27 kristne arrestert i Saudi-Arabia

27 kristne ble arrestert i byen Khafji i Saudi-Arabia 6.september. De var samlet til et bønnemøte.

Det er den engelskspråklige avisen Saudi Gazette som melder dette, som igjen henviser til avisen Alsharq.

Blant de arresterte skal det være både menn, kvinner og barn. Bibler og musikkinstrumenter er beslaglagt. Huset hvor de kristne kom sammen skal ha tilhørt en mann fra India, og det var naboer som fattet mistanke om at noe ulovlig fant sted i denne mannens bolig. De varslet myndighetene. Det er strengt forbudt å utøve en annen tro enn Islam offentlig i Saudi-Arabia.

Saudi-arabiske myndigheter skal ha overvåket huset en tid før de slo til.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i våre forbønner.

Vellykket menighetsplantingsprosjekt - mennoniter tok over nedlagt katolsk kirke

Det begynte med en bibelstudiegruppe, og endte opp med at en ny menighet ble dannet i 2012. Da flyttet de virksomheten inn i et legekontor. Nå har de tatt over en gammel katolsk kirke, og menigheten vokser.

Shenandoah Mennonite Church i Pennsylvania, hadde sin ringe begynnelse når pastor Dale Weaver med familie flyttet inn i Shenandoah i 2010 og startet opp med aktiviteter for barna i en park. Når det ble kaldere i været inviterte han folk hjem til bibelstudier.

'Vi er en pionerfamilie som ble utsendt av vår hjemmemenighet for å starte opp arbeid i dette området. Det er snakk om en liten by hvor fattigdommen er stor. Her har folk ernært seg gjennom kullvirksomheten. Så vi flyttet hit for å leve sammen med de som bodde her. Vi startet opp med å vitne for folk, skape aktiviteter for barna, for ungdommene og for kvinnene. Det er så mange enker i denne byen. Mennene har omkommet i arbeidet inne i kullgruvene eller de døde av lungesykdommer', forteller Dale Weaver.

Menighetsplantingen omlag 160 kilometer nordøst for Philadelphia var et prosjekt som Myerstown Mennonite Church startet opp. Myerstown Mennonite Church er en del av nettverket Keystone Mennonite Fellowship. Dette nettverket ble startet opp i 1999 med 15 forsamlinger, som alle tilhørte Lancaster Mennonite Conference. I dag består nettverket av 26 forsamlinger med 1,620 døpte medlemmer i Pennsylvania and Maryland.

Bibelstudiegruppen ble etter hvert så populær at hjemmet til familien Weaver ble for lite. De fikk derfor ta over et nedlagt legekontor, hvor venterommet ble omgjort til et rom for gudstjenester, og legekontoret til klasserom. Men selv dette stedet ble for lite. Nå planlegger de å bruke disse lokalene til en kristen skole som de håper å starte opp i 2015.

I nabolaget lå The Holy Ghost Polish National Catholic Church. Denne katolske menigheten hadde så dårlig oppslutning at den ble bestemt nedlagt. Mennonitene fikk kjøpe bygningen for 100.000 amerikanske dollars, og etter at katolikkene hadde flyttet ut alteret, statuene og bildene sine flyttet denne anabaptistiske gruppen inn. Plattformen hvor alteret hadde stått ble byttet ut med en prekestol.

Ved siden av gudstjenestene som holdes hver søndag, dukker også 40-50 barn opp på søndagsskolen, og 20-30 ungdommer deltar på ungdomsmøtene.

Dramatisk eskalering av voldshandlnger og trakassering av evangelikale kristne i India

Siden det nasjonalistiske hindupartiet, BJP, tok over makten i India i mai i år har ikke-hinduer blitt angrepet over hele landet over 600 ganger.

Det er i hovedsak radikale hinduer som står bak, og som regel er det evangelikale kristne det går ut over. Vi snakker om en dramatisk eskalering i forfølgelse av evangelikale kristne i India.

Nylig bestemte 50 landbyråd at kristne aktiviteter skulle være forbudt. Dette til tross for at India garanterer religionsfrihet. Flere protestantiske pastorer er blitt arrestert etter at hindu-ekstremister har hevdet at de har drevet med tvangs-omvendelse. Hinduene mener at om du er fra India så er det ensbetydende med at du er hindu.

Nylig møtte både kristne og sekulære grupper hverandre for å diskutere det som nå holder på å skje i India, og hvordan de kan møte de svært alvorlige truslene og angrepene fra ekstremistiske hinduistiske grupper. Et resultat av møtet er at man nå vil bestrebe seg på å dokumentere alle bruddene på menneskerettighetene, trakasseringen og volden mot kristne og sekulære grupper i India. 2.oktober - på Mahatma Gandhi's fødselsdag - vil det bli holdt en konferanse hvor forfølgelsen av annerledestenkende vil bli tatt opp som eget tema.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner i tiden fremover.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 12

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

Ikke de mektige - jordbaronene - ikke de som utnytter jorden - de internasjonale selskapene, ikke de som slåss om et stykke jord og krever det som sitt, ikke Storkirken, som utnyttet de fattige - men de ydmyke.

De skal arve jorden.

Jeg ser dem for meg: bøyd over en plog, sliterne som sådde, som ydmykt ba sitt Fadervår, som aldri krevde, men som gav og som takket. Som ikke så det som noen selvfølge at det var brød på bordet, men som takket for det daglige brødet.

La oss ikke glemme konteksten disse ordene er talt inn i. De som lyttet til saligprisningene var mennesker som ventet på Messias, og som samtidig levde med en okkupasjonsmakt. Deres forestillinger om den kommende Messias, var en som skulle være en befrier. Som skulle gi dem landet tilbake. Derfor lyder Jesu ord: Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden, så radikalt.

Jesus er tydeligvis kjent med Salme 37. Vers 11 lyder slik:

'Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred'. (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Norsk Bibel 88/07 oversetter verset slik:

'Men de nedbøyde skal arve landet, og glede seg over rik fred'.

Og den nye oversettelsen av 2011 lyder slik:

'Men de hjelpeløse av arve landet, og glede seg over varig fred'.

Her har vi tre ord som alle hjelper oss til å forstå denne radikale saligprisningen: ydmyk, nedbøyd, hjelpeløs.

Med andre ord: vi snakker om mennesker som ikke setter sin lit til seg selv, eller til det store, mektige, prangende - men til Herren Gud. Og Ham alene.

Men la oss lese også konteksten til det ellevte verset i denne salmen!

' א Bli ikke sint på voldsmenn,
          misunn ikke dem som gjør urett!
         
     2 Som gresset visner de fort,
          som grønne vekster tørker de inn.
         
     3 ב Stol på Herren og gjør det gode.
          Bo i landet og ta vare på troskap!
         
     4 Ha din lyst og glede i Herren,
          så gir han deg alt ditt hjerte ber om!
         
     5 ג Legg din vei i Herrens hånd!
          Stol på ham, så griper han inn.
         
     6 Han lar din rettferd stige opp som lyset,
          din rett som høylys dag.
         
     7 ד Vær stille for Herren og vent på ham!
          Bli ikke sint på den som lykkes med sin vei,
          den som setter i verk onde planer!
         
     8 ה Gi slipp på vreden, la harmen ligge!
          Bli ikke sint, det fører til det onde.
         
     9 For voldsmenn skal utryddes,
          men de som venter på Herren, skal arve landet.
         
    10 ו Om en liten stund er den lovløse borte.
          Ser du etter ham der han var, er han ikke der.
         
    11 Men de hjelpeløse skal arve landet
          og glede seg over varig fred.'

Det er vanskelig for oss å forestille oss at 'ydmyke' eller 'hjelpeløse' mennesker skal kunne arve noe som helst. I hvert fall i en verd som vår hvor det meste kreves, og man må kjempe for sine rettigheter. Et klatresamfunn hvor den som teller med er den som har 'restarbeidsevne'. Hvordan kan noen finne på å gi noe til noen som ikke har gjort seg fortjent til det?

Gud kan.

Frans av Assisi
Frans av Assisi tok dette kallet til ydmykhet og fred svært seriøst. Han var en gang en soldat med drømmer om storslåtte militære seire for Gud og kongeriket.  Så - med ydmykhet og trygghet forkynte Frans Kristi evangelium, og la vekt på verdier som kjærlighet og fred. Hva hadde skjedd?

Han hadde møtt Fredsfyrsten - Jesus. Sakte - men sikkert - ble han overbevist om at det håp og de løfter som Kristus representerer ikke kan vinnes med sverdet. Frøene til den fransiskanske pasifismen ble dermed lagt.  I 1219 la Frans og noen av hans venner ut på en reise til Egypt, hvor frontlinjene til det femte korstoget med brutal voldsomhet ble tegnet opp. 

Som vitne til de store ødeleggelsene og tapene av menneskeliv på begge sider, krysset Frans fiendelinjene for å få snakke med den muslimske sultanen Malik al-Kamil.

Hans logikk var enkel: hvis han kunne omvende sultanen til den kristne tro, så ville han kanskje kunne skape fred. Med en prislapp på hvert kristent hode som hadde blitt utferdiget av sultanen, visste Frans og hans kompanjonger at de kunne ende opp som martyrer.

Og jo da, Frans ble fanget, slått og brakt til sultanen for å få sin dom. Frans proklamerte evangeliet for sultanen med stor frimodighet. 

Sultanen ble så imponert av lidenskapen til Frans, og av hans ydmykhet, så han sparte hans liv, og tilbød ham stor rikdom og berømmelse som belønning. Men Frans som var fullstendig forpliktet til fattigdomsidealet takket høflig nei. 

En slik kristen hadde sultanen aldri møtt før. Frans kroppsliggjorde evangeliet med en profetisk autoritet og med en enkel ydmykhet som etterlot et varig inntrykk hos sultanen.

Er det mulig å gjøre noe slikt i dag? Hvem våger i dag å leve Bergprekenen?

Billedtekst: Leo Tolstoj pløyer åkeren.

(fortsettes)

Muslimsk konvertitt leder kristen skole i tidligere kommunistisk land

En konvertitt fra Islam leder en kristen skole i et tidligere kommunistisk land!

Kelementina Shahini bildet) innrømmer at hun ikke visste hva hun gjorde når hun rakk opp hånda i et evangelisk møte.

'Mannen min rakk opp hånda', forteller hun til Mennonite World Review, 'og som en god muslimsk kone gjorde jeg det samme'.

Som et resultat av denne refleksbevegelsen omlag 20 år siden, ble Shahini og ektemannen, Dini, de første mennonitene i Albania og dannet den aller første mennonitiske forsamlingen i dette landet.

I dag er Shahini grunnlegger og rektor for Lezha Academic Center i Lezha, Albania. Tidligere var Albania et av verdens mest isolerte land.

'I 50 år var absolutt under kontroll av myndighetene, til og med hvem du kunne gifte deg med', forteller Shahini, og legger til: 'Folk kunne bli kastet i fengsel, om de sa feil ord; andre ble tatt livet av uten grunn. Diktatoren vår lærte av Stalin, men vår var verst'.

Familien hennes ble forfulgt.

'Søsteren min satt i fengsel i 10 år, og jeg tilbrakte mange år i arbeidsleir'.

Når Sovjetunionen kollapset tidlig på 1990-tallet, opphørte også kommunistdiktaturet i Albania, og dørene ble åpnet for kristne gjester. Blant annet mennoniter fra Harrisonburg, Virginia, USA. Selv om Shahini og Dini var muslimer bestemte de seg for å delta på et møte som denne gruppen holdt. Det var da Dini rakk hånden i været, og Shahini fulgte sin manns eksempel, og de ble kristne.

Shahini, som da var i 30 årene, fikk seg jobb på et bibliotek og studerte engelsk. Flere mennoniter kom, og hun hjalp dem med å dele ut Bibler. Så ble en lokal anabaptistisk gruppe dannet, og Shahini og Dini ble spurt om ikke de kunne 'hjelpe til med å holde denne gruppen samlet'. Det tok ikke lang tid før ekteparet ble de første døpte mennonitene i Albania, og en mennonitisk forsamling ble dannet.

'Livene våre ble fullstendig forandret', forteller Shahini, 'vi opplever velsignelser etter velsignelser, hver eneste dag'.

Midt oppe i dette kom oppstanden i Albania i 1997. Shahini-familien - kristne fra nord - som nå plantet en menighet sør i landet, befant seg plutselig i fare. De måtte flykte til Hellas, senere til USA. Der fikk hun kontakt med lokale mennoniter, fikk seg jobb på en kristen skole og begynte å studere på Regent University i Virginia Beach, hvor hun tok en mastergrad i undervisende lederskap.

En mentor rådet henne innstendig til å reise tilbake til Albania og starte en kristen-mennonitisk skole. Ektemannen Dini og barna støttet ideen.

Så i 2011 forlot Shahini den ledende stillingen hun nå hadde ved Portsmouth Public School, og Dini forlot sin jobb ved The Christian Broadcasting Network. De dro tilbake til Albania, og ble rektorer for en skole som ennå ikke var startet.

'Vi hadde absolutt ingenting, kun visjonen og de folkene som støttet oss'.

En dag kom det en epost fra en kristen skole i Florida: 'Vi har noen bøker'. Så tilbød en mennonitisk skole i Tyskland møbler, og Don Steiner, en professor ved Eastern Mennonite University i Harrisonburg, hadde enda flere gode nyheter. Han hadde funnet noen lærere som var villige til å reise til Albania.

'Brikkene falt etter hvert på plass', forteller Shahini og mot slutten av 2011 hadde de fire lærere, møbler og skolebøker og godkjennelse fra de albanske myndighetene. Men den kom ikke med det samme. Den kom faktisk kun to dager før de skulle begynne! Skolen åpnet i september 2011 med fire studenter. Men det tok ikke lang tid før skolen hadde 31 elever. Ingen av dem var kristne, men de så muligheten til å få en bedre utdannelse. Skolen legger vekt på engelskundervisning, men har også bibelstudieklasser.

Skolen har nå 85 elever. Lezha Mennonite Church,  den eneste mennoniteforsamlingen i Albania teller nå 50 medlemmer. De møtes i en omgjort bar.

Mennonitenes vektlegging av freds- og rettferdighetsarbeid blir godt tatt imot i dagens Albania. Det er ingen andre kirker som vektlegger dette.

En oppdatering etter oppholdet på hjerteklinikken på Feiring

Da er jeg tilbake fra hjerteklinikken på Feiring. Takk til alle dere som har bedt for meg i dag.

Dessverre er det ikke mer de dyktige kardiologene og kirurgene på Feiring kan gjøre for meg. Tre kranglete årer vil fortsette å gi smerter og angina, så dette må jeg nok leve med resten av livet - om ikke Gud helbreder meg. Denne gangen var inngrepet også smertefullt. Etter 10 inngrep så har arrvevet gjort det vanskelig å gjøre det kirurgiske snittet, for å komme inn i hjertet.

Nå venter jeg på hva som spesialistene vil gjøre med den store cysten jeg har i venstre lunge. Jeg venter fremdeles på å få denne undersøkt.

Det er slitsomme dager. 100 meter så er smertene så intense at jeg bare må sette meg ned. Dermed må jeg tilpasse meg den nye virkeligheten. Det er utfordrende, og jeg må gå noen runder med meg selv. Rullestolen jeg er blitt tildelt er jeg ikke blitt fortrolig med, og blir nok neppe det heller.

Jeg kommer til å fortsette med møtevirksomheten, og seminarene i den utstrekning jeg har krefter til det. Takk til alle dere som inviterer meg. Jeg kommer til å ta alle henvendelser på alvor, og ber over dem. Livet må gå videre. Jeg er i Herrens hender - det er det absolutt tryggeste stedet å være. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for gudstjenestene og gudstjenestefellesskapet i Kristi himmelfartskapellet, og ser fram til hver gudstjeneste vi feirer der. Det er godt å be sammen med gode venner, og stifte bekjentskap med nye som finner veien til bønnekapellet inne i skogen.

Alternative kristne fellesskap, del 2

Her er andre del av artikkelen om den nymonastiske bevegelsen:

Wilson's datter er en av grunnleggerne av en av disse nye kommunitetene - The Rutba House i Durham, North Carolina (bildet).

Rutba ble startet og fikk sitt navn fra de erfaringene som et team fra Christian Peacemaker Team (CPT) gjorde i Irak ved starten av krigen. Leah Wilson Hartgrove og hennes ektemann, Jonathan, hadde fått sin opplæring i ikke-voldelig konfliktløsning gjennom CPT og i 'å komme i veien' for de som vil utøve vold. Gruppen deres ble utsatt for en bilulykke og et av medlemmene ble alvorlig skadet. De tok ham til Rutba, den nærmeste byen med et sykehus. Den irakiske legen behandlet skadene til amerikaneren uten å ta seg betalt, men ba gruppen om å gi et løfte om at de skulle fortelle om det som skjedde dem i Rutba - og det mens deres land slapp bomber over hans land, tilbød han legedom og fred. (Jonathan Wilson-Hartgrove forteller denne historien i boken: To Baghdad and Beyond: How I Got Born Again in Babylon [Cascade].)

Ekteparet Wilson-Hartgrove vendte hjem til USA og startet en denne kristne kommuniteten i Durham, hvor Jonathan hadde begynt sine studier ved Duke Divinity School. Kommuniteten holder til i et gammelt hus med knirkete tregulv i den hovedsakelig svarte delen av byen som heter Walltown; rusproblemer og kommunal forsømmelse gir dette nabolaget et rykte som et farlig sted. Jonathan Wilson-Hartgrove beskriver Rutba's oppgave der som en som handler om "gjestfrihet, fred-skapende arbeid og disippelskap." Han sammenligner kommunitetens visjon med det et utsagn fra det landlige Sørstatsbaptistene han vokste opp me: "Jesus ikke bare tilgir mine synder, Han gir oss også en helt ny måte å leve på - den beste måten å leve."

Kommunitetens medlemmer deler måltider og ber daglige bønner fra The Book of Common Prayer. Medlemmene har ikke felles økonomi, de har sin egen økonomi, men de har en felles kasse som de oppfordres til å gi til og ta fra som de har mulighet til eller har behov for.

Deres teologiske forpliktelser er synlige i bildene på veggen i stua: et er av Martin Luther King Jr, det andre av Dorothy Day, medstifter av Catholic Worker-bevegelsen. Rutbas medlemmer har forpliktet seg til å være i Walltown.

(fortsettes)

SISTE: 300 kristne drept i Nigeria av Boko Haram denne uka

IS er etter hvert blitt kjent for sin grusomme brutalitet, og Boko Haram har blitt skjøvet litt ut i periferien. Men Boko Haram og IS representerer nøyaktig samme demoniske åndsmakt.

Ledere for The Church of the Brethren i den nordøstlige delen av Nigeria, forteller at Boko Haram har angrepet og drept mer enn 300 kristne den siste uken og tvunget fram at Kulp Bible College og mange kirker har måtte stenge.

Lørdag 6. september sendte presidenten for The Church of the Brethren, Samuel Dali, et bønneopprop hvor han ba om inderlig forbønn. Hovedkvarteret for dette kirkesamfunnet opplevde da en særdeles alvorlig trussel fra islamistene som ønsker å innføre Sharia-lovgivning over alt i Nigeria.

Boko Haram står ansvarlige for å ha drept tusenvis av kristne, brent ned deres kirker, og drevet tusenvis av kristne på flukt fra sine hjem og fra buskapen sin. Det finnes bevis for at kristne menn er blitt halshugget, deres kvinner tvunget til å bli sex-slaver både i Nigeria og utenlands, og deres barn tvangskonvertert til Islam.

I følge en uttalelse på video fra Boko Harams leder, Abubakar Shekau (bildet) er det terrorbevegelsens mål å opprette et islamsk kalifat staten Bamboa og Gwoza i Borno og Buni Yadi i staten Yobe.

La oss huske å be for våre lidende trossøsken i Nigeria.

Alternative kristne fellesskap, del 1

Gud gjør noe nytt og spennende flere steder i verden! Små kommuniteter vokser fram, gjerne i deler av amerikanske og europeiske storbyer, hvor mennesker velger å leve ut troen i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Jeg må innrømme at jeg ikke bare er fascinert av dette, men også drømmer om å se lignende kommuniteter eller fellesskap her i Norge.

Jason Byassee har skrevet en svært god og informativ artikkel om den Nymonastiske bevegelsen. Han er pastor for Shady Grove United Methodist Church i Providence, North Carolina, og har en doktorgrad i teologi. Artikkelen ble første gang publisert i The Christian Century, 15. oktober 2005. Jeg har oversatt deler av den til norsk:

'I en tid hvor kirken er blitt for familiær med de herskende myndighetene, hvor tro er blitt et middel til makt og innflytelse, har noen kristne søkt å leve ut en autentisk bibelsk tro. De har samlet sine ressurser og viet seg til et liv i askese og bønn. De fleste utenforstående har nok trodd at de var gale. De så på seg selv som mennesker som ønsket å gå på den smale og vanskelig veien som leder til frelse, med et kall til pirke borti samvittigheten til storkirken som kompromisser med 'verden'.

Jeg beskriver ikke det fjerde århundres munker, men fellesskap av dagens kristne som mener at kirken i USA altfor lettvint har tilpasset seg de konsumerende og imperialistiske verdiene i kulturen. De lever i hjørnene av det amerikanske imperiet, og håper å få være budbringere av en ny og radikalt annerledes form for kristen praksis.

Disse "nye klostrene" ønsker å følge idealene til de gamle klostrene: fattigdom, kyskhet og lydighet, men med en vri. Deres kommuniteter inkluderer gifte mennesker som velger kyskhet forstått som en forpliktelse til ekteskapelig troskap. Fattigdom i betydningen å unnslippe den typiske middelklassens økonomiske klatring, men ikke total nød - økonomiske ressurser er nødvendige for å bygge denne ørkenens rike. Lydighet betyr ikke at man lyder en abbed, men det er en lydighet til Jesus og til fellesskapet.

Beskrivelsen av dette nye klostervesenet stammer fra teologen Jonathan Wilson. I boken: "Living Faithfully in a Fragmented World: Lessons for the Church from MacIntyre’s ‘After Virtue’ (1998), svarer Wilson moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som avslutter sin berømte kritikk fra 1991 av moderniteten, ved å etterlyse "bygging av lokale former for fellesskap.... som det intellektuelle og moralske liv kan opprettholdes gjennom den nye mørke middelalder som allerede er over oss. Vi venter på  - uten tvil en svært annerledes - St. Benedikt."                                                                        

Wilson er enig, og som en anabaptistisk teolog verdsetter han ressursene i sin egen kirke for å skape nettopp den slags nye klostervesen som MacIntyre etterlyser.

(fortsetter) 

Bildet viser Jonathan Wilson-Hartgrove, baptistpastoren som har vært en av foregangsmennene i den Nymonastiske bevegelsen. Han leder en liten kommunitet, Rutba House.

Lengselen etter kroppsliggjøringen av evangeliet

Det er et ord av Paulus som i lang tid nå har levd sitt eget liv i mitt indre. Jeg blir stadig minnet om det. Det har nok sammenheng med arbeidet med å etablere en kommunitet ut fra virksomheten i Kristi himmelfartskapellet:

'Dere er Kristi kropp ...' (1.Kor 12,27)

I dag kom jeg over en bønn av Teresa av Avila (1515-1582), som har lært meg så mye om det å leve i Guds vennskap og Guds nærvær, og som fransiskanermunken, John Michael Talbot (bildet), har tonsatt, og som jeg har oversatt til norsk:

'Kristus har ingen kropp, uten din.
Ingen hender, ingen føtter, på jorden, uten dine.
Dine er øynene som Han ser gjennom, 
og har medlidenhet for denne verden.
Dine er føttene Han går med,
for å gjøre godt.
Dine er hendene 
gjennom hvilke Han velsigner verden'. 

Klikker du på denne linken kan du høre John Michael Talbot synge denne vakre sangen:

http://www.youtube.com/watch?v=CKKALl6kv1U

Jeg ser mer og mer behovet for en kroppsliggjøring av evangeliet: det er at det leves ut, ikke bare forkynnes. At det finnes små fellesskap hvor dets medlemmer kan modellere sann kristen tro, og leve den ut i hverdagene. Så kan man feire gudstjenesten sammen med den utvidede kristne familien i menighetsfellesskapet på Herrens dag, Oppstandelsesdagen.

I Kristi himmelfartskapellet utfordrer vi nå hverandre på månedens ord, hentet fra Det nye testamente. Dette ordet forsøker vi å leve ut i praksis. Finne veier for hvordan vi kan leve ut innholdet i våre hverdager, slik at Guds ord blir til liv. Ikke bare noe vi leser, ber over og så glemmer, men lever.

Det er veldig praktisk - og veldig utfordrende.

Anne Graham Lotz kritisert i The Jerusalem Post for å oppfordre til å be for Jerusalem - her er hennes svar

For kort tid siden gikk Anne Graham Lotz ut med en innstendig oppfordring til å be for Israel og Jerusalem.

Nå er hun blitt kritisert i The Jerusalem Post for dette bønneinitiativet.

Her er hennes svar på kritikken, i min oversettelse, slik den ble publisert i dag:

'Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme'. (Matt 24,14)

Hva tror du på? Denne siste uka, mens jeg ventet i en bilkø for å hente et barnebarn på skolen, lyttet jeg til en sang på radioen som ble beskrevet som den mest populære kristne sangen for tiden. Den ble sunget av Newsboys, og har tittelen: "We Believe."

Samme uka som jeg hørte denne hit'en fra Newsboys leste jeg en kommentarartikkel i The Jerusalem Post som kritiserte min 911-video presentasjon av mitt bønneinitiativ om å be for Jerusalem fordi det lå implisitt i dette bønneinitiativet at jødene trenger å bli frelst. Gjør de? Eller er de unntatt fra evangeliet?

Og hva er evangeliet?

Når apostelen Paulus med djup overbevisning i Rom 1,16 uttaler at ham 'ikke skammer meg ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker', hva mente han da?

Påvirket av hit'n og kommentaren har jeg reflektert over hva Paulus talte om og hva jeg tror. Her er mine refleksjoner:

Enhver som er født inn i den menneskelige rase, er født med en syndenatur, så vi er alle syndere. 

Konsekvensen av synden er ikke bare fysisk død, men åndelig død - adskillelse fra Gud nå og i evigheten.

Men så høyt elsket Gud hele menneskeheten at Han sendte Sin egen Sønn, Jesus, inn i verden som et sonoffer for vår synd, slik at hver den som vil tro på Ham, ikke vil fortapes adskilt fra Gud, men vil ha evig liv.

Når vi bekjenner at vi er syndere, og ber Gud om å anvende Jesu død for vår synd og tilgi oss, så vil Han gjøre det.

Etter korsfestelsen av Jesus, reiste Gud Ham opp fra de døde for å gi oss nytt liv her og liv i himmelen når vi dør. 

Når vi responderer og tar imot Jesus ved tro i våre hjerter, kommer personen, Den Hellige Ånd, inn i vårt hjerte, slik at vi blir født på ny og blir et Guds barn, vi får tilgivelse for våre synder, får evig liv.

Når vi mottar Jesus Kristus i tro som vår Frelser og Herre, vi passerer fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, fra døden til liv.

Og evangeliet er dette ...

"Jesus sa: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'.

Bare navnet Jesus.

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse".

"Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre ..."

Så ... trenger jøder å bli frelst? Ja, det gjør de. I følge Guds ord, deres religion gir dem ikke noe unntak fra at de er syndere. Lik resten av oss, trenger også de en Frelser. Det er derfor Gud gav Jesus som verdens Frelser.

Dette er det evangeliet Paulus talte om. Og dette er det evangeliet jeg tror på.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)

Pastor fra Bhutan dømt til nesten fire års fengsel

En domstol i Bhutan dømte onsdag pastor Tandin Wangyal (bildet) til tre år og elleve måneder i fengsel for å ha mottatt penger fra en kristen organisasjon for å drive kristen virksomhet.

Domstolen i Dorokha i Samtse-distriktet slo fast at pastor Wangyal har mottatt 11.864 amerikanske dollars fra en utenlandsk misjonsorganisasjon for å kunne spre den kristne tro i denne buddhistiske nasjonen.

En annen pastor, M.B Thapa, kjent som Lobzang, ble dømt til to år og fire måneders fengsel for å ha hjulpet pastor Wangyal med å komme seg til en landsby uten å ha tillatelse til å reise dit. Dommen ble omgjort slik at Lobzang må betale en stor bot.

Pastor Tandin Wangyal er gift og har tre sønner, i alderen 2, 5 og 8 år. La oss huske dem i våre forbønner.

Foto: MoringstarNews.

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 2

En måned etter at Jean Vanier mistet sin bror, Benedict, dør hans søster, Therese. På bildet ser vi Jean og Therese feirer hennes fødselsdag.

Her følger andre og siste delen av brevet som jeg har oversatt, og som Jean Vanier har skrevet, hvor han på en så gripende og sterk måte forteller om broren og søsterens liv og død:

'En måned senere faller Therese om i rommet sitt i London, og hun blir brakt til sykehuset hvor hun i så mange år praktiserte som lege. Legen som behandlet henne hadde vanskelig med å forstå hennes ønske om å følge etter Benedict.

Hun, som så vidunderlig hadde fulgt og på en så mild måte hjulpet hundrevis av mennesker i sin legegjerning, ble så vakkert tatt hånd den siste fasen av livet, av legen som hadde arbeidet sammen henne i det lindrende arbeidet hun hadde arbeidet med overfor døende. Han elsket henne, og foreslo at hun skulle sendes tilbake til Lillesøstrene.

Jeg var sammen med henne på sykehuset før hun returnerte til dem, når hun var i en slik forferdelig smerte som ingen riktig kunne forstå. Det var virkelig vondt å oppleve både for meg, og andre.

Hun ropte ut: 'vær så snill', 'vær så snill'.

Med det samme hun kom tilbake til Lillesøstrene var hun igjen fylt med fred. Jeg snakket med legen som har ansvar for lindrende enhet. Han så etter henne de siste øyeblikkene mens livet ebbet ut. Hun virket uklar. Jeg spurte ham hvor lenge han trodde hun ville leve. Han svarte at hun hadde enda et åndelig arbeid å utføre, som hadde med forbønn å gjøre.

'Hun vil forlate oss når det arbeidet er fullført!'

Stillferdig døde hun neste dag.

Hennes begravelse var så vakker. En passende og våger jeg å si: herlig fullendelse av alle de årene hun har kjempet og lengtet etter enhet mellom kirkene. Selve begravelseshøytideligheten som ble celebrert av fader David Stanley, og fant sted i den anglikanske katedralen i Canterbury, med mange, mange av hennes venner og folk fra L'Arche. Hun ble begravet i den lille gravlunden i Barfreston, landsbyen hvor hun begynte den første L'Arche kommuniteten i Storbritannia i 1974. Hun ble stedt til hvile med de første folkene hun ønsket velkommen inn i kommuniteten og så nå er blitt forfremmet til herligheten.

Therese var en vidunderlig kvinne, et strålende menneske, en medfølende og snill og kompetent lege. Hun betydde enormt mye for ikke bare for de kommunitetene hun hadde grunnlagt i Storbritannia og Nord-Europa, men for alle kommunitetene i L'Arche over hele verden.

Hun kjempet for å forsikre seg om at våre kommuniteter skulle være steder for vekst og hvor alle ble ønsket velkommen - ikke bare på grunn av deres svakhet og behov, men også for de som kom som assistenter. Hennes hjerte lengtet etter enhet mellom alle kristne og alle folk. Hennes livs sang og i hennes smerte var denne: At de alle må være ett.'

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 1

Jeg ble så grepet av noe jeg leste i går. Som mange av bloggens lesere helt sikkert har fått med seg, er Jean Vanier en person har har betydd svært mye for meg - og som har vært med på å forme mitt åndelige liv gjennom mange tiår.

I går leste jeg et brev han har skrevet hvor han forteller om sin bror, Benedict Vanier (bildet), og om søsteren sin, Therese, som begge døde kort tid etter hverandre denne sommeren. Måten Jean Vanier omtaler sin bror og sin søster på, gjorde at tårene kom i strie strømmer. I deres liv og i deres død var det også så mye åndelig visdom å finne.

Her i min oversettelse følger noe av det Jean Vanier skriver:

'Jeg hadde snakket med Benedict når han var på sykehuset ikke så langt unna klosteret i Canada hvor han bodde. Jeg bad han om å vente på meg om han skulle føle seg dårligere. Og slik var det at jeg var der ved sengekanten hans den dagen han døde. Han lå der med sitt milde, nærmest leende smil, og ga liv til dem som var rundt ham selv i store smerter.

Han var en mild og hellig munk i 68 år, som søkte og utstrålte Guds nærvær.

I et øyeblikk - å, milde mann - la han sin hånd i min og der hvilte den mens vi ba sammen inntil han sluttet å puste og hjertet sluttet å slå.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, doktoren hans gav meg det ene papirhåndkleet etter det andre. Jeg ønsket ikke å slippe taket i dette stille håndtrykket, dette nærværet så mettet av bønn mellom oss to, men selvsagt måtte vi, for han hadde forlatt denne siden av elven av synlig liv til fordel for den andre.

Sløret mellom det synlige og usynlige er så tynt, så lett. Hele livet hadde han ventet på dette øyeblikket og for møtet med den Ene han elsket og som han hadde gitt hele sitt liv til. Han hadde gått over til den andre siden. Takk skal du ha, storebror! Nå må jeg gå videre med livet her'.

(fortsettes)

SISTE: IS rekrutterer krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia - vil opprette kalifat i Asia

Dagsaviser både på Taiwan og i Singapore uttrykker stor bekymring over nyheten om at innflytelsen til en særdeles brutale islamske terrororganisasjonen IS nå sprer seg til Asia.

IS skal allerede ha rekruttert krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia. I følge New Straits Times, som utgis i Singapore, skal sikkerhetstjenesten i Malalysia ha avdekket fire nye terrorgrupper som identifiserer seg fullstendig med IS og har de samme mål som dem.

'Innflytelsen til IS kan komme til å spre seg Sørøst-Asia og Kina til tross for sterk opposisjon fra myndighetene i disse regionene', skriver China Times, som utgis på Taiwan.

New Straits Times peker på land som Thailand, Filippinene, Malaysia og Indonesia som land hvor disse terrorgruppene ønsker å opprette et uavhengig, forent 'super' islamsk kalifat som skal regjere deler av Sørøst-Asia.

Og det er ikke overdrevne rykter dette.

Kinas utsending til Midt-Østen, Wu Sike, har i følge China Times uttalt at IS kan han rekruttert så mange som 100 kinesere til terrornettverket, og det skal være 30 menn fra Malaysia som kjemper under det svarte IS-bannerne i Midt-Østen. De 100 kineserne skal blant annet være rekruttert blant folkegruppen Uyghur i Xinjiang provinsen.

Tidligere denne måneden ble det postet bilder på Facebook som viser en kinesisk IS-kriger i Irak.

Det er all grunn til å ta denne informasjonen på ramme alvor og be strategisk for disse landene som er nevnt. La oss stå sammen med forbederne i Asia og be om vekkelse, beskyttelse og gjennomslag for evangeliet.

Ukrainske og russiske baptistledere deltar i fredssamtalene i Oslo

En legende blant ukrainske baptister, Gregorij Komendant (bildet), deltar på de unike samtalene mellom ortodokse, katolske og protestantiske kirker fra Ukraina og Russland som Det Norske Bibelselskap er vertskap for i tiden 9.-12. september. Konferansen støttes økonomisk av Utenriksdepartementet.

På møtene deltar også representanter for de jødiske og muslimske minoritetene i Russland og Ukraina.

 Bibelselskapet har i mange år arbeidet nært med kirker og kirkelige organisasjoner i hele regionen og har dermed opparbeidet en betydelig ekspertise på tverrkirkelig dialog. Målsettingen er å finne en modell for fortsatt dialog og legge grunnlaget for ett nytt møte i løpet av høsten.

– Religiøse ledere er viktige for sivilsamfunnet, og håpet er at dialog dem imellom vil ha positiv effekt på forsoningsarbeidet, sier generalsekretæren i Det Norske Bibelselskap, Ingeborg Mongstad-Kvammen, i en kommentar i forkant av samlingen i Oslo.

Ukrainske og russiske baptister som deltar på konferansen i Oslo er ved siden av Gregorij Komendant, også Igor Bandura, Sergeij Debelinskiy, Vitalij Vlasenko. Norske baptister er representert ved sin generalsekretær, Terje Aadne.

La oss huske disse viktige samtalene i våre forbønner. 

20 år med vellykkede barne- og ungdomsleire i Sentral-Asia

Hele 400 barn deltok på en barne- og ungdomsleir som baptistene har arrangert i Sentral-Asia denne sommeren. Dette er bare en av mange slike leire som baptistene arrangerer i det muslimsk dominerte Sentral-Asia.

I år er det 20 år siden disse leirene ble startet opp, og ikke bare er de svært populære, men de er også et svært viktig redskap for å gi disse barna del i evangeliet. Og barne- og ungdomsleirene bærer svært mye og god frukt.

Atmosfæren som skapes på disse leirene, med en blanding av lek og moro, bibelundervisning og bønn, er ganske annerledes enn ellers i det muslimsk dominerte Sentral-Asia. Det bemerker både foreldrene som sender barna til leirene og barna selv. De stortrives nemlig. Leirene varer en ukes tid.

Hør hva en av dem sier:

'Jeg heter Bogdan og jeg er elleve år gammel. Jeg bor sammen med mamma og bestemor. Pappa er ikke her, men jeg har en stefar. Jeg kom til leiren første gang sammen med kameraten min, Ramses. Vi er i samme klasse. Dette er tredje gangen han er med. Jeg er her for første gang. Moren min hjalp til med å ordne reisen, og jeg ventet spent på at leiren skulle begynne. Jeg tenkte meg at leiren var topp, men den var enda bedre enn jeg hadde ventet meg. Jeg tenker fortsatt på de mange gode minnene jeg har fra denne leiren. Jeg fikk veldig mange venner. Kokken laget veldig god mat. Leiren har hatt en god innflytelse på livet mitt. Før bannet jeg mye, men det har jeg sluttet med. Jeg har lært meg hvordan jeg kan be, og nå priser jeg Gud. Jeg likte veldig godt lederne, de var snille og glade. Jeg håper mange andre barn også kan få høre om disse leirene, og at de vil få muligheten til å reise dit'.

Fornyelsesbølge blant anabaptister i USA og Canada

300 mennoniteledere og legmedlemmer satte hverandre stevne i Weaverland Mennonite Church (bildet), denne sommeren.

De kom fra flere amerikanske stater og canadiske provinser til denne årlige fornyelseskonferansen arrangert av Anabaptist Renewal Circles.

Anabaptist Renewal Circles består av et nettverk av ledere hvis visjon er å se en fornyelse av anabaptistene og være et vitnesbyrd av den forvandlende nåden i Jesus Kristus i Den Hellige Ånds kraft. Konferansens tema: 'Feire De gode nyhetene om Jesus Kristus' har sin bakgrunn i Mark 1,15:


'Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet'.

Deltagerne kunne velge mellom 22 seminarer, og møttes til gudstjenester og andre samlinger gjennom dagene konferansen varte. Ungdommene hadde sine egne samlinger hvor temaet var: 'Radikale etterfølgere av Jesus'.

Det pågår for tiden en fornyelsesbølge blant flere av de anabaptistiske gruppene både i USA og Canada. Mange som har levd lunkent har fått sterke møter med Den Hellige Ånd.

Watchman Nee's siste brev

'I min sykdom forblir mitt hjerte fylt av glede'.

Den sterke bekjennelsen finnes i det aller siste brevet Watchman Nee skrev, før han døde.

Brevet er datert 22.april 1972 og adressert til hans svigerinne. 68 år gammel dør Watchman Nee, 1.juni 1972. Han var 48 år gammel da han ble arrestert i april 1952.

Her følger brevet i min oversettelse:

'Eldre søster Ping-tseng:

Brevet ditt datert 7. april 1972 er mottatt. Jeg forstår at du ikke har mottatt mitt brev hvor jeg forteller deg at jeg har mottatt alle de tingene du har sendt meg hver gang. Jeg mottok de tingene du nevner i sitt brev, og jeg er veldig takknemlig for det.

Du kjenner min fysiske helsetilstand. Jeg lider av en organisk, kronisk sykdom. Når den er aktiv, så er den svært smertefull, men selv når den er hvilende, er smertene der likevel. Forskjellen består i om den er aktiv eller hvilende, ikke om jeg har den eller ikke.

Sommeren er nå underveis. Ved at jeg eksponeres mer for sollyset, kan det være at huden min endrer farge, men sykdommen forblir den samme. Likevel, jeg beholder min glede. Vær så snill ikke å bekymre seg for meg. Jeg håper du vil ta bedre vare på deg selv og må ditt hjerte bli fylt med glede'.

Shu-Tsu
(Barndomsnavnet til Watchman Nee)