post - den siste gjenværende tyskspråklige publikasjonen i Nord-Amerika, feiret 40 års jubileum forrige måned. Avisen knytter fremdeles sammen lesere fra Canada til Paraguay.

Avisen støttes av Mennonite Central Comittee, og er et viktig bindeledd ikke minst for fellesskap og kolonier av mennoniter i Nord- og Sør-Amerika.

Die Mennonitische Post kommer med to nr i måneden. Ved siden av utgis det også et tyskspråklig barneblad, Das Blatt, som utkommer en gang i måneden. Die Mennonitische Post har 13.000 abonnenter fra blant andre USA, Canada, Mexico, Belize, Bolivia, Paraguay, Argentina. Omtrent halvparten av avisen består av brev fra de ulike mennonit-koloniene. Brevene handler for det meste om det som skjer i disse koloniene til daglig.

Og avisen har de siste ti årene doblet antall abonnenter, mest fordi den nå trykkes på fire forskjellige steder, noe som gjør at portoutgiftene blitt vesentlig lavere. Den trykkes i Steinbach i Manitoba i Canada, i Asuncion i Paraguay, i Santa Cruz i Bolivia og Chihuahua i Mexico.

Billedtekst: Redaktører av Die Mennonitische Post gjennom tidene. Fra venstre: Abe Warkentin, Isbrand Hiebert og Kennert Giesbrecht.

Koptiske kristne slitne av forfølgelsen

Til tross for at egyptiske myndigheter viser muskler ved å bombe militante muslimer i Libya, føler koptiske kristne at myndighetene ikke gjør nok for å beskytte dem. Koptiske kristne støttet president Sisi, slik at han kunne komme til makten fordi de trodde at han kunne forsvare de religiøse minoritetene i Egypt. Men koptiske kristne fortsetter å bli drept av islamister.

Nå er de slitne.

Tre koptiske kristne ble funnet døde i løpet av et tidsrom på åtte dager fra den siste uken i juni til den første uken av juli. 3. juli ble det holdt minnemarkeringer for de 29 kopterne som ble drept Kristi himmelfartsdag. Da hadde det gått ganske nøyaktig 40 dager siden denne terrorhandlingen fant sted.

Selv om koptiske kristne forblir trofaste mot sin kristne overbevisning uttrykker nå stadig flere som World Watch Monitor har vært i kontakt med at de er slitne og trette av forfølgelsen. La oss være trofaste med å be for dem. Det er det minste vi kan gjøre. Når ba du sist for dine forfulgte trossøsken i Egypt.

Foto: Det statlige egyptiske turistbyrået.

Sønderbrutt

"Jesus ble brutt i stykker på korset. Han led og døde, men så det ikke som noe ondt som til enhver pris må unnvikes, men som et oppdrag å ta på seg. Vi er også søndeebrutte. Vi lever med en sønderbrutt kropp, sjel, ånd. Vi lider på grunn av brutte relasjoner.

Hvordan kan vi så leve med denne sønderbrutthet? Jesus innbyr oss til å ta imot den, på samme måte som Han tok imot korset, og leve i den som noe som hører til kallet. Han oppfordrer oss til ikke å avvise sønderbruttheten som en forbannelse som minner oss om vår syndighet, men å akseptere den og stille seg under Guds velsignelse slik at vi kan renses og helliges.

Sønderbruttheten kan altså bli døren inn til et nytt liv."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Inspirasjonskilde

Denne mannen, Canon Andrew White, inspirerer meg mer og mer. Han er utrettelig i sin iver etter å tjene Herren Jesus. Selv om han er alvorlig fysisk svekket av MS, gir han ikke opp. Over alt benytter han muligheten til å tale om Jesus. Ofte i noen av de vanskeligste områdene i verden - i Midt Østen.

Jeg takker Gud hver dag for "presten fra Bagdad, som han er blitt kalt. Etter at han fikk MS diagnosen dro han nemlig dit for å være prest i en av de farligste byene på vår klode. Når det ble for farlig, dro han til andre land i Midt-Østen. Alltid med et budskap om hva Gud kan!

Etter at jeg selv fikk Parkinsons sier jeg til Gud; La meg bli som din tjener, Andrew White. Som aldri gir opp, selv med dårlige dager og prognoser.

Bildet er fra et møte fredag i Chicago.

- En ekstremt alvorlig hendelse

Gårsdagens dramatiske skuddveksling i Gamlebyen i Jerusalem, hvor to israelske politimenn og tre palestina-arabere ble drept, blir kalt "en ekstremt alvorlig hendelse" av Israels sikkerhetsminister, Gilad Erdan.

Terrorhandlingen fant sted ved Løveporten, en av inngangene til Gamlebyen. Angriperne kom innenfra og var væpnet med to automatgeværer og en pistol. Etter å ha drept to israelske politimenn og såret en annen, løp terroristene inn på Tempelhøyden. Der ble de innhente av israelske sikkerhetsstyrker og i skuddvekslingen som fulgte ble de tre palestinsk-arabiske terroristene drept inne på plassen der al-Aqsa-moskeen ligger. Ifølge den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet var de tre palestinsk-arabiske terroristene fra Umm al-Fahm, som ligger nord i Israel. De skal ha israelsk statsborgerskap.

Fredagsbønnen i al-Aqsa-moskeen ble avlyst. Siden 1967 har det skjedd bare to ganger tidligere. Palestinernes president Mahmod Abbas ringte ifølge israelske medier den israelske statsministeren og fordømte angrepet.

Foto: Wikipedia

Om å diskreditere det profetiske embetet

Det er ingen tvil i min sjel om at Gud oppreiser profeter også for vår tid. Profetene hører med til de femfoldige tjenestegavene som Kristus har gitt sin menighet.

"Han er den som ga noen til... profeter." (Ef 4,11) "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Og Skriften sier: "Forakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode." (1.Tess 5,20-21)

Derfor er det så uendelig trist når vi blir vitne til at noen profetiske røster diskrediterer det profetiske embetet ved å gi videre "profetiske" budskap om lykke og fremgang som vi har vært og fremdeles er vitne til i kretsen rundt Donald Trump. Både før, under og etter presidentvalget har flere "profeter" stått frem med den ene "profetien" etter den andre om en ny og stor æra for USA, ene og alene fordi Trump har kommet til makten.

Men en av Guds virkelige profeter profeterte følgende: "For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning. Både profeter og prester farer med løgn, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred..." (Jer 8,10-11)

Vi trenger profeter som Natan. Han konfronterte til og med konger for deres synd. "Du er mannen!", sa han til kong David, når han forsøkte å komme seg unna med sine løgner.

Hver dag nå avdekkes det nye løgner rundt president Donald Trump. Nå har til og med et av nyhetsankerne i det konservative TV selskapet, Fox News, fått nok. I en sending i går sa Shepard Smith:

"Dersom det ikke er noe der, at ikke noe kom ut av møtet, at det ikke en gang var minneverdig, hvorfor alle disse løgnene? Hvorfor er det løgn etter løgn etter løgn? Hvis du skal fortelle sannheten, må du fortelle sannheten."

Han sikter selvsagt til at presidentens sønn, Donald Trump jr, har vært i opprørt hav de siste dagene etter et møte med den russiske advokaten Natalia Veselnitskaja i New York i fjor. Der håpet han å få informasjon som kunne brukes til å skade Demokratenes kandidat Hillary Clinton. I går ble det også kjent at den russisk-amerikanske lobbyisten og tidligere KGB-agenten, Rinat Akhmetsjin, var blant deltagerne sammen med blant annet svigersønnen til Trump, Jared Kushner, og daværende valgkampsjef for Trump, Paul Manafort. Akhetsjin bekrefter at Donald Trump jr aktivt ba om skadelig informasjon om Hillary Clinton.

Kristne tvinges til livsfarlig sanitærarbeid i Pakistan

Nok en gang har bymyndighetene i Pakistan gjort vedtak om at kun ikke-muslimer kan hyres inn for å drive med sanitærarbeid.

Hyderabad Municipal Corporation, hvis hovedoppgave er å holde byen ren, har nylig annonsert etter arbeidere. Kun ikke-muslimer kan søke. Religiøse minoriteter, og da særlig kristne, blir ofte tvunget til å drive med sanitærarbeid. Slikt arbeid har lav status og muslimer kan av religiøse årsaker ikke arbeide med søppel og kloakk. Sanitærarbeidet kan også være svært farlig. Denne måneden døde tre kristne i forbindelse med arbeidet med å rense en kloakkledning.

Kristne som tvinges til dette arbeidet må avlegge ed med hånden på Bibelen og sverge på at de ikke vil gjøre noe annet enn å arbeide som sanitærarbeidere og at de alltid vil utføre det de blir bedt om. Ikke bare er dette et overgrep, og en krenkelse av menneskerettighetene, men kristne kan ikke avlegge ed. Jesus sier det slik:

"Likeså har dere hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men holde for Herren de eder du har avlagt. Men jeg sier: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem - for den er den store konges by. Heller ikke skal du sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller sort. La deres tale være ja, ja - nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde." (Matt 5,33-37)

De tre kristne som nylig døde ble satt til å rengjøre en kloakkledning med bare nevene, uten noen form for beskyttelsesutstyr.

Nasir Saeed, som er direktør for The Centre for Legal Aid, som er en kristen hjelpeorganisasjon i Pakistan, som arbeider spesielt for forfulgte kristne, uttrykker stor bekymring for de kristne som tvinges inn i dette arbeidet.

Nye arrestasjoner av kristne i Iran - blant dem Yousef Nardarkhani

Iranske myndigheter har en lang historie når det gjelder å beskytte det islamske teokratiet med alle midler. De er livredde den store kristne vekkelsen som ruller over landet, og setter nå inn kraftige virkemidler for å få stanset den.

Fire nye kristne ble forrige uke dømt til lange fengselsstraffer.  Disse fire kommer i tillegg til åtte andre. Alle er funnet skyldig i "handlinger mot den islamske staten."

Det er et felles trekk at kristne i Iran blir dømt til harde fengselsstraffer, og de blir trakassert og truet på livet ene og alene fordi de er kristne.

De fire nye er Yasser Mossayebzadeh, Seheb Fadaie, Mohammad Reza Omidi og Yousef Nardarkhani,

Observante lesere av bloggen vil gjenkjenne det siste navnet. Yousef Nardarkhani, som er pastor, har tidligere sittet i iransk fengsel, og dømt til døden. Etter en stor internasjonal forbønnskampanje ble han mirakuløst løslatt i 2012. Han er nå dømt til to års eksil i det sørlige Iran, langt fra familien. Det samme er tilfelle med Muhammad Reza Omidi. De mottok sine dommer 6.juli.

Bilde av pastor Yousef Nardarkhani.

SISTE: Eugene Peterson støtter ikke samkjønnet ekteskap

Det hersket i går full forvirring om hva Eugene Peterson (bildet) skal ha sagt i intervjuet med Religion News Service, som jeg gjenga i en artikkel her på bloggen i går.

I følge det svært anerkjente tidsskiftet Christianity Today, har Eugene Peterson nå trukket tilbake sine kommentarer og understreker at han opprettholder det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet.

"For å klargjøre, så bekrefter jeg at jeg står for det bibelske synet på ekteskapet: en kvinne og en mann. Jeg bekrefter det bibelske synet på alt," skriver Eugene Peterson i en uttalelse som ble offentliggjort torsdag kveld.

Eugene Peterson er svært lei seg for den forvirringen han har skapt i intervjuet med Religion News Service. "Det har aldri vært min intensjon å ta lett på disse spørsmålene."

84 åringen sier nå at han ikke lenger vil skrive mer, undervise eller tale offentlig. Han vil heller ikke komme med flere offentlige uttalelser og vil begrense sin kommunikasjon til personlig korrespondanse.

Det står stor respekt av Eugene Peterson at han gjør alt han kan for å rette opp misforståelsene som ble skapt i og med intervjuet med Religious News Service, og det er grunn til å takke Gud for at denne kjente evangelikale forfatteren fortsatt står på bibelsk grunn med hensyn til ekteskapet.

Trygg og solid grunn

Den som er så heldig å få lese bøkene til Bo Giertz vil finne at de representerer en trygg grunn å stå på. Giertz forkynner evangeliet klart og rent.

På denne tiden neste år vil det være 20 år siden den svenske biskopen døde. Det er mange gode grunner for å feire hans minne i dag.

Bo Giertz er forfatteren, bibeloversetteren og predikanten, som har ivaretatt den viktige rosenianske arven i Norden i vår egen tid.

Jeg har fortalt her på bloggen om mitt forhold til romanen "Steingrunnen" ved ulike anledninger. Jeg skal ikke gjenta det, men det er en bok jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare er det en velskrevet bok, men den er også et skattkammer om man virkelig vil forstå evangeliet. "Steingrunnen" anbefaler jeg virkelig, om du ikke har lest den, og den tåler å leses igjen!

For tiden har jeg mest glede av å lese trebindsverket, "Forklaringer til Det nye testamente", som Lunde forlag gav ut for noen år siden. Dette verket er virkelig en gullgrube for alle de som vil lære Det nye testamente å kjenne. Det er ikke alt jeg er enig med Bo Giertz i, men det er uvesentlig i den store sammenhengen.

En annen bok, "Troen alene", er også verd å lese. Lunde forlag har sørget for å få den utgitt på nytt.

Det var etter at Bo Giertz hadde lyttet til lekmannspredikanten Natanael Beskow, at han overga sitt liv til Gud og bestemte seg for å bli en kristen. Opprinnelig studerte han medisin, og skulle bli lege, men etter dette radikale møtet med Jesus, bestemte han seg for at han ville bli prest. Bo Giertz skulle bli en av 1900-tallets mest profilerte kirkeledere i Sverige, men skulle også få internasjonalt ry som luthersk teolog og forfatter. En tydelig konservativ teolog på trygg bibelsk grunn.

Han skulle da også bli en tydelig talsmann for søndagens gudstjeneste og inspirerte bispedømmets prester til et djupere bønneliv ved hjelp av tidebønnene.

Bo Giertz døde 12. juli 1998, i en alder av 93 år. Hans forkynnelse og undervisning lever videre.

Eugene Peterson - forfatteren av The Message - endrer syn på det bibelske ekteskapet

Det er sorg i den evangelikale verden etterat det ble kjent at Eugene Peterson (bildet), har gitt sin støtte til samkjønnede ekteskap. Om 84-åringen i dag hadde blitt spurt om han ville forrette i en slik vielse, ville han svart ja.

Eugene Peterson, som er presbyterianer, er mest kjent for sin svært populære parafrase av Det nye testamente, med tittelen: The Message.

Det er i et intervju med Jonathan Merritt i Religion News Service i går at disse opplysningene kommer fram.

Forfatteren av mer enn 30 bøker, sier at han kjenner mange homofile og lesbiske, "som synes å ha like godt åndelig liv som meg" og at han mener debatten om homoseksualitet "er over".  "De som ikke liker det, kan jo bare gå til en annen kirke," sier Peterson.

Men for dem som har fulgt litt med kommer ikke uttalelsene til Peterson helt overraskende. Parafrasen av Det Nye testamente, som Peterson har gjort, The Message, bruker ikke ordet "homoseksuell" eller "homoseksualitet" i det hele tatt. Dessuten har det kirkesamfunnet Eugene Peterson tilhører, inntatt en svært liberal holdning til Bibelens syn på ekteskapet.

Men forkjempere for det bibelske ekteskapet fortviler og sørger over uttalelsene til Eugene Peterson.

Russel Moore, president for kommisjonen for etikk og religionsfrihet hos Sørstatsbaptistene, sier på Twitter at Petersons uttalelse er "svært skuffende". Mens faren til han som gjør intervjuet, den kjente sørstatsbaptistpastoren, James Merritt, som har vært president for Sørstatsbaptistene, kommer med følgende uttalelse: "Jeg vil endre mening når Gud endrer mening. Hans meninger er det eneste som virkelig betyr noe."

Foto: Wikipedia.

Megakirkepastor ble husmenighetsleder

Fra første stund jeg hørte Francis Chan (bildet), for en god del år siden, kjente jeg en djup respekt for en mann som levde det han preket. Når han nå forteller hvorfor han forlot pastorjobben i mega-kirken han har betjent, har jeg ikke mindre respekt.

Francis Chan er så langt jeg kan se hel ved.

"Jeg ble frustrert," sier han på sin Facebook-side. "I følge Bibelen har hver eneste en av disse menneskene (han refererer til menigheten Cornerstone Church i Simi Valley i California, USA) en overnaturlig gave som det er meningen de skal tjene Kristi kropp med. Hit kommer 5.000 mennesker hver uke for å høre min gave, se min gave. Så bortkastet! Så begynte jeg å tenke på hvor mye det koster å drifte dette. Millioner av dollars?"

Så legger Francis Chan til:

"Gud, du ønsket deg en menighet som har kjent for sin kjærlighet. Du ønsket en gruppe av mennesker hvor alle gir uttrykk for sine gaver ... Vi er en kropp. Jeg er et medlem, kanskje jeg er munnen, men hvis munnen er den eneste tingen som fungerer?"

Francis Chan snakker åpent om faren for stolthet som følger en slik posisjon, og særlig etter at hans bok 'Crazy love' kom ut. Bildet av ham var på førstesiden av kjente magasiner, og han ble invitert til de store konferansene:

"Jeg freaket fullstendig ut. Men jeg likte det også. Samtidig var det noe i meg som lengtet tilbake til den personen jeg en gang var. Alt det du sa du hatet, Gud, det er meg akkurat nå! Jeg må vekk herfra. Jeg er i ferd med å miste min sjel."

Nå gjør Francis Chan noe helt annet. Han leder et arbeid som kalles: "Vi er menigheten". Den består av en gruppe på 30 ulønnede pastorer som er pastorer for omlag 15 ulike husmenigheter i et område av San Francisco. Det er meningen at hver av disse gruppene skal være små, slik at det kan bygges et virkelig fellesskap hvor nådegavene kan komme i funksjon.

"Vi er noen få hundre mennesker. Alle vokser i troen og alle er forpliktet på å lese denne boken (Bibelen) og bry seg om hverandre. De møtes i deres hjem, de studerer, de ber, de tar seg av hverandre. De er i ferd med å bli menigheten, og jeg elsker det!"

Massemedia, hellige Silouan og Smith Wigglesworth

Av og til - og ganske ofte - overveldes jeg av de negative nyhetene både aviser, radio og TV byr på. Jeg tror ikke vi er skapt for alle disse syns- og hørselsinntrykkene. De er så massive og destruktive at de gjør noe med oss. Derfor faster jeg fra aviser og særlig nyhetssendingene på fjernsyn. Jeg vil gjerne beholde min fred. Ikke slik å forstå at jeg rømmer fra virkeligheten, men jeg vil ikke at mitt sinn skal fylles med all volden, alle drapene, all elendigheten.

I går ble jeg minnet om et annet alternativ. En venn av meg fortalte meg om en historie som omhandlet den hellige Silouan fra Athos - eller starets Siluan, som enkelte kaller ham. Thomas Merton beskrev ham som '1900-tallets mest autentiske munk'. Han var født i 1866 og var en russisk bonde, men liten skolegang, som kom til Athos i 1892. På Athos arbeidet han ved en mølle. Han var en bønnens mann, som levde så nært Kristus at de som møtte ham, kalte ham 'gjennomskinnelig' - Kristi lys strålte om ham.

En dag møtte Silouan noen av de andre fedrene som tilhørte det russiske klosteret, Hl.Panteleimon, på Athos. De spurte ham hvorfor han ikke leste aviser. Ønsket han ikke å få vite hva som skjedde rundt om i verden? Brydde han seg ikke om det som skjedde? Tross alt var det krig i verden.

Den gamle munken ble stille. Så på en ydmyk og stillferdig måte svarte han at man ikke trengte å lese aviser for å få vite hva som skjedde i verden. En enkel måte å gjøre det på er å be for verden i kjærlighet, det vil nemlig åpne ens hjerte for den smerte som mange lider av. Det er fremdeles kunnskap, men ikke sinnets kunnskap, informasjon samlet fra utsiden, men hjertets kunnskap, som kommer fra en delt erfaring av den samme realiteten.

Noe å tenke på!

Jeg vet om en annen som ikke leste aviser, og det var Smith Wiggleworth, den verdenskjente helbredelsesevangelisten. Lester Sumrall forteller at han ved en anledning oppsøkte Wigglesworth hjemme hos ham. Som amerikaner ville Sumrall kle seg litt 'engelsk', og stilte i bowlerhatt og dress. Han hadde stukket ut eksemplar av The Times under armen. Når Wigglesworth dukket opp i døra, så han forundret på Sumrall og så sa han: Du kan komme inn, men legg igjen avisen utenfor, jeg vil ikke ha slik vantro inn i huset mitt!

Jeg har sans for både Silouan av Athos og Smith Wigglesworth, men jeg liker å lese aviser. Jeg har tross alt arbeidet som journalist i ni år i dagspressen, og fire år som redaktør av et tidsskrift. Og som blogger i mange år.

Men jeg har virkelig tro på det som Silouan fortalte: at det er mulig å være godt orientert om det som skjer i verden gjennom bønnen. Vi har jo den vidunderlige Hellige Ånd som avdekker og avslører for oss det som er skjult. Det er en av årsakene til at bønn er så spennende!

Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Det som virkelig har verdi

Gud ønsker oss alle velkommen inn i sitt rike, men vi trenger å arbeide mot det målet på denne siden av evigheten. Hva vi gjør her og nå betyr noe for det som en gang skal komme. 

Vi kaster bort så mye tid på denne verden og dens fornøyelser, og glemmer de tingene som virkelig betyr noe.

'Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig tid.' (Joh 6,27)

- Johann Christoph Arnold (bildet), pastor, eldste, fredsaktivist, forfatter (1940-2017) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne i Nigeria danner bønnelenke for syk president

I et land som Nigeria, som er så splittet mellom etniske og religiøse skillelinjer, har den siste tidens sykdom og medisinske behandling av landets president skapt økt frykt og spenninger. Det har ført til at Det kristne fellesrådet i staten Nasarawa har dannet en bønnekomite som skal oppmuntre til forbønn for president Mohammadu Buhari.

Dette er jo helt i tråd med Guds ord:

"Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser ..." (1.Tim 2,1-3)

Lederen for Det kristne fellesrådet, biskop Joseph Masin, sier det slik:

"Vi ber om at Den Allmektige Gud skal gjøre vår president bra igjen raskt slik han kan fortsette i sin ansvarsfulle stilling. Han er vår president, så han trenger vår forbønn og vi trenger alle å be for ham."

Bønnekomiteen ber også om at de som ber også bør be om en fredfull samekistens mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i Nigeria. La oss stå sammen med våre trossøsken i Nigeria og be for den spente situasjonen i landet.

Billedtekst: Styret for Det kristne fellesrådet i den nigerianske staten Nasarawa. Biskop Joseph Masin til venstre.

Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen

UNESCO: Hebron er en palestinsk kulturarv

UNESCO's verdensarvkomite holdt sitt årsmøte i Krakow på fredag, og vedtok da å klassifisere Hebron som en truet palestinsk kulturarv. Det er underlig å tenke at det er mulig å bli så historieløs. Det har aldri vært noen palestinsk arv. Hebron er så jødisk som det vel er mulig å bli.

Og det er noe svært symboltungt at vedtaket ble gjort i den polske byen Krakow. For de som har fulgt bittelitt med i historietimene på skolen etablerte de nazistiske myndighetene en jødisk ghetto her i 1941, og den ble etablert i den hensikt å utrydde jødene. I den samme byen - nå i 2017 - kommer andre lands myndigheter sammen for å fortsette arbeidet nazistene begynte, denne gangen med å slette de jødiske sporene i den jødiske byen Hebron. Vi vet hvordan det gikk i Krakow. Vi aner hva dette betyr for dagens jøder.

Hebron er ikke en palestinsk kulturarv. Noe palestinsk rike finner du ikke noe sted i historien. Likevel stemte 12 land for å legge Hebron til verdensarvlisten over steder som er truet. Hvem truer hvem? UNESCO vil ha det til at de israelske soldatene utgjør denne trusselen. Her ligger patriarkenes graver. Hvem er de? Alle er jødiske. I følge Bibelen er Abraham, jødenes stamfar, og de aller fleste av hans etterkommere gravlagt i Patriarkenes grav. Etter at muslimene erobret området 2600 år etter at Abraham levde har de gjort gravstedet til en moske - Ibrahimi moskeen.

Tre land stemte imot dette vedtaket og seks land lot være å stemme. Hvilke land som gjorde hva er hemmelig.

Rula Maayah, den palestinske turist-ministeren, uttaler til The Guardian: "historisk sett tilhører Hebron det palestinske folket."

Det er en historisk løgn.

Billedtekst: David Wilder som i en årrekke har vært talsmann for den jødiske befolkningen i Hebron.

Mennesker som har mye å tilføre oss

"De som er svake sliter veldig med å finne sin plass i samfunnet. Bildet av idealmennesket er kjernesunn og det er ikke plass til de gamle, syke og de minste.

Slik jeg ser det må samfunnet, pr definisjon, inkludere behovene og gavene til alle sine medlemmer.

Så hvordan kan vi klare å skape et åpent og vennlig samfunn der menneskerettighetene respekteres og fremmes, når de verdier vi underviser og fremmer utelukker segmenter av befolkningen?

Det er min overbevisning at de som vi ofte ekskluderer fra det normale liv i vårt samfunn, mennesker med funksjonshemminger, har noe betydningsfullt å lære oss. Når vi inkluderer dem, tilfører vi både oss selv og verden rikdommer."

- Jean Vanier (bildet) i Becoming Human, side 45. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen