Jeg har drøyd en stund og kviet meg for å skrive disse linjene, men jeg har valgt å være åpen og vil fortsette med det. Det selv om jeg får negative reaksjoner. Til dem vil jeg si: Dere står fritt til om dere vil slette meg som 'venn' på sosiale medier, siden min åpenhet provoserer dere så mye med å være å være personlig og åpen om min sykdom.
Det nye året har bydd på store utfordringer. Før jul tok jeg en blodprøve etter mistanke om at jeg kunne ha en svulst på binyrene. Det var nervepirrende å vente i ukesvis på svaret på denne. Når fastlegen endelig fikk svaret, styrket prøveresultatet mistanken om en svulst. Da sviktet beina under meg og ble som gele. Er det ikke nok nå, Gud, sa jeg.
Så var det å vente på dato for en CT. Svaret forelå for en uke siden og bildene viste ingen svulst. Det er veldig gode nyheter. Det er en viss mulighet for at den kan sitte andre steder i kroppen, blant annet i hypofysen, men etter å ha konferert med en spesialist og min dyktige fastlege, er vi blitt enige om å parkere denne dagnosen. Årsaken til at får disse plutselige stigningene i blodtrykket til verdier som i de høyeste tilfellene kan ligge på 210/110 finner man ikke helt ut av. Jeg merker et som et voldsomt ubehag og en uro i kroppen. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av lavt stoffskifte, diabetes og min hjertesykdom, sammen med de utposningene jeg har i lungene og Parksinsons. Så dette må jeg bare leve med.
Dett er slitsomt på mange måter. Kroppen får juling mange ganger om dagen. Av og til blir jeg redd, men ikke motløs. Ikke minst fører Parkinsons til at May Sissel må hjelpe meg med stadig nye praktiske ting. Jeg har en veldig snill og ikke minst tålmodig kone.
Men når alt dette er sagt, så er det fantastisk å få leve! Hver dag er en sjelden gave. Selv om livet er skjørt og veldig sårbart for tiden, opplever jeg Guds nærvær og fred og jeg har tenkt å fortsette å skrive og tale og undervise der hvor jeg blir spurt om det. Så er jeg så takknemlig for at jeg kan få kjøre bil, slik at jeg kan kjøre meg noen turer. Jeg er jo innendørs mesteparten av uka på grunn av koronaen, og vi kan ikke ta imot gjester. Jeg har førerkort frem til 14.mars. Da må det fornyes. Jeg håper det er mulig, og ber inderlig til Gud om det. Har kjørt uten problemer de to årene jeg har hatt førerkortet, etter at det ble tatt fra meg og har i mellomtiden fått en sensor som kontinuerlig overvåker blodsukkeret. Be gjerne om at jeg får beholde førerkortet. Det betyr så mye.
Takk for alle oppmuntringer og all forbønn. Jeg lever på grunn av forbønn. Er så takknemlig for at den store hjerteoperasjonen var 100 prosent vellykket. Ingen komplikasjoner i ettertid, ingen infeksjon i sårene. Uten den er det ikke sikkert jeg ville vært i live nå. Takk til Gud og takk til dyktige kirurger og narkoseleger.
Be gjerne om at vi blir beskyttet for å bli smittet av korona.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar