Den indre bønnens vei er ikke en tydelig oppmerket vei. Oftest er den ikke så lett å begripe. Og det er det vanskelig for de moderne mennesket å begripe. Vi skal jo forstå alt mulig. Dermed blir Gud borte for oss, for Gud er et mysterium, som ikke kan forklares. Ordene våre strekker ikke til. Han sprenger rammene for vår fatteevne.
Den indre bønnens vei er en vei som kan regelmessig finner - og som går tapt - og som gjenfinnes.
Kanskje er det slik for at ikke stoltheten skal gripe oss. Det er lett å få et følelse av at 'dette har jeg forstått'. Men, sier Bibelen, 'kunnskapen oppblåser' - eller som det står i 2011-oversettelsen: 'kunnskap gjør hovmodig', jfr 1.Kor 8,1. Bønn er ikke en ting som skal mestres, eller et resultat som skal oppnås hvor bønnesvaret er en premie. Bønn er en relasjon, et vennskap med en som elsker oss. Bønn kommer ikke ann på antall ord som sies, eller intensiteten og inderligheten i stemmen. Men for mange er det vanskelig å være utholdene når bønnesvaret uteblir. Da er det viktig å huske at det er Giveren som er gaven. Ham selv. Han selv er bønnesvaret. Så mye endres når man oppdager det. Som det heter i Salme 17,15:
"Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg."
Det er bare det som tilfredstiller: Ham selv.
Årsaken til at så mange forblir på bønnens første stadium - som er leppenes bønn, ordenes bønn, den muntlige bønnen, er nok ikke bare at det er den mest kjente formen for bønn, men også fordi man i den muntlige bønnen har tilfredsstillelsen av å prestere noe. Men bønn har ingen ting med prestasjon å gjøre. Problemet for de fleste av oss er at vi blir utrygge når vi ikke oppnår noe.
'Hvorfor skal vi da be?', sier du kanskje.
Jeg leste ganske nylig noen som skrev at vi ber for å få svar.
Men da blir Gud lett en automat, hvor vi i stedet for penger putter på en bønn, og vipps så kommer det ut et bønnesvar. Det er flott å få et konkret svar på det vi ber om - og vi oppfordres til det - men, om bønnen skal bli noe mer enn tigging, må et vennskap mellom oss og Den treenige Gud utvikles.
Derfor skjer det en avgjørende endring i utviklingen av vårt bønneliv når Gud helt og holdent tar over styringen, og vi utvikler en relasjon.
Jeg lar meg inspirere av Johannes av Korset som i boken: Bestigningen av Karmel-fjellet skriver i dikts form:
"Vis deg og vær nær meg, la din skjønnhet meg til intet gjøre. Elsk meg og fortær meg, la min lengsel inn i smerten føre. Se meg, la ditt nærvær meg berøre."
Når alt kommer til alt, er det å skue Herrens skjønnhet det viktigste:
"En ting har jeg bedt Herren om, dette ønsker jeg: Å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel." (Salme 27,4)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar