Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.

En kvinne som løftet frem kvinnens tjeneste i kirken

Kirken har fostret mange sterke kvinner. Det kjenner jeg djup takknemlighet for. Hva skulle vi gjort uten dem? Søndag var det ganske nøyaktig 110 år siden Elisabeth Behr-Sigel ble født. Hun var en av de ledende skikkelsene i det som er blitt kalt den ortodokse teologiens gullalder i vest.

Elisabeth Behr-Sigel ble født i 1907 i Alsace, som på den tiden var en av del av Det tyske riket. Faren var en protestantisk kristen, moren jøde. Et intellektuelt hjem, hvor Elisabeth allerede i ung alder ble en kristen. Hun var en av de aller første kvinnene som studerte teologi ved universitetet i Strasbourg.

Frankrike hadde en spesiell tiltrekningskraft på russere som flyktet fra den kommunistiske maktovertagelsen i Russland. Paris ble et sentrum for ledende ortodokse intellektuelle. Og Elisabeth Behr-Sigel skulle komme i kontakt med flere av dem, som hver å sin måte skulle forme hennes liv. Jeg kan nevne tre ved navn: Nikolaj Berdjajev, russisk idehistoriker, som blant annet har skrevet en fremragende biografi om Fjodor Dostojevskij, Sergius Bulgakov, russisk-ortodoks teolog, og fader Lev Gilett - han som har skrevet bøker under pseudonymet 'en munk fra Østkirken'. I mer enn 60 år pleide de et nært vennskap. Elisabeth Behr-Sigel skulle da også skrive en biografi om denne prestmunken.

Men vi må ikke glemme vennskapet med Maria Skobstova, som drev kanskje en av de mest spennende kommunitetene i Paris i sin tid, som var en møteplass for intellektuelle, en trygg havn for prostituerte og suppekjøkken for de fattige. I tillegg var denne kommuniteten et tilfluktssted for jøder, ikke minst jødiske barn, under 2.verdenskrig. Moder Maria ble arrestert og sendt til den fryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück hvor hun ble henrettet.

Elisabeth Behr-Sigel overlevde krigen. Hun kom med djuppløyende refleksjoner om kvinnens tjeneste i kirken. Etter at hennes mann, Andre Behr, døde i 1968, flyttet hun til Paris og bodde i en bitteliten leilighet. Hun reiste mye og deltok med foredrag på flere teologiske konferanser og seminarer. Elisabeth Behr-Sigel var aktiv helt frem til sin død 26.november 2005.

Seksuell trakassering, synd og ny nådelære

En flodbølge av synd og urenhet skyller over oss. I land etter land står kvinner og menn frem og snakker om seksuell trakassering. Det er bra at mørkets handlinger avsløres av lyset. Det som nå avdekkes, har skjedd og skjer i alle sammenhenger. Kristne er ikke unntatt.

Samtidig som dette skjer pågår det en stor forførelse innen mange kristne sammenhenger. Forkynnere og bibellærere, noen av dem toneangivende, står frem og hevder at kristne ikke har synd å bekjenne. Dette er kanskje en av de aller største forførelser kristenheten noensinne har sett.

Franklin Graham snakket om synd under Håpets festival i Oslo Spektrum. Han konkretiserte også hva han mente med det. Det er sjelden vare i dag. Ikke mange norske forkynnere ville gjort det samme. Ordet 'synd' nevnes nesten ikke mer. Derfor snakker vi heller ikke om samboerskap, sex utenfor ekteskap, urenhet på andre områder - det er så utbredt og vi vil ikke bli upopulære.

Vi har senket den bibelske standarden. Ja, i dag finnes det retninger i Norge som hevder at Bibelen ikke er Guds ord, og at fortapelsen er et sted man kan komme seg ut av etter døden - om man vil. Gud er bare god, sier de og det får ingen som helst følger hva du gjør.

Og sier du noe annet - ja, da er du en skriftlærd og en fariseer.

Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige. For Ham, og Ham alene, må vi alle en dag bøye kne.

Det er befriende å få se sin synd og bekjenne den. Syndsbekjennelsen er god sjelehygiene. I stedet for å bære på den - bekjenn den!

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Bønnesamling med 120 pastorer og syndebekjennelse

120 svenske pastorer fra seks kommuner kom lørdag sammen til en bønnedag i Bollnäs. 30 ulike forsamlinger var representert.

Noe er på gang både i Sverige og Finland. Det kommer stadig meldinger om både nasjonale, regionale og lokale bønneinitiativ. Oppslutningen om disse samlingene er i sterk vekst.

Samlingen i Bollnäs ble holdt i pinsekirken og det var lederen for bønnenettverket 'Sverigebönen', Patrik Sandberg, som hadde tatt initiativet.

Foruten mye bønn feiret man også Herrens måltid med syndsbekjennelse. Deltagerne bekjente synd for hverandre og ba for hverandre. Til neste år, nærmere bestemt den 16.-17 februar, inviteres det til en stor bønnesamling for hele Hälsingland. Den skal holdes i Hudiksvall.

Jeg gleder meg stort over det som skjer i Sverige og Finland. Måtte den samme bønneilden brenne i Norge.

Billedtekst: Fra bønnedagen i Bollnäs. Foto: Världen i dag.

Spennende samarbeide mellom Taize og anabaptistiske Bruderhof

Ved flere anledninger dette året har det vært god kontakt mellom den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike og det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof.

Det hele begynte i april i år da flere ungdommer fra Bruderhof deltok på en Taize-weekend i Birmingham. Så reiste fire ungdommer fra Bruderhof til Taize denne sommeren, og et vennskap begynte å vokse frem. Og nå i november kom en av Taize-brødrene til Bruderhof-kommuniteten i Darvell, som ligger i East Sussex, og består av 300 menn, kvinner og barn som lever i dette fellesskapet.

To dager tilbrakte broderen fra Taize i kommuniteten i Darvell. Nå planlegges det en Taize-weekend  9.-11. mars hvor 40 ungdommer fra Darvell skal delta. Hensikten er å skape vennskap og dele erfaringer. Rammen rundt samlingene ligner mye på de bønnene som bes i Taize blandet med rytmen i Darvell kommuniteten. Det er plass til 40 deltagere til. Så her er det først til mølla.

Bruderhof fellesskapet ble grunnlagt i 1920 i Tyskland av Emmy og Eberhard Arnold. De lever i eiendomsfellesskap og har kommuniteter i USA, Storbritannia, Tyskland, Paraguay og Australia. Bruderhof er aktive fredsstiftere.

Billedtekst: Fra en Taize-samling i Darvell Bruderhof i år.

Min synd og Frelseren

Det er et maleri som betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det finnes gjengitt i boken "Open to God" av Joyce Huggett. Kunstneren har malt den bortkomne sønnen som omfavnes av sin far. Den arme skikkelsen som holdes så ømt av en far som elsker selv det sønderknuste.

Vi snakker jo ikke om synd lenger. Den er avskrevet. Noen kristne mener jo også at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Jeg har. Ordene til David har vært med meg noen dager nå: 'Mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg ..." (Salme 51,5)

Arm, hjelpeløs får jeg likevel komme til Gud, som tar imot meg. Og holder meg.

Jeg lever i den omfavnelsen disse dagene. Trenger ikke mer. Bare bli holdt. Bli sett. Bekreftet.

Det er godt å bekjenne sin synd. Det er befriende.

Syndenes forlatelse.

Det tror jeg er det vakreste ord jeg vet om.

Men det er godt også å bli trøstet og holdt. Særlig når den kroppslige styrken er skrøpelig. Da er det godt å overgi sine liv i Frelserens hender.

Det er et annet vakkert ord: Frelseren.

Hva Gud ser etter

Det er lett at visse sider ved den kristne tro blir teoretisk, og i noen tilfeller også ren 'teknikk'. Det gjelder å si de riktige tingene.

Det er opplagt en fare!

Men vi verken imponerer Gud eller lurer Gud. Gud ser nemlig etter noe helt annet. Han er ikke så interessert i våre ord, som Han er i våre hjerter. Han ser heller ikke på det ytre, men på det indre.

I går leste jeg opp igjen noe veldig befriende. Det er skrevet av forbederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den kanskje mer kjente Rees Howells, grunnleggeren av Wales Bible College. Samuel skriver, her i min oversettelse:

"Det er når et rop slynges ut fra hjertet at Gud hører og svarer på bønn."

Ja, slik er det! Gud ser til hjertet vårt. Ikke til hvor flinke vi er med ordene, ikke etter hvor mye vi har forstått, eller at vi bruker riktige ord. Det gir meg håp når jeg leter etter ordene for å gi uttrykk for hvordan jeg har, eller når jeg roter med begrepene, eller ikke forstår det som skjer rundt meg eller i meg. Gud er mer interessert i barnet i meg, enn at jeg opptrer som en voksen mann.

En underlig drøm om en arena full av mennesker i bønn

I natt hadde jeg en underlig drøm. Det var tillyst en bønnesamling. I drømmen så jeg en høyde i naturen, som en åskam. Jeg gikk sammen med noen andre opp dit, og kjente at jeg var litt skuffet og nedslått. Hadde liten tro på at det ville komme noen. Så fikk jeg se at det sto mennesker oppover hele åssiden ved løftede hender. Mange mennesker. Kvinner og menn og barn.

Plutselig var jeg på toppen av høyden, og jeg løftet videre opp - over åskammen. Som om en ørn hadde løftet meg. Nå så jeg mennesker på alle sider, og så åpner toppen på åssiden seg og jeg får se ned. Det er en stor sportsarena jeg ser. Fylt til bristepunktet av mennesker Alle med løftede hender i bønn. Unisont.

Jeg tror dette fant sted i Norge. Hvor vet jeg ikke. Når vet jeg heller ikke.

Men jeg tror denne drømmen er fra Gud, derfor velger jeg å gjøre den kjent. Jeg har hatt drømmer som Herren har gitt meg tidligere. En gang drømte jeg en drøm som ble gjenfortalt av tre personer, som ikke kjente hverandre, på tre forskjellige steder: Første gang på Hamar, andre gang i Oslo, tredje gang i Hannover. De tre personene gjenga drømmen uoppfordret til meg, med få dagers mellomrom. Jeg hadde ikke delt drømmen med noen. De tre kom fra tre forskjellige land. Drømmen gikk bokstavelig talt i oppfyllelse en tid etterpå. Den gangen var det en advarsel fra Gud.

Denne gangen tror jeg det handler om noe stort Gud har på gang.

Jeg tror Gud taler gjennom drømmer. Bibelen er full av eksempler, og gir et løfte til 'gamle menn': "Deres gamle menn skal ha drømmer ..." (Joel 3,1)

Billedtekst: Illustrasjonsfoto: Det var dette jeg så i drømmen.

En mann med stor Jesusbegeistring

I går skulle jeg så gjerne ha vært på Hamar, men det lot seg ikke gjøre. Dessverre. Filadelfia Hamar tok da avskjed med Kjell Erichsen (bildet), som har vært pastor for denne menigheten i hele 14 år.

Rause, kunnskapsrike, snille og omsorgsfulle, Kjell. Med stor Jesus-begeistring! Kjenner jeg blir varm om hjertet og fylt med djup takknemlighet for denne mannen. For kort tid siden skrev jeg om tre norske forkynnere som er en gave til denne nasjonen. Kjell hører også med til de gavene Gud har gitt Kristi kropp. Vi er mange som er glade for det.

For er det en ting som preger Kjell så er det en lengsel etter å se Guds barns enhet og synders frelse. Der hvor Guds folk kommer sammen, der er Kjell. Entusiastisk på Guds rikes vegne. Her er intet partisinn, kun raushet.

Det blir veldig spennende å følge deg fremover, Kjell. Har merket meg at flere kirkesamfunn har spurt deg om å tale. Kanskje Herren har utvidet ditt telt? Jeg tror det. Jeg har deg på bønnelisten min, og der kommer du til å stå. Takk for godt kollegialt fellesskap.

Alderdommens utfordring

"Å vente tålmodig med forventning er ikke nødvendigvis lettere når man blir gammel. Tvertimot, når vi blir eldre fristes vi til å stivne i et rutinemønster og si: 'Jeg har jo sett dette før...Det finnes ikke noe nytt under solen... Jeg skal bare ta det med ro: ta dagen som den kommer.' 

Men da mister livet den kreative spenningen. Vi venter ikke lenger at noe nytt skal skje. Vi blir kyniske eller selvgode eller helt enkelt utilregnelige.

Alderdommens utfordring er å vente med en større tålmodighet og med alt større forventning. Det handler om å leve med en ivrig forhåpning. Det er å stole på at vi gjennom Kristus har 'fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.' (Rom 5,2)"

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En dag for å gråte

Her hvor jeg bor er det en grå, litt tåkete, hustrig dag. Ikke spesielt innbydende. I norsk historie er det skammens dag: I dag er det på dagen 75 år siden dampskipet Donau la ut fra Utstikker 1 i Oslo havn. Ombord var det 532 norske jøder. Skipet gikk til Stettin i Polen. Herfra ble de fraktet videre til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble kvinnene og barna ført til gasskamrene. Mennene satt i tvangsarbeid.

Bare ni av dem kom tilbake.

Det er i grunnen helt greit at det er en grå, tåkete, hustrig dag i dag.

Det skaper en ramme om denne skammens dag, denne forferdelige dag i norsk historie. Derfor er det også passende at denne minnedagen i år faller på Domssøndagen i kirkeåret. For Norge bærer på skyld når det gjelder behandlingen av jødene.

Bildet er tatt av Georg W. Fossum. Fotografen tok to bilder i all hemmelighet av deportasjonene fra Utstikker 1. Dette er et av bildene, og det viser en folkemengde som sto og så på at jødene ble ført bort.

Det er en tid for å gråte.

Skrev jøden som skrev boken Forkynneren i Bibelen.

Dagen i dag er en slik dag.

Det er også en tid for å minnes.

Dagen i dag er en slik dag.

Sverige er et kristent land - og slik skal det forbli

Assisterende professor ved universitetet i Uppsala og president for Skandinavisk Teologisk Høgskole, Anders Gerdmar, har skrevet en artikkel hvor man forteller om kristne i Tanzania som ber for Sverige. Gerdmar har et svært viktig anliggende som også gjelder Norge. Jeg møter stadig og hører stadig om mennesker i de fjerneste avkroker som ber for Norge. Artikkelen som har stått på trykk i Världen i dag er gjengitt med velvillig tillatelse av Anders Gerdmar:

Den trettioåriga kvinnan i den lilla tanzaniska staden förra veckan berättade hur hon under ett bönemöte för Sverige gått så djupt in i bönen, att när hon efter lång tid öppnade ögonen var det tomt i kyrkan.

Under bönekonferensen i Tan­zania, som varade måndag till fredag, hade vi sjutton möten – flera av dem fyra timmar långa, det första klockan fem på morgonen. Av dessa ägnades 14 åt – Sverige!

Kvinnan är typisk för de hundratals bedjare som var samlade. Det var påtagligt att alla bad, inte bara några specialister eller pastorer.

Men varför dessa böner?

Ett skäl är att dessa troende känner en tacksamhetsskuld gentemot Sverige eftersom de är frukten av svensk mission. Missionspionjären Ingegerd Hedström ledde resan.

Ledare för den växande bönerörelsen, pastor Jackson Sangiza, beskriver Sverige: "Sverige var en fantastisk åker, med levande församlingar i varje stad och by, som skickade missionärer till Indien, Afrika, Sydamerika. De predikade Ordet, sjuka blev botade och det blev en stor skörd.”

"Men den åkern är förstörd", fortsätter pastor Sangiza.

Därför känner tanzanierna en djup nöd för vårt land och jag fick en tydligare bild på ”varifrån vi har fallit”. De ser ärligt talat klarare än vi, både hur läget är och vad det beror på.

När vi berättar för dem att varje dag dödas 104 barn i abort, blir de skräckslagna och ber under rop och tårar att Gud ska förlåta denna blodskuld.

När vi berättar om könsförvirringen som breder ut sig, om homosexualitet i kyrka och frikyrka, om ”andliga” ledare som lever i uppenbar synd, har de svårt att ta in det och ber emot förvirringen som drabbar barn och unga.

När vi berättar om behovet av andliga ledare som står upp för sanningen och för den andliga nivån, stiger ropen.

Men så kommer också profetiska tilltal: "Jag ska börja ett nytt arbete, något helt annorlunda i Sverige!”; ”Guds Ande ska falla igen; Herren ska göra något nytt, glöm det som har varit!"; "Den sådd svenska församlingar och missionärer sådde ska ni få skörda i Sverige; Herren kommer aldrig att glömma den sådden."

Den kanske mäktigaste bönen var för väckelse i Sverige, och då upplevde vi ett genombrott i bönen – plötsligt började hela kyrkan jubla!

Tänk att Herren mobiliserar hundratals bedjare drygt tusen mil härifrån och att de har en helt annan styrka i bönen än jag sett någon annanstans.

Bönen begär väckelsens Sverige tillbaka! I bönen bär de afrikanska syskonen fram Sverige till Jesus, såsom vännerna bar fram den lame mannen och firade ner honom genom taket. För de tror att Jesus kan: Sverige ska bli ett nytt Sverige och satan kan inte hindra våra böner, säger de.

Och vi behöver hjälp för att kunna stå emot de andemakter som vill ta över i vårt land. Könsförvirring, islamism, den dödens ande som fortsätter att döda ofödda.

Jag tror tanzaniernas böner är ett profetisktwake-up callför att säga: Svensk kristenhet, res er upp och ta ansvar i uthållig bön för Sverige! Men deras bön är bara tänkt som startmotorn i bilen, för att få i gång bönemullret från alla oss troende i landet. Att be varje dag, enskilt och tillsammans hemma, i församlingar och bönegrupper – och så se vårt land botas igen.

För Sverige är ett kristet land och ska så förbli.

Anders Gerdmar

En kaffekopp og en uteligger

Nei, jeg har ikke begynt å drikke kaffe. Slett ikke. Men for litt siden ruslet jeg en liten tur gatelangs i en by. Jeg skal ikke si hvilken. Utenfor en trapp så jeg en mann ligge med en jakke bredt over seg. Det var kaldt. Gradestokken viste minus syv, men den sure vinden fra fjorden gjorde det enda surere. Siden det lå en 7-Eleven like i nærheten gikk jeg inn dit og kjøpe en kopp kaffe som jeg tok med tilbake til uteliggeren, som viste seg å være en skjeggete nordmann litt yngre enn meg.

Han eksploderte i et av de vakreste smilene jeg har sett. 'Har du virkelig kjøpt kaffe til meg?' sa han, og jeg svarte at 'Jeg så du skalv slik.' 'Men du må ha kaffe du også,' sa han. 'Jeg har en gammel kopp stående her. La oss dele.'

Fantastisk! Mannen uten husvære ville dele kaffekoppen med meg.

Vi er alle skapt i Guds bilde og vi bærer alle med oss noe av himmelriket. La oss alltid huske det når vi møter alle mennesker, også de som er aller nederst. Det kunne ha vært meg som hadde ligget der. Det er lite som skal til før livet kan endres fullstendig for et menneske.

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Fengslede iranske kristne tvunget til å signere på blanke ark

To kristne iranere som sitter fengslet for sin tro er blitt nektet kausjon og ble fremstilt for retten onsdag denne uken. Denne retten er kjent for å behandle saker som handler om frafall fra Islam - et slikt frafall har dødsstraff i Iran. Nylig ble de tvunget til å skrive under på en rekke blanke ark. Det er ingen tvil om at iranske myndigheter vil bruke disse arkene for alt de er verd, blant annet til falske tilståelser eller som dokumenter hvor disse to frasier seg sin kristne tro.

Retten ble satt i Ahwaz onsdag og på tiltalebenken sto Mohammad Ali Torbady og Abdol-Ali Pourmand (bildet), begge ganske nye kristne. Det er Mohabad News som skriver om dette.

Torbadi, som er 39 år gammel, er medlem av menigheten Paryam-e Aramesh (Fredens budskap) ble arrestert 10. oktober i år på sin arbeidsplass i Dezful og umiddelbart overført til fengsel i Ahwaz.

Pourmand, som tilhører samme menighet, også kjent som Elias, ble arrestert 19. oktober.

La oss huske dem i våre bønner.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

Den nye nådelæren og fortapelsen

Pål Kristian Helmersen (bildet), utdannet teolog fra Ansgarskolen, pastor og medlem av pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, er en tydelig evangelikal røst jeg med glede lytter til i en forvirret tid som vår. Han er også redaktør og oversetter av den populære StudentBibelen, og redaksjonell konsulent for Bibelforlaget i forbindelse med produksjonen av Bibelen Guds Ord. Nå har han skrevet en kommentar til de læremessige utglidningene i den nye nådebevegelsen. Med hans tillatelse gjengis kommentaren her. Det er all grunn til å rope et tydelig varsko mot det som nå skjer i denne bevegelsen:

«Sender Gud mennesker til helvete?» spør en av den nye nådelærens profilerte talsmenn på sin blogg. En venn deler stykket på fb og skriver «Gud er bare agape ubetinget kjærlighet!!! Derfor tror jeg ikke på helvete ...» Her er min kommentar:

Dette er en fullstendig liberalteologisk avsporing! Har ingenting med Guds agapé-kjærlighet å gjøre. Gud er IKKE "bare agape ubetinget kjærlighet", slik du skriver i kommentaren din ovenfor. Hvor har du det fra?

Gud er Faderen og Sønnen som elsker hverandre i Den hellige ånd. Den treenige Gud er skaper. Han skapte fordi Han er god og vil dele sitt liv med oss. Siden Han elsker det Han har skapt vil Han også frelse og bevare det og føre det frem til fullendelse. Alt sammen i tråd med sin evige plan og gode vilje. Derfor hater Han nødvendigvis det som ødelegger det Han elsker.

Guds vrede er rett og slett Hans fortærende og uslukkelige kjærlighet som reiser seg mot det som ødelegger det Han elsker. Uten vrede mot det onde, ingen kjærlighet til det gode. Hvis du ikke reagerer med vrede og hat mot den/de som måtte mishandle og ødelegge dine kjære, ja da må man jo lure på hvor kjære de egentlig er for deg.

Problemet med Guds altomfattende og betingelsesløse kjærlighet er at Han ikke bare elsker alle, dvs. til og med de onde og vrange, Han elsker også deres ofre. Guds rettferdige kjærlighet vil alltid, til tross for at Han også elsker synderen, i tiden eller evigheten sørge for å godtgjøre den rettferdiges lidelse og holde den skyldige ansvarlig. Å strippe den skyldige for hans skyld, er å umyndiggjøre og frata ham ansvar. Det vil si å krenke den skyldiges frie vilje. Det vil ikke Gud gjøre.

Gud er rettferdig når Han dømmer. Vi må passe oss så vi ikke i kjærlighetens navn reduserer Gud til en impotent og tannløs snill bestefar. For å si det med C. S. Lewis, om løven Aslan (Kristus): «Han er ikke en tam løve, men han er god!» Gud er ikke tam - men Han er god. Han er vill og farlig men ubeskrivelig god! Og det er forferdelig å falle i Den levende Guds hender! Han elsker oss for høyt til å la synden være siden den ødelegger dem Han elsker.

Guds veier og tanker er annerledes og høyere enn våre. Hans dommer er uransakelige, fullkomne, rettferdige, hellige. Hans kjærlighet er en brennende fortærende ild. Hvem kan tåle den? Hvem kan bo i Hans nærhet annet enn den rettferdige?

Selv om Gud har forlikt verden med seg selv, og Jesus har sonet all verdens synd, og frelsestilbudet og det evige livet er universelt og tilgjengelig for alle, så er det den som vender om og tror og blir født på nytt og kjenner Faderen og Sønnen som får del i det og blir frelst.

De som ikke gjør det, er de som velger sin egen vei, avviser evangeliet og dør i sine synder. De går dessverre ikke over fra døden til livet og fra Satans makt til Gud. De får det som de vil. De velger å være uten Gud. Uten bevisst liv med Ham. De velger i stedet en bevisst evighet borte fra Gud og Hans herlighet, et liv for all evighet adskilt fra alt det gode som Guds evige, fullkomne liv innebærer.

En klassisk, historisk og forsvarlig lesning av Bibelen gjør det helt klart at livet har to utganger - én (Himmelen) som mennesket bør gjøre alt som står i dets makt for å vinne (av nåde ved tro), og én (fortapelsen, ildsjøen, helvete, gehenna, hades osv.) det bør gjøre alt det kan for å unngå. Håper du ser det - og samtidig klarer å holde fast på og fryde deg i Guds ufattelige kjærlighet. Han elsker deg som du er og ikke som du burde være, for ingen av oss er som vi burde være. BlessU"

10.000 finner ventes til Åbohallen for å be for Finland 2. desember

2. desember samles kristne fra alle kirkesamfunn, vekkelsesbevegelser og lokalsamfunn i den store Åbohallen. 10.000 mennesker er ventet. De skal be for Finland. Arrangementet er en fortsettelse av Kristusdagen som ble arrangert i 2008.

Bønnedagen er en del av reformasjonsjubileet og Finlands 100 års jubileum. Men denne dagen står bønnen i sentrum. Fokus er på det som forener alle kristne: Kristus og korset. Finland er som kjent et av de landene som har korset i sitt flagg.

Dagens høydepunkt er når de ulike kommuneflaggene bæres inn i den store hallen og det dannes en korsformasjon av flaggene. Flaggene skal bæres av dedikerte forbedere fra hver kommune i Finland. Alle som deltar vil da samstemmig be den bønnen profeten Elia ba:

"Svar meg, Herre!
Svar meg, så dette folket
må kjenne at du, Herre,
er Gud, og at du vender deres
hjerte tilbake til deg!"
(1.Kong 18,37)

Arrangør for Kristusdagen er 'Andens förnyelse i vår kyrka', 'Folkets bibelsällskap' og 'Åbonejdens församlingar'.

Jeg kjenner slik takknemlighet til Herren for det Han gjør i Finland. Bønnearbeidet der har vokst kolossalt de siste årene. Måtte det samme skje i Norge. Tenk om vi klarte å samle 10.000 mennesker til å be for Norge. Jeg arbeider med å reise bevissthet om å gjenreise Bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, men det er ikke lett.

Logoen for den finske Kristusdagen.

Billedtekst: Fra en samling nå i november i anledning Kristusdagen.

Her finner du programmet for dagen:

https://www.kristuspaiva.fi/kristusdagen

Viktor Klimenko: La oss be for Norden

Viktor Klimenko (bildet), den kjente sangeren og evangelisten, løftet frem den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norden, når han besøkte Svedjeholmskyrkan i Örnsköldsvik i Angermanland i Sverige søndag. Tema for gudstjenesten var: "Finland 100 år - en beretning om Guds beskyttelse."

"La oss ikke glemme at vår historie av fred i Norden ikke er så lang," sa Klimenko, som oppfordret til forbønn for Norden og til å leve et liv verdig vårt kall slik at vi kan være rede for Jesu gjenkomst uansett når det måtte skje.

Han fortalte også levende om sin spesielle bakgrunn:

Viktor Klimenko er født i en konsentrasjonsleir i det russiske Karelen i 1942 og kom som flyktning til Finland.

Gudstjenesten ble avsluttet med Jean Sibelius' mektige hymne "Finlandia".

SISTE: Svenska Kyrkan i ferd med å innføre kjønnsnøytral gudstjenesteliturgi

SISTE: I følge svenske Dagen har nå Svenska Kyrkan godkjent den kjønnsnøyrrale gudstjenesteliturgien. 

Nå går det skikkelig utforbakke! Kristeligt Dagblad skriver at det forventes at Svenska Kyrkan i dag vil vedta en gudstjenesteordning, hvor Gud flere steder omtales som kjønnsnøytral og hvor Faderen og Sønnen sløyfes.

Svenska Kyrkan blir mer og mer politisk korrekt og er i ferd med å skrote en teologi som har holdt i 2000 år. I stedet for den tradisjonelle tekst, forelås det nå å gjøre liturgien mer 'inkluderende' i det man sløyfer "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og heller skal bruke "I Guds, den treeniges navn...". Det er Kirkemøtet som skal behandle saken, som avsluttes i dag.