I diktet 'Fred' skildrer Einar Skjæraasen så vakkert betydningen av bønnen Vår Far: 'No stilner bruset i skogen vid og på vatten vare. To venger blir te et lite hem inni rypesnaret. No stilner strevet. En båt glir inn. Frå e nedlagt åre dryp siste dråpån. En slitar sovner med Fader-våret...'
Hvilken utrolig skatt bønnen Vår Far er. På lærlingenes anmodning: 'Herre, lær oss å be', lærte Han dem den bønnen som har fulgt kirken i 2000 år, og som vil følge dem like inn i evigheten. Det er underlig å tenke på at et eller annet sted på jorden, finnes det noen i dette øyeblikket du leser disse linjene som ber den. Den er så enkel at sel et barn kan be den og lære den utenat, og innholdet er likevel så djup at selv den mest lærde teolog ikke lodder djupene i den. Den bes av djupt troende mennesker, og av mennesker som ikke identifiserer seg med noen kirke men som har båret denne bønnen med seg siden deres mor eller far lærte dem å be den.
For noen år siden møtte jeg en mann på en gravlund, som nettopp hadde mistet sin kone. 'Du er prest du, sa han. Jeg nikket. 'Du synes sikkert jeg er rar', sa mannen. 'Jeg går her og snakker med kona mi, men hun er jo død'. 'Det synes jeg ikke er det minste rart,' svarte jeg. 'Det er en del av en sorgprosess. Det ville jeg gjort også, om jeg hadde mistet noen av mine kjære.' Mannen ble taus. Så sa han: 'Jeg er ikke religiøs, men jeg ber Fadervår hver kveld. Det har jeg gjort siden jeg var en liten gutt. Jeg ba den uten at kona mi merket det. Foldet hendene under dyna.' Så ble han stille: 'Jeg tror at Jesus døde for mine synder, og har stått opp igjen.' 'Så du er en kristen,' sa jeg. 'Nei', sa mannen og la bestemt til: 'Jeg er ikke religiøs. Jeg går ikke i kirke eller bedehus.' 'Men, du ber jo og tror at Jesus tok på seg dine synder, døde og oppsto igjen. Hva mer skal til?', sa jeg og mannen svarte: 'Jeg er ikke religiøs!' Noen uker senere så jeg mannens dødsannonse i avisen. Da takket jeg Gud. Mannen var hjemme hos Gud. Han hadde avlagt den gode bekjennelsen.
Helt siden han var en liten gutt hadde altså Fadervår - eller Vår Far, som bønnen heter nå - fulgt ham. Slik er det nok med mange. Dessverre har mange kristne lagt lista så høyt at søkere, som snakker om at de har en barnetro, at de ikke kjenner seg hjemme blant de som går i kirker og bedehus. Herren har mange slike.
Jesus innleder bønnen med å omtale Gud som VÅR Far. Han er ikke bare 'min' Far, men alles Far. Det er viktig å understreke i en individualistisk tid som vår. Det er sammen med hele Kirken vi bekjenner vår felles tro, og når Jesus lærer oss å be så er det til 'vår Far' vi henvender oss. Far har jeg til felles me alle troende.
I neste artikkel skal vi se nærmere på Gud som Far.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar