Kappes om å hedre hverandre, del 9: Kari Fure

Det er mye spennende og interessant en journalist og en redaktør kan skrive om, men å gi stemme til de stemmeløse, til lidende og forfulgte kristne, må være noe av det viktigste og mest meningsfulle som finnes.

Kari Fure er, sammen med Stig Magne Heitmann, kanskje den viktigste stemmen for denne gruppen i Norge i dag. Ikke bare dokumenterer hun, men hun skildrer et liv, drømmene deres, lengslene, frykten de kjenner, sorgen, tårene, men også det sterke troslivet de lever - midt i lidelsene. Gjennom reiseskildringer fra områder av verden få journalister våger å reise til, får vi innsyn i traumene, redselen, men også gledene og håpet disse våre trossøsken bærer på. Kari Fure formidler ekte troshistorie, usminket, ærlig.

Man er på reise med Kari Fure. Når avisen Dagen publiserer hennes velskrevne artikler, er man ikke tilskuer på avstand. Man dras inn i historiene hun forteller, og føler at man ser menneskene foran seg som hun skriver om, man kjenner duften av nybakt brød, man kjenner tårene renne når man ser de forferdelige resultatene av ondskapens herjinger, i form av ødelagte kirker, klostre og ikoner.

Det er blitt litt bedre, men den kristne dagspressen var en tid de eneste som skrev om den massive forfølgelsen av kristne i land etter land. Nå har sekulære medier også våknet. Heldigvis! Men det er Kari Fure som er i første front. Hun er noe så gammeldags som en folkeopplyser, en utdøende rase journalister, som er opptatt av å formidle fakta, sannhet og skrive om de store linjene, så vi som leser kan forstå sammenhengene og bli litt klokere.

Boken "Flukten fra Syria og Irak", som Kari Fure skrev og som utkom i 2015 dokumenterer forfølgelsen av våre trossøsken på en måte som gjør at de hun skriver om blir noen vi føler vi kjenner. Og for en bibelleser gir boken helt spesielle perspektiver. Kari Fure forteller historier fra de samme områder vi leser om i Bibelen, bare fra vår egen nåtid. Fra kristendommens vugge. Der er fra disse områdene, som var gjenstand for store vekkelser, at kristne nå rømmer. På grunn av forfølgelse. Noen blir igjen - tross alle farer. Hvem hjelper dem?

Det ryktes at det kommer en ny bok til høsten. Det ser jeg virkelig fram til.

For meg personlig har det betydd mye å lese Kari Fure. Det har gitt perspektiver til min egen livssituasjon med kronisk sykdom. Det har sammenheng med ordene: "For om ett lem lider, lider alle de andre med ..." (1.Kor 12,26) og "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13,3) Den moderne martyrkirken er blitt en del av min hverdag, den jeg kjenner mest tilhørighet til. Fra den har jeg veldig mye å lære. Den utfordrer meg, den inspirerer meg, og takket være dens bønner finnes det fremdeles en kirke i den vestlige verden.

Hold oss oppdatert, Kari Fure! Hold oss våkne! Sørg for at vi ikke blir likegyldige!

Billedtekst: Kari Fure, redaktør i Dagen. Bildet er brukt med tillatelse.

Kinesiske myndigheter stenger Beijings største husmenighet

Når en av de største undergrunnskirkene i Beijing nektet å installere overvåkningskameraer som ville gjøre det mulig for kinesiske myndigheter til å spionere på deres aktiviteter, hadde de ingen anelse om at deres menighetslokale søndag ville bli stormet av politiet som sørget for å stenge lokalet for bruk.

Tirsdag denne uken fikk lederskapet i Zion Church (bildet) beskjed fra Chaoyang District Civil Affairs Bureau om at det var ulovlig å holde religiøse møter uten å registrere menigheten. Kinesiske myndigheter har også konfiskert det de kaller 'illegalt propaganda materiell", les Bibler, salmebøker og annen kristen litteratur.

Det er China Aid som skriver dette.

Grunnleggeren og presidenten for China Aid, en kristen organisasjon som arbeider for forfulgte kristne, Bob Fu, mener at stengingen av Zion Church i Beijing er ledd i en større operasjon fra kinesiske myndigheter som har til hensikt å slå ned på flere av de uregistrerte menighetenes aktiviteter. Det er mange tegn som nå viser økt forfølgelse av kinesiske kristne.

La oss huske dem i våre bønner.

Billedtekst: Medlemmer av Zion kirken som kommer til stengte dører. Foto: Zion Church/China Aid

Om å stå stødig når vi møter motstand

"I en verden full av sosial og politisk uro og en enorm menneskelig lidelse, vil troens mennesker ofte bli latterliggjort på grunn av deres såkalte ineffektivitet. Mange vil si: 'Hvis du tror at det finnes en kjærlig Gud, la da din Gud gjøre noe med dette rotet!" Andre vil ganske enkelt erklære at religion er irrelevant, mens andre vil se den som en hindring for å kunne skape en ny og bedre verden.

Jesus fortalte ofte sine etterfølgere at de, som Ham, ville bli forfulgt, arrestert, torturert og drept. Men Han forteller oss også at vi ikke skal bekymre oss, men sette vår lit til Ham i alle slags tider: "Derfor skal dere legge dere på hjertet at dere ikke på forhånd skal tenke på hva dere skal svare. For Jeg skal gi dere ord og visdom som ingen av motstanderne deres skal være istand til å motsi eller stå imot." (Luk 21,14-15) La oss ikke frykte den skepsis og kynisme som vi møter, men stole på at Gud vil gi oss styrke til å stå stødig."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Har det evighetsverdi?

Ekte skai, er ikke det samme som lær. Gulldouble, er ikke det samme som gull.

Jeg spør meg stadig for tiden: Har det evighetsverdi? Er det virkelig verdt det?

Det er stadig noe vi må forholde oss til, valg som tas. Det kreves mye av oss - hele tiden. Når vis tår overfor disse valgene, bør vi spørre oss selv: Sett i lys av evigheten, er det virkelig verdt det?

Jesus sier: "Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For der skatten deres er, der vil også hjertet deres være." (Matt 6,19-21)

Etter at jeg ble syk er det ting som er blitt veldig uvesentlig, mens andre ting er blitt viktig og enkelte ting viktigere enn noe annet. Det handler om hva som virkelig har verdi. Det gjør at jeg har gjort noen personlige valg.

"Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet." (Kol 3,1-4)

Jeg er ikke i havn med dette, og har veldig mye å lære, men ber om å få skritt for skritt. Evigheten er så mye bedre å satse på!

En hjertens takk og oppdatering

En hjertens takk til alle dere som ba for meg i går. Takk for alle gode meldinger og all omsorg. Det betyr mye når dagene blir ekstra sårbare. Flere har spurt hvordan det går, så jeg skriver et felles svar her.

På forunderlig vis kom jeg meg til en øyespesialist. En person med timeavtale måtte melde frafall, og jeg fikk vedkommendes time. Jeg har blødninger i begge øynene, og i det høyre øyet en væskeansamling. Det er dette som gav meg de kraftige synsforstyrrelsene. Heldigvis var det ikke netthinneavløsning. Jeg ser bedre nå, og det er ikke helt bra, så er veldig takknemlig om dere fortsetter å be for synet mitt.

Det blir en ny test på sykehuset neste onsdag. Takk for at dere står med meg i bønn for den dagen. Jeg skal dit 12.15. Dette er en svært viktig test i forhold til min Parkinsons sykdom.

Når det skjer noe med synet i tillegg til de utfordringer jeg har med helsa blir en ekstra sårbar.  Det skjedde også andre ting i går, som gjør at May Sissel og opplever at vi er under et sterkt åndelig angrep. Det er veldig sjelden jeg bruker så sterke ord, men i denne sammenhengen kan vi stå inne for dette. Takk til dere som ber om Guds beskyttelse over våre liv.

170 år siden den første baptistiske dåpen i Sverige - baptistene var de første demokratene

Vårt Land publiserte i går en svært interessant artikkel av Joel Halldorf hvor ingressen lyder slik: "Om kirken bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet, kan det være det samme." Jeg håper mange tar seg tid til å lese den.

Men Halldorf skriver også noe i denne sammenhengen som fanget min interesse spesielt:

Joel Halldorf nevner at hundreårsjubileet for det svenske demokratiet nærmer seg. Det skjer neste år. Men lenge forut for dette ble den første demokratiske organisasjonen stiftet, og det skjedde for 170 år siden.

Det Halldorf sikter til er stiftelsen av baptistforsamlingen i Vallersvik. Det jubileet skal feires i neste uke. Den manglende interessen for frikirkelighetens historie i Norden er sørgelig. Kanskje det er årsaken til at så mange med frikirkelig bakgrunn har identitetsproblemer?

"En av denne historiens tråder leder hele veien fram til demokratiets gjennombrudd i Sverige. Baptistmenigheten i Vallersvik var en del av en større bevegelse og sto modell for arbeiderbevegelsen, blant annet i forståelsen av demokratiske spilleregler."

Der har vi det: Frikirkelighetens røtter er arbeiderklassens røtter. De første medlemmene av baptistmenighetene i Sverige og Norge kom fra den gryende arbeiderbevegelsen. De var enkle arbeidsfolk, som ikke bar betrodd ledende stillinger, på grunn av sin ringe stand og manglende utdannelse, men som ble verdsatt og kunne få betrodde stillinger, ja, sågar bli pastor i en kristen forsamling. Og hvor kvinner og menn hadde lik stemmerett. Slik var det jo ellers ikke i samfunnet forøvrig.

Men de betalte en høy pris! Det de gjorde var ulovlig,

Grunnleggelsen av baptistmenigheten i Vallersvik var ulovlig. Ved grunnleggelsen ble fem personer døpt. De måtte snike seg ned ned til et vann i ly av kveldsmørket. Vi skriver 21. september 1848. Det var kaldt. Der møtte de en dansk baptistpastor som hadde rodd til Sverige for å gjennomføre en dåp så diskre som mulig - han skulle hjem den samme kvelden.

Etter at de fem var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro de til en hytte - Borekullastugan - og her ble den første baptistmenigheten i Sverige grunnlagt. Den som hadde satt det hele i stand var F.O Nilsson. Det var broren hans som eide hytta. F.O Nilsson ble senere arrestert av svensk politi, og utvist fra Sverige. Hans forbrytelse var at han lød Gud fremfor myndighetene. Han dro til USA, men kom senere hjem til Sverige - ca 1860 - og grunnla den første baptistmenigheten i Göteborg.

I flere år har Vallersvik vært et minnested for den svenske baptistbevegelsen, ja, ikke bare for den men også for hele den svenske frikirkeligheten. Nede ved havet finnes det et lite berg og en stein er reist der til minne om den første baptistiske dåpen i 1848.

Baptistmenigheten i Vallersvik eksisterer fortsatt, og skal nå bygge ny kirke.

Billedtekst: Baptistene heter dette velkjente maleriet.

Uredd prest ble drept - gikk ikke kompromissets vei

Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. De grusomme bildene av drapet på den ortodokse presten Alexander Men i 1990. Jeg arbeidet den gangen som redaktør av Ropet fra Øst. Vi skrev om saken, men valgte ikke å publisere bildene. 9. september 1990 var Alexander Men på vei til kirken for å feire 'den guddommelige liturgien', og på veien dit ble han angrepet av en voldsmann som tok livet av den 55 år gamle presten, med jødiske aner, med øks.

Alexander Men var en røst i tiden, en av de modige ortodokse prestene under kommunisttiden, og en av fornyerne av kirken etter Sovjetunionens fall. Han var kritisk til mye av det han så i sin egen kirke. Hør bare:

"Det vi oppfatter som ortodoksi, eller annen kristen bekjennelse, fungerer ikke sjelden som opium for folket. Det er en form for åndelig bedøvelsesmiddel som hjelper mennesker til å tilpasse seg verden omkring og som man kunne henge denne parolen over: Salige er de som tror det er trivelig i verden."

Aleksander Men måtte døpes i all hemmelighet og mistet senere sitt prestembete på grunn av sitt engasjement for sitt engasjement blant unge intellektuelle kristne. Det engasjementet likte de kommunistiske myndighetene svært dårlig. Alexander Men var høyt elsket blant unge mennesker. Det hører med til historien at når fader Alexander Men ble ordinert til prest i 1960 måtte han, på grunn av situasjonen i Russland, hvor de fleste presteseminarer var nedlagt, tilegne seg teologiske kunnskaper på egenhånd.

Alexander Men var viden kjent for to ting: Hans kjærlighet til Bibelen og hans bønneliv, Fader Men var det vi kaller en beder. For ham var kristentro LIV. Ved en anledning sa han:

"Kristen tro kan være autentisk, men den være falsk. Den falske versjonen er alltid mest bekvem. Den passer oss best, og dagens religiøse liv kjennetegnes ofte av den falske kirkeligheten som får mennesker til å foretrekke det som er bekvemt, rolig og behagelig, det som gir trøst og lykke, alt ifølge deres egne forestillinger."

Da er sagt om datidens Sovjetunionen. Det kunne ha vært sagt i 2018 om hele den vestlige verdens kristendom! Det er profetisk snert og visdom i dette!

Gjentatte ganger ble han innbrakt til harde avhør hos KGB, men de klarte aldri å knekke ham.

Det er ennå usikkert hva som gjorde at Alexander Men ble drept. Det kan skyldes flere ting;

* Han var frittalende og kristisk.
* Han var av jødisk ætt
* Hans bibelundervisning tiltrakk seg mange mennesker

Og det kan være en kombinasjon av alle tre. I kveld vil vi markere hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet.

Er det noen som kan be for meg i dag?

I dag skal jeg gjennom en større test på sykehuset i forbindelse med min Parkinsons sykdom, en test som er ganske avgjørende for min fremtid. Kan du være med i bønn om at jeg må klare å ta denne testen?

For dette er veldig sårbare dager. Sent i går kveld måtte jeg oppsøke legevakten, på grunn av synsproblemer. Legevaktlegen tror det kanskje kan være en blødning i høyre øye, og jeg trenger derfor å få hastetime hos øyelege. Det er på ingen måte lett her jeg bor. Kan dere be om at det også lar seg gjøre.

Takk til dere som så trofast holder May Sissel og meg og familien vår oppe i forbønn. Jeg er sikker på en ting: uten dere ville jeg ikke ha stått på beina i dag, og heller ikke kunnet stå i den tjenesten vi gjør.

Å skape fellesskap

"Et fellesskap kan bare skapes når dets medlemmer aksepterer at de ikke kommer til å utrette store ting, at de ikke kommer til å bli helter, men ganske enkelt leve hver dag med mitt håp, som barn, i undring over en soloppgang og i takknemlighet når solen går ned.

Fellesskap kan bare skapes når man anerkjenner at menneskets storhet ligger i det at man aksepterer sin egen ubetydelighet, vår menneskelige natur og vår jord."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 109. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

Kappes om å hedre hverandre, del 8: Ragnhild Helena Aadland Høen

Hva skulle kirken gjort uten kvinnene? Ikke mye. Helt siden starten, det ser vi blant annet i evangeliene og i brevene, hadde kvinner ikke bare sin naturlige plass, men de hadde betydningsfulle roller. Enkelte bibelforskere mener apostelen Paulus betrodde Føbe, som var menighetstjener i Kenkreæ, det ærefulle oppdraget med å ta med seg brevet han skrev til menigheten i Rom. De myrrabærende kvinnene er også de første oppstandelsesvitnene, og kvinner har fungert som diakoner og vært profetiske røster opp gjennom kirkens historie - bare for å nevne noe.

Mange av de kvinnene vi leser om i kirkens 2000 årige historie var visjonære. En slik visjonær kvinne May Sissel og jeg har møtt, og som vi har lært å kjenne noen år nå og som vi setter stor pris på, er Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun bærer på en drøm om å se den hellige øya Selja gjenreist som et nasjonalt bønnens hus. Det berører May Sissel og meg sterkt, for dette er Norges kristenrøtter. Hit kom hellige Sunniva, hit kom benediktinermunker og her ble det reist et kloster som ble et bønnens hus 24/7. Sammen med venner har Ragnhild Helena Aadland Høen fått kjøpt et hus, som det første steget til å få realisert drømmen. Det hører med til historien at Sigrid Undset ønsket å kjøpe samme sted, men fikk det ikke. Men Ragnhild Helena fikk kjøpe, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det er Herren som har gitt henne drømmen om å gjenreise Selja som et bønnens fyrlys for Norge og Norden.

Mange har lært Ragnhild Helena å kjenne gjennom velskrevne kronikker og artikler, eller de har lyttet til hennes andakter i NRK. Det er en kunnskapsrik dame vi snakker om. En som kommuniserer godt i en tid som vår. Hun er modig, og forfekter synspunkter som er motstrøms i sekularisert tid som vår. Hun er en livsverner, idet hun våger å snakke om det ufødte livets uendelige verdi. Ragnhild Helena har en egen evne til å være nær og med det berører hun også menneskene rundt seg. Hun er en klar stemme i en uklar tid. Men det koster. En brann i deres hus kunne raskt ha blitt fatal, men Herren holdt sin hånd over dem og reddet deres liv. Ragnhild Helenas eget liv har blitt spart flere ganger.

En moderne kvinne er hun, men hun hører også hjemme i en sammenheng som har kontinuitet, og er rotfestet i kirken. Det var en stor ære for meg da Ragnhild Helena delte drømmen sin om Selja, på et seminar jeg hadde på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, for noen år siden. Mange ble berørt av det hun fortalte, og flere har i etterkant fortalt at det hun brakte der har betydd mye for dem senere.

I dag vil May Sissel og jeg hedre Ragnhild Helena Aadland Høen på denne måten i denne serien som nettopp har til hensikt å fremsnakke mennesker! Vi tilhører hver vår kirkelige sammenheng, men er ett i Kristus. La det bli mange som ber om at Gud gjenreiser Selja som et bønnens hus for alle folk.

Billedtekst: Bildet er tatt i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Her sammen med en annen god venn, Alv Johan Magnus. Om ham skal jeg skrive senere.

Brutalt angrep på tre evangeliske pastorer i India

Lørdag 8. september angrep medlemmer av Vishwa Hindu Parishad tre evangeliske pastorer. De tre pastorene ble alvorlig skadet under den brutale mishandlingen. Angrepet fant sted i Premnagar, som ligger i distriktet Barely i den indiske delstaten Uttar Pradesh. En politimann skal ha vært vitne til mishandlingen, uten å gripe inn.

Det brutale angrepet skjedde i forbindelse med en todagers retreat. De tre pastorene: Ashok Benjamin, Vijay Mahish og Shivcharan pådro seg skader i hodet, hendene og i korsryggen.

Det er International Christian Concern som skriver om dette. Etter at det nasjonalistiske hindupartiet vant det siste nasjonalvalget, har situasjonen for lndias kristne gått fra vondt til mye verre. Ikke minst har volden eskalert. Radikale hinduer står for en like brutal vold mot kristne, som vi har sett fra radikale muslimer.

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 2

Til den kristne forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den stilling mennesker befinner seg i når de ikke er blitt født på ny:

"Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere engang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde vi også alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre." (Ef 2,1-3)

Hva sier dette oss om menneskets stilling uten Kristus?

1) De er døde i sine overtredelser og synder.
2) De er ulydighetens barn
3) De lever i sine lyster
4) De er vredens barn

Dette er Skriftens klare tale.

Jesus sier det slik i Joh 5,24: "Den som hører Mine Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men har gått over fra døden til livet." Det betyr jo at den som ikke tror på Ham, ikke har evig liv, vil bli dømt, og befinner seg i døden. Apostelen Johannes er inne på det samme: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet..." (1.Joh 3,14)

Årsaken til at mennesker uten Kristus er døde i deres synder, og er ulydighetens- og vredens barn, er Adams fall. I Rom 5,15 leser vi: "For om de mange døde på grunn av den enes fall...." og videre i vers 19: "For slik som de mange ble stilt fram som syndere  ved det ene menneskets ulydighet."

Rom 3,23 forteller oss at "alle har syndet og mangler Guds ære."

Alle er alle, uten unntak.

Alle er vi redningsløst fortapt uten Jesus: "Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på den Dagen, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd." (2.Tess 1,8-10)

Fallet i Edens hage førte til at alle mennesker ble stengt ute fra Guds paradis:

"Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Guds vrede er ikke noe som hører Den gamle pakt til. Guds vrede er en del av Guds karakter. "For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og over all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet," (Rom 1,18)

Det er bare en måte en kan unnfly Guds vrede, det er bare en måte man kan gå over fra døden til livet. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Ukrainske menigheter tømmes for ledere og medlemmer

Tenk dere situasjonen: Lovsangslederen i menigheten du tilhører, lederen for søndagsskolen, lederen for ungdomsarbeidet, leder for kvinneforeningen - alle sammen, med deres familier, flytter og reiser til et annet land, i løpet av noen få uker eller måneder. Hva ville du tenkt og gjort da?

Det er situasjonen for flere ukrainske pastorer jeg kjenner. Årsaken er ikke bare den spente situasjonen i den østlige delen av landet, med stadige trefninger mellom ukrainere og russiske separatister. Hovedårsaken er økonomien. For å få bedre råd og bedre levevilkår flytter mange ukrainere til europeiske land, blant annet til Polen. Mange av disse er kristne. Menighetene tappes for ressurser, og flere av dem er blitt så små og sårbare, at de knapt vil overleve. De som blir igjen er ofte de gamle, de skrøpelige og de syke. I flere tilfeller har også pastoren reist sin vei.

Hva kan gjøres?

Den norske evangelisten Hallvard Hasseløy og hans organisasjon gjør en formidabel innsats med å lindre direkte nød gjennom sine hjelpesendinger, og trenger all vår støtte. Men det som skjer i Ukraina blant de kristne er nå så alvorlig, at vi må omslutte dem i våre forbønner. Og: hva kan gjøres praktisk? Kunne norske menigheter adoptere ukrainske menigheter, og hjelpe dem praktisk og økonomisk?

Om Herren legger dette som en nød inn over livet ditt hører jeg gjerne fra deg. Det samme om du kunne tenke deg å stå med i bønn for ukrainske menigheter.

Frelsens mysterium - fortid, nåtid og fremtid, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen lærer om frelsen. Så langt jeg kan se bruker den begrepet i fortid, nåtid og fremtid.

Når vi 'pakker' ut ordet "frelse" vil vi finne ut at pakken inneholder tre andre begreper, som gir oss en definisjon:

1) Frelse omtales som fortid. Dette handler om det vi kan kalle 'atskillelse fra syndens straff'. Frelsen ble tilveiebrakt på Golgata kors, når Jesus ropte ut: 'Det er fullbrakt!' Frelsen handler altså om noe som er gjort, ikke av deg, men av Frelseren. Frelse i denne betydningen handler om rettferdiggjørelsen:

"Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet." (Rom 5,1-2)

Jeg merker meg at den som er blitt kjent rettferdig "HAR" fred med Gud. Det neste jeg merker meg at han eller hun nå har et HÅP om Guds herlighet.

"Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra  vreden." (Rom 5,9)

Igjen: ER blitt rettferdiggjort. Vi merker oss også at dette skyldes kun en ting: Jesu Kristi blod. Intet annet frelser.

2) Frelse omtales i nåtid. "Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født ikke av blod, heller ikke av menneskenaturens vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,12-13) Frelse i nåtid handler om at vi 'atskilles fra syndens mak'. Vi har et annet ord for dette, og det er ordet: helliggjørelse. Målet med den er at vi skal bli mer og mer lik Jesus.

3) Frelse omtales som noe fremtidig: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss SOM BLIR FRELST, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18) "Dessuten, søsken, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette BLIR DERE FRELST, HVIS DERE holder fast ved det ord som jeg forkynte for dere - HVIS dere da ikke FORGJEVES er kommet til tro." (1.Kor 15,1-2) Uthevningene er mine.

Frelse som noe fremtidig handler om vår herliggjørelse. Det handler om 'atskillelse fra syndens nærvær.' Det skjer først når vi er hjemme i himmelen.

Frelst er altså noe jeg er og noe jeg blir.

Jesus sier: "Men den som holder ut til enden, SKAL BLI frelst." (Matt 10,22)

Frafall fra troen er en mulighet, så frelst i denne betydningen er jeg ikke før jeg er hjemme hos Gud.

I neste artikkel skal vi se nærmere på menneskets fortapte stilling uten Kristus.

(fortsettes)

Alt tjener til gode for dem som elsker Gud

I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her er talen:

Vi skal stanse ved et velkjent bibelvers denne formiddagen, men det er samtidig et av de mest utfordrende versene jeg kjenner til. Likevel er det fullt av håp:

"Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud..." (Rom 8,28)

I en annen oversettelse står det: "tjener til det gode." Jeg skulle ønske det sto: "enkelte ting tjener til det gode." Det hadde vært mye lettere å forholde seg til. Men Paulus skriver: ALLE TING, og så merker jeg meg at han skriver: "og vi vet". Dette er altså noe han og andre har gjort seg erfaringer med. Gud har en fantastisk evne til å omskape noe som egentlig i menneskelig øyne er ødeleggende og omskaper det som tjener Hans hensikter for våre liv. Ikke nødvendigvis det som var våre planer eller drømmer, men til noe som tjener Hans hensikter, vilje og planer, og da blir det til Guds ære.

Et annet av disse litt utfordrende og vanskelige versene som står i sammenheng med det vi nettopp har lest, er Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn." Det blir i meste laget for meg, for å være helt ærlig, men det ligger en hemmelighet her som vi nå skal se litt nærmere på:

Vi kan alltid være takknemlige, for også vi gjør oss erfaringer ved at Gud snur det vonde til noe godt. Ja, Gud bruker enhver situasjon uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Det ser nok ikke slik ut i øyeblikket, men tiden selv viser oss hvor sant det er. Hvis vi av hele vårt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan vi også frimodig la Ham få vite alle våre ønsker. Selv om vi ber om at Gud skal forandre en situasjon, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir vi ikke bitre eller skuffet hvis den bønnen vi ber ikke blir oppfylt på den måten vi hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forandrer selv de vanskeligste situasjoner. Når vi lærer oss til å takke for det som er strevsomt, kan den strevsomme situasjonen bli annerledes, uten at vi har bedt om det. Dette øver jeg meg på for tiden. Det er en vei å gå.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Jeg snakker med en mann for tiden som er blitt meg til stor hjelp. Han sier at jeg må se på Gud som en lærer, og at jeg går på skolen. Læreren gir elevene sine stadig vanskeligere lekser for at vi skal kunne bruke stadig mer av evnene våre. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, så er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen hensikt. Senere kommer det sikkert andre vanskeligheter. Men de er altså muligheter til å utvikle enda mer av vår iboende evne til å stole på alt det Gud gjør.

Tomas Sjödin

Jeg skal gi deg to gode eksempler på dette. Det ene er et eksempel fra nåtiden og det andre er et eksempel fra Det gamle testamente. Begge handler om levd liv med store utfordringer. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner til historien til Tomas Sjödin, pastor for Smyrna kirken i Göteborg, som er en del av den svenske pinsebevegelsen. Han er en skattet forfatter, og flere av hans bøker er oversatt til norsk. Lotta og Tomas Sjödin er foreldre til tre barn, bare sønnen John lever i dag. De to andre sønnene; Ludvik og Karl Petter fikk begge en sjelden muskelsykdom. 15 år gammel dør Karl Petter, mens Ludvik bare ble 14. Alle opp- og nedturene, barnas sykdom, sorgen over tapt liv, har vært en utfordring så stor at det er vanskelig for oss å forestille oss det. Bare den som har vært i en slik situasjon kan skjønne det. Men vi kan jo ane. Det ble mange tøffe år for familien, og særlig tungt ble det når foreldrene var borte den dagen Karl Petter døde.

I sommer talte Tomas på generalforsamlingen til Misjonssambandet, og bladet Utsyn hadde et intervju med ekteparet i den forbindelse. Det ble publisert denne uken. Både Lotta og Tomas er bånn ærlige med det vanskelige livet de har levd.

"Mitt liv har vært ganske sørgelig," sier Tomas i intervjuet, men så legger han til: "men likevel har jeg våknet glad hver dag. Det har vært noen mørke år, men grunntonen i meg er ikke trist, den er en lovsang. Jeg kan bare takke Gud for det."

Det er sterkt å lese slikt. Lotta og Tomas Sjödin er mennesker som har prøvd hva livet har å by på av godt og vondt. Likevel er grunntonen lovsang og takknemlighet. De er levende eksempler på det ordet vi leste innledningsvis: at alt samvirker til gode for dem som elsker Gud.

Josef

Dere er her kjenner godt til historien om Josef og brødrene hans. Om rivaliseringen, kranglingen, misunnelse, som fører til at brødrene hans forsøker å kvitte seg med Josef og han ender opp med å bli solgt som slave til noen ismaelittiske kjøpmenn, som fører ham til Egypt hvor han blir solgt til Potifar, som hadde ansvaret for den kongelige livvakten. Kona til Potifar kommer med falske anklager mot ham og Josef ender opp med å bli kastet inn i det innerste fangehullet. Der ender han, som fikk en så høy stilling i det egyptiske samfunnet, med å bli glemt for en lang stund. Man skulle tro at med de livserfaringene Josef gjorde seg, at han ville ende opp som en bitter mann. Men nå skal du få høre noe veldig interessant. Vi leser fra 1.Mos 50,20:

"Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker."

Josef hadde planer for sitt liv, og jeg er ganske sikker på at de var annerledes enn Guds planer. Josef var en ganske egoistisk, selvskrytende person, og hadde ikke Gud grepet inn ville han ganske sikkert endt opp med å kretse rundt seg selv. Men Gud hadde andre planer! Gjennom alle de prøvelsene Josef ble utsatt for, ble livet hans til velsignelse både for egyptere og israelere. Gud formet og dannet Josef til et kar Han kunne bruke, og på den måten berget han livet til mange mennesker under den hungersnøden som rådde.

Det er ikke alltid vi forstår Guds veier. For oss kan de være ganske uforståelige. Om dette skriver Paulus:

"Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga han noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen." (Rom 11,33-36)

Dagmar Norell

Mens jeg arbeidet med denne prekenen i går, tror jeg Herren ledet meg til å lese livshistorien til Dagmar Norell. Jeg hadde aldri hørt om henne. Hun ble født i 1917 og døde i 1996. Kort fortalt var hun en svensk misjonær. senere psykiater og ender opp som keramiker. Hun vokste opp i et godt kristent hjem. Foreldrene var aktive medlemmer av kirke og bedehus. Faren leste mye i Bibelen, men Dagmar skulle etterhvert få et ganske anstrengt forhold til alle de vekkelsespredikantene som overnattet i foreldrehjemmet. De skremte henne med sitt alvor og alt snakket om Jesu gjenkomst.

Allerede som treåring opplevde hun et tydelig kall til å bli misjonær. Likevel skriver hun om en langt senere epoke i sitt liv: "Jeg lengter nok en gang etter å lese i Bibelen, men uten å høre vekkelsespredikantenes røst fra min barndom."

Seks år gammel oppdager hun at noe er galt med det ene øyet sitt. Dette var innledningen til år med sykdom og feilbehandlinger. Hun kastes ut en en psykisk og åndelig krise. Hun forteller: "Det kom til en tillitskrise mellom Gud og meg. Jeg følte meg stadig mer innesluttet, med fortsatte med å gå i kirken, lese Bibelen og be. Jeg hadde det imidlertid ikke godt." Hun reiser ut som misjonær til India og mens hun er der fatter hun interesse for psykiatrien. Dagmar Norell kommer i kontakt med den legendariske misjonæren Stanley Jones. Han har planer om å åpne en klinikk for psykisk syke i India, og Dagmar Norell blir en del av dette arbeidet. Men det er liten forståelse å få blant kristne for dette arbeidet blant psykisk syke. Vi skriver slutten av 1940-tallet.

Dagmar Norell kaster seg ut i arbeidet, men motstanden er stor, og det harde arbeidet og lite søvn, fører til et psykisk sammenbrudd i 1956. Hun opplever en eksistensiell krise, depresjon og psykose. I det som tilsynelatende er et eneste stort nederlag, finner hun likevel tilbake til Gud. Fra å være legemisjonær trår hun etter hvert ut av sin tjeneste og inn i en annen. Til et liv i stillhet og bønn og et liv som keramiker. På denne måten skulle hun bli til stor hjelp for mange mennesker. Hun blir det vi kaller en Kristusmuystiker. La meg dele med deg en bønn hun ba. Den sier mye om henne:

"Kristus, min brudgom. La meg gjemme meg i ditt hjerte.. La mitt hjerte bli helt forenet med ditt hjerte så jeg lever i deg og du i meg."

Ser du hvordan Gud kan forandre og forvandle et liv til å tjene Hans hensikter?

I 1995 får Dagmar Norell kreft i leveren. Den siste tiden på Hospice ble en eneste lang retreat. Hun tok bare i mot noen få besøk. Den siste tiden skulle bare tilbringes i bønn. I april 1996 går hun hjem til Gud.

"Det er ikke noe ondt, som ikke kan forvandles til en lykkelig natt," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "Men Gud forvandler kun det vi bærer fram for ham."

Israel og Babylon

Det må ha vært både smertefullt og gåtefullt for Israels barn når de ble ført i fangenskap til Babylon. En av salmistene setter ord på dette: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion ihu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sanger på fremmed jord?" (Salme 137)

Men sang gjorde de! Lovsanger og klagesanger. Det er også det vi er kalt til. Hebreerbrevets forfatter skriver: "La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn."

Legg merke til at forfatteren av Hebreerbrevet skriver: lovprisningsoffer! Et offer er ikke et offer om det ikke koster oss noe.

70 år skulle Israel tilbringe i det babylonske fangenskapet. Tempelet i Jerusalem ble ødelagt, murene nedrevet. Det må ha vært forferdelig. Men gjennom profeten Jeremia hadde de fått løfte fra Gud om at de skulle få vende tilbake. En dag sitter en av de bortførte, profeten Daniel, og leser profeten Jeremia og han oppdager at tiden er inne for at Guds profetiske ord skulle gå i oppfyllelse. I Dan 9,2 leser vi: "I det første år av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner."

Da er det at Daniel vender sitt ansikt til Gud og søker Hans ansikt i ydmykhet og bønn. Og som svar på profetiene og Daniels bønn får Israel vende tilbake, Hjemkomsten uttrykkes slik i Salme 126:

"Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting var Herren gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekkene i sydlandet! De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd."

Ser du hvordan Gud forandrer og forvandler?

Hva gjør vi i mellomtiden?

Ser på Jesus. Fester blikket på Ham. Han er den strålende morgenstjernen, den fremste blant ti-tusener, Herrenes Herre og Kongenes Konge. Hans skjønnhet ovegår menneskenes barn. Nåde er utøst på hans lepper.

For å sitere Anton Levinsen til slutt: All verdens fagre skjønnhet, meg dårer ikke mer. Jeg ser jo ikke annet enn Ham hvorhen jeg ser.

Utfordringene med gudstjenesten

Det hender jeg møter mennesker som fnyser når de hører ordet 'liturgi'. Noe slikt religiøst vil de ikke ha. Men nå har jeg vært med på møter i frikirkelige sammenhenger siden 1972, og det er blitt noen møter gjennom årene. De er ganske like hverandre, enten det er i den ene eller den andre menigheten jeg har vært. Og det blir uro om noe av det man er vant med skulle endres.  Så det er vel et spørsmål om det ikke er like mye 'liturgi' i frikirkelige sammenhenger, som i mer høykirkelige.

I de siste årene har jeg også begynt å tenke på hvor mye som kreves for å holde virksomheten i dag. Ta nå en enkel gudstjeneste eller møte. Som oftest krever det:

* Noen til å ønske velkommen i døra, såkalte møteverter.
* Noen til å spille.
* Noen til å lede.
* Noen til å innlede.
* Litt program rettet mot barn før søndagsskolen.
* Litt for ungdommen.
* Noen til å preke..
* Noen til å lede lovsanger.
* Lovsangere.
* Kollektører

Og dette er ikke bare til et møte eller en gudstjeneste. Det gjelder minst en gudstjeneste i uken hele året igjennom og i mange år.

Dette krever ressurser, og ressurser mange menigheter ikke har, noe som igjen skaper slitasje.

Mitt spørsmål er: Må det være slik? Er tiden inne til å spørre oss selv hva gudstjenesten er og handler om? Hva er gudstjenestens sentrum? Hvem er den til for? Mennesker eller Gud, eller begge deler?

Ingenting annet enn Jesu Kristi blod

I en tid som vår er det slett ikke selvsagt lenger, så la meg si det så tydelig jeg bare kan: Ingenting annet enn Jesu blod renser fra synd. Kun Jesu blod.

Jeg hører sjelden forkynnelse eller undervisning om Jesu blod. Det var mer vanlig før. Da snakket man også om korset, om lidelsen, om forsakelsen, om himmelen. I dag handler det mye om hvordan livet ditt kan bli bedre, hvordan du kan få et bedre selvbilde, om hvor lykkelig du kan være.

Men sjeldent om din synd.

Og om blodet.

"Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd." (1.Joh 1,9)

Gjentatte ganger de siste årene har jeg opplevd at Herren har minnet meg om at jeg på tale om Jesu Kristi blod. Jeg har nevnt det før, men jeg har foretatt en liten undersøkelse av de frie menighetenes sangbøker. Det var veldig interessant. Der hvor disse kirkesamfunnene har kommet med nye, reviderte sangbøker, er de fleste sangene som handler om Jesu Kristi blod, blitt fjernet. Vi har bokstavelig talt fått et blodfattig evangelium tilbake! Hva det gjør med oss kan man jo se med det blotte øyet. Man behøver ikke være profet for det.

Det er en tid for å gjenoppdage kraften og styrken i Jesu blod.

Det finnes ingen erstatning! Det hjelper ikke å modernisere språket. Det er kun Jesu blod som renser.

De siste dagene har jeg sunget denne sangen for meg selv:

Det blod som Jesus gav for meg  
en gang på Golgata   
Det blod som gir meg styrke 
fra dag til dag   
det skal aldri miste sin kraft 

REFRENG 
Det når meg når jeg er på høyden  
og det når meg når jeg er i dypet  
Det blod som gir meg styrke fra dag til dag 
det skal aldri miste sin kraft 
  
Hans blod skal fjerne all frykt og tvil
Tårene tørkes bort   
Det blod som gir meg styrke 
fra dag til dag 
det skal aldri miste sin kraft

Basunens høytid

Ved soloppgang i morgen inntreffer Rosh Hashanah, bokstavelig 'årets begynnelse' eller 'hodet på året', det jødiske nyttår. Det bibelske navnet på denne Herrens høytid, er Yom Teruah - 'Basunhøytiden' eller 'Basunenes høytid'. Det er den første av de jødiske 'høyhellige dagene' eller 'ærefryktens dager'.

For en kristen er dette også en helt spesiell tid. En dag skal nemlig en basun lyde!

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde..." (1.Kor 15,51-52a)

Basunhøytiden er derfor en profetisk tid, og jeg tror Gud har reist opp og reiser fremdeles opp menn og kvinner til å være vektere på muren i en tid som denne. Forbedere med profetisk salvelse til å blåse i basun eller shofar for å vekke Kristi kropp, og gjøre oss rede for Jesu gjenkomst. Disse bønnevekterne vil også varsle fare, og de trengs mer enn noensinne i en tid hvor ærefrykten for Gud nærmest er borte.

Basunhøytiden har sin bakgrunn i de forordninger Herren gir sitt folk i 3.Mos 23,23-25:

"Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde sabbatshvile, en minnedag da dere gir et støt i basunen, en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk..."

Dagen beskrives også i 4.Mos 29,1 slik:

"I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er en dag for dere til å gi et støt i basunene."

Kanskje mindre kjent er at Rosh Hashanah også er 'dommens dag', en dag da de himmelske bøker åpnes. Denne dagen beskrives slik i Mishnah, bedre kjent som den 'muntlige Torah' og i Talmud, hvor det nevnes at bøker åpnes. Her beskrives gjerningene til de onde, de rettferdige og en av bøkene som åpnes er 'livets bok'.

Rosh Hashanah er derfor en dag hvor man prøver seg selv. Det er ettertankens dag. Det er en dag for omvendelse. Dette kan vi også bruke dagen til!

Rosh Hasanah ender når natten faller på 11.september.

Da gjenstår det å ønske alle mine jødiske venner: shana tova! Godt nytt år 5779.

Fremstiller den hellige nattverden som en fyllefest

At en av Norges største folkehøgskoler, med kristent verdigrunnlag, eid av KFUM/KFUK og Normisjon, setter opp en skolerevy hvor nattverden fremstilles som en fyllefest, er bare trist, men vekker knapt nok noen reaksjon. Det sier mye om den manglende gudsfrykten som finnes blant norske kristne. Den eneste som står oppreist i denne saken er rektor Willy Mangernes, som har valgt å si opp. I følge avisen Dagen, som omtaler den triste hendelsen, har rektor Mangernes ikke fått gjennomslag for for å løfte frem kristne verdier, selv om han gjentatte ganger har forsøkt.

I revyen blir Jesus og disiplene ikke bare fremstilt som godt beruset, men Jesus fremstilles også som gift, og Jesus går bannende ut etter å ha delt nattverden med sine disipler. Tema for revyen handler om krenkelser, og vår frykt for å bli krenket.

Det er trist når ingen ting er hellig lenger. Hvor det som kanskje er den helligste handlingen som finnes, skal bli harselert med, tråkket ned i søla, og det på en skole eid av to kristne organisasjoner. Det blir ikke noe bedre av at skolens studierektor og en av lærerne har gått god for innslaget i revyen. Studierektoren, som nå er fungerende rektor, er selv en kristen, går regelmessig til nattverd, synes det er helt i orden å spøke med den! Han sier:

"Om Gud og Jesus hadde sittet i salen, så tror jeg ikke de ville hatt problemer med denne scenen. Jeg tror kanskje de ville ha ledd de også."

Så annerledes apostelen Johannes opplevde det når Jesus sto foran ham under kristenforfølgelsene i den første kristne tiden: "Da jeg så Ham, falt jeg ned som død foran føttene hans." (Åp 1,179 Johannes ble grepet av en sterk ærefrykt for Den oppstandne og apostelen Peter, i møte med Jesus, sa: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann."

Men kristne anno 2018 er annerledes. Alt kan krenkes, alt skal man drive gjøn med, og Jesus er bare en snill kar, som ler og synes alt er gøy og ikke noe er hellig. Problemet er det fremdeles finnes noen mørkemenn som reagerer på dette, ikke at Gud er hellig.

Satser på stor teltkampanje i Sverige sommeren 2019

Carl Gustav Severin, Hans Weichbrodt og Sebastian Stakset går sammen om en stor teltkampanje i 2019. De tre har bestilt et telt med sitteplasser til 4000 mennesker, med muligheter til å utvide antall plasser!

Evangeliseringskampanjen har fått navnet: "Det finnes håp", og første stoppested er Sävsjö i Småland første uken i juli. Andre steder hvor det er planlagt teltmøter er Tjörn og Piteå.

Det er Världen idag som skriver om disse planene i nettutgave fredag.

For en måned siden ble det holdt møter i en 'prøve-telt' med plass til 600-700 mennesker. Dette teltet ble satt opp i Piteå. De tre evangelistene opplever en tydelig tiltale fra Herren til å sette igang med teltmøter.

La oss be for disse teltmøtene! Måtte mange komme til en levende tro på Jesus.