Det er lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Det er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende. Da avtar prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte bønner. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden ber og Brudgommen gir gjensvar på:
"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si Kom!" (Åp 22,17)
Mer trengs ikke. Dette inderlige 'kom!' rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.
Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: 'Dra meg med' Og Jerusalems døtre svarer: 'Vi vil løpe etter deg.' (Høy 1,4)
'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56)
Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Guds nærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i Himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (For 5,1)
Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for vennskapet med Herren, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. Følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal. Den dårlige sanvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo sagt så mye mer! Men intimimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye.
Skal vi ane noe om den indre bønnens djupe verdi, må vi øve oss i å lytte til Treenighetens bønn, selve urbønnen. Selve mysteriet med Treenigheten er jo dette: Gud taler med Gud! Denne urbønnen har ingen begynnelse og ingen slutt. Den pågår hele tiden. Den er fra evighet til evighet. Denne bønnen foregår ikke med ord, men er samfunn. Vesenets væren. Samfunnet mellom Faderen og Sønnen i Ånden.
"Den Hellige Ånd, Han er selve Kjærlighetskysset," sa Bernhard av Clairvaux (81090-1153)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar