Behovet for gudsfrykt, del 1

Her er en ny artikkel av Zac Poonen. Denne gangen skriver han om 'Gudsfrykt'. Dette er et budskap vi alle trenger å høre - igjen og igjen. Her i min oversettelse:

'Det nye testamente bruker et bilde på menigheten, som et hus som Gud bygger. I Ord 24,3 leser vi at det huset kan bare bygges med visdom:

'Med visdom blir huset bygd, og med innsikt blir det reist'.

En disippel blir ikke vis bare ved å studere Skriften. Det øker bare hans kunnskap. Det er Herrens frykt som er begynnelsen til visdommen: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10 Norsk Bibel) Å frykte Herren er det kristne livets ABC. Jak 3,17 sier: 'Men visdommen ovenfra er først og fremst ren...' Derfor må alle som vil bygge menighet først lære hva Herrens frykt innebærer. De må være i stand til å si: 'Jeg vil lære dere frykt for Herren'. (Salme 34,12)

Vi kan legge vekt på læremessig korrekthet, følelsesmessige opplevelser, lovsang og tilbedelse, evangelisering eller hva det måtte være. Men hvis fundamentet som er Herrens frykt er fraværende, så vil alt det vi har bygget opp kollapse en dag.

Menigheten kan ikke bygges på programmer, aktiviteter, penger, menneskelige strategier eller ved noe prinsipp hentet fra forretningsverdenen. Kristent arbeid som er drevet på bakgrunn av slike prinsipper kan være så imponerende de bare vil i menneskers øyne, men når Gud tester det ved sin ild, så vil man se at det hele bare er tre, halm og strå (1.Kor 3,11-15):
'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelsteiner, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan det enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild'.

Selve kjennetegnet på Guds hus er selvransakelse - en selverkjennelse som er et resultat av å leve foran Guds ansikt. Jesaja, Job og Johannes så at de ingenting var og de så sin synd når de så Gud.  

'For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus'. (1.Pet 4,17)

'Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, HERREN over hærskarene'. (Jes 6,5)

'Før hadde jeg bare hørt ryktet om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske'. (Job 42,5-6)

'Da jeg så ham, falt jeg som død ned ved føttene hans'. (Åp 1,17)

(fortsettes)

Bringer håp til de fortvilte i det østlige Ukraina

Mange menigheter i det østlige Ukraina er aktive i evangeliseringsarbeid, i forbindelse med den pågående krigen mellom russiske separatister og den ukrainske hæren. Og krisen gjør mange åpne for evangeliet.

De evangeliske menighetene er også en viktig bidragsyter når det gjelder humanitært arbeid.

Bildet er hentet fra en av landsbyene nærmest krigssonen, hvor innbyggerne lever i konstant frykt. Mange av dem lever i kjelleren fordi det er for utrygt å bo i selve huset. Mange har også fått ødelagt sine hus av stadige rakettangrep og skyting. Inn til disse familiene bringes det mat og klær og andre livsnødvendigheter. Gjennom dette viktige barmhjertighetsarbeidet kommer man i kontakt med mange som overgir sine liv til Jesus.

Bare de siste dagene har åtte ukrainske soldater blitt drept, i følge det ukrainske sikkerhetsrådet. Og 16 er hardt skadet. Dette har skjedd i Donetsk området. Siden starten på konflikten - i april i fjor - har mer enn 6.500 mennesker blitt drept, og flere tusen er blitt såret. Mange har mistet sine hjem.

La oss ikke glemme det østlige Ukraina i våre forbønner.

Å være elsket hele livet

Jeg er blitt så glad i dette ikonet. Det forestiller Jesus og Johannes, han som beskriver seg selv som 'den disippel som Jesus elsket'. (Joh 21,7). Det var hans identitet.

Det gjør noe med oss når vi kjenner oss elsket. Verden er full av stemmer som sier noe annet. Stemmer som forteller hvor mislykket vi er, som påpeker våre feil, mangler, som måler oss med andre, veier oss og finner oss for lett.

Johannes levde et langt liv. Han var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden. Helt fra Han møtte Jesus, mens han satt i båten sammen med broren sin, Jakob, og faren, Sebedeus, og bøtte garn, ble han favnet og båret av denne kjærligheten. Det skapte en slik trygghet i livet hans, at han hvilte på bringa til Jesus på Øvresalen.

Akkurat et slikt forhold til Jesus vil jeg ha. Det er så lett å bli fanget i travelheten, i alt som må gjøres, og ha sin identitet i tjenesten. Hva skjer da når man ikke lenger står i en tjeneste, når man trer ut av den, hvis identiteten er selve tjenesten, og ikke i den som virkelig elsker oss?

Johannes hadde sin identitet i den han visste elsket ham. Det holdt hele livet. Også fangeoppholdet på klippeøya Patmos i Egeerhavet. I sin hilsen, ved innledningen til sin profetiske bok, hilser han fra Kristus, som han beskriver som 'det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger'.

Så skriver Johannes:

'Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod ...' (v.5)

Legg merke til hvordan han ordlegger seg. Han skriver ikke 'elsket', men 'elsker'.

Som noe pågående. Noe som skjer nå. Ikke som noe som skjedde en gang. Men som skjer - nå. For Johannes del holdt den kjærligheten hele livet. Slik den også vil for oss. Akkurat nå vil jeg også bikke hodet mitt inn til Jesu bryst og lytte til Hans hjerteslag. Hvert av dem forteller meg det jeg innerst inne trenger å høre: hvor høyt jeg er elsket av Gud.

Hva kan vi lære av en menighetsordning fra 1500-tallet?

Vi lever i martyrtid. I land etter land utsettes kristne for vold og forfølgelse. De fordrives fra sine hjem, de fengsles, tortureres og drepes. I stort antall.

Helt siden urkirken har det vært slik. På 1500-tallet ble tusenvis av kristne utsatt for det samme. De ble foraktelig kalt gjendøpere - eller anabaptister.

En av dem var Michael Sattler, som led martyrdøden i 1527. Den anabaptistiske bevegelsen var en husmenighetsbevegelse. Den grenen Sattler tilhørte skrev en menighetsordning samme år som Sattler led martyrdøden. Jeg vil tro den har noe å si oss i dag, fordi tiden vi lever i slett ikke er så ulik den tiden Sattler levde i. Som jeg har pekt på i flere artikler i den senere tiden, er kirken her i vest i ferd med å forblø - ikke på grunn av forfølgelse, men på grunn av sekularisering og en forkastelse av den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

I en tid av forfølgelse av den sanne kirken, skrev Sattlers gruppe denne menighetsordningen:

'Den allmektige, evige og barmhjertige Gud har latt sitt underbare lys bryte fram i denne verden og i denne ytterst farlige tid. Derfor erkjenner vi den guddommelige viljenes mysterium, at Ordet er blitt forkynt for oss ifølge Herrens egen ordning og at vi gjennom det er vi kalt til fellesskap med Ham. I følge Herrens befaling og Hans apostlers undervisning skal vi i god kristen ordning holde det nye budet (Joh 13,34) i kjærlighet til hverandre, slik at kjærlighet og enhet kan opprettholdes. Alle brødrene og søstrene i forsamlingen bør holde fast ved følgende punkter:

* Brødrene og søstrene bør møtes minst tre eller fire ganger i uken for å gi seg til Kristi og Hans apostlers undervisning og hjertelig formane hverandre til å forbli trofaste mot Herren slik de har forpliktet seg til.

* Når brødrene og søstrene kommer sammen skal de lese noe sammen. Den som Gud har gitt den beste forståelsen skal forklare det, og de andre bør lytte, slik at man ikke forstyrrer hverandre med småprat. Salmenes bok skal leses daglig i hjemmene.

* La ingen være lettsindig i Guds forsamling, verken i ord eller i handlinger. De skal oppføre seg verdig også overfor hedningene.

* Når en bror ser sin bror gjøre en feil skal han advare ham i følge Herrens egen befaling (Matt 18,15-18). Han skal tilrettevise ham på en kristelig og broderlig måte, slik vi alle er skyldige å gjøre av kjærlighet til hverandre.

* Av alle brødrene og søstrene i denne forsamlingen skal ingen ha noe for seg selv, men som de kristne på apostlenes tid skal de ha alt felles. De skal organisere et felles fond fra hvilket man kan gi hjelp til de fattige i følge hver og ens behov. Slik at man likesom på apostlenes tid ikke tillater at en bror lider nød.

* Alt fråtseri skal unngås når brødrene kommer sammen i forsamlingen. Server et enkelt måltid, for Guds rike består ikke i å spise og drikke.

* Herrens måltid skal feires så ofte som brødrene er sammen. På den måten proklamerer man Herrens død og minner hverandre om hvordan Kristus gav sitt liv for oss, og utøste sitt blod for oss, slik at vi også kan bli villige til å gi vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, hvilket betyr for alle brødrenes skyld. (1.Joh 3,16)

Teksten er hentet fra boken The Legacy of Michael Sattler.

Avstå fra lange utlegninger i bønnen

'Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de ba svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente oppmerksomheten - som er helt nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder.

På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn at den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge frem et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. 

Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskenes ord.

Augustin - det koptiske ikonet forestiller ham.

Komplottet mot Israels eksistens

De har stått på samme balkong disse to, og begge er blitt drevet av det samme jødehatet.

Til venstre: Adolf Hitler. Til høyre: Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif.

Sted: Hotel Imperial, Wien.

Eieren av hotellet var en jøde som ble drept i konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 1942. Han het Samuel Schallinger, og ble tvunget til å selge hotellet i 1938. Hitler arbeidet her som ungdom.

Hotel Imperial spilte en betydningsfull rolle som politisk forhandlingssted i det som ledet til Holocaust. I disse dager har hotellet spilt en avgjørende rolle i forhandlingene med Iran - forhandlinger som kan føre til en ny katastrofe for Israel.

Og verden vil bedras.

Iran jubler. De kvelende sanksjonene mot landet fjernes. Vesten som undertegnet avtalen med Iran er strålende fornøyd med at de har hindret Iran fra å utvikle atomvåpen. Og forstår ikke at de er blitt grundig lurt. Avtalen hindrer nemlig ikke Iran fra å bli en atommakt.

Benjamin Netanyahu, som kan sin Bibel, kjenner selvsagt til profetiene fra Esekiel 38 og 39 som beskriver Gog som angriper Israel i endens tid, hvor en av de landene som skal angripe Israel er Iran.

Iran anerkjenner ikke staten Israel. De vil jødenes tilintetgjørelse.

Og USA på sin side ofrer til og med en egen statsborger: pastor Saeed Abedini, som sitter fengslet i Tehran. De brukte ikke engang denne anledningen til å presse iranske myndigheter for å få satt ham fri. Han ble ofret på alteret for at president Obama skulle få igjennom denne avtalen med Iran.

For jødene er verden blitt enda farligere og enda mer utrygg. Det verste er at verdens herskere har vært med på dette, og har falt Israel i ryggen enda en gang. Det er ikke blitt noe mindre behov for å be for Israel etter dette.

18 år i fengsel stående til knes i menneskelig avføring i lovprisning til Gud

Jeg hører fremdeles sangen og bønnene hans. De kom fra naborommet til soveværelset vårt. For noen år siden overnattet nemlig Chen Min Lin i huset vårt. 18 år hadde denne kinesiske evangelisten tilbrakt under umenneskelige forhold i kinesiske fangeleire.

Chen begynte klokken 0400 om morgenen med å synge lovsanger. De hørtes godt gjennom den tynne veggen mellom oss. Så begynte han å be. Selv om jeg ikke kunne forstå hva han ba om, fordi han ba på morsmålet, var det så gripende å høre denne mannens inderlige bønner til Gud. Det var en forbeder som ba - en som bar mennesker inn for Guds trone. Han ba sikkert for Kina, for alle de forfulgte, alle de som lik ham hadde opplevd tortur og lidelser. Jeg glemmer det aldri.

Her er Chens historie:

Han er født i Shanghai og vokst opp under kommunistpartiets kontrollerende kultur. I dette ateistiske diktaturet fant likevel Chen Min Lin - eller George Chen som han også kalles - Gud. Han ble en kristen, studerte Bibelen, og opplevde Guds kall til å bli evangelist. En dag mens han forkynte evangeliet ute på den kinesiske landsbygda ble han arrestert og satt i fengsel. Han fikk uttrykkelig beskjed om at han ikke måtte gjøre dette igjen. Ble løslatt for så å bli arrestert på nytt i 1968. Denne gangen lød siktelsen på 'kriminelle handlinger'. De 'kriminelle' handlingene det var snakk om var det faktum at han forkynte evangeliet. Denne gangen ble Chen mer bekymret for å bli fengslet enn første gang. I mellomtiden hadde han nemlig grunnlagt en hel rekke menigheter, som han hadde ansvar for som deres pastor. Han fryktet for at disse menighetene ville dø ut uten ham, men Chen skulle få en stor overraskelse.

Chen ble dømt til 18 år i fengsel i en fryktet fangeleir. Soningsforholdene var umenneskelige. Lidelsene store. Han sultet og frøs. Hans sønn ble drept av kommunistene, og hans kone døde kort tid etterpå. Men hans fangevoktere brydde seg ikke engang om å fortelle ham det.

Chen var i så dårlig forfatning mange ganger, at han måtte krabbe rundt i fangeleiren mange ganger, fordi han ikke hadde styrke nok til å stå på beina.

Men han var ikke alene om å lide. Her var det mange kristne som led på grunn av sin tro. De 18 årene han tilbrakte her - i tortur og sult - lærte Chen hva virkelig storhet handler om. Han var vitne til modige kristne medsøsken dø en eller en i torturkamrene. Han forteller at han selv lengtet etter å dø, ja, til og med ba om å få dø. I disse elendige tidene ble Chen likevel oppmuntret av sine kristne søsken som var villige til å dø for det de trodde på.

En dag fikk Chen beskjed av fangeleirens ledelse om at de hadde gitt ham en ny oppgave. Oppgaven var verre enn å bli dømt til døden. Han skulle skuffe menneskelig møkk. Med begge beina sto han ute i møkkdynga, i det sterkt forurensede vannet. Se bildet! Han ba ofte om Guds beskyttelse. De første dagene var som et langt mareritt. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Han trodde han skulle dø før den første dagen var over.

Da han gikk til arbeidet neste morgen, oppdaget han at han var helt alene. Det var underlig. Det skjedde vanligvis ikke i en overfylt fangeleir som denne. Forsiktig startet han å synge. For første gang var han i stand til å synge uten å bli tatt av politiet. Han sang høyere og høyere og takket Gud. Han oppdaget at Gud hadde gitt ham en gave. Å få være alene. Mens tårene rant nedover hans kinn sang han en gammel salme som han hadde lært for mange år siden i Shanghai. Han fant ut at ordene hadde en spesiell betydning for ham:

'I came to the garden alone, while the dew was still on the roses;
And the voice I hear, falling on my ear, the Son of God discloses.

And He walks with me, and He talks with me;
and He tells me I am His own.
And the joy we share, as we tarry there.
None other was ever known'.

Det var den samme sangen han sang fra soverommet vårt denne morgenen!

Der - i stanken av den menneskelige avføringen - opplevde Chen at den ble forvandlet til den herligste duft fra Sarons roser. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, forvandlet Den Hellige Ånd, denne forferdelige situasjonen til en hage av liv og lys.

Endelig - etter 18 lange og smertefulle år - ble han satt fri. Etter at han kom ut fikk han sendt en kort melding til de små menighetene han hadde dannet, for å fortelle at han var på vei hjem. Etter å ha vært på reise i tre lange dager kom han endelig hjem. Der ventet ikke bare en liten gruppe kristne på ham, men 5000! Da han dro var de bare 100. Hva var skjedd? Hvordan skjedde dette? Hvem hadde gjort dette forunderlige arbeidet?

Da det gikk opp for Chen at det var Den Hellige Ånd, sank han ned på sine knær og takket Den Hellige Ånd for hans bevarende kraft. Han gråt uten å skamme seg over det.

Åndens vind blåser

'Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem under bønn, den tiden hver enkelt av dem talte til Gud.

For det er i bønn det skjer: når mennesket ber og bønnfaller Gud og taler til Ham; når det bestreber seg på å samle alle sine tanker og impulser, åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham.

Da fatter mennesket det ufattelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot. Ånden får næring ved menneskets bønn og blåser i ham til han når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet så den glemmer sin bønn og dets innhold. Den befinner seg ikke lenger i verden'.

Isak Syrer - 600 tallet.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 4

I dag spørres det etter hvor relevant du er. Om det budskapet du formidler har gjennomslagskraft, og når ut. Det har lite eller ingen ting med kristen tro å gjøre, om korset mangler.

Kristen tro kan aldri løsrives fra korset. Sann kristen tro handler om en Mellommann, som er sann Gud og sant menneske, naglet fast til et kors. Det handler om blod og smerte, lidelse og død Den eneste veien til Gud går gjennom Kristi korsdød, og et budskap hvor dette mangler, kan gjerne begeistre mange, men det har ingen frelsende kraft.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver Lyder Engh i sin gode bok: 'Korset - universets sentrum', og legger til: 'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv'.

Når vi presenteres for et budskap om kjærlighet, om nåde og om aksept, som ikke har sitt utgangspunkt i Jesu Kristi kors, i Hans død og i Hans oppstandelse, så er det et annet evangelium vi får presentert. Det er sukret for en tid som vår. Det passer godt inn i de flestes liv, fordi man trenger ingen omvendelse, ingen syndserkjennelse, bare gode følelser og opplevelser. Men det er ikke en kristen tro.

Går vi til åndelige veiledere som forteller oss at det ikke er noen synd å bekjenne lenger, ikke noe oppgjør som må tas, ikke noe behov for å snu deg 180 grader og gå en annen vei, så er det forførende ånder du lytter til, og ikke kristen tro.

Kristen tro taler sant om livet, om døden og evigheten, om himmel og om en evig fortapelse. Den forteller deg at det er bare en vei til Gud, og den veien går gjennom Jesus Kristus. Ikke noe annet og ingen annen enn Jesus, og bare Jesus, kan frelse deg.

Er det kristen tro du blir presentert så vil en åndelig veileder, som lever sant med Gud, fortelle deg at denne troen ikke endres eller tilpasses med årene eller situasjonen. Han eller hun vil fortelle deg at denne troen er overlevert - en gang for alle. Denne overleverte troen bekjenner seg til Guds ord som absolutt autoritet hva angår liv og lære, og den har ikke gått ut på dato. Den vil ikke være i strid med Guds ord på noe punkt. Den følger ikke tidsånden og strømningene i tiden.

Det kan være at du hører noe annet: at vi lever i en annen tid, og må forstå Guds ord på en annen måte, enn det apostlene forstod. De visste ikke så mye som vi vet i dag. Tro ikke på dem, og skygg unna slike mennesker. Det kan være at de forteller deg at det er kristen tro de presenterer for deg, men det er langt fra sannheten. De er ikke veiledere, men villedere! Bibelens ord står fast.

En rød lampe bør lyse når det står frem mennesker i vår tid og lærer noe helt annet enn det kirken har lært i 2000 år, om frelse, evig liv, evig fortapelse, nåde, ekteskap, moral - bare for å nevne noe. Vår tid er full av overmodige mennesker som mener seg å vite bedre enn apostlene, og Herren Jesus selv. Det gjør de ikke. En teolog skrev i et innlegg forleden dag dette: 'Undrer meg på om Jesus forutså at dette ville skje'. Da har man med et pennestrøk fratatt Jesus Hans guddommelighet.

Bibelens budskap om Jesu Kristi kors er både et horisontalt og et vertikalt budskap. Jesus sa nemlig følgende:

'Så sa han TIL ALLE: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv OG HVER DAG ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Sann kristen tro handler ikke om jeg føler det godt eller ikke, men om dette:

Å fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp for å følge Jesus!

Jeg vil si med apostelen Paulus:

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

'Jeg vil ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (1.Kor 2,2)

(fortsettes)

SISTE: Pastor Farshid Fathi blir løslatt før tiden

Det er langt mellom de gode nyhetene fra Iran, særlig når det gjelder situasjonen til landets kristne befolkning. Men i dag har jeg gode nyheter å fortelle om pastor Farshid Fathi (bildet), som mange av bloggens lesere ber for.

Pastor Fathi, som ble fengslet i Iran i 2010, har fått vite at han kommer til å bli løslatt tidligere enn antatt. Den egentlige løslatelsesdatoen var satt til desember 2017, men er nå endret til desember 2015. Han sitter for tiden i det beryktede Evin-fengslet, og har i perioder vært utsatt for grusom mishandling. Blant annet skal han ha blitt banket opp til det umiskjennelige.

Hva galt har så Farshid Fathi gjort? Ikke noe annet enn at han er en kristen, og talt åpent om sin tro.

Farshid Fathi har lenge vært forhindret fra å se sin kone, Leila, og sine to barn, Rosana og Bardia. Han fikk meldingen om løslatelsesdatoen 6.juli, og gleder seg stort over at han nå skal få se familien igjen før tiden.

La oss be om at det ikke kommer noen hindringer i veien for dette og at han kan gå ut av fengselet som en fri man nå i desember.

Helbredet fra spedalskhet

I går leste jeg en historie om misjonæren Heidi Baker (bildet), som velsignet meg så mye at jeg valgte å oversette den til norsk. Den sier mye om Guds uendelige kjærlighet og storhet.

Dette er historien om Agatha fra Mosambik, som var spedalsk:

'Hun hadde mistet mange av fingrene og tærne sine og hadde ingen følelse i verken hender eller føtter. Alle nervene var i ferd med å dø, hun opplevde konstant, invalidiserende smerter i leggene, og som en følge av disse smertene, hadde hun ikke hatt en god natts søvn på flere år.

Jeg satte meg ned på den skitne bakken og ba. Jeg gav henne en klem og holdt rundt henne, vi gråt sammen og ba Jesus om å øse sin kjærlighet over henne og gjennomvæte henne med vennlighet.

Så måtte jeg reise videre. Dagen etter fortsatte vi å tjenestegjøre vi ute i bushen. Jeg holdt på med en av mine favoritt ting - å lage kaffe. Da kom en kvinne opp til meg. Smilende. Det var Agatha. Ikke bare gikk hun opp til meg, tydelig helt fri fra smerte, men hun grep tak i meg og begynte å danse! Hun fortalte meg at hun var blitt fullstendig helbredet.

I det øyeblikket tok hun et nytt steg mot fullstendig frihet. Hun var av en annen tro, men denne dagen møtte hun Jesus, der og da ute i bushen.

I min oppstemthet gjorde jeg noe dumt - men det som hendte beviste at helbredelsen var fullstendig. Jeg hoppet rundt i pur glede og klarte å søle noe av den varme kaffen på foten hennes. Hun hoppet i været og skrek! Tidligere hadde jo føttene hennes vært helt numne. Nå merket hun at det varme vannet gjorde vondt!

Lik Agatha lider mange i dag av åndelig nummenhet. De har mistet følelsen, mistet deres følsomhet for Den Hellige Ånds varme. Gud ønsker å helbrede oss fra vår åndelige spedalskhet. Han ønsker å gjenopprette vår følsomhet, restaurere følsomheten i bein og armer så vi kan bruke dem i Hans tjeneste, så vi kan gå i Hans navn og nå ut til andre.

Det er tid for Guds folk til å våkne, trå inn i Guds herlighet og danse igjen'.

Fra boken: Rolland and Heidi Baker. “Reckless Devotion.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 3

Her fortsetter serien om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere. Del to av denne artikkelen ble publisert lørdag 4.juli, og del en, fredag 3.juli.

Å lese åndelige bøker er et gode, især om de er skrevet av mennesker som ikke presenterer er teori, men som lever hva de skriver. I flere år har jeg kjent en tretthet overfor lettvint forkynnelse pakket inn i glanset papir. Det er store ord og bekjennelser, men så fjernt, så fjernt, fra livet flesteparten av oss lever.

Jeg leser derfor bøker kun av prøvede mennesker. Av mennesker som har gått i Herrens skole. Gjerne de som har oppholdt seg i ødemarken og har vært stille en stund. Jeg har funnet større visdom hos mennesker, som i verdens øyne ikke er lærde, men som lever hellige liv. Dem vil jeg lære av. Derfor omgås jeg med dem. Virkelig visdom viser seg i et liv som har integritet. Den vise er den som blir et speilbilde av Jesus. I deres liv ser man Hans ansikt, og merker velduften fra Ham.

Slike mennesker har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus. De vet hva selvfornektelse er. I dag er det få som snakker om korset, i hvert fall ikke i betydningen av vårt eget selvlivs død. Det er heller et spørsmål om selvrealisering og hva Gud kan velsigne meg med.

Derfor vil jeg ikke betro min sjel til hvem som helst. Når det handler om evigheten, har jeg ikke råd til annet.

I de to foregående artiklene har jeg fortalt om staretsen Varnava. Han sparte seg ikke. Det ble så som så med mat og søvn. Mennesker sto ofte i lange køer for å komme til ham og lette sitt hjerte. I tillegg hadde han svært mange brev han måtte svare på. Folk kom til ham av ulike årsaker. Her er et eksempel fra en som møtte ham, en fransk katolsk kvinne, ved navn Mary Magdalene Gamel:

'Jeg møtte staretsen Varnava første gang i forbindelse med at jeg besøkte en venn av meg. I lang tid hadde jeg hørt historier fulle av hengivenhet om denne åndelige far, og jeg var nysgjerrig på å møte denne personen som ble behandlet med sin ærbødighet. Slik jeg hadde forstilt meg så han ut som en av våre katolske prester - elegant og veltalende, med vakre håndbevegelser gjort av parfymerte hender. Til min store overraskelse så jeg bare en liten, gråhåret og forunderlig enkel munk. Ingenting ved ham var slik jeg hadde forestilt meg det. Ansiktet hans derimot, det skinte, med en slik kjærlighet og vennlighet at hjertet mitt ble så berørt av sterke følelser. Men jeg forsøkte å riste av meg førsteinntrykket! Jeg sa til meg selv: Gode Gud, det kan da ikke forventes av meg at jeg kysser denne gamle munkens hånd, slik som de gjør her! Nei, du vil ikke se meg gjøre noe slikt. Og så sprang jeg på dør.

Rett etter dette møtet ble jeg svært syk av en betennelse og jeg ble lagt inn på et sykehus. Situasjonen var så alvorlig at de to legene som behandlet meg, mente at det måtte sendes et telegram til min søster, som da befant seg i Afrika, at hun måtte komme for å se meg før jeg ble operert. De kunne nemlig ikke garantere at jeg ville overleve. Jeg hadde høy feber, og jeg lå skrikende i sengen i timevis. I fem dager klarte jeg ikke å sove, selv om jeg var ekstremt utmattet.

Legene samtalte om mitt tilfelle da en slektning til min venn ankom. Han kom fra Hl.Sergius Treenighetskloster, og hans første spørsmål var: Hvordan går det med henne?

'Dårlig'.

'Hun må være fryktelig dårlig, for staretsen Varnava ba meg om å gå til dere med et samme og bringe med meg et ikon av Guds mor".

Ikonet ble brakt over til meg og jeg kysset i ærbødighet Guds mor. Ikonet ble lagt under hodeputen min, og for første gang under denne sykdomstiden var jeg i stand til å sove. Når legene så til meg en time senere, fant de ut at tilstanden min hadde bedret seg så mye at operasjonen ikke synes å være nødvendig. Dagen etter var faren tilsynelatende over. Legene var forundret over å se den raske tilfriskningen fra denne farlige sykdommen. Jeg er mer enn sikker på at det var de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Dette høres sikkert underlig ut for oss protestanter. Jeg har likevel valgt å oversette denne beretningen slik den er skrevet ned. Men jeg er sikker på at den franske kvinnen har helt rett når hun sier at det var 'de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Jeg er blitt mer skeptisk med årene til mennesker som påberoper seg å ha helbredelsens nådegave, men jeg har erfart at Gud gir den til mennesker som ikke fremhever seg selv, men gir Jesus all æren. Dette er gjerne 'sårede helbredere', mennesker som selv har erfart hva sykdom og lidelse gjør med et menneske.

(fortsettes)

Billedtekst: Måtte Gud reise opp åndelige fedre og mødre, modne kristne som lever hva de preker. Slike blir til velsignelse for Kristi kropp.

Tal Herre

I stjernenes stillhet,
i roen fra åsene,
i kastene fra havet,
tal Herre.

I dette rommets stillhet,
når sinnet beroliges,
i hjertets lengsel,
tal Herre.

I en venns stemme,
i barnets pludder,
i ordene til en fremmed,
tal Herre.

Når en bok åpnes,
når jeg ser en film,
i det jeg lytter til musikk,
tal Herre.

For Dine tjenere lytter.

David Adam, anglikansk prest og poet fra Alnwick i Northumberland. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vi trenger hjelp til Kristi himmelfartskapellet

Denne måneden begynner arbeidet med å skifte tak på Stabburet på Øvre Strømstad bønnetun. Stabburet ligger ved siden av Kristi himmelfartskapellet, og er overnattingssted for de av våre gjester som vil tilbringe en dag eller to i stillhet og bønn på dette stedet.

Det er Victor Otet, som bygget ferdig Kristi himmelfartskapellet, som skal gjøre jobben. Han har med seg en av sine brødre fra Romania.

Å stifte tak - som må gjøres på grunn av råteskader - er et betydelig økonomisk løft for en liten venneforening som vår. Gaveinntektene vi mottar gjør at det akkurat går rundt med de utgiftene vi har til strøm og nødvendige innkjøp. Ingen av oss mottar noen form for lønn for arbeidet, som gjøres her hver eneste uke.

Derfor er vi frimodige og spør om du kunne tenke deg å gi oss en håndsrekning med taket.

Små og store gaver kan gis via bankgiro: 1604.14.64406

Billedtekst: May Sissel og meg fotografert i bønnehagen ved siden av Kristi himmelfartskapellet.

Bønnehuset på Fetlar

Jeg ble så fascinert av bønnehuset på Fetlar (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går, at jeg forsøkte å finne ut mer om søster Agnes og bønnekommuniteten hun startet, på denne nordligste av øyene på Shetland. Det hele begynner i 1984 da søster Agnes kommer til Fetlar. Jeg har ennå ikke klart å finne ut noe mer om hvem hun er eller noe om hennes bakgrunn, men jeg leter i noen kilder, og vil komme tilbake til dette senere. På Fetlar forsøker hun å leve i kontemplasjon og et isolert liv i bønn. For Jesus alene. I bønn for Shetland, Orkenøyene, Færøyene og Norge. Hun lever alene i fire år, i en liten hytte med et lite fjøs. Fjøset blir omgjort til et kapell, hvor søster Agnes begynner å be tidebønner. Dagene fylles med bønn, arbeid og rytmen fra havet.

Etter hvert føler andre seg dratt til skjønnheten og villskapen i landskapet på Fetlar. En bønnekommunitet ble dannet her i 1988. Det kommer nye bygninger til, med gode overnattingsmuligheter.                                                                                                                        

Det bor snaut 80 mennesker her. Fetlar ligger omlag 129 kilometer fra Sumburgh, som er flyplassen på Shetland, og omlag 80 kilometer fra Lerwick, Shetlands 'hovedstad'. Du må ta to ferjer for å komme hit. Den første tar 20 minutter og går fra Toft, som ligger 45 kilometer fra Lerwick, til øya Yell. Derfra må du kjøre 28 kilometer med bil tvers over Yell, og så en 10 minutters ferjetur til Unst.

Kommuniteten som skulle vokse frem her står i den anglikansk/episkopale tradisjonen. I 2013 levde det fire søstre her. De var alle sterkt influert av den keltiske spiritualiteten. Det finnes også lege medlemmer av denne ordenen, spredt over hele Storbritannia. Nå er nonnene som tilhørte kommuniteten på Fetlar flyttet ut, og stedet skal selges. Det nordligste bønnehuset i Storbritannia er i ferd med å bli historie. Eller? Håpet er at stedet kan sikres for ettertiden. Kanskje ved at norske bedere kunne kjøpe stedet og kanskje drive det videre, som et bønne- og retreatsenter for mennesker som vil trekke seg tilbake i stillheten for å leve i bønn. Er dette noe som rører ved ditt hjerte, la høre fra deg!

Her er en liten film fra Fetlar jeg fant på YouTube. Den viser ikke bønnehuset, men viser likevel noe av den spektakulære naturen:

https://www.youtube.com/watch?v=0kvYaS8EwfQ

En forunderlig opplevelse av Guds kall til å be for et spesielt sted

Denne uken hadde jeg en underlig opplevelse. Jeg tror ikke lenger på 'tilfeldigheter', men på 'gudfeldigheter', så nå tar jeg med denne opplevelsen i bønn og spør hva den betyr. I lengre tid har jeg jeg kjent på et sterkt kall for å be for Shetland. Og Gud har ledet meg til å be for et spesielt sted på denne øygruppa. Nå forstår jeg mer hvorfor Han vil det:

Jeg har fortalt det før her på bloggen: siden jeg var på Shetland for en del år siden, for å tale på den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North', har jeg ikke klart å slippe tak i øya. Stadig opplever jeg at Gud driver meg til å be for Shetland, Orkenøyene, Hebridene, Skottland og Færøyene. Og det er underlig: jeg har reist i mange land - 15 for å være nøyaktig - og har sett mye som er strålende vakkert, men det er ikke noe sted jeg lengter tilbake til som Shetland. Jeg spør meg selv hvorfor.

Denne uka fikk jeg se noen svært vakre bilder fra Orkenøyene. Og fra Fetlar på Shetland. Det førte til at jeg dro på det lokale biblioteket for å låne noen bøker om nettopp disse stedene. Når jeg kom hjem fra biblioteket fikk jeg en epost fra Ray Simpson, den anglikanske presten som er grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet 'Aidan- og Hildakommuniteten', med base på den hellige øya Lindisfarne.

Han skriver om Fetlar og et helt spesielt bønnebehov.

Men først noen få ord om Fetlar. Fetlar som er en av de nordlige øyene på Shetland, og som er blitt kalt for 'Shetlands hage', på grunn av den frodige dyrkbare jorda, har djupe norske røtter. Nå forteller Ray Simpson, at bestyreren for Open Gate på Lindisfarne, Graham Booth, her om dagen kjente et sterkt behov for å be for et retreatsted som finnes på Fetlar. Klokka var 11.00. Når han en tid hadde kjempet i bønn bestemte han seg for å ringe en venn av seg med god kjennskap til stedet.

Vedkommende kunne fortelle at kl.11.00 denne dagen hadde biskopen av Aberdeen og folkene hans bestemt seg for å legge ut den flotte eiendommen hvor retreatsenteret, The Centre of the Society of Our Lady of the Isles ligger, for salg. Dette inkluderer det gamle kapellet og bostedene på Aithness på Fetlar, The Ness, hvor mor Agnes, grunnleggeren av retreatstedet har hatt sitt kapell og sin bønnetjeneste, har bodd, samt St.Sunniva skete, som ligger nær ferjestedet.

Dette sier kanskje ikke leseren noe. Men la meg kort forklare: Mor Agnes fikk for mange år siden et kall til å reise til Fetlar for å be. Hun levde her i stillhet og bønn i flere år. Så kom andre til, og det ble dannet en kommunitet her, med et spesielt kall for å be for øyene i det nordlige Skottland, for Færøyene, Island og Norge. Nå er nonnene tilhørende denne anglikanske nonneordenen blitt gamle, og kan ikke bo her mer. Med mindre noen andre som kan videreføre kallet deres kjøper stedet, vil dette bønnestedet opphøre. Det ville være tragisk om en eller annen 'riking' kjøpte stedet og brukte det til noe helt annet. Stedet er 'innbedt' og ligger usedvanlig vakkert til. Bildet som følger denne artikkelen viser litt av den spektakulære naturen.

I sin epost spør Ray Simpson om ikke det er noen nordmenn som kunne tenke seg å kjøpe stedet og sikre det for fremtiden?

'Hvorfor Norge', spør Ray Simpson, og legger til: 'Fordi Norge hadde herredømme over disse øyene i hundrevis av år'.

Bønnebyrden jeg har kjent så sterkt på for Shetland i flere år er ikke blitt mindre med årene. Jeg har god kontakt med bederne på øya, men har ikke kjent til mor Agnes og bønnesenteret på Fetlar, men nå forstår jeg hvorfor jeg selv har kjent så sterkt for å be for akkurat dette stedet av de øyene som utgjør Shetland den siste tiden.

Kanskje en eller flere av de som leser dette kjenner at Gud kaller dem til å kjøpe dette stedet? Sikre dette bønnestedet for fremtiden?

Du kan lese mer om det her: http://www.d-s-r.co.uk/property/residential-complex-chapel.htm

og her: http://www.d-s-r.co.uk/property/saint-sunniva-skete.htm

Jeg hører gjerne fra deg om det finnes noen der ute som kunne tenke seg å kjøpe dette stedet, og jeg hører gjerne fra de av dere som kjenner dere kallet til å stå sammen med meg i bønn for dette.

Du kan skrive til meg på: bjornolav58@gmail.com

Dette er virkningene av en sann vekkelse

Mange av oss ber om det, men få har opplevd en virkelig vekkelse. Vet vi egentlig hva vi ber om?

Jeg har gjort et forsøk på å oversette en tekst fra 1742, som forklarer hva som finner sted i en vekkelse. Jeg valgte til slutt å gi teksten en mer moderne språkdrakt, da enkelte av ordene ikke lot seg oversette til et mer forståelig norsk:

'Den dagen vi opplever virkningene av Den Hellige Ånd, så vil det bringe med seg mange sjeldne og rike velsignelser, slike som: en oppdagelse av Befrierens herlighet, overbevisning om syndens ondskap og heslighet, seirene, triumfene og belønningene Kristus bringer med seg til sine venner og etterfølgere. Da vil evangeliets lys skinne klart, den frelsende kunnskapen vil øke, uvitenhet og feiltagelser forsvinne, nådens rikdom vil blottlegges, og Satan vil bli bundet. Tjenestegavene bli levende, overmodige og trygge syndere vil vekkes opp, døde sjeler vil våkne til liv, harde hjerter vil smelte, sterke lyster vil dempes, og mange sønner og døtre vil bli gjenfødt.

En slik dag vil lege splittelser, tette igjen sprekker, gjøre oss alle til ett hjerte og ett sinn, og bringe himmelen ned til jorden. Den vil gi oppreisning for misnøye, fjerne våre klager og forene oss med Kristi fordrevne flokk. Den vil forene sann tro og hellige personer, selvgode til å falle i unåde, og synd for skamfulle til å skjule seg.

Da vil søndagen og nattverden igjen bli som himmeldager. Bønn og tilbedelse, åndelig samtale, samtaler med Kristus og forløsende kjærlighet, vil bli vår aller største glede.

Når det er slik, la oss da be om en tid som denne'.

(John Willison: The Balm of Gilead, 1742. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen 2015)

Danske prester og biskoper hevder at Jesus ikke er den eneste veien til Gud

Det som skjer i den danske folkekirken viser med all tydelighet hvor langt frafallet og sekulariseringen har kommet i Europa.

Nå står nemlig en rekke danske prester frem - og de har støtte fra noen av sine biskoper - og hevder at Jesus slett ikke er den eneste veien til Gud. Jesu egne ord: 'Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Far uten ved meg' (Joh 14,6), må ikke forstås bokstavelig, mener disse prestene.

En debatt har i lengre tid rast i spaltene til den danske avisen Kristeligt Dagblad.

Det hele begynte med sogneprest Kristine Stricker som i en artikkel i Kristeligt Dagblad hevdet følgende: 'Der kan kun være én Gud i dette univers... Hos os har Gud vist sig i Jesus Kristus, som måske kun er én af mange veje til Gud ...'

Hun blir fulgt opp av biskopen i Århus Stift Kjeld Holm som uttaler følgende:

'Jeg udelukker ikke, at mennesker af anden religiøs opfattelse end kristendommen kan finde den Gud, vi møder gennom Kristus. Jeg har mødt både muslimer og buddhister, som har været ulalmindeligt spændende og sympatiske at tale med, og det er bestemt muligt, at de har fundet den samme Gud gennom deres tro'.

Domprosten i Vor Frue kirke i København, Anders Gadegaard, går enda lengre i sine uttalelser:

'Selvfølgelig er der mange veje til Gud - eller rettere vejer fra Gud til os. Når vi kristne siger, at Gud har vist sig i Jesus Kristus, betyder det ikke, at han ikke kan handle eller vise sig på helt andre måder for mennesker i andre kulturelle eller religiøse sammenhænge end dem, vi kenner. Vi tror på Gud som ét med Jesus Kristus, og derfor vil det være Kristus såvel som Gud, der viser sig for mennesker. Men der er kun én Gud, som er verdens skaber, og derfor er det likegyldigt, om vi kalder ham Jahve, Allah eller Brahma.

Og det stopper ikke her!

Sognepresten i Hjortshøj-Egå, Morten Skovsted, mener at Gud er å finne i 'krystaller, kunst og kultur'.

Han forkynner Jesus fordi det er 'folkekirkens legitimering og grundlaget for min kristne tro', men for denne sognepresten finnes det mange veier til Gud - utenom Jesus.

Disse danske prestene er slett ikke alene om å utvanne den kristne troen, og forkynne et annet evangelium enn det bibelske. I følge en ny dansk undersøkelse avviser kun 38 prosent av den danske folkekirkens prester, at andre religioner enn kristendommen kan føre til frelse.

Så langt jeg kan se har vi ennå ikke hatt denne debatten i Norge. Men det ville ikke forundre meg det minste om det står like dårlig til blant prestene i Den norske kirke.

Foto: Wikipedia.

Lev og tjen på en Kristuslik måte

Zac Poonen er en forkynner jeg gjerne lytter til. Han er pastor for Christian Fellowship Church i Bangalore i India, men også viden kjent som forkynner og bibellærer i en rekke land, blant annet Norge.

I går sendte han ut følgende 'ord for uka' - her i min oversettelse:

Når Paulus kalte sammen med eldste i Efesos for å ta farvel med dem, legg merke til hva han fortalte dem i Apg 20,17-35. Han minnet dem om at han hadde vært sammen med dem i tre år (vers 31) og at han hadde forkynt for dem natt og dag. Tre år er mer enn 1000 dager. Så hvis Paulus faktisk preket to ganger om dagen, som det kan tyde på, så må han ha preket over 2000 prekener her.

Efesos var et sted hvor det hadde vært en stor vekkelse og hvor de som hadde bestemt seg for å følge Jesus hadde brent deres gamle bøker om svartekunst og magi til en verdi av over 50.000 sølvpenger (tilsvarende 200.000 dagslønner eller 600-800 årsverk). Dette er også stedet hvor man tok tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hadde hatt på seg for å helbrede de syke og sette demonbesatte fri. Gud gjorde noen forunderlige mirakler gjennom Paulus i Efesos og det i et omfang de ikke tidligere hadde sett. (Se Apg 19,11-12 og v.19). Nå mot slutten av alt dette, hva var det Paulus minnet de eldste om? Minnet han dem om sine prekener eller miraklene? Nei.

Paulus ber dem om å huske dem ydmyke måten han hadde levd blant dem på, fra den første dagen de hadde sett ham (Apg 19,19). Om de hadde glemt hans prekener, hadde de ikke glemt hvordan han levde blant dem. Hans liv hadde gjort varig inntrykk på dem. De kunne ikke glemme hans medfølelse og hans enkelhet. De husket hvordan han hadde arbeidet med sine egne hender som teltmaker for å understøtte seg selv og sine medarbeidere - slik at han ikke skulle være en byrde for dem og også fordi han ville være et eksempel for andre kristne arbeidere (Apg 19,34-35) De glemte ikke at i løpet av disse tre årene, ba ikke Paulus om penger, gaver, selv ikke en gang nye klær, fra noen av dem (v.33).

Paulus minnet dem om at han hadde forkynt HELE Guds plan og vilje uten noen form for kompromiss (Apg 20,27). Han hadde ikke forsøkt å gjøre mennesker til lags, eller søkt popularitet for seg selv. Han hadde forkynt omvendelse og alle andre upopulære emner, hvis det var nyttig for hans tilhørere, selv om noen av dem kunne bli støtt (Apg 20,20-21). Det var dette Paulus snakket med dem om.

Hvis du er pastor for en menighet i tre år slik Paulus var i Efesos, og så reiser videre, hva vil flokken din huske deg for? Vil du huske deg som en som holdt imponerende prekener eller som en ydmyk Guds mann som ved ditt liv, viste dem hvordan Jesus er? Vil de tenke på deg som en som dro dem nærmere Gud og utfordret dem til å bli mer Kristuslike eller en som lærte dem hvordan de skulle dele ut traktater? Hva som helst din gave eller ditt kall er, må det flyte fra en indre kilde gjennom et Kristuslikt liv.

Den som har helbredelsens nådegave må bruke den slik Jesus brukte den. Jesus var en ydmyk mann som levde et enkelt liv, Han blandet seg med alle slags folk, hadde stor medfølelse med de syke, og tok ikke penger fra noen, verken før eller etter helbredelsen. Han helbredet mennesker aldeles gratis. Men jeg har aldri møtt noen slik 'helbreder' hele mitt liv. Hvis du kommer over en slik en, vær så snill og la meg få vite det, for jeg ville elske å møte et slikt menneske. Ennå har jeg ikke møtt noen slik. Istedet har jeg møtt predikanter som elsker penger som innbiller seg at de har helbredelsens nådegave og som bløffer folk med psykologiske triks! Det tristeste av alt er at uforstandige, unge menn følger disse forførerne og begynner å søke etter en slik tjeneste selv. Og dermed er den neste generasjonen også ført på villspor. Dette gjør meg så trist.

Hvis vi er kalt til en apostolisk tjeneste, eller en profetisk tjeneste, eller en evangelisttjeneste, eller en hyrdetjeneste, eller en lærertjeneste, uansett hva slags tjeneste det er snakk om, så må den utøves på en Kristuslik måte. Kristi ånd må motivere oss i alle våre kall.

Hvis du føler at du er kalt til å være pastor for en menighet, gjør det da slik Jesus ville ha gjort det. Og må det varige inntrykket du etterlater deg forme flokken din slik det vil gjøre fra et menneske som gløder på grunn av Jesu herlighet.

Billedtekst: Zac Poonen sammen med kona Annie. Zac Poonen har skrevet mer enn 25 bøker om et djupere liv med Gud, og har grunnlagt mer enn 50 menigheter i India og i andre land.

Vi må finne veien til vår egen bønnehage

''Bønn er som en hemmelig hage skapt av stillhet, hvile og indre liv. Men det er 1001 dører inn til denne hagen og vi må alle finne vår egen.

Vi må finne vår egen bønnerytme. For noen av oss vil det bety timer i bønn, for andre femten minutter av og på. For oss alle betyr det å være oppmerksom på Guds nærvær og vilje gjennom hele dagen."

Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Bildet er fra bønnehagen utenfor Kristi himmelfartskapellet og viser den delen av hagen vi kaller Getsemane. (Foto: Benedicte Aashaug)