Det er en salme i Bibelens bønnebok jeg stadig vender tilbake til, og det er Salme 31. Den er blitt en landingsplass i livet. Og det er særlig to vers jeg dveler ved, og som jeg stadig bruker når jeg ber. Det ene er vers seks: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg Herre, du trofaste Gud." Det andre verset, og som passer så godt inn i denne artikkelserien som handler om tiden, er vers seksten: "I din hånd er mine tider." Det er mye fred for den som kan finne hvile i de ordene! 'En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi ikke det,' er det en som har sagt. Sannere kan det ikke bli. Vår tid på jorden er i Guds hender.
Vi snakker ofte om å leve i øyeblikket. Det er ingen tvil om at det er en hemmelighet. Men denne djupe hemmelighet hindrer oss ikke fra å flykte bort fra øyeblikket. Det virker som om vi er fordrevet bort fra øyeblikkets paradis, og at vi sitter igjen med smertefulle minner fra en nokså forfeilet fortid og med redsel for en ukjent fremtid.
Derfor må vi øve oss i å gripe øyeblikket.
Jeg skriver bevisst 'øve', for dette er en øvelse for oss alle.
Min sykdomssituasjon, ikke minst på grunn av Parkinsons, har endret mye av mitt liv. Sykdommen er sterkt begrensende, det er mange ting jeg ikke kan gjøre mer, og det er mange ting som må planlegges for å kunne gjennomføres. Ikke minst må jeg ha hjelp til mye, blant annet til å spøre på en brødskive. Som en følge av dette har jeg måttet redusere farten! Jeg har ikke tid til å være travel! Dermed har jeg fått mer tid! Tid til å glede meg over de små, hverdagslige tingene. Alt dette vi tar for å være så selvsagt, at vi nesten ikke tenker over det.
Kanskje er en av våre største utfordringer at vi er så fraværende. Vi er sjelden hjemme i tiden, men er et eller annet sted i fortiden eller i fremtiden. Når er du hjemme i tiden her og nå? Om du visste at du bare hadde en dag igjen å leve, hvordan ville du leve da? Å leve i en innbilt virkelighet gir ingen varig glede.
Egentlig er det ganske tullete at vi sier at vi ikke har tid. Vi mister jo det meste av tiden ved at vi ikke er tilstede. Øyeblkkene er Guds sendebud til oss.
Den franske filosofen og teologen Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955) skrev ved en anledning: 'Jeg har alltid tenkt og følt at den høyeste formen for tilbedelse er å smidig følge tidens gang.'
Hvor vår vei enn går, så fører den både mot de frie vidder som mot de uendelige djup.
Vi tror vel kanskje at mystikerne rømmer fra tiden, og inn i en annen sfære. Men det er motsatt. De trenger stadig inn i den tid som er nå! Den djupe bønnen er samtidig en forening med øyeblikket.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar