I Esra's ånd

I økende grad slår Jan og jeg av TV-programmer vi begynte å se på Netflix eller Amazon i håp om å nyte litt enkel underholdning. Noen av disse programmene begynte å avsløre innhold som gjorde at vi følte oss fulle av slim. Hvis vi ikke tok et valg om å slutte å se, ville det tilsmusset ånden vår og desensibilisere vår moralske fiber. Herren har også kalt oss til å endre noen av våre talemønstre som var troløse. Selv hvordan vi spiser har kommet under Åndens disiplin. Synd tar mange former og krever en konfrontasjon for å stoppe dens innflytelse på livene våre.

Esra var en skriftlærd som var kjent med Guds lover. Som Skriften gjentatte ganger sa om ham: "Guds nådige hånd var over ham" (Esra 7:6). Han ville trenge Guds nåde for å fullføre sitt kall – å vekke Israels folk til syndene som hadde forårsaket nedgangen i deres trofasthet mot Gud.

​Israelittene hadde giftet seg med hedenske koner og fikk avkom utenfor Guds vilje og befalinger. Deres ulydighet forurenset renheten i deres forhold til Herren. Da Esra oppdaget dybden av denne avlen, ba han til Herren og bekjente nasjonens synder. Han forsto hvorfor Israels avl hadde gjort dem sårbare for horder av inntrengere, "Det er derfor vi og våre konger og våre prester har vært prisgitt landets hedenske konger" (9:7)

Uansett hvor ille det blir, har Herren alltid en levning, og den levningen, når de først innser synden sin, er villig til å omvende seg og ordne opp med Gud, "Men nå har vi fått et kort nådeøyeblikk, for Herren vår Gud har tillatt noen få av oss å overleve som en rest» (9:8).

Esra visste at sammenblanding med et verdensbilde i strid med Guds vilje ville avspore hans hensikt for Israels fremtid, å "overlate denne velstanden til dine barn for alltid" (9:12).

Esra ventet ikke på at noen skulle slutte seg til ham, umiddelbart etter bekjennelsen hans: «Mens Esra ba og avla denne bekjennelsen, gråt og lå med ansiktet ned på bakken foran Guds tempel, en veldig stor folkemengde fra Israel— menn, kvinner og barn – samlet seg og gråt bittert sammen med ham» (10:1). En nasjonal omvendelse begynte da en person oppdaget feilen i deres veier. Stemmer steg opp fra de som var samlet rundt Esra som erklærte "Men til tross for dette er det håp for Israel" (10:2). Først etter bekjennelse og omvendelse er håp mulig for et individ eller en nasjon.

I dag står kirken ved et historisk veiskille. Kulturen påvirker kirken i stedet for at kirken påvirker kulturen. Vi har blandet oss med verdens synder og tenker at det vil gjøre oss mer tiltalende og akseptable når det vil frarøve oss, og avkom av vår tro, arven vi ble kalt til å etterlate. Tilbake til et liv i renhet krever en rest som er villig til å ta avgjørende valg nå som vil avgjøre hvordan historien deres vil bli nedtegnet og husket.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

 

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 2

'Den første kjærligheten', som Jesus etterlyser i menigheten i Efesos, jfr Åp 3,4, har sin begynnelse ett sted: hos Jesus! Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Som en konsekvens av dette, fortsetter Johannes i vers 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først."

Det er alltid Gud som tar initiativet først. Sann bønn fødes i Guds hjerte. Vi tror kanskje at det er vi som tar initiativet til å be, men bønnen starter et helt annet sted: Det er Den Hellige Ånd som skaper lengselen, tørsten etter å be i våre hjerter. Når alt kommer til alt så er bønn å koble eg på den stadige strømmen av kommunikasjon som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - derfor er alt bare nåde, ingen fortjeneste. Dette er gode nyheter til trette bedere!

Apostelen Paulus knytter 'den første kjærligheten' til eskatologien - til læren om de siste tider og Herrens gjenkomst: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommeren skal gi meg på den dag - ja ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2.Tim 4,8)

Brenner 'den første kjærligheten' i livene våre er vi også opptatt av Hans komme - både det første, men ikke minst bærer vi i oss en djup lengsel etter Hans gjenkomst. Jesu gjnkomst er vårt salige håp! Til sin medarbeider Titus, skriver Paulus: "... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet..." (Tit 2,13)

'Den første kjærligheten' - begeistringen for Jesus, fokuset på Ham og Han alene - må, som all annen kjærlighet, holdes ved like, ellers slukner den. Hvordan vedlikeholdes så denne begeistringen for Jesus? Ved å drikke djupt av kilden selv, ved å holde oss nær Ham. Da vil Han selv sørge for at den flammer opp. 

Når du har mistet alt - men ikke Jesus

 "Så mange mennesker gjør investeringer i livet i ting som vil bli tatt fra dem. De investerer i å tjene penger, i eiendommer, i utdannelse, i bokstaver foran eller etter deres navn - alt dette vil en dag bli tatt fra dem. Selv den fattigste person kan ha noe som aldri, aldr vil bli tatt fra dem - og det er muligheten av å sitte ved Jesu føtter, og lytte til hva Han har å si til deg. Og det er den eneste stedet som du midt oppe i alle distraksjoner i tiden, alle de bekymringer og all uro som finnes, kan finne fred i Jesu nærvær."

- Nicky Cumbel (bildet), grunnleggeren av Alpha-kurset, oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 1

Vi lever i en svært alvorlig tid. Tegnene på Jesu gjenkomst går i oppfyllelse rett foran øynene våre. Jeg har re-dedikert mitt liv som en følge av de tegn som skjer både politisk, i naturen og med Israel, Guds profetiske klokke. Mer enn noen gang gjelder det å være årvåken! "Men midt på natten lød det et rop. Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte." (Matt 25,6)                                                                                                                                

Ifølge den hebraiske kalenderen befinner vi oss fremdeles i måneden Elul, måneden som leder opp mot de støre, profetiske høstfestene.  Jeg har skrevet om dette ved begynnelsen av denn måneden, men de siste dagene har dette kommet så sterkt over meg igjen, at jeg velger å sette fokus på dette på ny.                                                                                                         

"Elul" kan forstås som et bakkronym for uttrykket "Ani L'dodi V'dodi Li" - "Jeg er min elskedes og min elskede er min", med henvisning til til ens forhold til Gud. (Høy 6,3) Elul blir sett på som en tid for å ransake sitt hjerte og nærme seg Gud som forberedelse til den kommende dommedag, Rosh Hashanah, og forsoningsdagen, Yom Kippur. Rabbiner Shneur Zalman fra Liadi sammenlignet, ved en analogi, måneden Elul med en konge som besøkte bøndene sine i marken før han returnerte til palasset sitt.

Så dette er en nådetid gitt oss fra Gud slik at vi kan våke og be! Det var det Jesus sa vi skulle gjøre, når tiden nærmer seg.

Det er vanlig å blåse i shofar hver morgen (unntatt på sabbat) fra Rosh Hodesh Elul (den første dagen i måneden) til dagen før Rosh Hashanah. Støtene i bukkehornet er ment å vekke ens ånd og inspirere troende til å begynne sjelesøket som vil forberede dem til de høyhellige dagene. Som en del av denne forberedelsen er Elul tiden for å begynne den noen ganger vanskelige prosessen med å gi og be om tilgivelse. Det er også vanlig å resitere Salme 27 hver dag.

Det gjelder å være forberedt for de tidene som nå ligger foran oss. Det kan vi lære av Israels moderne historie, fra Yom Kippur krigen, som skjedde omtrent på denne tiden for snart 50 år siden: Om en måned er det ganske nøyaktig 50 år siden at en allianse ledet av Egypt og Syria angrep Israel på Yom Kippur, den store forsoningsdagen, hvor store deler av det israelske samfunnet står stille. Israel var uforberedt, og befant seg brått i en eksistensiell krise. Fienden vet å angripe når vi ikke er årvåkne. I etterkant av Yom Kippur-krigen har det blitt avdekket at Israels avlyttingsutstyr utrolig nok var slått av i dagene før Yom Kippur.

Det aller største behovet for Kristi menighet i dag - slik jeg ser det - er at Den Hellige Ånd vekker til liv i oss den første kjærligheten til Jesus. Bare på den måten vil vi holde ut i de prøvelser og trengsler som ligger foran oss. Måtte det være slik i mitt liv at jeg av hele mitt hjerte, kan samstemme med salmisten som sier: "Når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden." (Salme 73,25)

fortsettes

Alexander Men's profetiske ord om en falsk kristendom

De nærmest profetiske ordene til den russisk-ortodokse presten og martyren, med jødiske røtter, Alexander Men (bildet), er kanskje mer tidsaktuelle enn da de ble uttalt - hør bare!

"Kristendom kaan være autentisk og den kan være falsk. Den falske versjonen er alltid mest bekvem. Den passer oss best, og dagens religiøse liv kjennetegnes av den falske kirkeligheten som får mennesker til å foretrekke det som er bekvemt, rolig og behagelig, det som gir trøst og lykke, alt ifølge deres egne forestillinger."

Jeg husker ennå dagen som om den var i går: 9.sepember 1990. Jeg arbeidet da som redaktør for Ropet fra Øst, organ for Misjon bak Jerteppet, eller Norsk Misjon i Øst - nåværende Stefanusalliansen. Dagen ble med ett annerledes da vi mottok den forferdelige nyheten: Alexander Men var drept. Jeg skrev om saken, men valgte ikke å publisere bildene. 9. september 1990 var Alexander Men på vei til kirken for å feire 'den guddommelige liturgien', og på veien dit ble han angrepet av en voldsmann som tok livet av den 55 år gamle presten, med jødiske aner, med øks.

Alexander Men var en røst i tiden, en av de modige ortodokse prestene under kommunisttiden, og en av fornyerne av kirken etter Sovjetunionens fall. Han var kritisk til mye av det han så i sin egen kirke. Hør bare:

"Det vi oppfatter som ortodoksi, eller annen kristen bekjennelse, fungerer ikke sjelden som opium for folket. Det er en form for åndelig bedøvelsesmiddel som hjelper mennesker til å tilpasse seg verden omkring og som man kunne henge denne parolen over: Salige er de som tror det er trivelig i verden."

Aleksander Men måtte døpes i all hemmelighet og mistet senere sitt prestembete på grunn av sitt engasjement for sitt engasjement blant unge intellektuelle kristne. Det engasjementet likte de kommunistiske myndighetene svært dårlig. Alexander Men var høyt elsket blant unge mennesker. Det hører med til historien at når fader Alexander Men ble ordinert til prest i 1960 måtte han, på grunn av situasjonen i Russland, hvor de fleste presteseminarer var nedlagt, tilegne seg teologiske kunnskaper på egenhånd.

Alexander Men var viden kjent for to ting: Hans kjærlighet til Bibelen og hans bønneliv, Fader Men var det vi kaller en beder. For ham var kristentro LIV.

Gjentatte ganger ble han innbrakt til harde avhør hos KGB, men de klarte aldri å knekke ham.

Det er ennå usikkert hva som gjorde at Alexander Men ble drept. Det kan skyldes flere ting;

* Han var frittalende og kritisk.
* Han var av jødisk ætt
* Hans bibelundervisning tiltrakk seg mange mennesker

Og det kan være en kombinasjon av alle tre. Torsdag dnne uken feiret vihans minne i Kristi himmelfartskapellet.

Kristus ødela døden

I flere måneder nå har jeg levd med disse ordene: "Kristus ødela døden!" Måtte dette forunderlige påskelyset fra Kristi tomme grav alltid følge meg, og forandre mine hverdager. "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Ap 2,24)

- Bjørn Olav Hansen (c)

Babylon - men ikke babylonsk

En for meg ukjent farget kvinne bar frem følgende budsskap via sosiale medier. og jeg synes det er så viktig at jeg har valgt å oveersette det til norsk:

"Dette landet er ikke lenger et kristent land., Du forstår at i Babylon avvises ikke bare den kristne tro. Den er blitt anstøtelig. Har du lagt merke til det? Ja, vi lever virkelig i Babylon - men vet du, jeg har virkelig gode nyheter for dere: Vi er i Babylon, men vi er ikke babylonere! Vi er barn av Den Høyeste Gud! Og jeg priser Gud for det.

Derfor, når vi ikke er babylonere, har vi ingen ting å gjøre med å oppføre oss som dem. Det finnes steder i Babylon hvor vi ikke kan oppholde oss. Vi kan ikke kle oss som dem, eller spise den  maten de spisr. Vi kan ikke synge deres sanger eller lytte til deres musikk. Vi er "en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom., for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalt dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Peter 2,9)

Er det ikke vidunderlig å vite at Gud har utvalgt oss til å være Hans egne og vi er blitt kalt til å representere Ham i Babylon. Av den grunn kan vi ikke bli lik babylonerne og leve etter deres standard."

Råsänen, Selle og ytringsfriheten

Går alt etter planen vil vil utfallet av rettssaken mot den kristne finske politikeren og legen Pävi Räsänen (bildet) kunngjøres senest 30.november. Dommeren kunngjorde nemlig at retten ikke greier å holde den ordinære fristen på 30 dager. Det gir oss muligheten til å bruke disse dagene til å be for Päivi. 

Det er ikke så mye nytt å melde fra selve rettsaken - det er de samme argumentene som brukes for å få henne dømt for hatkriminalitet - men det er et par ting som jeg synes er nokså oppsiktsvekkende, ting som er fremkommet siden forrige rettsrunde:

Det viser seg nemlig at det var en luthersk prest, Harri Meronen, som politianmeldte henne. Dette minner meg om ordene fra 1.Johannesbrev: "... og mange antikrister har stått fram. Derfor vet vi at dette er den siste tid. De kom fra oss, men de var ikke av oss..." (1.Joh 2,18) Etter flere lange avhør av den tidligere finske innenriksministeren innstilte politijuristene på å avslutte saken uten etterforskning. Finsk politi uttalte da at etterforskning ikke kunne brukes som en kanal for å kritisere «frie religiøse meninger og verdier, selv om de ble oppfattet som forstyrrende og upassende». 

Så kommer det andre oppssiktsvekkende i denne saken: Statsadvokaten var imidlertid av motsatt oppfatning. Det ble tatt ut tiltale med hjemmel i lov om etnisk agitasjon, seksjon ti om krigskriminalitet og forbrytelser mot menneskeheten. 

Intet mindre! Det Päivi Räsänen har gjort er å sitere fra Bibelen og holde fast ved kirkens syn på ekteskapet gjennom 2000 år. Men slike meninger tåles ikke i samfunnet slik det er blitt, selv ikke av kirkens egne. Da anklages man for hatkriminalitet. Er det virkelig et slik samfunn vi vil ha? 

Nå ser vi at ting er i gang her i Norge også. Nå er ikke partiet Konservativt og dets partileder 'my cup of tea', men jeg reagerer kraftig på at hans og partiets meninger sensureres av sosiale medier, ikke minst under en valgkamp. Saken er som følger: Under Arendalsuka ble det i år for første gang arrangert en såkalt småpartidebatt.Konservativt, tidligere Partiet De Kristne var et av partiene som stilte opp. Og som en helt naturlig ting la de ut klipp fra ting partileder Erik Selle sa, på sosiale medier.

Men nå har en slik videosnutt -  det aktuelle videoklippet handlet om Rosa Kompetanses virksomhet i skoler og barnehager - og skal ha oppnådd nesten 100.000 visninger, blitt fjernet fra Tik Tok. Det sosiale mediet mener budskapet som ble fremmet under partilederdebatt var «hatefullt». Konservativt har klaget på avgjørelsen, men Tik Tok opprettholder både slettingen og begrunnelsen.

Er det et slikt samfunn vi vil ha eller er i ferd me å få, at ytringsfriheten og tros- og samvittighetsfriheten skal tas fra oss? 

De som ber for Norge og Norden har mye å be om. 

Det er bare et tidspørsmål  før kristne i Norge anklages for hatkriminalitet - eller som i Finland for "krigskriminalitet og forbrytelser mot menneskeheten" - fordi vi siterer Bibelen og ytrer oss mot Pride, Fri og Rosa Kompetanse, og stilles for retten.

'Amen' fullbyrder alt

 Alt i Det gamle testamente peker fram mot Jesus og blir oppfylt i ham. Hvis du ikke ser dette, kan du ikke forstå noe. Da leser du i en interessant, gammel bok, men ikke i Guds ord. Hvis du gjør et utvalg i den gamle loven og avviser det som ikke passer deg, ser du ikke på Det gamle testamente slik Jesus gjør. Han velger ikke ut. Han har en uendelig respekt for Faderens verk. Hvis noen av forskriftene ikke gjelder lenger, er det ikke fordi de har opphørt, men fordi de er fullendt i den nye pakt.

Når Jesus begynner å forkynne det glade budskapet, innleder han med et ettertrykkelig amen. Han sier amen til alt Faderen har gjort hittil. Jesus erkjenner med glede at Faderen har åpenbart seg for verden helt fra begynnelsen av. Han vet at ikke alt begynner med ham selv. Faderen har mange ganger og på mange måter talt til verden gjennom profetene (Hebr 1,1).

Jesus sier ja til Faderens ord og bekrefter dem. Ikke et eneste ett av dem går tapt. Han vet også at det er først nå disse ordene avslører sin egentlige mening. Jesus er selv det endelige Ordet, bare i ham blir det klart hva alle tidligere ord betydde.

Kan ikke du også si et amen til alt det som Gud hittil har gjort i livet ditt? Hvis du sier ja til alt istedet for å gjøre opprør, kan alt få sin rette mening og bli fullbyrdet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 269

Drømmen om knappenålene

Natt til søndag drømte jeg om knappenåler! Da jeg våknet spurte jeg Herren om det var noe Han ville si meg med denne merkeelige drømmen, men fikk ingen klarhet i det der og da. Ikke før jeg kom til Grimerud i går, hvor vi hadde et møte i arrangementskomiteen til Den nasjonale bønnekonferansen, hvor jeg sitter. Mens vi ba sammen, spurte jeg igjen Herren, om det var noe Han ville si meg om knappenåler?

Det er en historie som går forut for drømmen om knappenålene, som må fortelles På ettermiddagen lørdag, kom en sterkt følelse av Guds hellighet over meg. En ærefrykt for Gud. Denne følelsen bar jg med meg inn i natten.

Mens jeg er helt stille under bønnestunden mandag, er det som jeg er hensatt til pinsedag i Jerusalem, og jeg lytter til Peters pinsepreken. Da folkemengden hadde lyttet til den, kommer Den Hellige Ånd over dem, og "det stakk dem i hjertet", leser vi.

Slik er også Den Hellige Ånd. Han sørger for å uroe, vekke til live, samvittigheten. Det er ikke alltid fred som kommer når Ånden virker! Han stikker! 

Vi skal tale som Guds ord, sier Guds ord. Ordet er som salt, det svir, av og til. Og det trengs. Derfor er Guds ord anstøtelig. Apostelen Paulus skriver: "Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud, og kan legge festninger i grus. vi river ned tankebygninger, og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud." (2.Kor 10,4-5)

La Den Hellige Ånd skape stikket i samvittigheten, hindre den ikke fra å gjøre jobben sin! Det kommer en tid da folk ikke orker å 'stampe mot brodden', slik Paulus gjorde, mn overgir seg til Gud. Løp ikke etter å forsøke å plastre såret, men la Ånden få gjøre sin gjerning!  Vi må slutte å være så redde for Guds ords virkning på menneskers hjerter, ved å unnskylde hvor radikalt Guds ord er.

Om å forstå Guds tanker og søke Hans råd

Mange mennesker (selv innenfor kirken) legger stor vekt på menneskehetens intellektuelle rike. Ikke desto mindre forteller Skriften oss at Herren legger størst vekt på vår evne til å høre og få tilgang til Hans tanker. Vår formaning er å forstå Guds tanker og artikulere dem i et ord. Å kombinere åndelige tanker med åndelige ord. (1 Korinter 2:13)

"For mine tanker er ikke dine tanker, og dine veier er ikke mine veier," sier Herren. For likesom himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn dine veier og mine tanker enn dine tanker — Jesaja 55:8-9

Som Salomo må vi dyrke (gjennom intimt fellesskap) et "hørende hjerte" slik at vi hele tiden kan høre en strøm av innsikt og åpenbaring fra Kristi sinn. Da, og bare da, kan vi møte det djupe mørket som unikt vil møte denne sistedagsgenerasjonen rett før Herrens tilsynekomst.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den som hører hva Ånden sier

 "Den som har øre, han høre hva Ånden sier!" Det er blant de viktigste ordene i Det nye testamente. Dypt inne i restene er et "åndelig øre" som kan og må dyrkes for å høre Herrens stemme. Uansett hvordan vi kan oppfatte vår evne til å høre Herren, må den kultiveres, utvikles og perfeksjoneres i disse siste dager. Hvis vi skal oppnå vår endelige hensikt i Guds rikes plan, er det obligatorisk at vi tror og fungerer i Åndens rike over menneskelig resonnement. Dette oppnås gjennom omhyggelig følsomhet for Herrens stemme og avsløringen av Hans ord/mysterier.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Baptistene går i konservativ retning

Landsmøtet i Det norske baptistsamfunn - som nå er blitt Baptistkirken Norge - har talt: "Det Norske Baptistsamfunn fastholder sitt syn på ekteskapet mellom en mann og en kvinne som Guds gode ordning for samliv.

Med bakgrunn i dette godkjenner ikke Baptistsamfunnet pastorer som lever i likekjønnet samliv. Dette standpunktet tas inn i hovedstyrets retningslinjer for ansettelsesrådet, jfr vedtektenes § 12,b og inngår i Det Norske Baptistsamfunns forståelse av baptistisk tro og ordning, jfr vedtektenes § 2. Heller ikke de som velges til menighetens ledelse (menighetsråd) skal leve i likekjønnet samliv. Vi understreker samtidig viktigheten av å møte alle mennesker uansett seksuell legning med omsorg og varme og ber menighetene ta bevisste grep for å fremme nestekjærlighet, likeverd, respekt og inkludering for alle mennesker med åpenhet om utfordringene knyttet til samlivsspørsmål. Landsmøtet ønsker at det etableres en ordning med suspensjon fra Baptistsamfunnets demokratiske prosesser for menigheter som ikke er lojale mot baptistisk tro og ordning. Landsmøtet ber hovedstyret utarbeidet forslag til vedtektsendringer i tråd med dette til landsmøtet i 2024."

Denne helgen er nærmere 200 delegater fra landets 104 baptistmenigheter samlet til landsmøte i Ålesund. Hovedstyret fremmet et forslag hvor det heter at man forstår ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne. «Med bakgrunn i dette bør ikke DNB godkjenne pastorer som lever i likekjønnet samliv», het det.

Mange mente likevel at hovedstyrets forslag ikke gikk langt nok og det ble særlig reagert på ordet «bør». Tidligere generalsekretær Magnar Mæland la inn et motforslag der det het at Baptistsamfunnet ikke godkjenner at pastorer eller medlemmer av menighetsråd lever i likekjønnet samliv.Mæland foreslo også suspensjon for menigheter som bryter med vedtaket.

Resultatet av avstemmingen ble som følger: Magnar Mælands forslag: 125 stemmer.  Hovedstyrets forslag: 63 stemmer. Avviste stemmer: 2.

Å bli båret av kirkens tro

 Uke etter uke, år etter år fremsies Den apostoliske trosbekjennelsen i Kristi himmelfartskapellet - og i utallige kirker og forsamlinger verden over. Det er summen av vår tro. Og jeg elsker den. Men i de senere år har jeg også blitt svært glad i Den nikenske trosbekjennelsen. Mens Den apostoliske legger hele vekten på 'Jeg tror...', så er vektleggingen annerledes i Den nikenske. Der heter det: 'Vi tror...' Fire ganger gjentas dette og det hele avsluttes med: 'Vi bekjenner...'

Når man er sliten er det ikke alltid like lett å få frem et: 'Jeg tror...'.Da er det godt å hvile i kirkens tro, det man bekjenner sammen med hele den kristne kirke. Det er ikke jeg som bærer troen, men det er kirkens tro som bærer meg. Det gir hvile.

I dag minnes jeg noe biskop  Bo Giertz skrev, her i min oversettelse:

»Hvis du vil se hva sann kristendom betyr, hvis du vil lære hvordan Kristi kirke lever og fungerer, hvis du vil vite hvordan et menneske blir frelst – så må du først og fremst gå tilbake til apostlenes, martyrenes dager og kirkefedre. Deretter må man sette seg ned og grunne på reformatorenes budskap, og til slutt må man ikke glemme de tilgitte sjelefrelserne som Gud skjenket vår kirke i forrige århundre og gjennom hvem han ga oss de dyptgripende kirkevekkelsene, fra hvilke alle fremtidige tider har noe å lære.«

»Det er denne trippelarven – fra den tidlige kirken, reformasjonen og vekkelsen – som nå skal forvaltes og levendegjøres. Her er det viktig å både bevare og gi videre, både å lære av fortiden og å gjøre den levende for nåtiden. (..) Arbeidsprogrammet vårt blir derfor dette: å lære av fortiden for å kunne møte morgendagen, fordype oss så djupt i Kirkens store livsstrøm at vi blir rustet til å forkynne Kristi ord og leve i et nytt alder og foran nye mennesker sitt liv på den måten som hører til dette nye århundret i Kirkens historie.«

(Bo Giertz, 1949, Hyrdebrev til Gøteborgs stift, s. 21-22)

Bønnesvar: Endelig kom gjennombruddet - Norge får kornlagre

Endelig kom gjennombruddet - og bønnesvaret! For første gang på 20 år skal Norge fylle beredskapslagre med korn. Det er NTB som melder dette. Pandemi, krig i Europa og klimaendringer gjør dette nøvendig, mener regjeringen. Det er snakk om 15.000 korn som skal lagres neste år. Så skal det fram til 2028-2029 bygges opp et lager år for år slik at Norge har et beredsskapslager for tre måneder.  

I forslaget til statsbudsjett for neste år er det satt av 63 millioner kroner til beredskapslagring. Mot slutten av tiåret skal 82.500 tonn mathvete være i hus. Beredskapslagrene skal plasseres flere steder i landet. 

Årets avlinger her til lands er anslått å være 22 prosent lavere enn i fjor, noe som betyr at Norge ifølge Felleskjøpet trolig må importere hele 115.000 tonn mathvete - altså mer enn det regjeringen vil ha i et nasjonalt kornlager.

Norge har hatt kornlagre i lange tider, men det ble faset ut i 2003.

 

Gud taler. Hvem lytter?

 Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk djup. 

Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har han talt et Ord som uttrykker ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer han som Ordet, som Faderens endelige Ord. 

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone" (Visd 18,14-15).

Men hvor har det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 266

Den gode del

 Jesus besøker Marta og Maria. Ved første blikk kan det se ut som Marta er den som virkelig viser kjærlighet, mens Maria er egoisten i familien. Marta glemmer seg selv, hun tenker på Jesus og arbeider for å gi ham et velsmakende måltid. Maria, derimot, tenker bare på at hun selv vil få så mye som mulig ut av Jesus. 

En slik oppfatning har mange mennesker. Dette er det de tenker om eller sier til dem som vier seg til bønn og meditasjon: 'Hva gjør du egentlig? Ikke vær så selvsentrert, glem dine egne interesser, gjør noe for andre, engasjer deg, slik vi gjør!'

Men Jesus tar klart parti for Maria. "Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." Å lytte til Gud, å være åpen for ham i stillhet, det er virkelig kjærlighet. Jesus leter etter slike som er villige til å la ham få formidle budskapet sitt. Mennesker som har tid eller tar seg tid til å lytte og la ordet virke. Han kan ikke nå dem som alltid stresser fram og tilbake og bekymrer seg for mange ting (Luk 10,41).

Gud lengter etter at du skal gi ham en sjanse til å være seg selv, gi seg selv i kjærlighet. Men kjærligheten kan aldri tvinge seg på, den kan bare uttrykke seg hvis du er stille, åpen og mottakelig. Du er skapt til å elske, og du kan bare elske hvis du tar imot Guds kjærlighet. 

Maria hadde ant hva hun var skapt til. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 264

Vei i ødemarken

Det er noe herlig befriende å be salmene i Salmenes bok i Bibelen. Så jordnære de er, og samtidig himmelvendte. Salmistene viker ikke unna for livets berg-og-dal bane, men skildrer livet bånn ærlig. Som kong David i Salme 55, som skriver: "Hjertet skjelver i mitt bryst, dødsangst kommer over meg. Frykt og beven fyller meg, og hele kroppen skjelver. Jeg sa: 'Å, hadde jeg vinger som duen, da fløy jeg bort og fant meg et bosted.' Ja, langt av gårde ville jeg flykte og finne nattely i ørkenen. I hast ville jeg søke tilflukt mot storm og forrykende uvær." (Salme 55,5-9)

Slik er mine dager noen ganger. Når livet blir for utfordrende trenger vi alle å finne et hvilested, Herren er et slikt sted. I vers 26 i den samme salmen kommer han med følgende oppfordring: "Kast på Herren det som tynger deg, han vil holde deg oppe." Apostelen Peter har nok bedt disse ordene fra Salme 55 mange ganger, og siterer dem i sitt første brev. Du kan lese dem i 1.Pet 5,7. Jeg har tenkt på dette: noen ganger kan det være viktig og riktig å kaste ting fra seg. Gi slipp på dem, og noen ganger klarer vi ikke å gi ting fra oss. Da er det lettere å kaste dem fra seg. 

Kong David søkte sitt nattely i ørkenen, mot storm og forrykende uvær. Jeg leser for tiden Athanasios: 'Guds ord ble menneske'. Athanasios var den sentrale skikkelsen i kampen mot arianerne, og måtte titt og ofte søke ly blant ørkenfedre i den egyptiske ødemarken. Her ble han tatt vare på av bedende mennesker. Det blir klarere og klarere for meg etter hvert som tiden går, at vi trenger hverandre når livets kamper hardner til. Da er det godt å hvile og søke nattely hos de som representerer kirkens puls: bederne.

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte,at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med han, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Tungetalen som personlig bønnespråk, del 2

 Natten har sitt eget bønnespråk. Det er min erfaring. Det kommer tider i våre liv da ordene kommer til kort, og bønnens språk blir taust eller flyter over i bønn i tunger. - Til det mest intime språket mellom et menneske og Gud. Apostelen Paulus beskriver tungetalen som bønn i 1.Kor 14,2-5a: "For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden. Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv..."

Her kan vi legge merke til tre ting når det gjelder tungetalen som bønn. Den er annerledes enn den tungetalen som vi leser om i Apg 2, hvor de som talte drevet av Den Hellige Ånd talte på et språk som var gjenkjennelig for de som hørte på, men som de selv ikke kunne. Her i Korinterbrevet beskriver Paulus tungetalen brukt i det personlige bønnelivet i tre karakteristiske trekk: 1: "Den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." 2: "...Han taler hemmeligheter ved Ånden." 3: "Han oppbygger seg selv."

Bønn handler ikke om mengden ord vi uttrykker. De gamle bederne sa det slik: 'Leppenes bønn er bønnens forstadie!' Styrken i vår bønn ligger hverken i våre mange ord, eller de rette ordene. Stillhet og tungetalen brukt som bønn kan dessuten, hver for seg, ses på som de mest adekvate svar på Guds uutgrunnelighet og storhet. Ordene våre kommer uansett alltid til kort når det gjelder Gud. Gud er per definisjon alltid større. Det er en erkjennelse vi kommer fram til når vi modnes i bønn. Tungetale er uttrykk for en bønn som ikke forsøker å fange Gud med ordene og si til ham hvordan han skal handle, men lar Ånden lede bønnen på et språk som overgår så vel våre gjennomtenkte som våre umiddelbare formuleringer.

Apostelen Paulus var en språkmektig mann, som behersket flere av samtidens ledende språk. Det være seg hebraisk, romersk og gresk. Likevel talte han mer i tunger, skriver han til den kristne forsamlingen i Korint, enn andre. Selv Paulus kom til kort når han skulle be på noen av disse språkene, derfor ba han i tunger. "Be til enhver tid, i Ånden," skriver han. (Ef 6,18) 

Jeg innledet denne artikkelen ved å skrive om natten - i betydning sjelens natt. Tiden med kronisk sykdom har gjort noe med bønnelivet mitt. Det er enklere. Birgitta av Vadstena har sagt det slik: 'Jo nærmere vi lever Gud, jo enklere blir vi.' I Guds nærvær blir ordene få, jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt i nærvær av Den Hellige Gud. Da hender det at jeg øser ut mitt hjerte i tunger. 

Tungetalen som personlig bønnespråk, del 1

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tilbake til Lewi Pethrus som sa: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."  

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Å bli seende

Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal ble seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jeau vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfaløle Jesus om hjelp og om å bli befridd for all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, og ikke gjøre motstand.

Den blinfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser.

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 238 

En forunderlig historie om ville hester og en sang

I fire netter og dager har jeg på grunn av svimmelhet som skyldes Parkinson oppholdt meg i hvilestolen min, nesten ute av stand til å røre meg. I går mens jeg var alene i huset, hadde jeg en underlig opplevelse. En god venn av meg fra Irland - Rodney W. Burton - sendte meg for non dager siden en innspilling han adde gjort med telefonen sin,  hvor han dels på engelsk, dels i tunger, synger inspirert av Den Hellige Ånd over mitt liv. 

Etter å ha lyttet til musikken og ordene  en stund skjer det forunderlige:jeg befinner meg i en vakker dal, hvor det løper masse ville hester, og jeg løper sammen med dem - fullstendig helbredet!

Jeg spiller denn vakre sangen over og over og over igjen.

Og er tilbake i dalen med hestene!

Fordelene ved gudsfrykt

 Fordeler for dem som har ærbødig ærefrykt og hellig frykt for Herren: Salme 25:12-14.

1. Herren vil instruere dem i måten de bør velge.

2. Deres sjel vil forbli i velstand (Guds godhet)

3. Deres etterkommere (frø) vil arve landet (jorden)

4. Herrens hemmelighet (overnaturlig innsikt) tilhører dem

5. Den Hellige Ånd vil avsløre og fremheve dybdene (privilegiene) i hans pakt

Tro mot kallet og tjenesten

Det ble sterkt for meg personlig når Joseph Simon nummer to fra høyre, med mikrofonen i hånden) hilste sin sønn med ordene fra 2.Tim 4,1-5: "Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste."

Sterkt og gripende på to måter: først og fremst fordi det var en far, som ga ordene videre til sin sønn. I Paulus' tilfelle var det en ånelig far som gav stafettpinnen videre til in åndelige sønn, i Josephs tilfelle er David en av hans sønner. Familien er ungarsk, men Joseph har sammen med resten av familien bodd i Romania hvor han har vært pastor for Europas største ungarsktalende baptistmenighet.

Men sterkt også fordi de samme ordene ble lest da jeg selv ble ordinert til pastortjeneste i Det norske baptistsamfunn Langesund i 1996. 

Det er med stort alvor jeg holder fast ved ordinasjonsløftet mitt. Innfor Gud og i nærvær av  den gudstjenestefeirende forsamling svarte jeg ja på å forkynne Guds ord, og være tro til livets slutt. Det akter jeg å holde. For meg i min alder handleer det nå om å fullføre min tjeneste.

Ved pastorordinasjoner og pastorinnsettelse er det mest vanlig å begynne å lese fra vers to: "Forkynn Ordet!..." Men da går vi glipp av noe vesentlig, nemlig den sammenhengen apostelen Paulus setter disse ordene inn i: eskatologien!

Vi avlegger løftet innfor Gud og Kristus, som skal dømme levende og døde - og som kommer igjen! Det er ikke mennesker jeg en dag skal svare for, men Gud. Da hjelper det lite å være mennesker til lags. For meg personlig eer dette bare blitt mer og mer alvorlig, også sett i lys av Jesu snarlige gjenkomst. Må jeg finnes tro mot Guds ord og forkynn i tråd med Guds ord når Han kommer igjen, og ikke å ha stridd troens gode strid forgjeves.

De som kjenner sin Gud vil stå fast og holde ut

Daniel profeterte om en fremtidig generasjon av sterke åndelige forkjempere som ville kjenne Gud ved å observere og oppleve Ham og vil gjøre mektige gjerninger til Hans ære. Daniel 11,32: "Men de av folket som kjenner sin Gud, skal stå fast og holde ut."

Denne profetiske fremstillingen er veldig kraftig i det hebraiske språket. Det betyr å bli styrket med makt for å seire. Den formidler manifestasjonen av overnaturlige begavelser for å være sterk og modig med et resolutt ansikt.

I oss selv har vi ikke disse egenskapene. Guds modige og krigerske egenskaper kommer ved åndelig formidling, gjennom å tilbringe tid med ham i personlig fellesskap.

​Vi er unikt skapt for å møte utfordringene til vår generasjon. Spesielle begavelser, gaver og evner formidles sammen med overnaturlige ønsker som motiverer oss til å svare på behovene og skjebnen som er forordnet for vår generasjon. Bare Kristus i oss er midlet for dilemmaene vi står overfor.

- Paul Keith Davis (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Stor glede ved pastorinnsettelse - lovte troskap mot Guds ord

 I går hadde jeg den store gleden og det store privilegiet å få innsette den nye pastoren for Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika, utenfor Oslo. Sammen med pastorer og eldste fra USA, Ungarn, Romania og Storbritannia la jeg mine hender på David Simons og og overga ham til Gud og til den nye tjenesten.

Som et ledd i pastorinnsettelsen ble den nye pastoren, før han ble bedt for, spurt om helt sentrale ting i vår tro: om hans syn på Gud, frelsen, menigheten og om Bibelens inspirasjon og autoritet. David Simon svarte så høyt for hele forsamlingen og lovte troskap mot Gud og Guds ord. Slik burde det være i forbindelse med alle pastorinnsettelser.

Jeg har hatt et vennskapsforhold til Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika i mange år, og til familien Simons. David Simons etterfølger sin far Joseph, om nå flytter tilbake til hjemlandet Ungarn sammen med familien.

Jeg fikk anledning til å overbringe følgende hilsen til den nye pastoren, og hans kone: Bianca:

Dear David!

The very first time I saw you, I had a strong feeling that I was standing in front of the future pastor of IBC. We had not spoken together, but I think that in the first conversations we had I asked you if you had thought about whether you had a calling to become a pastor? The feeling grew stronger as we talked. Today I believe it was God who revealed this to me, so that I could start praying for you.

Today you stand here as an answer to prayers, to mother's and father's prayers, to the congregation's and mine.

Can I get you some good advice on the way forward?

1. Do as God becomes man!

Don't be afraid to show that you are weak and need God. By showing that you are vulnerable, you help the members of the congregation and those who listen to your teaching to be honest with their own lived lives.

2. Be humble

Remember that God opposes the proud, it is the humble who receive grace.

3. Give them Jesus!

The most important thing you can give another person is to give them Jesus, only Jesus. Don't think you're going to show them everything you've learned, be simple, like Jesus.

4. Listen to the Holy Spirit

Do not try to control the Holy Spirit. You are doomed to fail! Let the Spirit loose, and drink deeply of the Spirit yourself, then you will always have fresh water and pass on. Give the Holy Spirit permission to change the program of a service, the theme of your sermon, and the agenda for the day. Prepare for surprises when dealing with the living God. Anyone dealing with God must be prepared for the unexpected.

If I can give you a word from Scripture, it must be this from Joh 3:5: "The wind blows where it wants. You hear it rushing, but you do not know where it comes from and where it goes. This is how it is with everyone who is born of the Spirit.

​

May God bless your life and ministry to the honor of the Lamb of God.

All reactions:

3Arne D. Danielsen, Jon A Haugen and 1 other

Om å kultivere et hjerte for Herren

Salme 9:10 forteller oss "De som kjenner ditt navn, stoler på deg." Venner, la oss gå lenger enn bare å vite om Gud og virkelig bli kjent med hans navn, hans karakter, hans hjerte.

Det er lett å ha et tilfeldig bekjentskap med Herren, men du og jeg ønsker så mye mer! Vi ønsker å dyrke et djupt vennskap med Gud hvor vi opplever hans nærvær daglig.

I Jeremia 24 lover Gud å gi sitt folk et hjerte til å virkelig kjenne ham. For en invitasjon! Han lengter etter at vi skal møte Ham på en intim måte.

Når vi gjør plass til å sitte sammen med Jesus, enten vi er på en rolig spasertur eller i bønnstunder, får vi en gjenklang med skjønnheten i hans natur. Vi føler hans glede, hans tålmodighet, hans visdom, hans godhet mot oss.

Å kjenne Herren betyr å stole mer fullstendig på ham. Det betyr å la ham helbrede våre hjerter og forvandle oss til å bli mer lik ham. Når vi ser Guds herlighet, blir vi forandret.

La oss akseptere Guds invitasjon til å kjenne ham djupt som vår kjære venn. La oss sette av tid til å sole oss i hans nærvær og høre hans hjerte. For dette er selve evig liv - å bli forent i levende forening med Jesus Kristus, vår himmelske brudgom.

Steve Porter/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)