Bønnespråket endrer seg med årene. På samme måte som med morsmålet ditt, utvikler også bønnespråket seg. Det blir mer nyansert, ikke nødvendigvis mer ordrikt. Snarere tvert imot. Birgitta av Vadstena sa ved en anledning at 'jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi,'
'Det er i natta at dagen blir til,' sa Arnfinn Haram, en åndelig veileder som satte dupe spor etter seg, også i mitt liv. Derfor tror jeg at natten har sitt eget bønnespråk. Tausere, mer lavmælt.
Kronisk sykdom har endret mitt bønneliv. Fordi jeg har opplevd nettene. Noen ganger den ravnsvarte natta. Da lodder bønnen djupere. Blir mer troverdig og ekte. Fordi jeg lærer sjelen min og ånden min å kjenne.
Oftere enn før blir ordene for store. Bekjennelsen uoppnåelig.
Da er det bare meg og Gud.
Nakent. Hudløst. Ærlig.
Noen ganger bare et rop.
Andre ganger bare stillhet - og taushet.
Som årene går klarer jeg meg ikke uten stillheten. Stillheten og tausheten gir mening. I den reviderte utgaven av 1930 støter vi av og til på det gammelmodige ordet 'bier' - jeg bier på Herren. Jeg venter på Herren, oversettes det i dag. For meg er 'bier' uttrykk for en lengselsfull venting. Den venting som ikke er avhengig av tiden, er uteenfor tiden, fordi den er født i evigheten.
Det er flere år siden jeg sluttet å lese Bibelen av informasjonsbehov. Nå leser jeg mindre ad gangen, som jeg gjør med alt jeg leser, for å be Gud åpne ordene for meg, slik at det ikke bare blir kunnskapsformidling, men erfaringsbasert kjennskaap. Jeg grunner på Guds ord, drøvtygger, dveler ved det. For tiden kjenner jeg meg mest igjen i bønnespråket i Salmenes bok. De ordene som finnes der tillater meg ærlighetens språk overfor Gud. Ord som er direkte, ikke pakket inn, ikke overlesset, men bart og nakent, slik sjelen, ånden og kroppen min har det. Også på de onde dagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar