Gled dere alltid!

 "Gled deg alltid! Du kan ikke gjøre noe godt fra indre anstrengelser, men av glede – du kan gjøre hva som helst.» 

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere!" (Fil 4,4)

"Glede i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)                                                                                                                                                                                                                                                                      - Hl. Serafim av Sarov (bildet), russisk helgen (1759-1833). Han hadde et spesielt nært forhold til skogens dyr.

Liminalitet - et liv på ytterkanten

På latin betyr limen "terskel". Som å gå inn i en ny dag eller ta fatt på et nytt forhold til en annen sjel, eller med Gud, er hvert nytt år en terskel – som vi hører gjentatte ganger ved slutten av ett år og starten på et annet.

Men hva om vi levde på en terskel hele året? Enda bedre, hva om vi baserte livene våre, hver dag, på grunnlaget for liminalitet – det Richard Rohr i Adam’s Return kaller «en indre tilstand og noen ganger en ytre situasjon der mennesker kan begynne å tenke og handle på genuint nye måter. Det er når vi er mellom og i mellom, har forlatt ett rom, men ennå ikke kommet inn i neste rom...."

Å være menneske er å kreve sikkerhet og å bygge så mye av det inn i livene våre som mulig. De fleste av oss hater de overraskelsene livet kan kaste på oss som fundamentalt forstyrrer og endrer alt vi så møysommelig har bygget opp. Å bygge sitt liv på grunnlag av liminalitet høres risikabelt ut, til og med bisarrt. Er ikke et solid grunnlag det eneste grunnlaget for et ansvarlig, konstruktivt, medvirkende liv, for ikke å snakke om blomstringen av det menneskelige samfunn?

Dette spørsmålet fortjener et djupdykk. Rohr beskriver liminalitet som «den nådefulle tiden når vi ikke er sikre eller har kontroll, når noe genuint nytt kan skje. Vi er tomme, mottakelige, et slettet nettbrett som venter på nye ord.»

Hvordan spiller dette ut i menneskelivet? Uten tvil er "limenene" i vår jordiske eksistens fødsel og død; du kan sikkert beskrive disse som tider hvor du ikke føler deg sikker eller hadde kontroll. Selv om fødsel og død er ledsaget av virkelig smerte, smerte og lidelse – ofte stygge og harde – er de ikke definert av dem. Heller ikke disse fysiske virkelighetene er alt som er tilstede, spesielt når Gud blir bedt invitert inn i opplevelsen. Følte jeg ikke "noe i rommet" da min kone fødte? Og var det ikke likt da moren min trakk sitt siste pust?

Når vi går tilbake fra de to primære tersklene for menneskelig eksistens, vil alle som har tilbrakt mye tid i naturen forstå betydningen av "kanten". Det er et økologisk begrep som beskriver stedet der to distinkte økosystemer møtes, som kanten av en skog. Det er liv i både skogen og i skogens lysning, selvfølgelig, men ingenting kan sammenlignes med det som er tilstede der de to krysser hverandre. Min favoritt "kant" er kysten, der vann møter sand og blomstrende liv er tydelig i alle retninger.

I kontrast til dette området som vrimler av liv, hevder Rohr: "Ingenting friskt eller kreativt vil normalt skje når vi er innenfor våre selvkonstruerte komfortsoner, bare mer av det samme. Ingenting originalt dukker opp fra business as usual.» Hvorfor skulle noen ønske å være en del av et slikt verdslig bilde? Men hvis vi er ærlige, er det ikke der de fleste av oss tilbringer livet?

Ingenting åpnet øynene mine mer dramatisk og fjernet meg fra "business as usual" mer effektivt enn å påta seg rollen som en kapellan under Black Summer bushbranner i Australia. Hver ukes utplassering var et helt blankt ark, fra starten av hver dag til den ble avsluttet. Det var ingen sikkerhet, ingen å ha kontroll over noe, ingen klar forklaring på den tilfeldige måten en brann kan ta ut ett hus og la et annet bare få meter unna være helt urørt, dens vakre blomsterhage intakt.

Det var en konfronterende opplevelse i det liminale rommet. Som Rohr uttrykker det: «Mye av arbeidet til den bibelske Gud og den menneskelige skjebnen i seg selv er å få mennesker inn i det liminale rommet og å holde dem der lenge nok til å lære noe vesentlig og genuint nytt. Det er det ultimate lærestedet. På en eller annen måte er det det eneste stedet som kan læres.» Jeg har lurt på, hvorfor ikke se hver dag med den liminale følelsen av en dag som prest? Er det noe som heter normalt, og hvorfor gå tilbake til det når vi kan ta det daglige valget å la være?

For den troende kan et nytt år være en terskel for å gjenoppdage hva disippelskap handler om. Da jeg nylig leste en av Henri Nouwens skrifter, ble jeg slått av hans definisjon av disiplin, som ordet disippelskap er avledet fra. Han skriver at disiplin ikke handler om å utøve en viss grad av kontroll over oss selv, andre eller en mengde kunnskap. Snarere er det «‘anstrengelsene for å skape et rom der Gud kan handle.’ Disiplin betyr å forhindre at alt i livet ditt blir fylt opp. Disiplin betyr at et sted du ikke er opptatt, og absolutt ikke opptatt. I det åndelige livet betyr disiplin å skape det rommet der noe kan skje som du ikke hadde planlagt eller regnet med."

For en flott beskrivelse av liminalitet, og for en mulighet vi har til å gi plass til Gud når vi går inn på terskelen til 2022. Året er ungt!

Er vi da klare til å leve i mellomrommet? For å konfrontere bekymringene våre, ta konkrete skritt for å motvirke de mange distraksjonene som en smarttelefon har innen rekkevidde, for å håndtere det faktum at vi frivillig har valgt å fylle opp hvert øyeblikk av dagen? Er vi villige til å se på strukturene og bygningene – både interne og eksterne – som vi har arbeidet med så lenge, med all god hensikt? Vil vi ta den disiplinerte handlingen med å fjerne det fysiske, mentale og åndelige rotet?

Evangeliet kaller oss til intet mindre enn dette. Gud vil at vi skal gi plass til ham hver dag. Og det er absolutt gode nyheter når vi ikke lenger ønsker å vende tilbake til vissheten om normalitet og dens falske følelse av sikkerhet. Vi vil få nye ører til å høre Jesu ord i Bergprekenen om å gjøre det han ber oss gjøre.

Å leve på kanten betyr å be om en ny utgytelse av Den Hellige Ånd, og faktisk forvente at Gud skal handle i det rommet vi har åpnet for ham. Tross alt, per definisjon lever vi mellom og mellom Jesu første og andre komme. Det er mye å gjøre på den korte tiden hver enkelt av oss har, men for en spennende tid å være i live!

- Bill Wiser/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c), Wiser lever i Danthonia, en Bruderhof-kommunitet i New South Wales i Australia. Han arbeider med undervisning og pastoralt arbeid.

Den gåtefulle Gud får et ansikt i Kristus

3.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 1,15-18

Det er mange sider ved Gud jeg ikke forstår. Særlig når jeg leser enkelte tekster fra vi kaller Det gamle testamente. Noen tekster har jeg i det hele tatt vanskelig med å lese om en  tar inn over seg de grufulle skildringenes innhold. Og det er ikke blitt mindre av dette forbeholdet når jeg leser de sterke skildringene av vold og dom med årene, heller tvert imot. Noen tekster orker jeg nesten ikke å lese, i hvertfall ikke ta inn over meg. 

Annerledes er det når du leser Skriften i lys av åpenbaringen av Kristus. Den gåtefulle Gud har i Kristus fått et ansikt. Johannes skriver om dette: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Slik Jesus er, slik er Gud.

Jeg dveler ved dette. Lar ordene synke inn over meg. Lar de lege. Det gjør noe med mitt gudsbilde. Vredens Gud er også nådens Gud. Ja, evangelisten Johannes maler det bildet for oss her i den blendende vakre prologen til sitt evangelium: "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." (Joh 1,17)

Det to hører uløselig sammen, og det er først i Kristus, at de blir blandet sammen på en fullkommen måte. Kristus er ikke bare sannheten personifisert, Han er også nåden personifisert. Du får ikke bare den ene, du får begge! 

Den gåtefulle Gud opphører ikke å eksistere med inkarnasjonen - dette at Gud blir menneske - men Kristus, som er Gud kommet med kjøtt og blod, muskler og sener, en kropp og et ansikt, "har vist oss hvem han er." Gud er fremdeles et mysterium, og vil for alltid forbli det, men Han har åpenbart seg i Kristus, full av nåde og sannhet.

Derfor leser jeg mye i evangeliene for å lære Gud å kjenne! Det vil jeg gjerne anbefale deg. Evangeliene er ikke bare en introduksjon til å lære Kristus å kjenne, de inneholder en djupere innsikt av hvem Gud er. 

Det er dette Johannes vitner om, og som vi bør vitne om. I møte med andre mennesker er det dette ansiktet av Gud vi bør vise, i ord og i handling, Den gåtefulle Gud er i Kristus den nådefulle Gud. Når mennesker får møte denne Gud skjer livets metamorfose.

Ditt unike kall

Du må begynne å stole på ditt unike kall og la det vokse djupere og sterkere i deg slik at det kan blomstre i samfunnet ditt. . . . Se på Rembrandt og van Gogh. De stolte på kallene sine og lot ingen lede dem på villspor. Med ekte nederlandsk stahet fulgte de kallene sine fra det øyeblikket de kjente dem igjen. De snudde seg ikke bakover for å glede vennene eller fiendene sine. Begge endte livet i fattigdom, men begge forlot menneskeheten med gaver som kunne helbrede sinnet og hjertene til mange generasjoner av mennesker. Tenk på disse to mennene og stol på at du også har et unikt kall som er verdt å kreve og leve ut trofast.

- Henri Nouwn/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å finne veien hjem

I det meste av livet mitt har jeg kjempet for å finne Gud, å kjenne Gud, å elske Gud. Jeg har prøvd hardt å følge retningslinjene for det åndelige liv – be alltid, arbeid for andre, lese Skriften – og unngå de mange fristelsene. Jeg har mislyktes mange ganger, men alltid prøvd igjen, selv når jeg var nær fortvilelse.

Nå lurer jeg på om jeg i tilstrekkelig grad har innsett at i hele denne tiden har Gud prøvd å finne meg, kjenne meg og elske meg. Spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg finne Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli funnet av ham?" Spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg kjenne Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli kjent av Gud?" Og til slutt, spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg elske Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli elsket av Gud?" Gud ser i det fjerne etter meg, prøver å finne meg og lengter etter å bringe meg hjem.

- Henri Nouwen/Bjørn Olav Hansen (c)

SISTE: Gotland patruljeres av stridsvogner

Svenske medier - som Svenska Aftonbladet og Svenska Dagbladet - melder i dag at det svenske forsvaret patruljerer Visby havn på Gotland med et titalls stridsvogner. I tillegg til det synlige nærværet av soldater som er bevæpnet for skarpe oppdrag, er det også, i følge innsatssjefen, general Michael Claesson, en del forsvarsressurser som ikke synes tilstede på Gotland. Bakgrunnen for den økte beredsskapen på Gotland er at tre russiske landgangsfartøy gikk inn i Østersjøen tidligere denne uken. Gotland ligger strategisk i nærheten av den rusiske enklaven Kaliningrad. Det er fremdeles uklart hvor de tre russiske landgangsfartøyene er på vei.

Noen timer før jeg ble klar over at det svenske forsvaret settes i alarmberedskap, fikk jeg en melding fra noen gode venner fra Nederland: Wytze Valkema, som kunne fortelle at hans kone var i forbønn i går kveld, hvor Herren hadde bedt henne be spesielt for Gotland og Åland. Og da spesielt for det militære forsvaret av Gotland, som kalles Det gotlandske regimentet.

I en epost skriver Wytze Valkema, som er en del av Worship Company, kjent fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud: 

"Her er min tanke om alt dette: Det har gått 80 år i full sirkel siden 16. januar 1942 da massedeportasjoner av jøder fra Lodz ble sendt til Chelmo drapssenter i øst. Det var den 20. januar 1942 da Wannsee-konferansen startet nær Berlin for å behandle det såkalte 'jødespørsmålet'. Gud har IKKE glemt noen liten detalj av alt dette. For noen år siden var jeg i Polen, og jeg så i Ånden hvordan anklageren ville gå foran dommeren og anklage Polen for mangelen på omvendelse fra pogrommene og jødehat, og hvordan han KREV et nytt blodsutgytelse på østlig jord. Jeg husker jeg advarte lederne den gang. Det samme gjorde jeg i Riga og en av de baltiske statene Latvia. blodet ropte fortsatt fra jorden. 

Vi har hatt en 30 års periode hvor vi ble bedt om å be, vi går inn i en sesong hvor vi blir drevet til å be.

80 betyr bønn. Det står også for 'støv eller aske'. I Salme 80,18-19 heter det: "Hold din hånd over ham som er ved din høyre side, over mennesket som du selv har gitt styrke, så vil vi aldri trekke oss bort fra deg. Vekk oss til liv igjen, så vil vi påkalle ditt navn!"

Det går nå ut et kall til alle om å be for Gotland, Åland, Sverige og de øvrige nordiske landene. Norske medier er tause om denne saken.

Om å tilhøre Gud

Spørsmålet her er: «Hvem tilhører jeg? Gud eller verden?" Mye av det jeg er opptatt av daglig tyder på at jeg tilhører verden mer enn Gud. Litt kritikk gjør meg sint, og litt avvisning gjør meg deprimert. Litt ros hever humøret mitt, og litt suksess begeistrer meg. Det skal veldig lite til for å heve meg opp eller presse meg ned. Ofte er jeg som en liten båt på havet, fullstendig prisgitt bølgene. All tiden og energien jeg bruker på å holde en slags balanse og forhindre at jeg blir veltet og drukner, viser at livet mitt stort sett er en kamp for å overleve: ikke en hellig kamp, ​​men en engstelig kamp som er et resultat av den feilaktige ideen om at det er verden som definerer meg. . . .

Så lenge vi tilhører denne verden, vil vi forbli underlagt dens konkurransedyktige måter og forvente å bli belønnet for alt det gode vi gjør. Men når vi tilhører Gud, som elsker oss uten betingelser, kan vi leve som han gjør. Den store omvendelsen som Jesus krever, er å gå fra å tilhøre verden til å tilhøre Gud.

- Henri NNouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Du er trygg i Guds armer

Husk at du er trygg i Guds armer. Du er elsket. Du er beskyttet. Du er i fellesskap med Gud og med dem som Gud har sendt deg. Det som er av Gud vil vare. Det tilhører det evige liv. Velg det, og det blir ditt.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Russiske landgangsfartøyer inn i Østersjøen

Både svensk fjernsyn og svenske Aftonbladet bringer nyheten om at russiske krigsfartøy har gått inn i Östersjøen natt til onsdag. Det skal dreie seg om tre russiske landgangsfartøyer fra den russiske nordflåten. Båtene er fotografert av det svenske forsvaret. De tre russiske landgangsfartøyene gikk ut fra Murmansk langs Norges kyst, og skal i følge svenske medier blitt fulgt av norske og danske fly. Det er usikkert hvor de to landgangsfartøyene er på vei, og om de kan sees i sammenheng med den svært spente situasjonen mellom Ukraina og Russland. Det kan være en forflytting av båter og mannskap til Kaliningrad.

Ingen av de store norske mediene har rapportert om saken.

Det er all grunn for de som ber å være årvåkne i en tid som denne.

Alle disse 'hvis' som slavebinder meg

Så lenge jeg fortsetter å løpe rundt og spørre «Elsker du meg? Elsker du meg virkelig?" gir jeg all makt til verdens stemmer og setter meg selv i trelldom fordi verden er fylt med «hvis». Verden sier: «Ja, jeg elsker deg hvis du er pen, intelligent og rik. Jeg elsker deg hvis du har en god utdannelse, en god jobb og gode forbindelser. Jeg elsker deg hvis du produserer mye, selger mye og kjøper mye.» Det er endeløse "hvis" skjult i verdens kjærlighet. Disse "hvisene" gjør meg til en slave, siden det er umulig å svare tilstrekkelig på dem alle. Verdens kjærlighet er og vil alltid være betinget. Så lenge jeg fortsetter å lete etter mitt sanne jeg i verden av betinget kjærlighet, vil jeg forbli "hooked" til verden - prøver, feiler og prøver igjen. Det er en verden som fremmer avhengighet fordi det den tilbyr ikke kan tilfredsstille mitt hjertes dypeste begjær.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Skjebnedag for Europa - hvor er bønneinitiativene?

 

Mens disse linjene skrives går luftvernsirenene i nabolaget. Klokka er 12,00. Selv om jeg ikke har opplevd krig har jeg aldri likt den lyden. Den har en uhyggestemning over seg. For meg blir sirenelyden og klokkeslettet som et profetisk vekkerop. Dagen i dag karakterises i vestlige medier som et vippepunkt når det gjelder samtalene om en eventuell storkrig på europeisk jord. Det kan gå begge veier. Dette er utvilsomt en skjebnetid for Europa. 

Det er med forundring og avmakt jeg registrerer at så få kristne er opptatt i det offentlige rom av det som skjer mellom Russland og Ukraina. Jeg har ikke registrert noe bønnenettverk i Norge som oppfordrer til forbønn, ingen kirker som faster og er i bønn, ingen kirkeledere på banen. Ikke noe fra anerkjente profetiske røster. Det er selvsagt mulig at noen har tatt initiativ, som jeg har oversett, men jeg har i hvert fall ikke sett noe. 

Det kan være mange årsaker til dette. Manglende årvåkenhet? Manglende oversikt eller prioritering? Tidspress? Hvordan vi definerer kallet vårt?

I hvert fall er det tankevekkende, og det reiser mange spørsmål. 

Nå tror jeg likevel det er mange forbedere som har bedt og ber for det som skjer. For forhandlingene og utsendingene fra de ulike nasjonene og de vanskelige samtalene. Det er bra, Det er den organiserte bønnedekningen jeg savner. Kanskje er det et tegn på at bønnebevegelsen er ikke der den burde være åndelig talt? Kanskje mangler det åndelig innsikt og nø? Måtte Gud forbarme seg over oss og reise opp nange som Rees Howells og sønnen Samuel, som ba for nasjonene, ikke minst under 2.verdenskrig, og som vant åndelige stridskamper i bønn og som fikk se synlige resultater her i tiden i form av Guds inngripen. Som aldri før trenger vi bønnevektere på murene.

Om å se alt i Kristi lys

Mer enn noe annet trenger vi i disse mørke og vanskelige tider å minne hverandre på at Kristus er verdens lys - 'Han og innen annen', for å sitere en kjent salme skrevet av Pratt Green i Paris i 1681 og oversatt av biskop Per Lønning. "Født i vårt mørke, født som en av våre. Når han er nær oss, er vår Far å finne. Ære være Gud."

"Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det," skriver apostelen Johannes i den blendende vakre prologen til sitt evangelium. 

Det sier jeg høyt til meg selv i disse dager, hvor spenningen mellom Ukraina og Russland er på bristepunktet og Omikron og Delta viruset griper om seg og skaper så mye angst, sykdom og død rundt seg. 

Jeg er på utkikk etter LYSET! 

Og jeg øver meg på å se tingene i Kristi lys.

Jeg forsøker å se hvert medmenneske i dette lyset. For jeg er sikker på at selv hos de menneskene som ikke kjenner Herren Jesus Kristus, gjenspeiles Skaperens bilde. Alle er uten unntak skapt i Guds bilde. Også de vi ikke liker.

La oss også se vår kristne bror og søster i Kristi lys. La oss se ham eller henne som bærere av Herren Jesus. De tilhører kanskje ikke samme del av kirketreet som deg, men er likevel din bror og søster i troen. Og Herren selv elsker dem like mye som Han elsker deg! La oss huske ordene til Johannes: "Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik sal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19) Jeg er blitt utfordret av Peter Halldorf som snakker om 'å elske sin nestes kirke som sin egen'. 

La oss se på oss selv i Kristi lys. Dette nye året gir muligheter for nok en gang å ta del i Skriftemålet. Det er god sjelehygiene. Det å kunne legge av seg alt det som tynger, er en befrielse. Dette er bibelsk: "... så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn..." (Hebr 12,1) Nei, jeg snakker ikke om andres synder, men om mine. Hvorfor bære på børa, når Kristus har båret den for oss. 

Til slutt: La oss se hele livet, hele skapelsen, i Kristi lys. "For i ham er alt blitt skapt ... alt er skapt ved ham og til ham ... han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Kol 1,16-17)

Herren synger over deg!

I går hendte det meg noe underlig. En uventet føling feide meg helt av banen. Det var vanskelig å få snudd den. Blodsukkernivået sank og sank og var nede i 3,1, og jeg ble redd. I tillegg sliter jeg med Parkinson som herjer med kroppen min. Midt i den lammende angsten kom jeg til å tenke på noen ord som betyr mye for meg fra profeten Sefanja, om Herren som synger over oss. En gudfeldighet gjorde at jeg samme dag kom over dette helt spesielle bildet, malt av den amerikansk profetiske maleren Ricardo Colon. Med hans velvillige tilltalse gjengir jeg bildet, og teksten som følger med. Kanskje ordet er ment til flere enn meg denne dagen:

Mens jeg ba for deg, så jeg Jesus spille piano og englene i bakgrunnen med fioliner som spilte sammen med Jesus. Dette skjedde i ånden, og det blir åpenbart for deg nå gjennom dette maleriet. Det er en melodi som gjentatte ganger spiller i hjertet ditt, og du elsker den så mye. Bibelen sier at Gud synger over oss.

"Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler (synger) over deg med fryd." (Sef 3,17)

Sangen du hører i ditt hjerte er Guds sang. Han elsker sangene dine. Han har også et par sanger spesielt for deg. Han vil vite om du elsker dem. Denne nye sangen som han synger over deg akkurat nå er en av favorittsangene hans. Og han er så begeistret at du ville ta deg tid til å høre på sangen hans. Og la ham få vite hva du synes om det. Det kan være sanger du velger ut, og Gud lytter til de sangene og betrakter dem også som sine egne. Men denne gangen er denne Herrens sang som kommer til deg ikke bare behagelig for ditt øre, men bringer helbredelse til ditt hjerte. Denne sangen vil være den beste sangen du noen gang har hørt. Det vil helbrede fortiden din, dine sår, kroppen din. Jesus leter alltid etter en god sang for din godkjenning. Å, han tvinger det ikke på noen. Men han ønsker at du elsker det like mye som han gjør. Du vil høre denne sangen, eller kanskje du hører den akkurat nå. Det vil roe din sjel og bringe fred som overgår forståelse. Gjør deg klar, Guds mann. Denne sangen er skrevet for deg.

Om å leve i påskelyset

Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'? 

Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."

Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne. 

Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse. 

Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det. 

Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig  forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det!  Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."

Skjebneuke for Ukraina-Russland - et kall til forbønn

Mye står på spill for Ukraina, Russland og Europa den kommende uka. Ikke minst er det knyttet mye spenning til samtalene mellom Russland og NATO. Mandag 10. januar møtes Russland og USA til samtaler i Geneve, to dager senere Russland og NATO samme sted. 13. januar er det så duket for et avgjørende møte i OSSE - Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa. Der møtes USA og andre NATO-land, sammen med Ukraina, Russland, Georgia samt andre østblokk-land.                                                                                                                                                                                        Lykkes ikke samtalene kan det bryte ut storkrig mellom Russland og Ukraina. Det er ikke første gangen, men det har aldri vært så spent siden den kalde krigens dager. 

Derfor er dette en instendig oppfordring til alle som ber om å våke og be. Be om at forhandlinge lykkes og at freden bevares mellom Ukraina og Russland. Millioner av menneskers liv står i fare. Russerne har 100.000 soldater og milttært materiell stående langs den ukrainske grensen, klare til kamp. 

Guds Lam og Åndens åpenbaring

 2.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 1,29-34

Dagens prekentekst viser til fulle betydningen av åpenbaring for å kunne se med troens øyne. Røsten fra Judeas ødemarker, ser Jesus komme og bryter ut: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." Jeg er sikker på at Gud hadde talt til Johannes, der han gikk bedende under Judeas stjernestrødde himmelhvelv, og forberedte sin tjeneste som forløper for Ham som skulle komme. Han hadde sikkert gransket de profetiske forutsigelsene om den Messias som skulle komme: "... lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes..." (Jes 53,7) - og han visste at tiden var inne. Men hvem var Han?

"Jeg kjente ham ikke," sier Johannes. Hvordan er det mulig? Johannes var jo tremenningen til Jesus, og de må ha tilbragt mye tid sammen, ikke minst i oppveksten. Så hvordan kan han da si at "jeg kjente ham ikke"? Døperen Johannes kjente Jesus som 'Marias sønn'. Det ble ham åpenbart at Jesus var noe mye mer. Han var Guds Lam. Den som bar bort verdens synd. Slik må også Jesus åpenbares for oss! Vi trenger alle å se Ham som den som bærer bort min synd. Hvis ikke blir Jesus bare et ideal, et flott menneske med god moral. Men når Den Hellige Ånd åpenbarer for oss hvem Jesus virkelig er - Frelsren - da er det som om det faller skjell fra våre øyne, og vi ser, som Johannes gjorde!

Men det er mer som er blitt åpenbart for Johannes!

"Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var blitt til før meg." (v.30)

Hva er det døperen Johannes snakker om med disse gåtefulle ordene? Kristi preeksistens! Dette har Johannes sett. Dette er blitt åpenbart hor ham. Evangelisten Johannes skriver i prologen til sitt evangelium: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud." (Joh 1,1-2)

Derfor kunne døperen si: "... han var blitt til før meg", enda Johannes var født før Jesus. 

Apostelen Johannes omtaler Jesu preksistens som Guds lam i noen forunderlige ord i Åpenbaringen. Jeg henter dem fra King James oversettelsen fra 1611 hvor dette kommer best frem:

"Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet, SOM BLE SLAKTET FRA VERDENS GRUNNLEGGELSE AV." (Åp.13,8)

Korset, Kristus som Guds lam, har sin preeksistens i himmelen. Dette er den evige pakten. 

En som hadde lys over dette var Jessie Penn-Lewis, den kvinnelige hellighetsforkynneren, som fikk bety så mye for vekkelsesevanglisten waliseren Evan Roberts og den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. Jessie Penn-Lewis skriver, her i min oversettelse: 

"Det er derfor klart og tydelig at den Pakten som ble gjort langt tilbake i evigheten involverte korset, og at før verden ble til, eksisterte det en slags tilstand 'i himlene', en slags 'forsoning' som bare korsets blod kunne gjøre tilgjengelig. Derfor ble Guds Sønn Guds lam 'som ble slaktet fra verdens grunnleggelse av'. Korset ble proklamert i Det evige råd før verden og mennesket ble skapt. Det omfattet sfærer utenfor vår jordiske planet, så vel som mennesket og ting på jorden." (Jessie Penn-Lewis: All Things New. The Overcomer Litterature Trust, side 7)

Døperen Johannes beskriver også sitt kallsbrev i denne teksten: "... men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vaann." (v.31b)

Men Johannes har sett mer! Han beskriver det slik: "Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og ble værende over ham." (v.32)

Den Hellige Ånd var mektig tilstede i døperens liv. Ikke minst Åpenbaringens Ånd.  Han SER Ånden dale ned over Lammet, som en due. Så varsomt. Så forsiktig. Og han HØRER! Den Hellige Ånd TALER til ham Han som skal døpe med Den Hellige Ånd.

Døperen Johannes hadde gått i ørkenens skole. Der hadde han lært seg til å lytte til Åndens stemme, der hadde Han fått se syner og der hadde han lært seg til å skjelne. Alt dette er tilgjengelig for oss også. Det er bare å la seg innrullere i den skolen som utdanner Guds profeter: ørkenen!

Johannes kunne derfor med troverdighet citne: "Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn." (v.34)

I Faderens, i Sønnens og i Den Hellige Ånds navn. En sann Gud, fra evighet til evighet. Amen!

Dine tre gaver

Stjernetyderne fra Østerland bar fram gull, røkelse og myrra til det ukjente gudebarnet de ville tilbe. Du som virkelig vet hvem Barnet i krybben er, du kan gi ham mer passende gaver. 

Du vet at dette barnet er din Skaper. Å skape er å lage noe av intet. Hvis du virkelig vil tilbe Barnet som di skaper, så skal du gi ham ditt intet. Gi ham din indre tomhet, din avmakt og din udugelighet. Han kan ikke skape deg hvis han ikke får ditt intet. Med ditt intet gjør han ditt liv til sitt verk.

Barnet i krybben er også Ordet. Han er Faderens ord. Ordet vil bli hørt, det søker dem som vil lytte. Du kan tilby ham din åpenhet, din stillhet og ditt øre. 

Barnet er også Kristus, din Frelser. Han kommer for å lege dine sår, for å befri deg fra din synd. Du kan aldri lære ham å kjenne hvis du ikke avslører dine synder for ham. Den tredje gaven du kan gi til Barnet, er ditt behov for hans helbredelse. Da forvandler han din synd til et lysende tegn på hans kjærlighet. 

De beste gavene du kan gi til din Gud, er nettopp det som tømmer deg for alt ditt eget: ditt intet, din stillhet, din erkjente synd. Disse gavene gir ham mulighet til å bli alt det han vil være for deg.

- Wilfrid Stinissen: I guds tid. Verbum 1994, side 15
 

Be for den spente situasjonen i Kasakhstan

Kasakhstan (MNN) – Russisk-støttede sikkerhetsstyrker ankom Kasakhstan torsdag for å slå ned massive opptøyer. Demonstranter brente regjeringsbygninger og stormet til og med den travleste flyplassen i det sentralasiatiske landet.

Hele Kasakhstans regjering trakk seg etter at protestene spredte seg over hele landet. President Kassym-Jomart Tokayev har innført unntakstilstand, forbud mot massesamlinger og portforbud. Uroen startet etter en kraftig økning i drivstoffprisene. Tidlige rapporter sier at dusinvis har blitt drept og tusenvis såret i volden.

Eric Mock som arbeider for misjonsorganisasjonen Slavic Gospel Association, som ble etablert i 1934, forklarer de underliggende spenningene slik. "Det er noen få mennesker i landet som har hatt stor nytte av utviklingen av Kasakhstan, for det meste fra olje og naturgass, og så er det et stort flertall av folket (som utgjør mye av folket som er en del av kirkene vi tjener) som er ganske fattige.»

Landet opplever en nedstegning av internett, noe som gjør det vanskelig å få oppdateringer fra lokale partnere. Mock sier: "SGA jobber med et ganske bredt spekter av trofaste lokale kirker. Vi støtter et seminar og bibelinstitutt der, i tillegg til å jobbe med misjonærpastorer. Vi hjelper kirker med å betjene over 2700 foreldreløse barn. I alle de 25 regionene i Kasakhstan er vi involvert i å hjelpe kirkene der.»

BE FOR

Be om at kjærligheten til kristne i Kasakhstan vil henvise mange til Jesus. Mock har sett vitnet til disse kirkene under COVID-19-pandemien. «De reagerte umiddelbart ved å nå ut til mange mennesker som var fjernt fra Gud. De ønsket at folk skulle finne sitt håp og tilfredshet i Kristus. Og nå i disse vanskelige dagene har Herren plassert sin kirke.»

Oversatt fra Mission Network News av Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Fra demonstrasjonene i Kasakhstan denne uken. Foto: MNN

Bibelmeditasjoner i Maria-året, del 5: Fryden i Den Hellige Ånd

Hvem andre enn Den Hellige Ånd kunne få den uskolerte fattigjenta Maria til å bryte ut i en så blendende vakker doksologi som 'Marias lovsang' er blitt? Det finnes et visst åndelig slektskap mellom Hannas lovsang slik den er gjengitt av profeten Samuel i det andre kapittel av 1.Samuels bok, men Magnificat er også helt unik. Ikke så underlig kanskje at mange har tonsatt den opp gjennom historien, og at den finnes med i de fleste tidebønnsbøker uavhengig av hvilken kirkelig tradisjon disse tidebønnsbøkene representerer. Marias lovsang hører naturlig med i bønnen til enhver beder.

Jeg merker meg at begge disse gudfryktige kvinnene - Hanna og Maria - fryder seg i Gud. Det er slik de innleder denne mektige lovprisningen av Gud.

Hanna utbryter: "Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft." (1.Sam 2,1)

Maria utbryter: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min frelser." (Luk 2,46-47)

Hva vil det si å fryde seg? 

Det norske ordet 'fryd' kan i følge Norsk Etymologisk Ordbok best oversettes: "inderlig glede". Det kommer av et norrønt ord - frygd - som kan oversettes herlig. Ordet kan også oversettes "jublende glede". Bibelen beskriver en erfaring av Den Hellige Ånd som best kan beskrives som en fryd i Den Hellige Ånd. Om Jesus heter det: "I samme stund jublet (frydet) han i Den hellige ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små..." (Luk 10,21)

Mange er redd for følelser, men skal vi ha med Den Hellige Ånd å gjøre vil vi ble grepet, beveget pg berørt. Gud har jo skapt oss med følelser, og Den Hellige Ånd vil øse over oss med frisk olje og gjøre som glade så vi renner over av fryd og salighet. Slik er det nemlig rundt Guds trone i himmelen!

"Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." (Salme 16,11)

Denne 'livsaligheten' er den fryden Hanna og Maria taler om. Bibelselskapets oversettelse av 2011 oversetter dette verset slik: "... hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."

Maria gjorde seg en erfaring med Den Hellige Ånd som utløste denne fryden hun taler om i Magnificat. Vi ser dette skje to ganger i forbindelse unnfangelsen og ved hennes besøk hos Elisabet: 

"Engelen svarte: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg..." (Luk 1,35)

"Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellihe Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse. Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser." (Luk 1,41-47)

Både Elisabet og Maria opplever Den Hellige Ånd. Lukas forteller at Elisabet blir fylt av Den Hellige Ånd og roper høyt! Selve ropet er en frukt av den fryden som berører henne. Til og med barnet i hennes morsliv, som er døperen Johannes fryder seg. Barnet i morslivet er altså istand til å bli berørt av Den Hellige Ånd. Det er noe å tenke på for de som går gravide! Jeg tror at både Elisabet og Maria blir berørt av Den Hellige Ånd i samme stund. Og denne berøringen fører til at Maria under inspirasjon av Den Hellige Ånd begynner å lovprise Gud. Vi legger også merke til noe forunderlig: Elisabet anerkjenner Maria som: "Min Herres mor..."! Hvordan kunne Elisabet omtale Maria som min Herres mor? Det måtte ha blitt åpenbart henne av Den Hellige Ånd.

fortsettes

En reise inn i mystikken - Hellige trekongers dag

 "Fremtidens kristne vil enten være en mystiker eller vil ikke eksistere i det hele tatt."

—Karl Rahner

I dag markerer vi slutten på juletiden og begynnelsen av helligtrekongerstiden – «å vise frem» eller «åpenbaringen» av Guds nærvær til usannsynlige mennesker på usannsynlige steder. På denne dagen minnes kirken de vise menns reise for å søke Kristusbarnet; vi feirer deres ankomst til krybben med lengsel i deres hjerter og gaver som passer for den som ville være vår konge, vår prest og vår Frelser. Og det var en farlig reise!

I nok en merkelig vri på julehistorien var det hedenske astrologer som var blant de første og mest ærede besøkende til krybben. Selv om deres var et yrke som var uttrykkelig forbudt i jødisk lov (den moderne ekvivalenten til de som leser og tolker horoskoper!), ble de ønsket velkommen, og gavene deres ble mottatt. Men de kom nesten ikke hjem i live.

Et av de mest slående elementene i julehistorien er dens ufullkommenhet i forhold til enhver form for menneskelig standard. Ingen av omstendighetene rundt Jesu fødsel var ideelle. Marias baby ble født utenfor ekteskap. Da tiden for fødselen hennes kom, var Maria og Josef på veien på grunn av politiske krefter som var utenfor deres kontroll. Det var ikke noe bra sted å ha babyen, så de endte opp med å dele denne velsignede begivenheten med husdyr på stedet der dyrene ble holdt.

Utover disse intime ufullkommenhetene var det ytre landskapet veldig dystert. Jesus ble født inn i en tid med politiske og religiøse omveltninger. Kong Herodes, en usikker og voldelig mann, var ved makten på den tiden, noe som skapte et svært farlig og ustabilt miljø for alle som truet ham. De vise mennene, til tross for all deres "visdom", var faktisk mer en hindring enn en hjelp i utfoldelsen av julehistorien: de tipset Herodes om at det var en potensiell tronarving som ble født i Betlehem. Dette sendte Herodes ut i et sjalu raseri som fikk ham til å beordre det som nå er kjent som «slakt av uskyldige» – drap på alle guttebarn på to år og under.

Dette var farlige tider, og ingen av de store aktørene i julehistorien hadde kontroll over noe av det. Det var ikke et trygt miljø for åndelig søking, og det var heller ikke en god tid for å innlede en ny åndelig virkelighet i form av en sårbar baby. Men Jesus ble født uansett. Og magikerne forlot hjemlandet og reiste gjennom farlige territorier for å søke denne som ga dem håp.

Ingen av oss er perfekte i vår søken  – minst av alle disse «kloke». Men til tross for alt deres dårskap, handler historien om de vise menn om en lengsel etter Gud som ikke kan dempes, uansett hvem vi tror vi er. Tilsynelatende hadde de nådd grensene for menneskelig visdom for å virkelig tilfredsstille menneskehjertets lengsel. Midt i den kunnskapen de hadde satt sammen, var det en åndsfattigdom som bare kunne tilfredsstilles gjennom et personlig møte med Jesus. Deres lengsel drev dem til å bevege seg utover normene for deres tidligere eksistens for å oppdage en dypere åndelig sannhet.

Historien om magikerne er en pilegrimsreise. Det handler om å være villig til å forlate det som er kjent for å komme til vårt dypere åndelige hjem. Det handler om å søke noe vi ikke helt forstår før vi snubler over det der vi minst venter det.

Hvis vi i det hele tatt er våkne i løpet av denne sesongen, kan vi føle at vi blir invitert til en ny reise for oss selv – en reise som innebærer å forlate kjent territorium for å søke og finne nye måter å åpne oss for Guds nærvær selv (og kanskje mest spesielt) når vi føler at omstendighetene våre ikke tillater det.

Magikernes reise var en farlig reise som satte alle karakterene i julehistorien i fare. De oppdaget, som vi alle må, at den eneste måten å krysse et så risikabelt territorium på er å følge veiledningen som er gitt – enten det kommer fra en uvanlig stjerne, en vennlig engel, en relevant drøm eller en uforklarlig lengsel. De som klarte seg best i utfoldelsen av den største historien som noen gang er fortalt, var de som reagerte umiddelbart på den veiledningen de mottok, uansett hvilken form den kom.

I en veldig ekte forstand var alle de store aktørene i julehistorien mystikere! De var åpne og lydhøre overfor Guds mysterium i Kristus og de merkelige åpenbaringene om hvordan Gud valgte å være i arbeid i verden. De var tilpasset Guds mystiske veier, som alltid er utenfor vår menneskelige forståelse, og som epistellesingen for i dag påpeker, kan slike måter bare oppfattes gjennom guddommelig åpenbaring. (Efeserne 3:1-12)

Mange av oss har et stereotypt syn på hva det vil si å være en mystiker. Vi tror det først og fremst refererer til opplevelsen av ekstatisk forening som bare noen få sjeldne (og veldig rare!) helgener oppnår. Dette er et svært begrenset syn. Sannheten er at mystikere er de som virkelig tror det vi andre sier at vi tror – at Gud er ekte, at Gud er mysterium (det vil si totalt utenfor vår menneskelige forståelse), at Gud kan møtes i dypet av vårt vesen. , og at våre menneskeliv kan være radikalt orientert og lydhør overfor den som alltid er tilstede hos oss

Mystikere er de som er åpne for faktiske møter med Gud som ofte er uformidlet av religiøse pynt. Disse møtene blir ofte gitt til de som befinner seg i utkanten av institusjonelle religiøse strukturer, samtidig som de forblir radikalt forpliktet til det som er det sanneste med vår tro. Mystikere er de som har en lengsel etter Gud som er så dyp at de tar radikale valg for å søke Gud og svare på Guds ledelse i deres liv. Som den tyske teologen Karl Rahner berømt påpeker: "Fremtidens kristne vil enten være en mystiker eller ikke eksistere i det hele tatt."

I sin bok 'Understanding Christian Spirituality' skriver den katolske teologen Michael Downey "Det åndelige liv og spesielt dets uttrykk i mystisk erfaring er ikke så mye et spørsmål om å strebe etter høyder av mystisk forening mellom sjelen og Gud ... Det er snarere et spørsmål om ivareta Guds nærvær med oss og svare på Guds nærvær ved å være helt tilstede for det guddommelige nærvær som alltid er nær."

Dette er den farlige reisen jeg ønsker å være på i år – reisen for å lære å være stadig mer tilstede og lydhør overfor det guddommelige nærværet som alltid er nær – selv når det nærværet beveger og beveger MEG på mystiske måter. I likhet med de "kloke" reisende hvis risikable reise brakte dem til stedet der Guds nærvær ble åpenbart for dem i et bestemt øyeblikk i menneskets historie, ønsker jeg å ta min plass i den lange historien til kristne søkere som deltar stadig mer. i det guddommelige liv slik det uttrykker seg unikt i dette øyeblikket av menneskets historie. Det er et øyeblikk som er ufullkomment og farlig og gravid med muligheter på samme tid!

- Ruth Haley Barton, 2020. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ruth Haley Barton:

(Doktorgrad i teologi fra Northern Seminary) er grunnleggende president og styreleder for Transforming Center. Hun er lærer, erfaren åndelig veileder (Shalem Institute) og retrettleder, hun er forfatter av en rekke bøker og ressurser om det åndelige livet, inkludert 'Life Together in Christ', 'Pursuing God’s Will Together', 'Strengthening the Soul of Your Leadership', 'Sacred Rhythms', og 'Invitation to Solitude and Silence'.