Heder til evangelister

Professor i evangelisering (!) Roy Fish (til høyre på bildet), og den legendariske evangelisten Mordecai Ham (det lille bildet) - som ledet Billy Graham til tro - ble hedret ved å bli en del av den såkalte Troshallen, under Sørstatsbaptistenes årskongress 12. juni. I Troshallen henger det portretter av evangelister som har hatt stor betydning for Guds rikes vekst gjennom tidene. I forbindelse med årets samling for evangelister talte Frank Page, president for eksekutivkomiteen for Sørstatsbaptistenes årskongress. Hans tema var "Å forenes rundt Jesu agenda og bli et Jesusfolk."

Roy Fish er viden kjent for sin store lidenskap for evangelisering gjennom mer enn 40 år. Han er professor i emnet evangelisering ved Sørstatsbaptistenes teologiske seminar og ved dette seminarets "Roy Fish School of Evangelism and Missions.

Mordecai Ham (1878-1961) er kjent for å ha ledet tusener av mennesker til Kristus tidlig i det 20 århundre, en av disse som ble frelst er som nevnt, Billy Graham. Det skjedde i 1934. Ham som hørte med blant fribaptistene. Det fortelles at i ni måneder i 1901 gjorde han ikke annet "enn å studere Bibelen, gjennomvæte seg fullstendig i bønn, og forkynne evangeliet offentlig." Så ble det også resultater av dette i form av tusener av mennesker som kom til tro.

Når jeg leser om disse evangelistene kommer jeg til å tenke på ordene fra Dan 12,3: "Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid."

Bedehus midt i hjertet av Jerusalem

De siste årene har det blitt etablert flere ulike bedehus i Jerusalem. Et av disse er Succat Hallel - eller Lovprisningstabernaklet - midt i hjertet av Jerusalem.

I forbindelse med en bønnekonferanse i Praha på begynnelsen av 1990-tallet, traff jeg Rick Ridings. Vi var bønneledere fra ulike europeiske nasjoner samlet til bønn i regi av bønnenettverket European Prayer Link. Rick Ridings, en høyreist amerikaner, gjorde inntrykk på meg. Han talte om behovet for vektere på murene.

Så en dag fikk jeg høre at han hadde reist til Israel for å starte opp en bønnetjeneste der. Det gledet jeg meg veldig over, og tenkte den gang at han måtte være rett mann til å aksle ansvaret for noe slikt.

Det var i 1999 at Herren gav visjonen til Rick og kona Patti (bildet) om å starte et bønn- og lovprisningssenter i Jerusalem. Det hele begynte i stua i det hjemmet de hadde skaffet seg der. Etter hvert som arbeidet har vokst - og det har det - har de flyttet fra sted til sted.

I november 2004 fikk det som nå ble kalt Succat Hallel sine nåværende lokaler med vakker utsikt til Sionsberget og Gamlebyen. Siden da har det vært bedt på dette stedet 24/7. Høsten 2006 åpnet de et nytt bønnerom i Davidsbyen, faktisk i det området hvor det originale Davids-tabernaklet stod.

I juni 2007 ble den første årlige bønnekonferansen "En ting" arrangert, i 2009 ble navnet på denne konferansen endret til "Elav", som betyr "Til Ham".

Hos profeten Jesaja heter det:

"... dem vil jeg føre til mitt hellige berg, og la dem glede seg i mitt bønnehus.... For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Foruten bønnekonferansene er det også mulig å besøke bedehuset og ta del i den daglige bønnen, om du skulle befinne deg i Jerusalem en gang.

For flere opplysninger om dette bedehuset i Jerusalem:

http://www.jerusalempraise.com/

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 26

"Jeg ber om at vi skal ha suksess, jeg ber om trofasthet," sa mor Teresa.

Jeg tenker på de som ikke synes i det offentlige rom, de som ikke gjør noe nummer av det de gjør, men gjør det. De er trofast i det lille, år inn og år ut. De er der når alle andre er borte, eller gått hjem. I himmelen venter det dem en stor belønning, det er jeg mer enn sikker på.

I Luk 16,10-12 leser vi følgende ord av Jesus:

"Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort."

Alt begynner i det lille.

"For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse," spør profeten Sakarja, i Sak 4,10.

Ønsker vi å bli brukt av Gud må vi begynne et sted, og da begynner man ikke øverst, men nederst. Viser vi oss tro i de lille tingene som Herren betror oss, setter Han oss over større ting. Prøven på om vi er til å stole på finner ikke sted når vi har fått mest ansvar, den skjer når vi har minst ansvar. For består vi ikke prøven da, vil det kunne ende med en katastofe om Herren skulle betro oss mer ansvar.

Er du tro i det Herren har betrodd deg?

Stefanus, diakon og kirkens første martyr, var en trofast mann. Vi leser om ham:

"Og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd." (Apgj 6,5)

Årsaken til at Stefanus ble valgt ut til å delte ut mat, var at han viste seg å være tro, eller trofast. Og legg merke til at det var noe de la vekt på før han gikk inn i tjeneste som diakon. Selv med matutdelingen la de vekt på at de som ble valgt hadde trofasthet som kvalitet, og så var de fylt av Helligånden.

(fortsettes)

Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 2

Vi finner igjen mange elementer fra synagogegudstjenesten i den liturgi som ble brukt i de første kristne forsamlingene. I jødedommen la man stor vekt på opplesningen og undervisningen av Skriftene. Dette finner vi igjen i den kristne gudstjenesten.

"Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren inntil jeg kommer," skriver apostelen Paulus til Timoteus (1.Tim 4,13)

Dette er et viktig element i gudstjenestefeiringen, og som man går glipp av når man privatiserer troen og holder seg borte fra fellesskapet i den lokale forsamlingen. Skriften åpner seg opp på en annerledes måte når man leser den sammen med andre troende, og i dens historiske kontekst og ut fra det som har vært felles for den kristne kirke siden dens grunnvoll ble lagt. Når man sitter hjemme og snekrer sammen sin egen tro og sin overbevisning, løsriver man seg fra den sammenhengen hvor Skriften ble gitt! Guds ord tilhører først og fremst kirken, ikke den enkelte troende!

I denne sammenhengen er det interessant å merke seg hvordan apostelen Paulus avslutter brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet, og at dere likeledes får lest brevet fra Laodikea." (Kol 4,16)

Brevene fra apostelen ble altså lest opp høyt i forsamlingene. Brevet han nevner, som er skrevet til menigheten i Laodikea, er gått tapt.

På nytestamentlig tid var 80-90 prosent av folket analfabeter. Skriftrullene fantes i synagogene, så de skrifter som nå utgjør vår nytestamentlige kanon ordnet og etter hvert samlet. Disse skriftene fantes i de kristne forsamlingene, og i klostrene, og ble brukt der sammen med skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Det var først med trykkekunsten at Bibelen ble allemannseie. I Norge er det de siste 200 årene at leseferdighetene har vært såpass at man kunne lese Bibelen på egenhånd.

Når så Bibelen snakker om å lese Skriften så er det først og fremst ment som å lese den i forsamlingen. Det betyr ikke at det personlige bibelstudiet ikke er viktig - for det er særdeles viktig - men i vår tid har vi privatisert dette, og dermed mistet en svært viktig korrigerende side ved det hele.

Tilbake til dette med synagogene. Synagoge - på hebraisk Beit Knesset - betyr samlingsted. Ordet kommer fra det arameiske ordet Bey Chanishta, som betyr folkets hus. Ordet finner man i Esek 11,16: "Derfor skal du si: Så sier Herren Gud: Selv om Jeg driver dem langt bort blant hedningefolkene, og selv om Jeg spredte dem blant landene, var det bare en kort tid. Jeg var en helligdom for dem i de landene de kom til."

Profeten Esekiel anvender ordet Mikdash me'at - det lille tempel. Dette betyr synagoge og religiøse skoler. Synagogen var et sted der profetene forkynte; hvor man diskuterte menighetens anliggender og holdt gudstjenester. Av det kildemateriale som finnes vet vi at det eksisterte synagoger allerede på kongene Akas og Hikiaks' tid, og at profeten Sefanja profeterte i synagogen. Forskerne mener, at synagogen, slik vi kjenner den i dag, er oppstått umiddelbart etter Templets ødeleggelse, da jødene følte et stort behov for å samles til gudstjenester hvor Torahen kunne oppleses. Man mener at det var profetene Esra og Nehemja, som i tillegg var skribenter og skrifttolkere, som kom med ideen om opprettelsen av et samlingssted, som også fikk en hellig dimensjon.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 25

Vi skal nå se nærmere på den Åndens frukt som heter "trofasthet".

Trofasthet er en del av Guds evige karakter. I 2.Kor 1,18 leser vi: "Gud er trofast." Der hvor alt annet svikter, der forblir Gud fast som klippen. Hans løfter holder. Som ingen annen kan Han, Den evige, regnes med. Trofasthet består jo egentlig av to ord: tro og fasthet.

En salme, skrevet i 1923 av T.O Chrisholm, betyr mye for meg, og jeg vender stadig tilbake til den ved ulike faser av og situasjoner i mitt liv. Det første verset lyder slik:

"Stor er din trofasthet, Herre og Fader, stiftende skygge når aldri din sti. Du er den samme, din miskunn er evig, slik som du var, skal du alltid forbli. Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet, dag etter dag ga du nåde på ny. Himmelske hender gir alt jeg behøver. Trofaste Herre, hos deg har jeg ly."

Ordet "trofasthet" kan også oversettes "pålitelighet".

For å bygge opp et mellommenneskelig forhold er det nødvendig med tillit. Troens gave som er en av Helligåndens gaver, blir vanligvis utløst på et bestemt tidspunkt. Troens frukt - trofasthet - blir derimot bygd opp over flere år mens vi utvikler oss til troverdige og pålitelige mennesker som andre kan stole på.

Alt kan ikke overlates til alle. Det finnes de som ikke er til å stole på. Apostelen Paulus gir følgende råd til sin unge medarbeider Timoteus.

"Og alt det du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi TIL TROFASTE MENNESKER, slike som også er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,2)

(fortsettes)

Nødvendig å forlate organisert økumenikk

Stanley Sjöberg er en mann hvis tjeneste jeg lenge har satt stor pris på. For noen år siden traff vi hverandre i Riga. Vi var på hvert vårt oppdrag. Det var like etter de baltiske statens nye frihet fra kommunismens despotiske styre. Over et måltid mat fikk vi en god samtale. Stanley Sjöberg har aldri vært redd for å si sin mening. Nå har han igjen tatt bladet fra munnen og uttaler seg om organisert økumenikk. Synspunktene vil nok vekke oppsikt, og debatt. I en artikkel for Hemmets Vän skriver Sjöberg:

Ett stort ekumeniskt möte skulle hållas. Mitt under förberedelserna var det en av predikanterna som ställde frågan om i vilken mening Jesus är Herre. Alla hade varit överens om att det som förenar alla kristna är just tron på att Jesus är Herre. Det skulle också bli temat i det ekumeniska mötet.

En av föreläsningarna skulle ge ett historiskt perspektiv på den ekumeniska rörelsen. En representant för Kyrkornas Världsråd skulle beskriva global samverkan för social rättvisa. I ett seminarium planerades en dialog om nattvardens betydelse. Det samtalet skulle ske mellan en katolik och en pingstvän. "Nu är vi på väg mot den enhet Jesus bad om", konstaterade någon. Det var i det ögonblicket frikyrkopredikanten frågade kollegorna om de ville säga något om i vilken mening Jesus är Herre.

"Det är ju inte så att han kan bestämma hur vi ska tänka i relation till kyrkans syn på äktenskapet", svarade en av prästerna snabbt. Han var känd för sin återkommande iver att alltid försvara de homosexuella. "Jesus är Herre som idé och en god tanke", förklarade han. "Det troliga är att han föddes i Betlehem av en kvinna som hade haft en hemlig relation till någon eller kanske hade blivit våldtagen och inte vågade berätta sanningen. Då fick hon idén med änglauppenbarelsen och jungfrufödelsen som inte ens Josef trodde på från början", menade prästen. "Jesus är Herre i en filosofisk mening, som ges i berättelserna om vilka ideal han representerar", menade prästen.

"Hur tänker ni andra", undrade frikyrkopredikanten och såg bekymrad ut.

"Jag tror att Jesus är en visionär idé som sammanfattar alla drömmar och förhoppningar som finns om en bättre värld", sa den kvinnliga deltagaren i samtalet. "Han kanske aldrig har funnits. Det som berättas i Bibeln är nog mest legender och symboliska skildringar av det man ville och hoppades skulle vara sant. Men det är ändå något bra att tro på".

"Men tänk om muslimerna har en mer trovärdig bild av vem Jesus är", menade en nyinstallerad komminister. "Enligt Koranen föddes Jesus av en jungfru genom att Gud skapade honom ungefär som när Adam blev till första gången. Muslimerna tror också på de under som Jesus gjorde, men att han var en vanlig man som framträdde som en profet, innan Muhammed kom och gav människorna mer ljus i de andliga frågorna", förklarade han som såg ut som en diakon i en av stadens kyrkor.

"Tror vi på ekumeniken måste vi också få med muslimerna i Sverige. De står oss lika nära som olika kyrkor och samfund med sina speciella områden för hur man ska tro", menade han.

"Men för islam är det ju dödsstraff om någon säger att Jesus är Guds Son och att Fadern, Sonen och den helige Ande är en gudomlig treenighet i vår tro", kommenterade han som var pingstvän och hade suttit tyst ganska länge.

Nu märktes det i atmosfären att det fanns en djup oro. Frikyrko­predikanten kom från en karismatisk miljö och kunde inte acceptera en ekumenik som inte erkände Jesus som Guds Son och Herre i den mening evangelierna klargör hans betydelse. "Det här samtalet måste leda till att jag går tillbaks till min församling och frågar om vi kan vara med i det ekumeniska mötet över huvud taget."

Ungefär på det här sättet pågår de ekumeniska samtalen i vårt land. Ekumeniken har fått större betydelse än enheten i tron på Guds ord. Enheten är viktigare än sanningen. Ekumenik blir allt mer en fråga om kompromisser och förkvävd övertygelse.

Det har gått så långt att det nu är nödvändigt att lämna den organiserade ekumeniken, men däremot fördjupa den personliga gemenskapen med kristna vänner från olika kristna traditioner. Men då måste Jesus vara Herre i den mening som Bibeln fastställer!

Stanley Sjöberg

(Hemmets Vän, 17.juni 2010)

VIKTIG OPPDATERING VEDRØRENDE KIRGISISTAN
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Ukrainske baptistungdommer vil drive misjon i Sentral-Asia

Ukrainske baptistungdommer planlegger misjonsreiser til Sentral-Asia denne sommeren. 12. juni ble det arrangert et seminar i Kiev hvor man tok sikte på å gi nødvendig basiskunnskap for oppgaven. På grunn av sikkerhetshensyn oppgis det ikke hvilke sentral-asiatiske land ungdommene skal besøke. Som kjent blir mange baptister forfulgt i de landene som utgjør Sentral-Asia. Ungdommene skal besøke noen av de som er i vanskelige situasjoner, og ellers drive med ulike evangeliseringstiltak.

Vi ber våre lesere ta ungdommene med i sin forbønn. Måtte mange få oppleve hvem Jesus er gjennom vitnesbyrdene til disse ungdommene, og måtte Herren beskytte dem.

Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 1

Vår tid er preget av mye hjemmesnekret tro. Man plukker litt her, og litt der, og setter det så sammen til det som er ens egen tro og overbevisning. Dette skjer ikke bare i såkalte nyreligiøse grupper, men er også blitt et utbredt fenomen blant enkelte kristne. Noe av det som karakteriserer sistnevnte gruppe, er at de som bedriver denne formen for selektiv sjølplukk i Bibelen, er at de for det meste holder seg borte fra menigheten og går sjeldent eller aldri på møter. Troen er blitt privatisert.

Johannes Kleppa, redaktør for Dagen/Magazinet skriver om privatisert bibellesning, i en leder i Velsignet helg i går. Han er inne på det vi med rette kan kalle hjemmesnekret tro:

"Vi lever i det vi kaller postmodernismen, og denne ber i seg ei misforstått form for individualisme, der denne delvis får egoistisk, relativistisk og privatisert form. Den einskilde vert seg sjølv nok, og ein tenkjer i lys av seg sjølv og vert subjektiv i sine oppfatningar. Fellesskapet og den objektive sanninga taper posisjon. Det pregar også kristenlivet og forholdet til Guds ord. Ein tenkjer lett at ein klarer seg på eiga hand som kristen ved å lesa i Bibelen for seg sjølv og gjerna seg opp si eiga meining ut fra det ein les.

Slik tenkjer ikkje Skrifta. Etter Guds ord høyrer vi til i den kristne forsamlinga, og vi skal høyra Guds ord og granska Skriftene som del av livet i forsamlinga. Då får vi det korrektivet og den oppbygginga for trua og livet som ligg i Guds folk, nådegåvene og forkynninga. Problemet er ikkje at folk driv med personleg bibelstudium - tvertimot bør det gjerast mykje meir. Problemet er at mange er for alt for lite i den kristne forsamlinga og høyrer alt for lite forkynning og undervisning. Det skaper ei usunn privatisering av kristenlivet og ei misforstått individualisering av forholdet til Guds ord.

Det er ein form for åndelig hovmod om vi trur at vi kan klara oss med det personlege bibelstudiet, eller at vi ikkje treng den hjelpa som ligg i den historiske bibeltolkinga. Privatisering av bibellesninga er å oversjå det som ligg i dei ulike nådegåvene til å forkynna og undervisa, og det er å sjå bort frå den plassen Skrifta har i forsamlinga. Bibellesning og forkynninga må gå hand i hand - om bibellesinga skal få sin rette posisjon og funksjon."

Så langt Johannes Kleppa. Jeg tror Kleppa er inne på noe særdeles viktig. Jeg skal komme tilbake til dette i en ny artikkel, hvor vi skal se nærmere på betydningen av å forstå Skriften sammen med menigheten. Vi har nemlig mye å lære av synagogegudstjenesten og den første kristne forsamlingen.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 24

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

"Se til at ingen gjengjelder ondt med ondt mot noen, men jag alltid etter det som er godt, både for dere selv og for alle." (1.Tess 5,15)

Det er ikke vanskelig å se hvordan Bergprekenen skinner igjennom det Paulus skriver her, inspirert som det er av Den Hellige Ånd. Jesus taler jo om å strekke seg lengre enn langt, for å vise godhet, selv mot de som forvolder en smerte.

"Dere har hørt at det er sagt: Øye for øye, tann for tann. Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Og den som vil saksøke deg og ta fra deg kjortelen din, ham skal du la få kappen din også. Og den som tvinger deg til å gå èn mil, med ham skal du gå to." (Matt 5,38-41)

Det er radikale ord dette.

Til de kristne forsamlingene som er spredt rundt i Galatia-området, skriver Paulus:

"La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet. Mens dere har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk." (Gal 6,9-10)

Godhet gir seg utslag i praktiske ting! I handlinger. Det er veldig interessant at Jesus snakket om gode gjerninger! Det er noe å tenke på for de som hevder at nåden betyr at vi ikke skal gjøre noe!

"Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene SLIK AT DE KAN SE DE GODE GJERNINGENE DERES OG ÆRE DERES FAR, Han som er i Himmelen." (Matt 5,14-16)

Neida, vi blir ikke frelst ved å gjøre gode gjerninger. Guds ord slår veldig tydelig fast følgende:

"For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef 2,8-9)

Mange stanser der. Men det står noe mer i vers 10!

"For vi er Hans verk, SKAPT I KRISTUS JESUS TIL GODE GJERNINGER, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem."

De gode gjerningene kommer som en følge av at man er frelst!

Apostelen Peter skriver:

"La deres ferd blant hedningene være god, for at de, når de baktaler dere som slike som gjør ondt, ut fra de gode gjerningene de får se, kan prise Gud på besøkelsens dag." (2.Pet 2,12)

(fortsettes)

Palestinske leiesoldater drepte iranere på ordre fra iranske regimet

Den britiske avisen The Guardian og The Bureau of Investigative Journalism ved City University i London, har laget en dokumentarfilm med avhoppere fra det despotiske regimet i Iran. I denne dokumentarfilmen fremkommer det svært interessante opplysninger:

* I forbindelse med det blodige opprøret i Iran i fjor, fryktet Mahmoud Ahmadinejad at regimet skulle falle. Khameneis Airbus 330 sto klar på rullebanen og ventet i tilfelle Khamenei og Ahmadinedjad måtte flykte til Syria.

* Den iranske makteliten fryktet for at landets soldater ville svikte når det gjaldt å drepe landets egen befolkning, så det ble innleid palestinske og syriske snikskytere og leiesoldater. Det var i hovedsak disse som sto for drapene på demonstrantene. Hvorfor har vi ikke hørt om dette før?

* Det er utbredt bruk av tortur, og i fengslene finnes det spesialavdelinger som kun driver med tortur av fanger. Sykdommer sprer seg blant fangene på grunn av de åpne sårene de påføres pga av den grusomme torturen de utsettes for.

Den kristne enhetens grunn, del 2

Vi fortsetter her undervisningen til Martyn Lloyd-Jones (bildet) om den kristne enhetens grunn:

Emnet er uhyre komplisert og har vært behandlet i tallrike bind. Formålet med det jeg skriver er imidlertid meget begrenset, nemlig å granske de to skriftstedene som hyppigst siteres i denne sammenheng. Jeg sikter selvfølgelig til Joh 17,21 og Ef 4,13. Disse versene siteres ofte i dag, og anvendes som slagord og utsagn som angivelig skal avgjøre saken en gang for alle og dermed heve den over ethvert forsøk på å gjøre den til gjenstand for prøving og diskusjon. Det er derfor av avgjørende betydning at de blir omhyggelig studert.

Jeg akter å studere dem i lys av bestemte spørsmålsstillinger. For det første: Hva er den sanne enhets vesen og kjennetegn? For det andre: Hvor har læren og troen sin plass i enhetsspørsmålet? For det tredje: Hvordan skapes denne enheten?

Flertallet mener at veien til enhet ikke går gjennom diskusjon og drøfting av lærespørsmål, men ved at man arbeider og ber sammen. Slagordene er at "læren splitter", men ved at man arbeider og ber sammen skal man nå fram til enhet.

Dette får alvorlige følger i evangeliseringssammenheng. For å innskjerpe hos oss hvor viktig og påtrengende enhetsspørsmålet er, hevdes det ofte at skilt fra dette spørsmålet er evangelisering utenkelig, at en splittet kirke er et anstøt for verden og at så lenge vi er splittet, vil verden ikke lytte til oss. Følgelig blir vi fortalt hvor påtrengende nødvendig det er at vi kommer sammen for å kunne drive evangelisering. Ofte får vi høre at på dette punkt, i evangeliseringsarbeidet, kan vi i alle fall være ett.

At lærespørsmål først bør tas opp etter evangeliseringsstadiet er en meget fremherskende oppfatning.

Alt dette viser tydelig hvor avgjørende viktig det er at vi tenker klart i de spørsmålene jeg har reist med henblikk på den kristne enhets grunn. Det er derfor av vesentlig betydning at disse nøkkeltekstene blir studert grundig.

(I neste artikkel gjennomgår Lloyd-Jones Johannes 17)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 23

"Han eller hun er bare god," hender det vi sier eller hører andre si. Men ingen er god, uten Gud. Det sier faktisk Jesus.

"Se, det kom en og sa til Ham: Gode Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv? Da sa Han til ham: Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Èn - Gud." (Matt 19,16-17)

Det er strevsomt for mennesket å høre dette, fordi vi vil jo så gjerne være gode. Og det er klart at det er noe godhet i oss, nettopp fordi vi er skapt i Guds bilde. Men når alt kommer til alt, er vi også andre ting. Vi huser nok også grådighet og selvgodhet, når vi kommer i rette omgivelser og situasjoner.

Men Ånden er god, og dens frukt er godhet.

Og Ånden kan gjøre oss gode! Når vi som er onde mennesker møter Guds godhet gjennom Hans frelsende makt, kan Åndens fruktprosess, som stadig skal pågå i våre liv, gjøre oss til gode mennesker. Barnabas var et slikt menneske:

"For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og av tro." (Apgj 11,24)

Det er når vi møter Jesus, og gjør Ham til Herre i våre liv, at vårt dårlige tre, blir et godt tre som bærer gode frukter:

"Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt." (Matt 7,17-18)

"Et godt menneske henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten." (Matt 12,35)

(fortsettes)

Vær vennlig å les dette!

JEG BER DEG VENNLIGST STANSE OPP NOEN MINUTTER OG LESE DETTE!

I dag kommer det en hilsen til deg fra dine hardt prøvede kristne medsøsken fra Nigeria. Mange av dem har mistet sine kjære i grusomme forfølgelser den siste tiden. Mange er skadet for livet. Ekstreme muslimer har forvoldt dem den aller største smerte og lidelse.

Likevel. Deres hilsen til oss er følgende: Om en kirke slutter å evangelisere opphører den å eksistere som kirke!

Og det sier de mens livene deres står på spill, hvor de betaler en pris for å kunne nå andre med evangeliet, med sine egne liv!

Hva sier du til det i dag? Hva har du gjort denne uken for å gi en annen evangeliet?

Hvor mange vitnet du for i forrige uke?

Har troen på Jesus medført at du virkelig har ofret noe den siste tiden? Da tenker jeg ikke på hva du gav i kollektkurven på søndag? Er Herren medregnet i dine ferieplaner?

Sier jeg dette for at du skal få dårlig samvittighet?

Det må du i grunnen svare på selv. Jeg for min del vet at mine medsøsken fra Nigeria utfordrer meg til å følge Jesus radikalt, og at jeg trenger å omvende meg.

Forfølgelser til tross - anabaptistene overlevde i Russland, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel måtte de anabaptistiske gruppene i Sibir utstå mye lidelse gjennom forfølgelse og fengsling. Pastor N.M Dikman (til venstre) kunne fortelle om sine erfaringer under det despotiske kommunistregimet, i forbindelse med en internasjonal konferanse i Omsk i Sibir i begynnelsen av denne måneden. Jeg omtalte den i en artikkel i går på denne bloggen.

Fordi mange av lederne for de anabaptistiske gruppene satt fengslet i lengre perioder, søkte de som var igjen i menighetene samarbeide med baptister og andre evangeliske grupper. I Tomsk regionen ble en del av lederne for de mennonitiske gruppene løslatt etter Josef Stalins død i 1953. Det førte til en revitalisering av disse kommunitetene. Men den antireligiøse kampanjen som ble revitalisert under Nikita Khrushchev, førte nok en gang til arrestasjon av lederne for de anabaptistiske gruppene.

De siste to-tre årene har det vært en fornyet interesse for historien til de anabaptistiske gruppene i Sibir. Dette har resultert i to bøker, og en tredje er underveis. Konferansen i Omsk var den tredje konferansen som tar for seg denne historien. De to foregående ble holdt i Ukraina, nærmere bestemt i Cortitza i 1999 og i Molotschna i 2004.

Selv synes jeg denne historien er så interessant at jeg vil bestille bøkene fra disse to konferansene, og da blir det nok noen artikler her på bloggen etter hvert.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 22

I forrige artikkel skrev vi at det greske ordet for "vennlighet" er chrestotes. I Luk 5,39 er adjektivet brukt til å beskrive vin som er modnet: "Og ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: Den gamle er best."

Vinens gode smak kommer bare fram gjennom den lange modningsprosessen. Slik også med den vennligheten som er Åndens frukt. Det er en holdning som festner seg i oss gjennom en modningsprosess som tar mange år. Dette er viktig å merke seg når det gjelder Åndens frukt. I vår oppkavede tid tror man jo gjerne at selv frukt er noe som utvikles i går! Og at vi får alt sammen med det samme. Men slik er det jo ikke.

I 1.Kor 13,4 bruker Paulus en rekke adjektiver til å beskrive hva kjærlighet betyr for en kristen:

"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, den er ikke oppblåst."

Kjærlighet innebærer med andre ord imøtekommende medlidenhet og en raus holdning. Det vennlige mennesket ser ikke etter feil hos andre. Vennlighet gjør oss til givere istedetfor krevere.

Om Jesus heter det: "For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi Sitt liv som løsepenge for mange." (Mark 10,45)

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å opptre med tyngde. Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn. Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi meget glade, ikke bare for å kunne overgi Guds evangelium til dere, men også for å kunne overgi våre egne liv, fordi dere var blitt oss så kjære." (1.Tess 2,6-8)

(fortsettes)

Den kristne enhetens grunn, del 1

Fra og med i dag kan du lese en skikkelig "godbit" på denne bloggen. Det er et bibelstudium av Martyn Lloyd-Jones, en svært kjent skikkelse i engelsk kristenliv i sin samtid. Han døde i 1981, og var en tydelig bibeltroende. Mange kom for å lytte til hans gedigne bibelundervisning i Westminister Chapel i London. Han avløste forøvrig Ole Hallesby som president i International Fellowship of Evangelical Students. Bibelstudiet handler om den kristne enhetens grunn, og baserer seg på to foredrag Lloyd-Jones holdt på et prestemøte i England i juni 1962 om den kristne enhetens grunn. Om temaet var aktuelt da, er det ikke blitt mindre aktuelt med årene. Først noen innledende bemerkninger som Lloyd-Jones kom med før han begynte på undervisningen fra Johannes 17 og Ef 4:

Ikke noe spørsmål har i vår tid blitt viet så stor oppmerksomhet blant kristne i alle kirkesamfunn som spørsmålet om kirkens enhet. Det behandles til stadighet i skrifter, i diskusjoner og prekener. Nå kan vi alle lett erklære oss enig i at den kristne kirke skulle være èn, og at den av Gud var bestemt til å være èn. Vi kan derfor videre være enig i at den splittelse som har funnet sted i kirkens liv, er en tragedie. Hertil kommer at splittelse må betraktes som en alvorlig synd. Så langt er det ingen dissens. Men når dette er sagt, må det også understrekes at forvirringen og uenigheten åpenbaret er stor når det gjelder hva enheten egentlig består i, hva som er dens vesen og hvordan denne enheten skal vinnes og bevares.

Det finnes mange ulike syn på dette. Den romersk-katolske løsningen på problemet innebærer nødvendigvis, og til tross for den økende velvilje man i den senere tid har kunnet spore fra romerkirkens side, at alle andre kirker må la seg oppta i dens institusjon og organisasjon. Semper idem er dens store slagord - kirken er "alltid den samme". Slik må det være ut fra dens standpunkt og definisjoner. Derfor må dens oppfating av enhet ganske logisk bli at akke andre deler av kirken vender tilbake til romerkirken som er "Kristi ene og sanne kirke". De såkalte "ortodokse" kirker - den greske og den russiske - har et lignende syn.

Men det finnes også andre oppfatninger, hvorav noen ved mangel på fast holdning står i skarp kontrast til denne. Den vanligste er den som hevder at det man ønsker, er en synlig enhet av alle som i en eller annen forstand kaller seg kristne. Med enhet menes at alle grener innen den kristne kirke og alle som påberoper seg kristennavnet, skal komme sammen, ha samfunn med hverandre og utad fremtre i en felles front mot kristendommens fiender.

Her må nevnes et spesielt synspunkt, ettersom det synes å være i ferd med å bli ganske populært i evangeliske kretser. Med enhet forstår man det å komme sammen for å skape et slags "forum" der ulike syn på den kristne tro kan diskuteres og der hver kan bidra med sin "innsikt" i håp om at resultatet kan bli en felles overenskomst. Det finnes også andre oppfatninger, men vi lar dette være tilstrekkelig som en grovinndeling.

(forsettes)

Samtidige av Menno Simons, del 1

Ved ulike anledninger har jeg skrevet om Menno Simons, en av anabaptistenes mest sentrale skikkelser. Men i likhet med mange andre betydningsfulle menn, sto han ikke alene. Det fantes andre rundt ham, som også var hans nære venner og medarbeidere. En av dem var Dirk Philips (bildet), 1504-1568.

Dirk Philips var fra Leeuwarden i Nederland, født som sønn av en prest. Han ble fransiskanermunk, og kunne både latin, gresk og hebraisk.

I 1533 sluttet han seg til anabaptistene, han ble døpt i Leeuwarden av Pieter Houtzager og ordinert som eldste kort tid etterpå. Dirk Philips ble en innflytelsesrik leder og en ledende teolog blant anabaptistene i Nederland og i det nordlige Tyskland. Han skrev mye om menighetstukt og renhet blant menighetens medlemmer. Blant Old Order Amish er han fremdeles høyt verdsatt som en autoritet den dag i dag.

Dirk Philips ble den første biskopen - eller tilsynsmannen - for den mennonitiske menigheten i Danzig. I denne byen hadde en gruppe nederlandske mennoniter slått seg ned.

Forfølgelser til tross - anabaptistene overlevde i Russland, del 1

Forfølgelsene til tross - anabaptistene i Sibir overlevde! 2.-4. juni ble det holdt en internasjonal konferase i Omsk. I den forbindelse ble det også lagt inn i programmet et besøk ved flere av de mennonitiske kommunitetene som ligger vest for Omsk. I landsbyer som Apollonovka snakker barna fremdeles en form for tysk. Deltagerne ble veldig imponert over kvaliteten på sangen til barnekorene som fantes her (bildet).

Men minnene om forfølgelsestiden er ikke blitt borte. En eldre pastor, N.M Dikman - noen ganger også stavet Duekman - fortalte følesesladet om den forfølgelsen han hadde opplevd på grunn av sin tro. Han sa at tiden i en av GULAG-arbeidsleirene var hans bibelskole. Pastor Dikman kunne fortelle at pastorer med anabaptistisk bakgrunn ble arrestert langt ut i 1980-årene, og mange av dem flere ganger.

På konferansen var det deltagere fra Canada, Russland, Tyskland, USA og Kasakhstan. Det ble holdt ulike seminarer som tok for seg historien til de ulike anabaptistiske gruppene, og om sosialt og politisk liv både i tsar-Russland og under kommunistperioden. Mange av mennonitene som slo seg ned i Russland hadde stort håp om en bedre framtid for seg og sin familie.

Russiske forskere som deltok på konferansen kunne gi svært interessante bidrag til historien til de anabaptistiske gruppene i Russland. De kunne nemlig referere til arkivmaterialet som de har gjennomgått fra både NKVD og KGB arkivene. Svært mange mennoniter mistet både hjem, arbeid og frihet under det despotiske sovjetstyret.

Jeg kommer tilbake med mer stoff fra denne konferansen i en senere artikkel.

(fortsettes)

Feiret 350 års minnet for boken om martyrenes historie

Det er i år 350 år siden boken "Martyrs Mirror" ble utgitt. "Lik Bibelen har denne boken et sterkt budskap for vår tid," sa historikeren James Lawry da han ledet et seminar om boken ved Elizabethtown College i Pennsylvania 8.-10. juni.

"Forfølgelse, mørke kjellerhull, lenker - dette er langt fra vår erfaring. Vi lever i en materialistisk verden, som nederlandske mennoniter gjorde i 1660 da Thieleman van Braght reviderte og la til tidligere bøker og oversikter over kristne martyrer, i den hensikt å antenne en vekkelse," sa Lawry i sitt seminar, og la til: "Martyrs Mirror er rett medisin for det 21. århundres kristne."

Mer enn 60 mennesker fra ulike grener av den anabaptistiske bevegelsen hadde funnet veien til Elizabethtown College disse dagene. Blant dem var det mange historikere og professorer. De ønsket å markere 350 års jubileet for Martyrs Mirror, som har undertittelen: "Det blodige teater eller Martyrspeilet for dåpssinnede eller forsvarsløse kristne." I denne boken forteller Thieleman van Braght om martyrene i den tidlige kirken og forfulgte grupper i Europa og frem til anabaptistene på 1600-1700 tallet.

En av disse historiene handler om Anneken Jans, som ble druknet i 1539 i Rotterdam, etter at hun ble arrestert for å ha sunget en salme offentlig. En annen er historien om Dirk Willems - også han fra Nederland - som klarte å flykte fra fengsel men som stanset opp under flukten for å redde han som forfulgte ham. Forfølgeren hadde nemlig gått gjennom isen. Dirk Willems ble arrestert umiddelbart etter at han hadde reddet denne mannen, og ble henrettet i 1569.

I 1748-49 sørget mennoniter for å få oversatt den vel 1500-sider tykke boken. Det var den største boken noensinne trykket i kolonitidens Amerika. Siden har boken kommet i en rekke nye opplag. Dessverre forefinnes ingen norsk oversettelse, men for de av dere som leser engelsk, er dette vel verd å gi seg i kast med.

Bildet viser en av de eldste trykte kopiene av Martyrspeilet.

Ny president for Sørstatsbaptistene satser sterkt på misjon

Pastor Bryant Wright (bildet) fra Atlanta ble valgt til ny president for Sørstatsbaptistene, USA's største protestantiske trossamfunn med i overkant av 16 millioner døpte medlemmer. Da er barna ikke medregnet.

Bryant Wright er pastor for Ferry Baptist Church i Marietta, og er en mann med et sterkt misjonsengasjement. Menigheten han er pastor for har sponset syv evangeliseringsprosjekter i i den nordlige delen av Atlanta, og fem menighetsplantingsprosjekter. Mer enn 1500 medlemmer av Ferry Baptist Church dro på 70 misjonsreiser til 27 ulike land i fjor!

Nå er det hans mål å se at hver eneste menighet innenfor Sørstatsbaptist-nettverket deltar på minst et misjonsprosjekt hvert år. Bryant Wright etterfølger Johnnny Hunt som var president for Sørstatsbaptistene i to og et halvt år.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 21

Tenk at det finnes en Åndens frukt som heter: vennlighet!

Det er litt interessant at vi nå er kommet til det midterste ordet i listen over Åndens frukt i Gal 5,22. Det er nevnt fire Åndens kvaliteter før dette, og fire etter. Med andre ord er det vennligheten som binder det hele sammen.

Det andre vi kan merke oss som er interessant i denne sammenhengen, er det greske ordet for vennlighet. På gresk er det: chrestotes. Vi legger øyeblikkelig merke til likheten med ordet "Kristus"

Visste du at et av de vanligste ordene man gav en slave den gang, var Chrestos. Med det beskrev man en egenskap som man ville at den ideelle slave skulle ha. Ordet beskriver en raus holdning, kanskje vi kunne si "raus ånd", og vi kan lære mye av hvordan dette ordet er brukt i Det nye testamente. F.eks er det brukt til å beskrive det som kalles Kristi åk:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett." (Matt 11,29-30)

Et åk er noe man legger over skuldrene når man skulle bære noe - f.eks vann. Det som menes er at dette åket - Kristi åk - ikke gnager! Det er "vennlig" mot oss. Det å bli trukket inn i Jesu nærhet, som billedbruken med åket innebærer, har ikke noe hardt eller brutalt ved seg. "Lett" får forresten ikke denne meningen så altfor tydelig fram. Vi kan vel ikke beskrive det kristne livet som "lett". For mange av oss har det vært vankelig til tider. Men forholdet til Jesus gnager ikke, med mindre når vi begår synd og forsøker å komme oss unna med den!

(fortsettes)

Pastor tok oppgjør med falskhet og synd i egne rekker

Matt Chandler (bildet), pastor i The Village Church i Flower Mound i Texas, tok et kraftig oppgjør med de som forkynner noe annet enn evangeliet og later som de er gudfryktige, på Sørstatsbaptistenes predikantkonferanse denne uken.

"Dessverre er det med stor sorg at jeg har måttet fjerne meg fra forestillingen om at alle dere som er her er Ordets menn og kvinner," sa Chandler til det store antallet pastorer, evangelister og bibelærere som deltar på årets predikantkonferanse. Han la til:

"Jeg er kommet frem til at dere er veldig gode på klisjeer og elendige til å gi videre evangeliet.

Matt Chandler, som for tiden gjennomgår strålebehandling for en kreftsvulst i hjernen, er en av mange talere på predikantkonferansen til Sørstatsbaptistene. Men Chandlers tale har vakt oppsikt. Selv om Sørstatsbaptistene - som er USA's største protestantiske kirkesamfunn - er kjent for å være konservative evangelikale, tok Chandler konferansedeltagerne med tilbake til selve kjernen i troen - evangeliet.

"Mange kan vokse opp i våre menigheter, ja til og med gå på sommerens bibelskoletilbud og ta del i alle våre aktiviteter, og likevel ikke kjenne evangeliet."

Matt Chandler har funnet ut at mange pastorer forkynner rettferdiggjørelse, men feiler i å forkynne helliggjørelse. Resultatet er at menighetene fokuserer primært på evangelisering, men har ingen som helst trang etter å gå djupere i sin tro og lære å forstå Guds natur og karakter. Selv om Sørstatsbaptistene er flinke til å vinne nye mennesker, er de minde flinke til å fordype og styrke sine medlemmer i troen.

Chandler var også opptatt av at de som forkynner Guds ord må leve det ut i praksis, og vise med sine egne liv hva evangeliet er. Han tok et oppgjør med moralismen som forkynnes, når livene til de som forkynner det ikke står i stil til det de forkynner om.

"Jeg er ikke naiv. Jeg har vært med i 15-16 år nå. Noen av dere er gudfryktige, andre av dere later som. Hjertet deres er formørket. I det skjulte ser dere på pornografi. Han understreket også at forkynnerne måtte vende tilbake til den grunnleggende forkynnelsen og forståelsen av Jesu Kristi blod.

Nødrop fra kirgisisk baptistpastor: Etnisk rensning pågår!

Vi har mottatt et nødrop fra våre trossøsken i Kirgisistan. En baptistpastor, som vi av sikkerhetsmessige hensyn ikke kan bringe navnet på, har vært øyenvitne til grusomme hendelser. Pastoren mener det pågår en etnisk rensning i landet. Han forteller om hauger med lik i gatene i byen Osj, som nesten er brent ned, og om store grupper av sårede mennesker.

Det er kirgisiske bander som går løs på usbekerne som bor i dette området. Baptistpastoren forteller at russerne som bor i området så langt er spart, men han mener det bare er et tidsspørsmål før også disse blir angrepet.

På grunn av disse grusomme handlingene er det også deler av landet hvor det nå er matmangel, og folk sulter. Han anmoder verdenssamfunnet om å gripe inn før en stor katastrofe finner sted, og han henstiller til alle kristne om å be for Kirgisistan.

Jeg lar oppfordringen gå videre til alle våre lesere.

Se også:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001661

http://www.vl.no/verden/article59504.zrm

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 20

En pastor, bilbellærer eller forkynner trenger tålmodighet! På ulike nivåer. Men også når det gjelder forkynnelsen av Guds ord, og det sjelesørgriske aspektet ved denne forkynnelsen. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning." (2.Tim 4,2)

En ting er at vi skal være sanne, og tale sannheten, men vi skal ikke gjøre det på en hard måte. Den apostoliske rådet er følgende:

"Men sannheten tro i kjærlighet ..." (Ef 4,15)

Jakob sier det slik:

"Derfor, mine elskede søsken, skal hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede." (Jak 1,19)

Menigheten i Tessalonki får følgende apostoliske råd:

"Nå formanr vi dere, søsken, til å advare dme som er ustyrlige, trøste de motløse, hjelpe de svake og være tålmodige med alle!" (1.Tess 5,14)

Den beste historien til å understreke betydningen av tålmodighet overfor alle mennesker, er selvsagt lignelsen Jesus forteller om den ubarmhjertige medtjeneren i Matt 18,23-35. Kortversjonen er denne:

En mann skylder en konge 10.000 talanter. Omregnet i vår valuta anno 2010 snakker vi om ca 40-50 millioner kroner. Skylden er for stor til at mannen klarer å betale, ber kongen ham om å selge sin kone og barn. Men mannen ber på sine knær, og legg merke til hva han sier:

"Herre, ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen." (v.26)

Hans bønn blir hørt, og han får ettergitt gjelden. Utenfor, på gaten, møter den heldige mannen en av sine medtjenere som skylder ham penger. Det dreier seg om 100 penninger - altså ca 70-80 kroner. Selv om han selv har opplevd tålmodighet - eller langmodighet - fra kongen, har han ingen å vise ham som skylder ham de 70-80 kronene. Lignelsen gjør det mulig for oss å forstå at vi som er blitt tilgitt så mye av Gud, vi må også være rause mot mennesker som står i gjeld til oss, eller som ikke har opplevd det samme som oss.

Den neste Åndens frukt vi skal se nærmere på er den som heter vennlighet.

(fortsettes)

Merkelig dåpsundervisning hos noen "ny-messianere"

Noen av de nye messianske miljøene i Norge blir merkeligere og merkeligere. En som går rundt og kaller seg "apologet" hevder at dåpen er for jødene etter at menigheten er bortrykket. Vedkommende hevder at kun jøder skal døpes, for misjonsbefalingen gjelder dem, ikke oss. Begrunnelsen skal blant annet være at Paulus ikke døpte. Dessuten mener den samme "trosforsvareren", at det er feil å tilhøre en menighet som har navn, men at man skal slutte seg sammen i husmenigheter.

Nå er det jo ikke vanskelig å tilbakevise "apologetens" påstander som den vranglæren det er. Det kan de fleste som leser sin Bibel gjøre. Det er ikke der problemet ligger. Det som gjør dette alvorlig er at enkelte ubefestede mennesker hopper på dette. Den samme "apologeten" opererer med forskjellige Facebook sider, og det er nok slik at enkelte ukritisk blir medlem av disse sidene uten å tenke så mye på hva som er det læremessige grunnlaget. Jeg ser at flere av medlemmene av disse FB-gruppene kommer fra Evangeliesenterbakgrunn. Bakgrunnen deres gjør dem da også ekstra sårbare, for den samme "apologeten" snakker mye om Guds nåde, og plukker litt her og litt der fra den såkalte "crazy grace" forkynnelsen.

Hva dåpen angår så har jo den fulgt den kristne kirke siden dens grunnleggelse, etter direkte befaling fra Jesus selv:

"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." (Matt 28,19)

Det står ikke: "Gå ut og gjør alle jøder til disipler, døp dem ..." Det står: "Alle folkeslag..."

Markus er like tydelig: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt." (Mark 16,16)

Og Paulus, joda han døpte han også! Både Krispus og Gaius, og Stefanas og dennes huslyd, jfr 1.Kor 1,14-15, og ingen av dem var jøder. Dessuten skrev han om dåpen ved flere anledinger. Rom 6 og Kol 2,12 er gode eksempler på dette.

Dessuten ble det jo også i aposteltiden døpt mennesker som ikke var jøder. Etiopieren vi leser om i Apgj 8, Kornelius som var offiser i Det italienske regimentet (Apgj 10 og 11), og fangevokteren i Filippi. (Apgj 16)

Å bli en del av en lokal kristen forsamling er jo også noe Det nye testamente lærer oss. La oss be om at de som kommer inn under disse merkelige lærdomsvær, at de finner gode menigheter som kan lære dem hva Guds ord sier.

Vil se verden vunnet for Jesus

Frank Page (57) er valgt til ny president i Sørstatsbaptistenes Eksekutivkomite. Det skjedde under Sørstatsbaptistenes generalforsamling i Orlando i Florida i går. Frank Page, som tidligere har vært president for Sørstatsbaptistene, etterfølger Morris H. Chapham som går av med pensjon etter å ha sittet 18 år i denne stillingen.

Page, som inntil nylig har tjent som visepresident for evangelisering i Sørstatsbaptistenes misjonsstyre, har også vært pastor for First Baptist Church i Taylor i South-Carolina, og var president for Sørstatsbaptistene i årene 2006-2008.

Etter å ha blitt valgt inn i sin nye tjeneste sa Frank Page at hans mål er å se til at eksekutivkomiteen er forenet i en lidenskap om å se verden vunnet for Jesus Kristus."

På bildet ser vi Frank Page til venstre, i samtale med Randall James, assisterende pastor for First Baptist Church i Orlando.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 19

1.Kor 13 forteller oss at langmodighet, eller tålmodighet, er en del av kjærligheten. Og da Agape-kjærligheten, den kjærlighet som elsker på tross av, ikke på grunn av.

"Kjærligheten er tålmodig ..." (1.Kor 13,4)

Tålmodighet kan ikke eksistere uten at vi fylt av Jesu kjærlighet. Langmodighet er en frukt av det å oppholde seg i Jesu nærvær, og tilbringe tid sammen med Ham.

Om du er lik meg - som ikke har så altfor mye tålmodighet - kan du som Paulus gjøre det til ditt bønnemne! I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Kolossæ, skriver han:

"Av denne grunn, fra den dagen vi hørte om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere, og vi ber om at dere må bli fylt med kunnskap om Hans vilje i all visdom og åndelig forstand, at dere må vandre verdig for Herren og fullt ut være til behag for Ham, ved at dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i erkjennelse av Gud, så dere blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, til all tålmodighet og langmodighet med glede..." (Kol 1,9-11)

Jakob skriver at "når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1,3) Men så legger han til, for Jakob er en meget jordnær og praktisk mann:

"Men tåldmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe." (v.4)

Tålmodighet er med andre ord ikke en skjult dyd, men om vi har den, så viser den seg i "moden gjerning". Enkelte steder oversettes dette greske ordet - teleios - med fullkommen. Kanskje forstår vi ordet "moden" bedre?

I den kristne forsamlingen trenger vi tålmodighet overfor hverandre. Til menigheten i Kolossæ skriver Paulus:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilga dere, slik skal også dere gjøre. Men fremfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." (Kol 3,12-14)

Menigheten i Efesos formaner Paulus på følgende måte:

"Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare fredens bånd." (Ef 4,1-3)

(fortsettes)

Løgn i Kairosdokumentet, del 2 av 2

Her følger andre del av artikkelen til Gro Wenske (bildet) om det såkalte Kairosdokumentet. Artikkelen er gjengitt med spesiell tillatelse for denne bloggen:

I vår tid har Palestina vært et mandatsområde som ble styrt utenfra - fra England (1920-1948). Opprettelsen av Israel i 1948 bygger folkerettslig på Folkeforbundet og FN, og er ikke opprettet som noe arabisk område. Palestinamandatet ble til 1948 kalt "jødeland". Heller ikke i årene mellom 1948-1967 ble området kalt "palestinsk". Og Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe annet folk enn for jødene. Israel fikk disse områdene tilbake i en forsvarskrig som kong Hussein hadde begynt. Dermed er det helt ukorrekt og falskt å kalle disse områdene som "okkupert av Israel".

Bruken av ordene Palestina og palestinsk folk om araberne er en tilsniking og et direkte tyveri, egentlig en amerikansk-arabisk reklametriks. Et palestinsk folk har heller aldri eksistert. Noen arabere begynte å kalle seg "palestinere" først i 1964. I det hele tatt kom de fleste araberne i dette området inn etter 1917. Det var engelskmennene som trengte folk til å bygge veier og militærforleginger, og araberne fra øst trengte arbeid. Det "palestinske folk" er alminnelige arabere.

Engelskmennene stelte dårlig med dem. Inntil 1948 var 92 prosent av araberne i Nasaret analfabeter. Det er Israel som har sørget for at araberne i Israel har fått mat, arbeid, utdannelse, vann, elektrisitet og så videre. Det samme gjelder for araberne i Samaria og Judea (Vestbredden). Området manglet mat, utdannelse, vann, arbeidsplasser, ja, alt lå nede. Det første Israel satte i gang var veiarbeid og jordbruksskoler. Jeg opplevde mer enn en gang hvor glade araberne der var da Israel kom og befridde dem fra Husseins feudalvesen og åk. Araberne var venner med jødene, og jøder og arabere besøkte hverandre helt til Oslo-avtalen. Da begynte all løgnpropaganda.

Bibelordene og teologien i "dokumentet" er misbrukt. Det gamle testamente er de ferdige med, og Det nye testamente er blir mistolket. Det påstås at landløftene fra GT ikke lenger er gyldige. Paulus henviser blant annet i Gal 3,17 til de to pakter i GT, Abrahamspakten i 1.Mos 12,3 og til Lovpakten i 2.Mos 19 og 20. Loven gjør ikke løftepakten til intet, står det der klart.

"Dokumentet" kaller Israels styre "apartheid". Løgn! Araberne i Israel har samme rettigheter som jødene, og i PA-området bor ikke lenger jøder. Ingen jøde ber araberne i Galilea eller Jaffa å dra ut. Men jødene på "Vestbredden" skal ut. Den skal være "jøderen"! Dette er ren apartheid-politikk, støttet av Den norske kirke.

"Dokumentet" tier om alle israelske lidelser: alle selvmordsbomber, alle kontroller i Israel, alle veier som er sperret for israelere, alle redsler og angrep på grunn av raketter i tusenvis mot den sivile befolkning. Det tier om alle avtaler som palestina-araberne har undertegnet og blåst i (blant annet Oslo-avtalen).

Løgn i Kairosdokumentet, del 1 av 2

Med spesiell tillatelse gjengir jeg her første del av en artikkel skrevet Gro Faye Hanssen Wenske (bildet) om det såkalte Kairosdokumentet. Det bør leses av alle som er opptatt av sannheten og Guds evige løfter til Israels land og folk:

Det såkalte Kairos-dokumentet ble forfattet i Betlehem den 1. desember 2009 av "palestinske teologer", og har nå blitt oversatt til norsk. Det kaller seg "dokument" og "Et sannhetens ord" med kjærlighet, - men det er et smedeskrift mot Israel og full av løgn og falske påstander. Det er undertegnet av mange patriarker og biskoper i Jerusalem, og den norske oversettelssen er blant annet støttet av Den norske kirke, NORAD, Kirkens Nødhjelp, Melomkirkelig Råd og Norges Kristelige Studentforbund.

Dokumentet har tre hovedanliggender: Det skriver om "Israels undertrykkelse av dte palestinske folk", om "israelsk okkupasjon" - og oppfordrer til sist till økonomiske sanksjoner mot Israel fordi Israel angivelig okkuperer palestinske områder, og det påstår at dagens stat Israel ikke har noe å gjøre med Bibelens profetier.

Som en som har studert teologi på MF, levd i Israel i nær 45 år, og fulgt angreps-krigene fra de arabiske nabostater mot Israel på nært hold ved selv å ha opplevd dem, føler jeg meg forpliktet til å komme med en kraftig protest mot dette "dokument".

Det er følelsesladet, men fra begynnelse til slutt uhistorisk, løgnaktig, forvirrende, og inneholder mange falske påstander - uten bevis eller begrunnelser.

Dokumentet snakker mye om kjærlighet, men ikke den bibelske kjærlighet som "ikke gjør nesten oe ondt" (Rom 13,10) For det vil ta det eneste land som jødene har, fra dem. Araberne har over 20 land (jfr 2.Sam 12,2-3), og mer enn 600 ganger så store landområder. Og det har ingen takk for alt det som jødene har gjort for araberne både i Israel og på Vestbredden - noe jeg selv har vært vitne til.

Påstaden om at forholdene i Gaza er umenneskelige er i tilfelle Hamas skyld og ikke Israel. Israel trakk seg helt ut av området i 2005. Gaza har grense til Egypt som står dem nærmere. "Permanent blokade" er tull. Israel forsyner dem med mat og humanitær hjelp med 600 lastebiler per uke, gir dem brensel og vann og elektrisitet til tross av at Hamas nå har holdt Gilad Shalit (israelsk soldat som ble kidnappet av Hamas for fire år siden) og ikke en gang vil tillate Røde Kors å besøke ham. Vi må dessuten ikke glemme at det var folket i Gaza som valgte Hamas!

Dokumentet skriver om "fangene i fengsel". De fleste av disse er mordere. Men de "kristne paletsinerne" vil ha dem løslatt! De skriver om at palestinerne om at palestinerne er "dypt rotfestet i landets historie". Dette er ren løgn som vi skal vise nedenfor. Dessuten skriver de at de vil "leve i vårt eget land". Vi spør: Når var dette et arabisk eller palestinsk land?

1. Arabiske flyktninger i Israel begynte å identifisere seg som en del av et palestinsk folk i 1967, to tiår etter opprettelsen av staten Israel.

2. Siden den jødiske erobring i 1272 f.Kr har jødene dominert hele landet i 1000 år - med en sammenhengende tilstedeværelse i landet i de siste 3.300 år, selv om de ofte ble forfulgt og desimert.

3.Det eneste arabiske herredømme siden erobringe i 635 e.Kr varte ikke mer enn 22 år.

4. I over 3.300 år har Jerusalem vært jødenes hovedstad. Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe arabisk eller muslimsk enhet. Selv da jordanerne okkuperte Jerusalem (og Judea/Samaria, 1948-1967) prøvde de aldri å gjøre det til hovedstad, og arabiske ledere kom aldri på besøk.

5. Jerusalem er nevnt over 700 ganger i Tanach (GT), jødenes hellige skrift. Jerusalem er ikke nevnt en eneste gang i Koranen.

Andre og siste del følger i morgen.

(fortsettes)

VIKTIG OPPDATERING FRA HVITE-RUSSLAND. Baptistmenighet i Minsk trakaseres av politiet. Men nå er den i ferd med å vokse igjen. Se: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 18

Om du har like liten tålmodighet som meg, trenger du den Åndens frukt som på gresk heter "makrothymia". Ordet er egentlig sammensatt av to ord: makros som betyr lang, og thymos som betyr sinn eller temperament. Bokstavelig betyr da ordet lang-sinn, lang-temperament - det vil si et sinn som beholder sin styrke og selvbeherskelse lenge. Kjenner du deg igjen?

Hogg og Wine har definert dette ordet slik: "Langmodighet er selvbeherskelsens kvalitet når vi står ansikt til ansikt med provokasjon, som vi da ikke hastig besvarer eller straks straffer."

Langmodighet eller tålmodighet er det motsatte av vrede.

Faktisk brukes ordet om Gud. I 2.Mos 34,6 sier Gud dette om seg selv:

"Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet."

Vi finner det samme igjen i Rom 2,4:

"Eller forakter du Hans rikdom på godhet, overbærenhet og tålmodighet. Skjønner du ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse."

I 1.Pet 3,20 beskriver så apostelen Peter Noahs ark, og så skriver han:

"... de som tidligere var ulydige den gang da Guds tålmodighet ventet i Nohas dager, mens arke ble bygd."

Langmodighet eller tålmodighet er det motsatte av hissighet. Det er også det motsatte av å ta seg selv til rette, og det er det helt motsatte av hevnlyst og gjøre gjengjeld. En litt morsom oversettelse av ordet kunne vel være at man er "lang i lunta"!

Denne Åndens frukt gjør oss tålmodige og overbærende med andre mennesker. Dette er en Åndens karakter som gjør oss uselviske og som overvinner de primitive instinktene våre om at vi skal ha hevn.

I Ord 16,32 kan vi lese:

"Den som er sen til vrede, er bedre enn den som er mektig. Den som kan styre sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by."

(fortsettes)

Hva Gud gjør i Nepal, side 1

For andre gang på tre år arrangerte Metropolitan Tabernacle i London lederseminar i Nepal. Også denne gangen var det den assisterrende pastoren i menigheten, Christopher Buss, som sammen med nepalesiske pastorer stod for undervisningen.

Lederseminaret varte i tre dager, og 45 menn, flesteparten av dem pastorer, deltok. Vertsmenighet var Canaan Baptistkirke - en menighet som er støttet økonomisk av baptistmenigheten i London. Assisterende pastor Christopher Buss, som jeg selv har hatt gleden av å være sammen med en dag under mitt besøk i Metropolitan Tabernackle, underviste om betydningen av den lokale forsamlingen, evangelisering og systematisk teologi. Samuel Rai - som er pastor for Canaan Baptistkirke supplerte Christopher Buss med relevante innspill på undervisningen med eksempler fra nepalisisk dagligliv. Det gjorde undervisningen enda mer matnyttig for elevene.

Pastor Rai har de siste årene drevet med en systematisk undervisning i lærespørsmål i sin menighet i Kathmandu, og han har også hjulpet de andre pastorene i dattermenighetene rundt om i Nepel til å bli mer bevisste i lærespørsmål. Det gjør de kristne i landet mer grunnfestet, og det blir ikke så lett å la seg drive med av ulike lærdomsvær.

Lederseminaret betyr veldig mye for pastorene i Nepal. En av disse gikk en hel dag på beina, før han kom frem til en bussholdepass. Selve bussturen tok 20 timer før han kom frem til stedet hvor seminaret skulle holdes. Denne pastoren leder en liten baptistmenighet i en landsby nær opp til grensen til Tibet. En annen pastor hadde gått på beina i tre dager for å komme seg til seminaret! Vi har sannelig noe å lære av våre trossøsken i andre land.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det som skjer med utgangspunkt i Canaan Baptistkirke.

På bildet ser du en faksimile av Sword and Trowel, magasinet som C.H Spurgeon grunnla og som fremdeles utgis av Metropolitan Tabernacle. Et abonnement er absolutt å anbefale. Først nr kom i 1865.

(fortsetter)

27 nye elever urdannet ved bibelskole i Vest-Sibir

Se på dette bildet! Her blir 27 elever bedt for etter å ha blitt uteksaminert ved Den vest-sibirske bibelskolen. Under kommunistregimet i det daværende Sovjetunionen var dette umulig.

Høytideligheten fant sted i Omsk Sentrale Baptistkirke, 30.mai.

Bibelskolen gir mulighet til å tjene i ulike arbeidsgrener i menighetene, i tillegg til at elevene får grunnleggende undervisning i de kristne tros grunnsannheter. Skolen er strategisk fordi den gir et tilbud til de mange baptistmenighetene som ligger i Sibir. Her er det fortsatt stort behov for pionerarbeidere.

Spurgeons gamle menighet gir 996.000 til Haiti

Metropolitan Tabernacle i London, legenadariske C.H Spurgeons menighet, har samlet inn nesten 996.000 kroner til hjelp for Haiti. Den store pengegaven er kanalisert i sin helhet til Baptist Haiti Mission, og vil brukes til ulike formål for å hjelpe mennesker i nød. Selv om det er kommet inn betydelige beløp i nødhjelp til det hardt rammede haitiske samfunnet, trengs det fremdeles store summer for å kunne fortsette hjelpearbeidet. Ikke minst trengs det midler til selve gjenoppbyggingen.

Metropolitan Tabernacle er en voksende baptistmenighet i hjertet av London. I år arrangerer menigheten "School of Theology" for 35 gang, fra 6.-8. juli. Dette er den største reformerte konferansen i Storbritania. Årets tema er brennaktuelt: "Å vinne og bevare sjeler fra verden"

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 17

Vi kan oppleve fred midt i en turbulent verden, fordi den fred som Jesus gir er ikke avhengig av omstendighetene. I Joh 16,33 leser vi:

"Alt dette har Jeg talt til dere for at dere skal ha fred i Meg. I verden skal dere ha trengsel. Men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden."

Jesus lover oss ikke noe lett liv, og all erfaring tilsier at det å følge Jesus innebærer offer og lidelse. Det kan apostlene fortelle oss om, og det kan kristne som har tatt Guds ord på ramme alvor gjennom hele historien vitne om. Apostlenes gjerninger og kirkehistorien er full av beretninger om kvinner og menn som virkelig betalte en høy pris for å følge Jesus.

Men de har også en annen historie å fortelle oss. De forteller en historie om hvordan Gud har sørget for dem, og dratt omsorg for dem i alle livets historier. En av de historiene som har grepet meg veldig er historiene om kristne som ble fengselt under kommunistregimet i det tidligere Sovjetunionen. Noen av de som satt i iskalde celler gjennom harde vintre, opplevde at Herren bokstavelig talt varmet dem.

Det er den freden Jesus gir midt i midt i trengslene.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den Åndens frukt som heter "tålmodighet". Jeg vet med meg selv at jeg trenger mye av den.

(fortsettes)

VIKTIG OPPDATERING: Blodige opprørshandlinger som har krevd mange menneseliv brer seg i Kirgisistan. Vi anmodes om å be. Se http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Israel i endens tid, del 2

Det tales mye og riktig om Guds kjærlighet, men Bibelen taler også om Guds vrede. Og Guds vrede er knyttet til noe Bibelen omtaler som "en trengselstid for Jakob":

"Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal skal bli frelst ut av den." (Jer 30,7)

Trengselstiden, som profeten Daniel omtaler som den 70'de uke, vil inntreffe når Antikrist inngår en fredsavtale med Israel. Dette er noe som ennå ikke har skjedd, men som ligger foran oss. En slik fredsavtale er en vanhellig fred, og den vil vise seg å bli katastrofal for både Israel og for den øvrige verden. Etter tre og et halv års regjeringstid vil Antikrist vise hvem han egentlig er. Det er viktig at vi er våkne for hvordan ting utvikler seg fremover, så vi ikke blir forført.

Fredsavtalen til Antikrist vil i første rekke sørge for å gi Israel sikkerhet, sannsynligvis sammen med 10 statsforbundet som vi leser om i det profetiske ord. Dette er en periode på i alt syv år, og vil de første tre og et halvt år være preget av fred og fordragelighet. Verden vil bedras av hans smigrende ord, og ikke minst av vellykketheten i hans politiske program. Antikrist vil lykkes der andre har mislykkes. Han vil være i stand til å opprette lov og orden i et Europa som er preget av kaos og krise. Dette er selvsagt en falsk fred, men lever vi ikke i en verden av falske fredsavtaler?

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki:

"La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han var Gud." (2.Tess 2,3-4)

Skal dette profetordet gå i oppfyllelse må et tredje Tempel være reist i Jerusalem. Det er bare et tidsspørsmål når det skjer. Antikrist vil altså vanhellige dette tempel ved å sette seg der. Derfra vil han avsløre seg selv som den han virkelig er. Jesus forutså dette i sin store eskatologiske tale i Matteus 24:

"Når dere ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - den som leser, han forstå det - da må de som er i Judea, flykte opp til fjellene. Den som er på husstaket, må ikke gå ned for å ta noe ut av huset sitt. Den som er ute på marken, må ikke gå tilbake for å hente klærne sine. Men ve dem som er med barn og dem som ammen spedbarn i de dager! Og de om at deres flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten. For da skal det bli så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og fram til denne tid, og som det heller aldri skal bli. Og hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet." (Matt 24,15-22)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 16

I går skrev jeg om betydningen av å ha fred med Gud. Denne kan bare gis oss gjennom Jesus og Hans død på korset. Når vi har fred med Gud skal vi også ha fred med hverandre. Denne fred beskrives så vakkert i Salme 133:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Vi skal legge vinn på å ha fred med hverandre, sier Skriften.

"Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med all ydmykhet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd." (Ef 4,1-3)

Når vi har fred med hverandre, vandrer vi med andre ord verdig det kall vi er kalt med. Har vi ikke fred, lever vi uverdig det kall vi er kalt med. Da er vi en skam for kristennavnet! I Kol 3,15 leser vi disse ordene:

"Og la Guds fred råde i hjertene deres! Den ble dere også kalt til i èn kropp. Og vær takknemlige!"

Jakob nærmer seg dette tema veldig praktisk, når han skriver, inspirert av Helligånden:

"Hvem er vis og forstandig blant dere? Han skal ved en god ferd vise sine gjerninger i visdommens saktmodighet. Men hvis dere har bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, så ros dere ikke av slikt og lyv ikke mot sannheten! Slik visdom kommer ikke ned ovenfra, men den er jordisk, sanselig og demonisk. For hvor det er misunnelse og selvhevdelse, der er det også forvirring og all slags ond gjerning. Men den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." (Jak 3,13-17)

Jesus sier det så radikalt i sin bergpreken:

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

(fortsettes)

Angrepet på de israelske soldatene var godt planlagt

Flere og flere detaljer begynner nå å komme ut om det som virkelig skjedde ombord på båten Mavi Marmara. Det er tydelig at naive fredsaktivister er blitt brukt av militante Israelshatere, men her i Norge er det fortsatt slik at norsk presse er mest opptatt av å lytte til den ene siden.

I den israelske avisen Haaretz bekrefter nå kapteinen ombord på Mavi Marmara, at aksjonister ombord på båten planla angrepet på det israelske soldatene. Han på sin side forsøkte å forhindre voldshandlingene, men sto maktesløs. Den voldelige gruppen bestod i følge kapteinen ombord av ca 40 personer.

Og det var åpenbart ikke den lidende befolkningen i Gaza som var det viktigste for denne gruppem, som veivet med sine kniver og slagvåpen oppe på dekket av båten. Her var det om å gjøre å skape en så sterk konfrontasjon med Israels som mulig.

Fredskonvoien er en godt planlagt aksjon rettet mot Israel i første rekke. Situasjonen kan raskt komme ut av kontroll. Fra de styrende ayatollanene i Teheran meldes det at Iran skal sende to skip med hjelpesendinger toil Gaza. Enda mer urovekkende er det at de to skipene skal eskorteres av iranske militære fartøyer. Det er i praksis en krigserklæring mot Israel.

Har de norske fredsaktivistene til fulle forstått hva de har vært med på, og er med på?

Oppslaget i Haaretz med intervjuet av kapteinen finner du her:

http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/gaza-flotilla-captain-activists-prepared-attack-against-idf-raid-1.295591

VIKTIG OPPDATERING: Situasjonen til evangeliske kristne i Dagestan har forverret seg. Se:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Strategisk lederkonferanse i Midt-Østen

Fra vår egen medarbeider i Midt-Østen har vi nå mottatt opplysninger om årets pastor-retreat. På grunn av deltagernes sikkerhet kan vi ikke opplyse hvor samlingen vil finne sted, men jeg skriver om det slik at bloggens lesere kan være med på å be for den.

Vi forventer at et sted mellom 60-80 pastorer vil være med på retreaten. Dette er den eneste gangen i året hvor disse pastorene og deres koner kan være sammen samtidig. Flere av dem lever under et kolossalt press, og blir forfulgt. De arbeider i noen av verdens aller vanskeligste land med hensyn til evangelisering.

Pastor-retreaten vil holdes i tiden 28. juni til 2.juli. Vår kontakt har satt opp en del konkrete bønneemner:

1. At alle pastorene og deres koner vil bli oppmuntret og fornyet slik at de kan reise tilbake til sine land utrustet for ny tjeneste.

2. En trygg reise for alle.

3. At alle utgiftene til reise og opphold vil bli dekket. Ingen av pastorene er selv i stand til å betale reise eller opphold selv. Det er et umiddelbart behov for at det kommer inn 10.000 USD eller vel 70.000 kroner for å få dekket disse utgiftene.

4. Be for talerne og deres koner.

Opplever du at Gud kaller deg til å være med på å støtte denne svært viktige og strategiske ledersamlingen for Midt-Østen, gjennom deres egne nasjonale vitner, kan du benytte vår misjonskonto:

White Fields Mission: 1604.04.04345